MA­SKI­NE­NE TAR OVER

Årets begivenheter innen vitenskap 2017 - - Teknologi -

SLIK VIL KUNS­TIG IN­TEL­LI­GENS OG ROBOTIKK FOR­AND­RE VER­DEN!

For de fles­te av oss kan or­de­ne kuns­tig in­tel­li­gens (AI) gi oss et glimt av domme­dag. På film har vi har tross alt sett men­nes­ke­he­ten søke nye ho­ri­son­ter, og re­sul­ta­tet er all­tid det sam­me. Alt som skal til, er at en av oss ska­per en ma­skin som vir­ke­lig kan ten­ke selv, en som kan ut­vik­le en egen be­visst­het og «våk­ne opp», og der­med er det slutt for men­nes­ke­he­ten. Hva om den­ne smar­te ma­ski­nen ikke li­ker må­ten vi gjør ting på? Hva om den har and­re ide­er?

Det er tan­ker som det­te som har vært ki­men til man­ge fan­tas­tis­ke scien­ce fic­tion-fil­mer i åre­nes løp, men til tross for det bil­det som ma­les i Ter­mi­na­tor, er det stør­re sjan­ser for at AI vil hjel­pe oss enn ska­de oss. Men med tan­ke på at vel­an­set­te fors­ke­re og tek­no­logi­eks­per­ter som Step­hen Haw­king og Elon Musk ad­va­rer mot de po­ten­si­el­le fa­re­ne ved AI, er det for­ståe­lig at du er skeptisk.

For til ful­le å for­stå det utro­li­ge po­ten­sia­let i AI må vi først ryd­de opp i de man­ge mis­for­stå­el­se­ne som om­gir det­te spen­nen­de fel­tet in­nen­for tek­no­lo­gi­en. Først må vi ten­ke på hvor­dan vi kan gjø­re ma­ski­ne­ne in­tel­li­gen­te, og hvor­dan de i så fall vil ten­ke. Be­gre­pet «kuns­tig in­tel­li­gens» ble skapt i 1956 og re­pre­sen­te­rer etter hvert et bredt spek­ter av data­ma­ski­ne­nes fer­dig­he­ter. Or­de­ne slyn­ges ukri­tisk ut av tek­no­logi­sel­ska­per i re­kla­me­ne for de­res ny­es­te pro­duk­ter, men det er svært va­ria­belt hva den­ne «in­tel­li­gen­sen» er i stand til å le­ve­re.

Som re­gel blir be­gre­pet kuns­tig in­tel­li­gens brukt som lokke­mid­del når man be­skri­ver en hef­tig pro­gram­vare, men noen ma­ski­ner er fak­tisk i stand til å lære. De mest avan­ser­te av dis­se be­gren­ser seg fore­lø­pig til ak­sje­mar­ke­det, forsk­nin­gens ver­den, krig­fø­ring og dess­uten de mest kom­plek­se data­spil­le­ne. Du ten­ker kan­skje at å for­ut­si ver­di­en av et sel­skap, ut­vik­ling av mo­del­ler ba­sert på gen­etis­ke ko­der el­ler å bli en su­per­ga­mer kre­ver uli­ke ty­per AI, men alle tre kan opp­nås ved bruk av de sam­me bygge­klos­se­ne.

Ekte AI ba­se­rer seg på læ­rings­prin­sip­pet for ma­ski­ner, og vi skal se på de uli­ke ty­pe­ne i den­ne ar­tik­ke­len. Data­pro­gram­mer som byg­ger på ma­skin­læ­ring, skil­ler seg mar­kant fra de fles­te and­re pro­gram­mer, for­di du ikke tren­ger å for­tel­le dem hvor­dan de skal ut­fø­re ting – du vi­ser dem det. Se for deg at du vil ha en pro­gram­vare som kan opp­da­ge av­vik i hjerne­skan­nin­ger. Med et van­lig pro­gram må man skri­ve et vel­dig strengt og de­tal­jert re­gel­sett som må føl­ges. Men med et ma­skin­læ­rings­pro­gram tren­ger du bare å vise det noen få tu­sen nor­ma­le hjerne­skan­nin­ger og la pro­gram­met selv lære seg hvor­dan det skal gjen­kjen­ne av­vik.

Ma­skin­læ­rings­me­to­den har kla­re for­de­ler sam­men­lik­net med kon­ven­sjo­nell pro­gram­me­ring, et­ter­som ma­ski­nen godt kan bli enda dyk­ti­ge­re enn pro­gram­me­re­ren i å ut­fø­re opp­ga­ven den er satt til. Og det mest spen­nen­de er at fors­ke­re ar­bei­der med sli­ke pro­gram­mer akku­rat nå.

Men den ty­pen in­tel­li­gens som kan hjel­pe oss i hver­da­gen, til­hø­rer ikke bare mor­gen­da­gen. Fak­tisk ny­ter vi al­le­re­de godt av for­de­le­ne med kuns­tig in­tel­li­gens. De in­tel­li­gen­te

«Be­gre­pet ‘kuns­tig in­tel­li­gens’ re­pre­sen­te­rer etter hvert et bredt spek­ter

av data­ma­ski­ne­nes fer­dig­he­ter»

pro­gram­me­ne, fra Micro­softs Cortana til mega­tje­nes­te­ne Goog­le og Face­bo­ok, ar­bei­der i ku­lis­se­ne for å lose oss gjen­nom in­ter­nett. De læ­rer om in­ter­es­se­ne våre, hva vi li­ker og mis­li­ker, og skred­der­syr an­non­ser og an­be­fa­lin­ger for hver og en av oss, noe som fak­tisk er gans­ke sne­dig. Og li­ke­vel, til tross for alt de kan ut­ret­te, er de fort­satt bare hva man kan kal­le «smal AI». Det be­tyr at de er vel­dig dyk­ti­ge til å ut­fø­re en spe­si­fikk opp­ga­ve, mye dyk­ti­ge­re enn et men­nes­ke noen gang kan bli, men de er ubru­ke­li­ge til alt an­net.

Det nes­te ste­get in­nen­for kuns­tig in­tel­li­gens er å ska­pe ge­ne­rell AI. Og det er her det vir­ke­lig blir spen­nen­de, el­ler vel­dig skrem­men­de, av­hen­gig av hvem du spør. Ge­ne­rell in­tel­li­gens vil lig­ge mye nær­me­re men­nes­ke­lig in­tel­li­gens enn da­gens AI-sys­te­mer. Den vil kun­ne lære selv­sten­dig, løse uli­ke pro­ble­mer og hånd­te­re uli­ke opp­ga­ver. For øye­blik­ket er vi langt unna å vir­ke­lig­gjø­re den­ne drøm­men, men AlphaGo fra Goog­le De­epMind er så langt vi har kom­met for øye­blik­ket. Den­ne AI-en bruk­te sitt dype nevra­le nett­verk til å be­kjem­pe ver­dens bes­te Go- spil­ler, Lee Sedol. Det­te an­ses som et his­to­risk øye­blikk for kuns­tig in­tel­li­gens, et­ter­som det bok­sta­ve­lig talt fin­nes kvin­til­lio­ner av mu­li­ge trekk i Go, og der­med vil­le det være umu­lig å pro­gram­me­re inn alle dis­se i én data­ma­skin. I ste­det ble AlphaGo skapt in­tel­li­gent, slik at den kun­ne spil­le Go mot seg selv man­ge gan­ger og lære av sine feil. Og etter å ha øvd gjen­nom fle­re mil­lio­ner run­der av spil­let var den god nok til å ut­ford­re en mes­ter – og vin­ne.

AlphaGo har et utro­lig po­ten­si­al. Dens ska­pe­re snak­ker opp­rømt om pro­gram­met som til­pas­ser fer­dig­he­te­ne til å as­sis­te­re le­ger, slik at de­res AI kan red­de liv, og at dens sam­men­sat­te læ­rings­form kan dan­ne grunn­la­get for man­ge smar­te ma­ski­ner.

Med da­gens tek­no­lo­gi er den­ne svært nyt­ti­ge, men tem­me­lig be­gren­se­de AI-en så langt vi kom­mer. Det­te kom­mer av at vi på vei­en fra ge­ne­rell AI mot mer men­nes­ke­lig in­tel­li­gens vil

tren­ge sta­dig kraf­ti­ge­re data­ma­ski­ner, og det gjen­står ennå å ska­pe noe som lig­ger på sam­me nivå som den men­neske­hjer­nens pro­ses­sor­kraft.

Men vi vil­le ikke vært men­nes­ker om vi ikke tok ut­ford­rin­gen, og fors­ke­re ut­ar­bei­der nå nye data­ma­ski­ner som po­ten­si­elt er eks­tremt kraf­ti­ge. Dis­se er kjent som kvan­te­data­ma­ski­ner, og de ut­nyt­ter na­tu­rens «skrem­men­de» egenskaper på en utro­lig måte. Has­tig­he­ten i de­res kal­ku­la­sjo­ner er helt van­vit­tig.

En god måte å sam­men­lik­ne en van­lig data­ma­skin og en kvan­te­data­ma­skin på, er å fore­stil­le seg midt­en av en la­by­rint. Når opp­ga­ven er å kom­me ut av la­by­rin­ten, vil en van­lig data­ma­skin prø­ve hver enes­te rute, én om gan­gen, til den fin­ner rik­tig vei og kom­mer seg ut. Men en kvan­te­data­ma­skin kan prø­ve ut alle ru­te­ne sam­ti­dig. Det­te in­ne­bæ­rer at den er langt ras­ke­re og mye kraf­ti­ge­re, og den kan være nøk­ke­len til å åpne opp for en kraft av sam­me stør­rel­se som, el­ler stør­re enn, men­neske­hjer­nens, når den kob­les til en avan­sert kuns­tig in­tel­li­gens. Vi vet ikke rik­tig hva som ven­ter oss på ut­si­den av kvan­te­data­ma­ski­nens la­by­rint. Kan­skje vi opp­når en in­tel­li­gens på men­neske­nivå, el­ler kan­skje noe langt stør­re? Kan­skje vi til og med ska­per en su­per­in­tel­li­gens, en som går langt hin­si­des vår kog­ni­ti­ve ka­pa­si­tet? Det­te ly­der nok både spen­nen­de og skrem­men­de, men vi tren­ger ikke å engste oss så mye for det­te,

så len­ge vi går for­nuf­tig fram med den­ne ut­vik­lin­gen, na­tur­lig­vis.

En su­per-AI vil ikke i seg selv ut­gjø­re en trus­sel mot oss, i hvert fall ikke på den må­ten vi fore­stil­ler oss. I man­ge av fik­sjo­nens apo­ka­lyp­tis­ke sce­na­rio­er ten­ker AI-ene som oss, og av og til fø­ler de også som oss. De de­ler våre am­bi­sjo­ner og sø­ker fri­het og do­mi­nans. Det­te vil ikke være til­fel­let i vir­ke­lig­he­ten. Hjer­nen til en data­ma­skin vir­ker full­sten­dig ulikt vår, og det­te vil også gjel­de en spe­si­elt sinn­rikt de­sig­net kuns­tig hjer­ne.

Det er lett å fore­stil­le seg at den or­ga­nis­men som er smar­test, vil klat­re til topps i næ­ring­skje­den, sær­lig med tan­ke på hvor­dan vi selv kom dit. Men data­ma­ski­ner er ikke skapt gjen­nom evo­lu­sjon, noe som be­tyr at de har lite til fel­les med oss. Våre øns­ker og be­hov stam­mer fra vårt gen­etis­ke fin­ger­av­trykk, og hel­dig­vis for oss (og kan­skje også for ma­ski­ne­ne) vil de ikke be­sit­te dis­se øns­ke­ne. Det­te kan det være for­vir­ren­de å ten­ke over, og tross alt er det uan­sett vans­ke­lig å be­trak­te noe uten­for ens eget per­spek­tiv. Men en data­ma­skin vil bare ek­sis­te­re for å tje­ne sin egen pro­gram­kode, og den vil være det vi be­stem­mer at den skal være. Så det­te er en side av sa­ken vi ikke be­hø­ver å be­kym­re oss over.

Det­te be­tyr dess­ver­re ikke at vi er helt tryg­ge. Sett at vi én dag kla­rer å ska­pe en su­per­in­tel­li­gens, og at vi be­ord­rer den til å ter­ra­for­me Mars til et pas­se­lig til­holds­sted. Da kan den kom­me med løs­nin­ger det vil­le tatt oss år­hund­rer å ska­pe selv, slik at våre drøm­mer kun­ne bli vir­ke­lig­gjort. Men den kan også be­stem­me seg for at den bes­te må­ten å ter­ra­for­me Mars på, er å frak­te med seg Jor­das res­sur­ser og atmo­sfæ­re dit. In­tel­li­gen­sen vil­le ha fulgt ord­ren, men det vil­le li­ke­vel vært til ska­de for oss. Å sør­ge for at den for­står hva vi ber den om på rik­tig måte, kan være for­skjel­len på å nå ut i sol­sys­te­met og å ri­si­ke­re utryd­del­se.

Den and­re trus­se­len fra AI er mer umid­del­bar, og det er å bru­ke dens egenskaper til å løse en an­nen ut­ford­ring; å knek­ke ko­der. Hvis en slik in­tel­li­gens kom­mer i gale hen­der, kan den læ­res opp til å bry­te seg inn i all slags pass­ord­be­skyt­tet pro­gram­vare. Så det­te er noe vi helt opp­lagt må være opp­merk­som­me på. Men til tross for de po­ten­si­el­le pro­ble­me­ne kan tro­lig kuns­tig in­tel­li­gens om­for­me li­vet vårt til det bed­re.

Å ha et in­tel­li­gent, dyk­tig og full­sten­dig

«I fik­sjo­nen ten­ker AI-ene som oss, og av og til fø­ler de også som oss»

en­ga­sjert team­med­lem vil­le vært en for­del for en­hver grup­pe, en­ten det­te er en men­nes­ke­lig in­tel­li­gens el­ler noe an­net. Til sli­ke for­mål kan AI snart sam­ar­bei­de med oss og hjel­pe oss in­nen­for uli­ke bran­sjer som blant an­net kom­mu­ni­ka­sjon, kom­mer­si­ell luft­fart, medi­sin, og se­ne­re også in­nen­for for­svar og rom­forsk­ning.

Fak­tisk kan AI bli så nyt­tig at den vil vise seg å gjø­re job­ben mer ef­fek­tivt enn vi kan, og fle­re av oss vil kun­ne bli er­stat­tet – det in­klu­de­rer for­fat­te­ren av den­ne ar­tik­ke­len. Om noen år kan det hen­de du le­ser et blad der rese­arch, tekst og kor­rek­tur i sin hel­het er ut­ført av smar­te ma­ski­ner. De fles­te eks­per­ter er eni­ge om at fram­veks­ten av kuns­tig in­tel­li­gens vil føre til ve­sent­li­ge end­rin­ger in­nen­for man­ge ty­per stil­lin­ger. Men me­nin­ge­ne er del­te om­kring et ve­sent­lig spørs­mål; vil vi noen gang kun­ne ska­pe en AI med be­visst­het?

I dag har vi den søte kom­pan­jon­gen Coz­mo, en li­ten ro­bot som els­ker å leke. Han kan jub­le når han vin­ner og sut­re når han ta­per, men fort­satt være like sjar­me­ren­de. Han er en god be­gyn­nel­se, men vil vi en dag ha en kom­pan­jong med en ekte be­visst­het? Vil vi få en kuns­tig in­tel­li­gens som kan ten­ke selv, en som på eget ini­tia­tiv kan kom­me til kon­klu­sjo­nen: «Jeg ten­ker, alt­så er jeg». Det­te vil være den ul­ti­mate AI-tes­ten, og i til­legg til at selve opp­ga­ven er eks­tremt vans­ke­lig å ut­vik­le, er det en lak­mus­test av om vi fak­tisk har skapt ekte be­visst­het, el­ler noe som bare gjør en vel­dig god etter­lik­ning av det.

Alan Tu­ring, de ten­ken­de data­ma­ski­ne­nes sto­re pio­ner, ut­vik­let for over et halvt år­hund­re si­den en test vi ennå bru­ker i dag som et re­fe­ranse­mål for må­ling av kuns­tig in­tel­li­gens. I ho­ved­sak in­volve­rer Tu­ring­tes­ten et dom­mer­pa­nel som kom­mu­ni­se­rer over et data­nett­verk, en­ten med en an­nen per­son el­ler med et data­pro­gram. I en va­ri­ant av tes­ten vil et data­pro­gram vur­de­res som «in­tel­li­gent» der­som dom­mer­ne fort­satt tror det er en vir­ke­lig per­son etter fem mi­nut­ter.

Det­te ble utro­lig nok opp­nådd i 2014 av et pro­gram kalt Eu­ge­ne Goo­st­man, som klar­te å over­be­vi­se 33% av dom­mer­pa­ne­let om at det var en 13 år gam­mel gutt. Men det å vur­de­res som in­tel­li­gent er ikke nød­ven­dig­vis det sam­me som å være be­visst, så det er lite tro­lig at vi gjen­nom Tu­ring­tes­ten kan av­gjø­re selv­be­visst­het. Og det­te er et nytt hin­der vi må kom­me over, for ennå vet vi ikke hvor­dan vi kan av­gjø­re om vi har skapt et ten­ken­de in­di­vid.

Fak­tisk kan det hen­de vi ald­ri får vite om våre fram­ti­di­ge ma­skin­ven­ner har be­visst­het, selv om vi skul­le lyk­kes i å ska­pe dem. Men gjør det noe, egent­lig, når de er for like oss til at vi kan av­gjø­re det­te? Men det er en ting vi med sik­ker­het kan si, nem­lig at når vi en­de­lig lyk­kes i å ska­pe kuns­tig «liv», vil det bli et barn av en helt an­nen vir­ke­lig­het enn den vi kjen­ner i dag. Den tids­epo­ken som den vil kjen­ne som sin egen, vil være en tid da man­ge ar­beids­om­rå­der og vik­ti­ge de­ler av sam­funns­ma­ski­ne­ri­et hånd­te­res av ma­ski­ner. Så kan­skje AI vil ta over, tross alt, men kan­skje ikke på den må­ten vi ven­ter oss. Den kuns­ti­ge in­tel­li­gen­sens tids­al­der har al­le­re­de be­gynt, og fram­skrit­te­ne in­nen det­te fel­tet vil bare øke i has­tig­het. Det enes­te spørs­må­let er hvor­dan det­te på­vir­ker oss.

«En ro­bot som be­døm­mes som

in­tel­li­gent, er langt fra be­visst»

Bli med på mo­roa og spill Quick, Draw! på quick­draw. wit­h­goog­le.com

KAN EN RO­BOT GJØ­RE JOB­BEN DIN? HVOR­DAN BYG­GER VI EN HJER­NE? KAN DATA­MA­SKI­NER TEN­KE SELV?

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.