KONG OLAV

Det var bare så vidt bryl­lu­pet mel­lom Ha­rald og Son­ja i 1968 ikke ble av­lyst i sis­te li­ten – etter na­er et ti­år hvor få trod­de det kun­ne bli noe av. Det ble et norsk opp­rør som end­ret konge­døm­me­ne i Euro­pa.

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Foto: Vidar Knai / scanpix Av LIV BE­RIT TESSEM Jour­na­list i Af­ten­pos­ten

var ne­ga­tiv i man­ge år, og bryl­lu­pet mel­lom kron­prins Ha­rald og Son­ja Ha­rald­sen sto i fare for å bli av­lyst på grunn av krigs­frykt. Kon­gen ga etter da Ha­rald tru­et med å for­bli ugift.

Ni år had­de den lan­ge vente­ti­den vart for Son­ja og Ha­rald – for­els­kel­se og for­tvi­lel­se, brudd og be­gyn­nel­ser – en­de­lig skul­le de ska­pe en fel­les fremtid for en ny kon­ge­lig fa­mi­lie og det norske mo­nar­ki­et. På bryl­lups­da­gen 29. au­gust fikk de en varm mot­ta­gel­se fra folk langs Karl Jo­han.

Kon­ge­li­ge ek­te­skap har all­tid va­ert po­li­tikk og ald­ri en pri­vat­sak. Iblant har kja­er­lig­he­ten blan­det seg inn og for­met his­to­ri­en.

I 1968, i skyg­gen av stu­dent­opp­rø­ret i Frank­ri­ke, pro­tes­ter mot Viet­nam­kri­gen, dra­pe­ne på Martin Lut­her King og Ro­bert Ken­ne­dy – og Sov­jet­unio­nens inn­marsj i Tsjekkoslovakia – gif­tet kron­prins Ha­rald seg med Son­ja. Den spen­te in­ter­na­sjo­na­le si­tua­sjo­nen før­te nes­ten til at bryl­lups­fes­ten ble av­lyst. Før det kom så langt, had­de det kom­men­de ek­te­ska­pet split­tet regjeringen og tru­et det norske mo­nar­ki­et.

Fra kron­prins Ha­rald fyl­te 20 på slut­ten av 1950-tal­let, had­de ryk­te­ne gått om mu­li­ge ek­te­fel­ler. Alle tok for gitt at det måt­te va­ere en av fyrs­te­lig slekt, for slik var tra­di­sjo­nen, og slik had­de det all­tid va­ert. Norske avi­ser tal­te opp 22 prin­ses­ser fra Euro­pas kon­ge- døm­mer og fyrste­hus, men det så ald­ri ut til å bli noe av. Da han fyl­te 30 i 1967, fikk han en pep­per­bøs­se i gave fra Barne­ti­men i NRK.

Til å be­gyn­ne med ble Son­ja, som and­re av Ha­ralds ven­ner, in­vi­tert til ar­ran­ge­men­ter på Slot­tet. Da kong Olav opp­da­get at det drei­de seg om mer enn van­lig venn­skap, tok in­vi­ta­sjo­ne­ne slutt.

«Ikke kron­prin­sens hen­sikt»

Ryk­te­ne had­de li­ke­vel sir­ku­lert len­ge, og de var rik­ti­ge nok. I 1959 had­de krigs­skole­elev Ha­rald møtt frø­ken Son­ja Ha­rald­sen hos fel­les ven­ner, og han had­de in­vi­tert hen­ne til sko­lens av­slut­nings­ball. Noe skjed­de.

Så dro Ha­rald til Ox­ford for å stu­de­re. Son­ja, opp­vokst på Oslo vest­kant som dat­ter av en kon­fek­sjons­hand­ler i Oslo, var ut­dan­net ved en kost­sko­le i Sveits og fort­sat­te med stu­di­er ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

For­hol­det var imid­ler­tid etab­lert, og i åre­ne som fulg­te, så de to sta­dig mer til hver­and­re. Til å be­gyn­ne med ble hun, som and­re av Ha­ralds ven­ner, in­vi­tert til ar­ran­ge­men­ter på Slot­tet. Da kong Olav opp­da­get at det drei­de seg om mer enn van­lig venn­skap, tok in­vi­ta­sjo­ne­ne slutt. Et «bor­ger­lig» ek­te­skap var uten­ke­lig for en tron­ar­ving; i Sve­ri­ge had­de fle­re prin­ser alt mis­tet tit­tel og arve­rett på grunn av kja­er­lig­he­ten til kvin­ner av fol­ket.

Son­ja og Ha­rald for­søk­te også fle­re gan­ger å av­slut­te det «umu­li­ge» for­hol­det, men fikk det ikke til. Sam­ti­dig be­gyn­te avi­se­ne å skri­ve. I 1964 kom det fle­re mel­din­ger i Oslo-pres­sen om for­hol­det mel­lom Ha­rald og Son­ja, med bred enig­het om at det vil­le ha som føl­ge at det norske mo­nar­ki­et vil­le dø med kong Olav.

Sva­ret fra Slot­tet var en­ty­dig. «Ve­d­rø­ren­de spe­ku­la­sjo­ner om HKH Kron­prin­sens even­tu­el­le pla­ner om å inn­gå bor­ger­lig ek­te­skap med­de­les her­ved of­fi­si­elt at

«Ve­d­rø­ren­de spe­ku­la­sjo­ner om HKH Kron­prin­sens even­tu­el­le pla­ner om å inn­gå bor­ger­lig ek­te­skap med­de­les her­ved of­fi­si­elt at det­te ikke er kron­prin­sens hen­sikt». Presse­mel­ding fra Slot­tet.

«Vi må gi kron­prin­sen til­la­tel­se – vi må ikke få re­pub­likk for­di kron­prin­sen er for de­mo­kra­tisk.» For­svars­mi­nis­ter Ot­to Grieg Tide­mand (H) «In­gen tror at kron­prins Ha­rald og Son­ja Ha­rald­sen vil få noen sjan­se til å føre konge­døm­met vi­de­re. Gif­ter de seg, er mo­nar­ki­ets da­ger tal­te.» Lønns- og pris­mi­nis­ter Dag­finn Vår­vik (Sp)

det­te ikke er kron­prin­sens hen­sikt», het det i en presse­mel­ding.

Råd­løs re­gje­ring

Men ryk­te­ne vil­le ikke dø. I 1967 flom­met de opp igjen. «Skal Ha­rald få sin Son­ja?» spur­te bil­led­bla­det Ak­tu­ell og holdt av­stem­ning blant le­ser­ne. Slot­tet de­men­ter­te, men Ha­rald had­de en­de­lig fått nok. Han gikk til sin far og sa at en­ten ble det Son­ja el­ler han vil­le for­bli ugift. Der­med vil­le det gå mot slut­ten for konge­døm­met i Nor­ge; hans to søst­re Astrid og Ragn­hild var ikke til mye hjelp, de var al­le­re­de «bor­ger­lig» gift.

Det var ikke opp til dem selv. I Grunn­lo­vens pa­ra­graf 36 sto det at «Prins af det Kon­ge­li­ge Hus maa ei gif­te sig uten Kon­gens til­la­tel­se».

Olav gikk til stats­mi­nis­ter Per Bor­ten og spur­te få­nyt­tes om råd. «Kon­gen» kan etter norsk skikk både bety kon­gen selv og regjeringen, men ju­ris­te­ne kun­ne ikke bli eni­ge med hver­and­re om hva det be­tyd­de her.

Det vis­te seg dess­uten fort at den bor­ger­li­ge regjeringen til Bor­ten var split­tet.

For­svars­mi­nis­ter Ot­to Grieg Tide­mand fra Høy­re var Ha­ralds vik­tigs­te støt­te. Han kjen­te Son­ja fra dat­te­rens venn­inne­krets.

– Vi må gi kron­prin­sen til­la­tel­se – vi må ikke få re­pub­likk for­di kron­prin­sen er for de­mo­kra­tisk, sa for­svars­mi­nis­te­ren.

Lønns- og pris­mi­nis­ter Dag­finn Vår­vik fra

Ha­rald had­de en­de­lig fått nok. Han gikk til sin far og sa at en­ten ble det Son­ja el­ler han vil­le for­bli ugift.

Sen­ter­par­ti­et så det an­ner­le­des.

– In­gen tror at kron­prins Ha­rald og Son­ja Ha­rald­sen vil få noen sjan­se til å føre konge­døm­met vi­de­re. Gif­ter de seg, er mo­nar­ki­ets da­ger tal­te. Uan­sett hvor­dan de ter seg, vil det li­ke­vel va­ere man­ge som ikke vil kun­ne ak­sep­te­re ek­te­ska­pet, sa han.

Re­gje­rings­med­lem­me­ne gikk til sine par­ti­er og be­stem­te seg så for ikke å ha noen me­ning.

– Det er ikke ak­tu­elt å med­de­le Hans Ma­jes­tet hvor­dan Regjeringen ser på det­te spørs­må­let, ble det frem­holdt.

«Kvinn­fol­ka va’ ma­est imot»

Men Olav pres­set på. Han vil­le ikke ha an­sva­ret ale­ne.

Så, etter mye tau­trek­king, kom det 15. fe­bru­ar 1968 nok et ikke-svar fra regjeringen.

«Regjeringen er kom­met til at det vil­le va­ere vans­ke­lig di­rek­te å til­rå Kon­gen å sam­tyk­ke i at Kron­prin­sen gif­ter seg med fr. Son­ja Ha­rald­sen. En er der­for blitt stå­en­de over­for Hans Ma­jes­tet å gi inn­trykk for at en ikke fin­ner å vil­le fra­råde hvis Kon­gen ønsker å gi sam­tyk­ke til ek­te­ska­pet.»

– Det va’ no kvinn­fol­ka som va’ ma­est imot det, for­tal­te Bor­ten se­ne­re om de in­ter­ne re­gje­rings­dis­ku­sjo­ne­ne.

Det var ikke man­ge kvin­ner i regjeringen, men jus­tis­mi­nis­ter Eli­sa­beth Schwei­gaard Sel­mer fra Høy­re var krys­tall­klar. Å god­ta et bor­ger­lig ek­te­skap kun­ne va­ere i strid med Grunn­lo­ven. Hun vil­le ikke stå med­an­svar­lig for mo­nar­ki­ets fall.

19. mars 1968 ble for­lo­vel­sen of­fent­lig­gjort – og stem­nin­gen så ut til å snu.

«Det ble sol med streif av vår over for­lo­vel­ses­da­gen. En løfte­rik og for­jet­ten­de dag med tak­drypp og ting og gra­tu­la­sjons­flagg i luft­nin­gens let­te lek mel­lom hus­veg­ge­ne», rap­por­ter­te Af­ten­pos­ten fra Slotts­plas­sen, der folk sam­let seg for å hyl­le pa­ret – som til slutt kom ut på bal­kon­gen.

«Og det er så al­de­les åpen­bart at de beg­ge er strå­len­de lyk­ke­li­ge for at de om­si­der kan stå åpent frem – både på bal­kon­gen og and­re ste­der. Og like ty­de­lig er det at det er man­ge, man­ge men­nes­ker som er høyst for­nøyd med at man om­si­der har fått et på­skudd for å gå til Slotts­plas­sen og jub­le litt igjen. Det be­gyn-

ner å bli len­ge si­den sist», skrev Anne­mor Møst, VGS hoff­re­por­ter.

De­ret­ter var det for­lo­vel­ses­ball på Slot­tet med 140 gjes­ter, det var førs­te gang det var dans i Slot­tets Sto­re fest­sal si­den 1953, da Ha­ralds store­søs­ter Ragn­hild gif­tet seg.

Kri­se med kake

Man­ge var fort­satt skep­tis­ke.

«Dat­te­ren av en for­ret­nings­dri­ven­de i Oslo lar seg ikke uten vi­de­re inn­lem­me i kret­sen av dem som er an­ner­le­des», skrev re­dak­tør Jostein Ny­ha­mar i ma­ga­si­net Ak­tu­ell, som sto na­er ar­bei­der­be­ve­gel­sen.

«Man kan nep­pe ven­te at fol­ket na­tur­lig vil brin­ges til kne­fall for en av sine egne», skrev re­dak­tør Erik Ege­land i kon­ser­va­ti­ve Mor­gen­bla­det. «Al­le­re­de nå er det klart at man­ge har vans­ke­lig­he­ter med å ak­sep­te­re en bor­ger­lig dron­ning, det gjel­der både venst­re og høy­re fløy», skrev Dag­bla­det.

Finn Gus­tav­sen, par­la­men­ta­risk le­der i So­sia­lis­tisk Folke­par­ti, men­te ti­den pas­set bra for å ned­leg­ge hele mo­nar­ki­et.

De­ret­ter kom vir­ke­lig mør­ke sky­er dri­ven­de.

21. au­gust 1968, en uke før det plan­lag­te bryl­lu­pet, in­va­der­te Sov­jet­unio­nen Tsjekkoslovakia og av­sat­te den li­be­ra­le kom­mu­nist­le­de­ren Alexander Dubcek.

Det var frykt for at kon­flik­ten kun­ne spre seg, og i Oslo var det spørs­mål om bryl­lu­pet måt­te av­ly­ses.

Slot­tet var taust, men etter et par da­ger, da det ble klart at det nep­pe kom til å ut­vik­le seg til en stor­krig i Euro­pa, lot man det stå til. Bryl­lups­ka­ken, 120 kg tung, to og en halv me­ter høy, med suk­ker, mel, mar­si­pan, fruk­ter og 2,5 li­ter brenne­vin, var al­le­re­de i pro­duk­sjon.

Fes­ten på Slot­tet som skul­le va­ere en opp­takt til bryl­lu­pet, ble av­lyst un­der de spe­si­el­le om­sten­dig­he­te­ne, men kvel­den før bryl­lu­pet var stats­mi­nis­ter Per Bor­ten vert for brude­pa­ret og 270 gjes­ter på Akers­hus slott, og kron­prin­sen tak­ket.

– Ti års be­kjent­skap, venn­skap, for­stå­el­se og kja­er­lig­het er uvan­lig i vår tid, som er så pre­get av fart. Men da den en­de­li­ge til­la­tel­se til gif­ter­mål fore­lå og sa­ken var klar, had­de vi

av at ikke bare vi var let­tet, men også sto­re de­ler av det norske folk. Luf­ten ble kla­re­re og re­ne­re, vi kun­ne åpent stå frem, og vi ble dis­ku­tert – det har vi jo sett, sa Ha­rald.

«Grim el­ling»

De vant til slutt. 29. au­gust satt fire kon­ger, én dron­ning, to pre­si­den­ter og ad­skil­li­ge gre­ver, ba­ro­ner, prin­ser og sjei­ker, pluss 800 and­re gjes­ter i Oslo dom­kir­ke. Kron­prin­sens for­lo­ver var den 15 år eld­re grev Flem­ming av Ro­sen­borg, Ha­ralds fet­ter.

– Ek­te­ska­pet skal selv­føl­ge­lig ikke va­ere et for­gylt bur. Men med fri­het og ek­te­skap har det seg slik at fel­les kja­er­lig­het bin­der de to sam­men i en fel­les ufri­het som i vir­ke­lig­he­ten er en dei­lig fel­les fri­het, sa bis­kop Frid­tjov Bir­ke­li. Hyl­les­ten på Slotts­plas­sen etter­på var ikke like stor som da kong Olav gif­tet seg med Märt­ha i 1929, men det var knapt pro­tes­ter. Fryk­ten for mo­nar­ki­ets fall for­tok seg snart.

– For ni år si­den var det en grim el­ling som kom inn i fa­mi­li­en Ha­rald­sens hjem, kan­skje ikke en grim el­ling for­di han var spe­si­elt stygg – el­ler spe­si­elt pen – men mest for­di han var an­ner­le­des, mest for­di det fulg­te usik­ker­het med ham. Jeg vil få lov til å tak­ke deg, Dag­ny, for den til­lit du har vist meg ved at du trod­de på at jeg gjen­nom mine fø­lel­ser for din dat­ter kun­ne få lov til å få hen­ne til slutt, og at det at jeg var sam­men med din dat­ter, ikke vil­le øde­leg­ge hen­nes liv, sa Ha­rald un­der mid­da­gen etter­på til bru­dens mor.

Det gikk ikke slik pes­si­mis­te­ne had­de spådd. Bryl­lu­pet mel­lom kron­prins Ha­rald og Son­ja vis­te at mo­nar­ki­et kun­ne over­le­ve selv uten at de fyrs­te­li­ge slek­te­ne bare holdt seg med hver­and­re.

I au­gust 1968 vant kja­er­lig­he­ten over tu­sen års tra­di­sjon med ar­ran­ger­te ek­te­skap. His­to­rie var skapt, og de and­re tron­ar­vin­ge­ne, unn­tatt bri­tis­ke prins Char­les, som gif­tet seg med en lady, fulg­te Ha­ralds ek­sem­pel.

Ryk­te­ne om at kron­prins Ha­rald had­de en kja­eres­te, nåd­de fle­re gan­ger re­dak­sjo­ne­ne, som var sva­ert spar­som­me­lig med sine of­fent­li­ge spe­ku­la­sjo­ner. Etter hvert som tids­ån­den end­ret seg, skjøn­te pres­sen at konge­stoff på første­si­den var sva­ert salg­bart.

Foto: NTB scanpix

Den bor­ger­li­ge regjeringen klar­te ikke å sam­le seg om noe en­het­lig svar i den kon­ge­li­ge kja­er­lig­hets­his­to­ri­en, til tross for at kong Olav to gan­ger ba om råd fra sine stats­rå­der.

Etter hvert som kron­prin­sen ble tyn­ne­re i lug­gen og fikk et me­lan­kolsk drag over mun­nen, ble det klart for fle­re at mo­nar­ki­et i hvert fall vil­le gå un­der hvis Ha­rald for­ble ung­kar res­ten av li­vet.

Foto: NTB scanpix

Da­gen etter at for­lo­vel­sen mel­lom kron­prins Ha­rald og frø­ken Son­ja Ha­rald­sen var kunn­gjort, inn­kal­te hoff­et til presse­kon­fe­ran­se på Slot­tet. Pres­sen had­de høy­lytt for­langt at det norske konge­hu­set måt­te va­ere like mo­der­ne som det dans­ke da kron­prin­ses­se Mar­grethe for­lo­vet seg.

Foto: Stig Na­ess/ntb scanpix

Da­gen før bryl­lu­pet in­vi­ter­te regjeringen med stats­mi­nis­ter Per Bor­ten og fru Magn­hild i spis­sen til galla­mid­dag på Akers­hus slott. Den vor­den­de bru­den, Son­ja, var straks på plet­ten da bonde­kona fra Mel­hus mis­tet lomme­tør­kle­et på den røde lø­pe­ren i det gam­le re­nes­sanse­slot­tet.

Foto: NTB scanpix

Kong Olav før­te Son­ja opp kirke­trap­pen til al­te­ret i Oslo dom­kir­ke med al­vor og gle­de. Det var gått 14 år si­den kron­prin­ses­se Märt­ha døde, og det norske konge­hu­set had­de fal­met på grunn av fra­va­er av fe­mi­nin for­ny­el­se. Nå kom det nye far­ger inn.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.