Han brak­te jaz­zen til en hel ver­den

Aftenposten Historie - - FORSIDE - Av PER A. CHRIS­TI­AN­SEN Jour­na­list

Det star­tet med en kamp mot ra­sis­me. Så fulg­te en turné­virk­som­het som ble en in­ter­na­sjo­nal in­sti­tu­sjon in­nen jaz­zens ver­den. Og som føl­ge av kon­ser­te­ne kom et vell av plate­inn­spil­lin­ger, som fort­satt dan­ner en so­lid bau­ta over man­nen bak hele fe­no­me­net. 6. au­gust er det 100 år si­den han ble født.

Natt til søn­dag 2. au­gust 1942 ble en ung mann ved navn Jo­sé Gal­lar­do Diaz fun­net be­visst­løs i en vei­grøft sør­øst for Los An­ge­les. Han døde se­ne­re på syke­hus. Ob­duk­sjo­nen vis­te at han had­de va­ert be­ru­set og var på­ført sto­re hode­ska­der. Ska­de­ne var for­en­li­ge med en bil­på­kjør­sel, men po­li­ti­et valg­te li­ke­vel å etter­fors­ke sa­ken som et drap.

Det­te ut­løs­te en kje­de av be­gi­ven­he­ter som jazz­els­ke­re ver­den over den dag i dag har grunn til å gle­de seg over.

Po­li­ti­et knyt­tet døds­fal­let til et opp­gjør mel­lom ri­va­li­se­ren­de ung­doms­ban­der i Los An­ge­les, og snart ble søke­ly­set ret­tet mot en grup­pe unge mex­i­cansk-ame­ri­ka­ne­re i om­rå­det. Etter hvert ble 17 med­lem­mer av den­ne grup­pen stilt for ret­ten, til­talt for drap. Ni av dem ble kjent skyl­di­ge og idømt lan­ge feng­sels­straf­fer etter en pa­ro­disk retts­sak med kla­re ra­sis­tis­ke over­to­ner.

Be­vis­ma­te­ria­let mot de ni var en­ten fra­va­eren­de el­ler opp­kon­stru­ert. De til­tal­te fikk ikke råd­føre seg med sine for­sva­re­re så len­ge retts­sa­ken på­gikk. Og et «sak­kyn­dig» vit­ne fikk for­kla­re at mex­i­ca­ne­re som grup­pe er «blod­tørs­ti­ge» og at det­te er gen­etisk be­tin­get – en arv fra de men­neskeof­rin­ger som ble prak­ti­sert av de­res for­fed­re i az­te­ker­ri­ket.

En grup­pe opp­rør­te bor­ge­re i Los An­ge­les rea­ger­te kraf­tig både på gjen­nom­fø­rin­gen av retts­sa­ken og på dom­me­ne. De sat­te i gang en ak­sjon for å få tatt sa­ken opp igjen, og star­tet en inn­sam­ling for å skaffe de døm­te nød­ven­dig ju­ri­disk hjelp. Og det er her en ung mann ved navn Norman Granz kom­mer inn i bil­det.

Inn­vand­rer­sønn

Granz ble født og voks­te opp i Los An­ge­les som sønn av jø­dis­ke inn­vand­re­re fra Ukrai­na. Etter fi­lo­sofi­stu­di­er ved Uni­ver­sity of Ca­li­for­nia i hjem­byen tok hans liv en ny ven­ding i 1939. Da fikk han høre te­nor­sak­so­fo­nis­ten

Cole­man Hawkins’ le­gen­da­ris­ke inn­spil­ling av Body and Soul. De­ret­ter opp­tok jaz­zen mer og mer av hans tid.

Han be­gyn­te å hen­ge rundt på jazz­klub­be­ne i Los An­ge­les, hvor han etter hvert ble kjent med noen av de størs­te nav­ne­ne i jazz på den ti­den. Blant dem var ikke minst den frem­ra­gen­de pia­nis­ten (se­ne­re den po­pu­la­ere vo­ka­lis­ten) Nat King Co­le, som ble en av Granz’ na­ere ven­ner og in­tro­du­ser­te ham for det svar­te jazz­mil­jø­et i byen.

Etter et par år be­gyn­te han selv å or­ga­ni- se­re ufor­mel­le jazz­kon­ser­ter, så­kal­te jam ses­sions, der han skaf­fet mu­si­ke­re fra sin om­gangs­krets til uli­ke klub­ber på kvel­der der de had­de gitt sine egne or­kest­re fri og el­lers vil­le ha stått tom­me. Her stil­te Granz tre kla­re krav: Det skul­le ikke va­ere noe rase­skil­le, hver­ken på sce­nen el­ler i sa­len. Mu­si­ker­ne skul­le få skik­ke­lig be­talt og ikke bare spil­le «for hat­ten». Og bord og sto­ler skul­le plas­se­res på danse­gul­vet; her skul­le lyt­tes, ikke dan­ses.

Da ak­sjo­nen til støt­te for de draps­døm­te inn­vand­rer­ne star­tet, tok Granz et skritt vi­de­re. Han fikk lånt 300 dol­lar og lei­de selve by­ens kul­tu­rel­le stor­stue, Phil­har­mo­nic Au­di­to­ri­um, til en jazz­kon­sert som ble av­vik­let den 2. juli 1944. For å spare plass på pla­ka­te­ne som kunn­gjor­de eve­ne­men­tet, ble det rett og slett kalt «Jazz at the Phil­har­mo­nic».

Kon­ser­ten ble en suk­sess på alle må­ter: Den inn­brak­te 1000 dol­lar til hjelpe­fon­det. Dom­men over de ni ble tre må­ne­der se­ne­re opp­he­vet av en ap­pell­dom­stol, som sam­ti­dig ga dom­me­ren i sa­ken en skarp irette­set­tel­se. Og Jazz at the Phil­har­mo­nic (el­ler JATP) ble etter

hvert et ver­dens­om­spen­nen­de fe­no­men.

Også til Nor­ge

Suk­ses­sen ga mer­smak. Granz sat­te de na­er­mes­te må­ne­de­ne opp fle­re sli­ke kon­ser­ter i Los An­ge­les. Så ble virk­som­he­ten ut­vi­det – først til res­ten av USA, så Ca­na­da, de­ret­ter Euro­pa med fle­re be­søk i Nor­ge fra og med 1953, og til slutt til Ja­pan.

Pub­li­kums­opp­slut­nin­gen var van­lig­vis stor, med full­sat­te kon­sert­lo­ka­ler de fles­te ste­de­ne. Sam­ti­dig var tur­ne­ene or­ga­ni­sert slik at over­skudd fra de stør­re by­ene ble brukt til å fi­nan­siere kon­ser­ter på mind­re ste­der, slik at jaz­zen kun­ne brin­ges ut til flest mu­lig men­nes­ker.

Mu­si­kalsk sett var ut­byt­tet noe mer blan­det. Spe­si­elt til å be­gyn­ne med falt både mu­si­ke­re og pub­li­kum for fris­tel­sen til å opp­ild­ne hver­and­re, slik at de­ler av kon­ser­te­ne ut­vik­let seg til de rene brøl, både fra sce­ne og sal.

Etter en kon­sert i Chi­ca­go i 1946 skrev for ek­sem­pel en an­mel­der i jazz­tids­skrif­tet Down­beat at «alt som er råt­tent i sam­ti­dens jazz, er å fin­ne i den­ne mu­si­kals­ke ka­ta­stro­fen.» Sam­ti­dig ble pub­li­kum be­teg­net som «skrul­lin­ger» og «idio­ter».

Tross sli­ke mu­si­kals­ke ek­ses­ser sam­let JATPkon­ser­te­ne etter hvert noen av USAS frems­te jazz­mu­si­ke­re, med navn som El­la Fitz­gerald og Os­car Pe­ter­son som de ab­so­lutt størs­te trekk­plast­re­ne.

An­ti-ra­sist

Som sønn av jø­dis­ke inn­vand­re­re må Norman Granz på et tid­lig tids­punkt i sitt liv ha re­gist­rert den ra­sis­men som pre­get sto­re de­ler av det ame­ri­kans­ke sam­fun­net – ikke bare i sør­sta­te­ne, men også på ste­der som ble reg­net som mer li­be­ra­le, der­iblant Los An­ge­les.

Mø­tet med to kvin­ner bi­dro til at han ble en ak­tiv an­ti-ra­sist. Den ene var hans førs­te kja­eres­te, den far­ge­de san­ge­ren, dan­se­ren og ko­reo­gra­fen Ma­rie Bry­ant. I sel­skap med hen­ne ble han til sta­dig­het minnet om svar­te ame­ri­ka­ne­res si­tua­sjon, ikke minst når han skul­le be­stil­le bord på res­tau­rant.

Den and­re var san­ge­ren Bil­lie Ho­li­day, som Granz ble godt kjent med i den ti­den han van­ket rundt om på jazz­klub­be­ne i Los An­ge­les. En dag traff han hen­ne bak sce­nen på en klubb hvor hun opp­tråd­te. Der satt hun full­sten­dig opp­løst i tårer. Det vis­te seg at hun had­de in­vi­tert noen ven­ner til å kom­me for å høre på hen­ne, men de var blitt av­vist i dø­ren på grunn av sin hud­far­ge.

Ten­ke seg til at slikt skjed­de i Los An­ge­les «og ikke i Mis­sis­sip­pi», som Granz se­ne­re ut­tryk­te det i et in­ter­vju med en hen­vis­ning til en av USAS mest ra­sis­tis­ke sta­ter.

Trus­ler og ar­resta­sjo­ner

Selv fast­holdt Granz at jaz­zen for ham i førs­te rek­ke var et mid­del i kam­pen mot ra­sis­me. Tit­te­len på Tad Hers­horns bio­gra­fi un­der­stre­ker da også at han var «man­nen som bruk­te jazz for å opp­nå rett­fer­dig­het». Og det er ikke tvil om at han tok den­ne opp­ga­ven al­vor­lig.

I 1949 av­lys­te han en plan­lagt kon­sert i New Orleans da den lo­ka­le ar­ran­gø­ren nek­tet å gå med på kra­vet om at pub­li­kum skul­le in­te­gre­res, det vil si at svar­te og hvi­te skul­le sit­te side om side i sa­len og ikke i hver sin øre­mer­ke­de sek­sjon.

Ved en kon­sert i Hous­ton i 1955 fikk han pres­set igjen­nom en slik ord­ning. Sam­ti­dig gikk han selv rundt med et skru­jern før kon­ser­ten og fjer­net skilt der det sto hvil­ke toa­let­ter som skul­le be­nyt­tes av «hvi­te» og hvil­ke av «ne­gre». I de til­fel­ler der hvi­te kon­sert­gjen­ge­re kom og ba om å få byt­tet bil­lett for­di de

ikke vil­le sit­te side om side med svar­te, fikk de pen­ge­ne til­ba­ke og ble sendt hjem.

Det var ikke til å unngå at en slik po­li­tikk vak­te re­ak­sjo­ner, spe­si­elt i sør­sta­te­ne. I Hous­ton ble to av tur­ne­ens svar­te mu­si­ke­re an­holdt i pau­sen un­der en kon­sert og sik­tet for å ha spilt ter­nin­ger om pen­ger. De ble løs­latt mot en kau­sjon på 10 dol­lar hver. Granz en­ga­sjer­te ad­vo­kat som sør­get for å få sik­tel­sen hen­lagt. De to fikk sine pen­ger til­ba­ke, og Granz be­tal­te 2000 dol­lar i ad­vo­kat­ho­no­rar.

En at­skil­lig al­vor­li­ge­re si­tua­sjon opp­sto un­der en kon­sert i Char­les­ton i North Caro­lina i 1954, da Granz og hele hans en­sem­ble måt­te flyk­te hals over hode fra en hvit mobb som un­der kon­ser­ten had­de sam­let seg for å «ta» dem.

Rus­pro­ble­mer

Det var in­gen hem­me­lig­het at fle­re av de mu­si­ker­ne som var på tur­ne med Granz, slet med sto­re rus­pro­ble­mer, en­ten i form av al­ko­hol el­ler nar­ko­ti­ka. Un­der en kon­sert i Carne­gie Hall i New York i 1952 måt­te Granz gå ut på sce­nen og hen­te en ty­de­lig ru­set Bil­lie Ho­li­day etter at hun tre gan­ger had­de gjort for­gje­ves for­søk på å kom­me i gang med san­gen I On­ly Have Eyes for You.

Det­te fikk imid­ler­tid in­gen kon­se­kven­ser for hans for­hold til hen­ne. «Det er sånt som hen­der», for­klar­te han se­ne­re. Og på di­rek­te spørs­mål fra en jour­na­list om hvor­dan han kun­ne til­la­te slikt, svar­te Granz at «når du drar på tur­né med folk du vet har pro­ble­mer, må du fin­ne deg i at de tar sine pro­ble­mer med seg».

Sam­ti­dig in­sis­ter­te han på at mu­si­ker­ne skul­le verd­set­tes høyt. «Det­te er kunst­ne­re på linje med (fio­li­nis­ten Ja­scha) Hei­fetz og (di­ri­gen­ten Le­onard) Bern­stein. De skal vi­ses den sam­me re­spekt som dem», plei­de han å si.

Fritta­len­de

Granz kun­ne sam­ti­dig va­ere used­van­lig fritt­ta­len­de og nøl­te ikke med å skjel­le ut folk, spe­si­elt hvis de had­de ut­talt seg for­na­er­men-

de el­ler ned­set­ten­de om en av hans mu­si­ke­re. Iblant gikk det også ut over na­ere for­hold.

I en pe­rio­de var

Os­car Pe­ter­son så for­na­er­met på Granz at han brøt all kontakt med ham. Det­te skjed­de etter at Granz ved­va­ren­de had­de kla­get over stjerne­pia­nis­tens om­fangs­rike kor­pus og der­til had­de skjelt ut hans sek­reta­er på det gro­ves­te. Først da Gre­te Granz – im­pre­sa­rio­ens dansk­fød­te tred­je kone – had­de gått imel­lom, ble de to for­so­net.

Hans evne til å snak­ke rett fra lev­ra kan også ha kos­tet Granz pen­ger. Da pia­nis­ten Da­ve Bru­becks kon­trakt med plate­sel­ska­pet Fan­ta­sy Records ut­løp en gang rundt 1953, for­søk­te Granz å kap­re ham til sitt eget plate­sel­skap. Bru­beck og hans kvar­tett ble til­budt så mye stu­dio­tid de øns­ket, de kun­ne selv av­gjø­re hva de vil­le spil­le inn, og hvor­dan de vil­le gjø­re det.

– Kom­mer du til å va­ere til ste­de? spur­te Bru­beck. – Nei. – Hvor­for ikke det? – For­di jeg ikke li­ker mu­sik­ken din, svar­te Granz.

Bru­beck øns­ket ikke å ar­bei­de for en pro­du­sent som ikke verd­sat­te hva han gjor­de. Han gikk der­for til plate­sel­ska­pet Co­lum­bia, hvor kvar­tet­ten etter hvert spil­te inn en li­ten tru­de­lutt som het Ta­ke Fi­ve, og som ble his­to­ri­ens mest solg­te jazz­pla­te.

Kon­ser­ter på pla­te

Norman Granz var en bane­bry­ter når det gjaldt å utgi kon­sert­opp­tak på pla­te. Det­te var noe de fles­te plate­sel­ska­pe­ne i sterk grad mis­lik­te, for­di mu­sik­ken ald­ri ble per­fekt gjen­gitt, og for­di re­ak­sjo­ne­ne fra pub­li­kum kun­ne hø­res – iblant i sa­er­de­les sterk grad. Det vis­te seg imid­ler­tid å va­ere na­er­mest en geni­strek. Pla­te­ne ble brukt til å ska­pe blest om Jatpkon­ser­te­ne, sam­ti­dig som kon­ser­te­ne ble brukt til å ska­pe blest om pla­te­ne.

I til­legg sør­get Granz for å fes­te mu­sik­ken til da­ti­dens frems­te jazz­ut­øve­re til ril­le­ne. Typisk for ham var inn­spil­lin­ger han gjor­de med Art Ta­tum. Granz men­te jaz­zen sto i gjeld til den ekvi­li­bris­tis­ke pia­nis­ten, som had­de pro­ble­mer med å skaffe seg kon­sert­opp­drag. Så han tok i rom­ju­len 1953 med seg Ta­tum i stu­dio, og over en pe­rio­de på to da­ger spil­te de inn 69 me­lo­di­er. Yt­ter­li­ge­re inn­spil­lings­se­sjo­ner i april 1954 og ja­nu­ar 1955 ga et sam­let re­sul­tat på 120 lå­ter som dek­ket en god del av jaz­zens stan­dard­re­per­toar.

Ta­tum-al­bu­me­ne ble en ene­stå­en­de sam­ling, en klar pa­ral­lell til El­la Fitz­geralds inn­spil­lin­ger av The Great Ame­ri­can Song­book med me­lo­di­er av USAS frems­te po­pu­laer­kom­po­nis­ter, som Ge­or­ge Gers­hwin. Jero­me Kern, Ir­ving Ber­lin og Co­le Por­ter. Også det­te var et pro­sjekt som Norman Granz tok ini­tia­ti­vet til.

Stor raus­het

Gjen­nom sine plate­sel­ska­per byg­get Granz opp en enorm ka­ta­log av jazz­mu­sikk. Og han tjen­te seg styrt­rik på det. I lø­pet åre­ne han bod­de i Euro­pa, fra 1959 til sin død, bruk­te han mye av for­muen til å skaffe seg en be­ty­de­lig kunst­sam­ling, blant an­net med en rek­ke ver­ker av Pab­lo Pi­cas­so, som Granz var blitt kjent med.

Sam­ti­dig vis­te han stor raus­het over­for sine mu­si­ker­ven­ner. Etter at gi­ta­ris­ten Barney Kes­sel i 1992 ble ram­met av slag og ikke kun­ne spil­le mer, sør­get Granz for å un­der­støt­te ham inn­til hans død 12 år se­ne­re. Og han send­te i all still­het pen­ger til Roy Eld­rid­ges kone Vio­la etter at trom­pe­tis­ten – en av Granz’ ab­so­lut­te fa­vo­rit­ter – fikk hjerte­in­farkt i 1980. Han sør­get også for å be­ta­le for Eld­rid­ges be­gra­vel­se i New York i 1989.

And­re som fikk slik støt­te, var bas­sis­ten Red Cal­len­der og trom­pe­te­ren Har­ry Edi­son. Og Granz kjøp­te en bil til en­ken etter sak­so­fo­nis­ten Ed­die «Lockjaw» Davis da hun fikk pro­ble­mer med å be­ve­ge seg ved egen hjelp.

Da Granz selv ble dia­gnos­ti­sert med kreft i 1980, be­gyn­te han å sen­de pen­ger til ven­ner og tid­li­ge­re med­ar­bei­de­re. Tromme­sla­ge­ren Louis Bell­son fikk for ek­sem­pel til­sendt hva han selv kal­te «en stor, stor, stor sjekk» med «takk for alle åre­ne». Folk­lo­ris­ten Ar­chie Gre­en mot­tok først en sjekk på 10.000 dol­lar og noen da­ger se­ne­re en ny sjekk på det sam­me be­lø­pet.

Hyllet ver­den over

Granz ble ved sin død i 2001 varmt hyllet ver­den over. Hans mest tref­fen­de etter­ma­ele fin­nes tro­lig i ut­ta­lel­ser gjen­nom åre­nes løp fra tre trom­pe­te­re som ar­bei­det sam­men med ham:

«Norman gir oss den størs­te fri­het en plate­pro­du­sent kan gi en mu­si­ker – fri­he­ten til å spil­le hva vi ønsker på den må­ten vi ønsker å spil­le det», sa Clark Ter­ry.

«Med Norman reis­te du på førs­te klas­se, du bod­de på første­klas­ses ho­tel­ler, og du spil­te ald­ri noe sted hvor pub­li­kum var se­gre­gert», frem­holdt Dizzy Gille­spie.

Og Roy Eld­rid­ge un­der­stre­ket at Granz «sør­get for å gi gut­ta et skik­ke­lig ut­kom­me. Han var den førs­te som brøt ned alle dis­se for­dom­me­ne og plas­ser­te mu­sik­ken der oppe hvor den hø­rer hjem­me».

«De bør rei­se en sta­tue av fy­ren», fore­slo Eld­rid­ge, en ut­ta­lel­se jazz­skri­ben­ten Nat Hentoff kom­men­ter­te på den­ne må­ten: «Granz har en sta­tue. En enormt stor en. Den be­står av alle de inn­spil­lin­ge­ne som er merket ‘Pro­du­sert av Norman Granz’.»

Kil­der:

John Chil­ton: Roy Eld­rid­ge. Litt­le Jazz Gi­ant.

Do­nald Clar­ke: Bil­lie Ho­li­day. Wish­ing on the Moon.

Da­ni­el Mark Epstein: Nat King Co­le.

Chuck Had­dix: Bird. The Li­fe and Mu­sic of Char­lie Par­ker.

Tad Hers­horn: Norman Granz. The Man Who Used Jazz for Ju­s­tice.

Ge­ne Le­es: Os­car Pe­ter­son. The Will to Swing.

Foto: Rit­zau/ntb scanpix

For Norman Granz var jaz­zen et mid­del til å be­kjem­pe ra­sis­men i det ame­ri­kans­ke sam­fun­net.

Foto: Get­ty Ima­ges

Te­nor­sak­so­fo­nis­ten Flip Phil­lips og trom­pe­te­ren Roy Eld­rid­ge var mes­te­re i å opp­ild­ne pub­li­kum un­der kon­ser­te­ne som Granz ar­ran­ger­te. Ikke minst der­for var de blant de mu­si­ker­ne han hyp­pigst be­nyt­tet.

Foto: NTB scanpix

Os­car Pe­ter­son og El­la Fitz­gerald ved an­komst til Forne­bu fly­plass i mars 1962. I til­legg til sine to de­si­dert størs­te stjer­ner sam­ar­bei­det Norman Granz gjen­nom åre­nes løp med et utall and­re frem­ra­gen­de jazz­mu­si­ke­re.

Roy Eld­rid­ge, trom­pet

Ben Web­ster, sak­so­fon

Cole­man Hawkins, sak­so­fon

Bil­lie Ho­li­day, vo­kal

Joe Pass, gi­tar

Ted­dy Wil­son, pia­no

Art Ta­tum, pia­no

Count Ba­sie, pia­no

Char­lie Par­ker, sak­so­fon

Bud­dy De­fran­co, kla­ri­nett

Dizzy Gille­spie, trom­pet

Lio­nel Hamp­ton, vi­bra­fon

Bud Pow­ell, pia­no

Ger­ry Mul­lig­an, sak­so­fon

Shel­ly Man­ne, trom­mer

Son­ny Rollins, sak­so­fon

Il­li­nois Jac­quet, sak­so­fon

Jim Hall, gi­tar

Jim­my Gi­uffre, kla­ri­nett

Sarah Vaug­han, vo­kal

Ken­ny Bur­rell, gi­tar

Wes Mont­gome­ry, gi­tar

Duke El­ling­ton, pia­no

Bud­dy Rich, trom­mer

Clark Ter­ry, trom­pet

Les­ter Young, sak­so­fon

Barney Kes­sel, gi­tar

J.J. John­son, trom­bo­ne

Ani­ta O’day, vo­kal

Ge­ne Kru­pa, trom­mer

Nat King Co­le, pia­no

Stan Getz, sak­so­fon

Red Cal­len­der, bass

Foto: AP/NTB scanpix

Etter at han i 1959 flyt­tet til Euro­pa, mar­ker­te Norman Granz (til høy­re) seg som en ivrig kunst­sam­ler. I 1968 ble 47 av hans bil­der solgt av auk­sjons­fir­ma­et Sot­he­by’s og inn­brak­te nes­ten 20 mil­lio­ner kro­ner. Blant dem som sik­ret seg et Pi­cas­so-bil­de...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.