God uten Gud?

Aftenposten - - Kommentarer - Es­pen Otto­sen in­for­ma­sjons­le­der, Mi­sjons­sam­ban­det

«Uten Gud er alt til­latt», er en av ver­dens­lit­te­ra­tu­rens mest kjen­te set­nin­ger. Den er hen­tet fra Fjo­dor Dosto­jev­skijs ro­man Brød­re­ne Ka­ramas­ov fra 1880.

Jeg tror Dosto­jev­skij har et po­eng. Men po­en­get er ikke at gud­løse må va­ere mind­re mo­rals­ke enn krist­ne (el­ler and­re tro­en­de). Iblant er det mot­sat­te til­fel­le. Det fin­nes man­ge ate­is­ter som etter­le­ver høye etis­ke idea­ler.

De som av­vi­ser Gud, får der­imot pro­ble­mer med å fast­hol­de en ob­jek­tiv mo­ral, at noe all­tid og over­alt er for­kas­te­lig. For ek­sem­pel fast­slår den is­ra­els­ke his­to­ri­ke­ren Yu­val Noah Ha­ra­ri i best­sel­ge­ren Sa­pi­ens at all etikk, in­klu­dert men­neske­ret­tig­he­ter, er fik­sjo­ner kon­stru­ert av men­nes­ker. I et vel­ord­net sam­funn gjør det kan­skje ikke så mye at noen ten­ker slik. Men iblant, for ek­sem­pel når Texas ram­mes av flom, er det kan­skje uhel­dig?

Når det svir å gjø­re rett

For noen da­ger si­den inn­før­te bor­ger­mes­te­ren i Texas port­for­bud. Må­let var å hind­re at for­lat­te hus ble ut­satt for plynd­ring og ran et­ter uva­e­ret «Har­vey». Kao­set som opp­sto gjor­de kri­mi­nel­le valg mer fris­ten­de.

Det er da mo­ralsk in­tegri­tet vir­ke­lig blir vik­tig. For stort sett løn­ner det seg nem­lig å føl­ge lo­ver, reg­ler og kon­ven­sjo­ner. Vi har ofte mye å tape på å opp­fø­re oss umo­ralsk. De fles­te er gans­ke em­pa­tis­ke og li­ker å møte venn­lig­het.

Ut­ford­rin­gen er å gjø­re det ret­te når det svir – og vi lett kan slip­pe unna. På 1990-tal­let var om­trent alle syk­kel­prof­fer i ver­den do­pet. Be­tyr det at syk­lis­ter er eks­t­ra umo­rals­ke? Nep­pe. Men ge­vins­ten syn­tes stor, og ri­si­ko­en var li­ten. Hvor man­ge vil­le snytt på skat­ten hvis det over­ho­det ikke fan­tes kon­troll?

Noen me­ner at vi kla­rer oss uten tro­en på en ob­jek­tiv etikk så len­ge vi har lo­ver og reg­ler. Og det er bra at vi – uav­hen­gig av livs­syn – kan enes om ju­ri­dis­ke kjøre­reg­ler. Å re­du­se­re mo­ral til jus er like fullt ri­siko­fylt. For mye kan ikke lov­re­gu­le­res. Po­li­ti og retts­ve­sen kan ikke føl­ge opp små­ting. Men vik­tigst er kan­skje pro­ble­met som opp­står når det er en­kelt å slip­pe unna lo­vens lan­ge arm. Da kan vi tren­ge and­re grun­ner for å føl­ge reg­le­ne enn at de er ved­tatt av Stor­tin­get.

Ufor­nuf­tig å va­ere dritt­sekk

Min på­stand er ikke at jeg – hvis jeg slut­tet å tro at jeg sto an­svar­lig for Gud – had­de opp­ført meg som en dritt­sekk. Det vil­le jo va­ert sva­ert ufor­nuf­tig!

Der­imot er spørs­må­let hva jeg gjør, el­ler vil­le ha gjort, i si­tua­sjo­ner hvor det frem­står både for­nuf­tig og fris­ten­de å krys­se en ju­ri­disk og/ el­ler mo­ralsk gren­se. Hva får meg til å le­ve­re til­ba­ke en tu­sen­lapp som jeg ikke skul­le ha hatt hvis fei­len helt sik­kert ikke opp­da­ges?

I slike si­tua­sjo­ner blir det vik­tig å hol­de fast på at det fin­nes noe som er vir­ke­lig, egent­lig, ob­jek­tivt rett og galt. Men hvor­dan be­grun­ne det­te uten Gud? Å ten­ke at jeg bør gjø­re slik el­ler slik for­di fler­tal­let har be­stemt hva som er rett og galt, el­ler for­di ge­ne­ne mine er som de er, er nep­pe til­strek­ke­lig.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.