Mer betyr ikke nødvendigvis bedre
Sammen starter de jakten på den mystiske Poppy (Julianne Moore). Hun har kidnappet Elton John og pønsket ut en snedig og ondskapsfull plan for å legalisere narkotika.
Ikke like morsomt andre gangen
I den første filmen var klimakrise og overbefolkning tema. I film nummer to sentreres intrigen rundt narkotikabruk og legalisering. Men for all del, ikke tolk filmen som et alvorlig innlegg i narkotikadebatten!
The Golden Circle har en rekke artige innslag og godt koreograferte actionsekvenser. Scenen om bord en gondol er en ren hommage til James Bond.
Regissør Matthew Vaughn gjør et krampaktig forsøk på å gjenskape magien, men snerten mangler. De prøver litt for hardt å spille på kontrastene mellom de elegante britene og USAs cowboykultur. Det blir litt platt. De har til og med laget en amerikansk variant av den første filmens saerdeles elegante pub-scene.
Kanskje har de hatt det så morsomt med å lage filmen at de ikke har greid å kutte? Det dukker også opp så mange stjerner i små roller at det hele blir anmassende. Filmen er 2 timer og 20 minutter og føles for lang.
På tross av noen innvendinger er det godt å se at Colin Firths karakter ikke var død likevel. Han sørger for stil og eleganse i fin kontrast til sine mer brautende amerikanske kolleger. The Golden Circle er fortsatt en smart lek med klisjeer som byr på mye action og rent tullball. Det er 20 år siden Judi Dench ga oss en uforglemmelig dronning Victoria, håpløst forelsket i sin tjener, den standhaftige Mr Brown. Mrs Brown var også basert på en sann historie, om hvordan Victoria etter ektemannens død søkte kjaerlighet der hun kunne finne den.
I Stephen Frears nye film er det en indisk tjener som rører ved hennes hjerte, mange år etter at Brown er sendt tilbake til Skottland. Skandalen er potensielt større, og det er også komedien. Ingen kan få mer effektivt frem imperiets absurditeter enn lojale koloniserte undersåtter.
Frears har tidligere rettet et skarpt, men empatisk blikk på dronningens ensomhet i Oscarvinneren The Queen. Her går han for et noe mykere blikk på hennes behov for menneskelig varme og hvordan en kjekk, indisk tjener kunne gi henne det.
Filmen er basert på en såkalt sann historie, men filmskaperne spekulerer ganske vilt om hvilke intriger som dronningens indiske beiler utløste i kongehuset. I Mrs Brown var det statsminister Benjamin Disraeli som med stor kløkt fikk sin vilje overfor dronningen, her er det Lord Salisbury som kommer til kort.
Dench dominerer
Det gjør også Ali Fazal som Karim, selv om det ikke er hans skyld. Rollen er for lite utviklet til å gi Dench nok motstand, og vi får aldri noen forståelse for hva som driver ham. Det er isteden hans kollega, Mohammed, som gir oss en tiltrengt dose bittersøt realisme med sine noen ganger komiske, andre ganger tragiske opplevelser som indisk tjener på den kalde, britiske halvøya.
Det virker som Frears ikke helt får bestemt seg for hva slags historie han vil fortelle, der han vakler mellom litt tam komedie og epokedrama. Men Dench kan sin dronning ut og inn nå, hun trår ikke feil en eneste gang, og på noen måter forsterker hennes dominans rollens ensomhet. Men det blir for ensomt på toppen, også for Dench.