Fra braksuksess til historisk dokument
Det er ikke så mange helaftens operaer i den tidlige norske musikkhistorien. Faktisk så få at vi også gjerne inkluderer verk som bare naermer seg operaformatet.
Ludvig Irgens-Jensens halvannentimes verk fra 1930 har mange betegnelser: kantate, oratorium, dramatisk symfoni. Med syv solister, fullt kor og orkester, og tekst som spiller ut Olav den Helliges kamp om Norge i 1030, er den naer nok – dette er et nøkkelverk i historien om norsk musikkdramatikk.
Hjemferd ble fremført to ganger i helgen, under Operaens markering av at det er 10 år siden åpningen av det nye huset i Bjørvika. Det er et ålreit valg. Selv om kristningstemaet og enkelte av de mest nasjonalistiske grepene kan føles litt fremmed for mange i dag, har komposisjonen mange fine kvaliteter som lever fint alene. Verket ble godt ivaretatt av dirigent Peter Szilvay, Operakoret, Barnekoret og solistlaget og fikk en svaert raus applaus.
Nasjonalmonument
Hjemferd ble skrevet som et konkurransebidrag til 900-årsmarkeringen av slaget ved Stiklestad. I tiden rundt 1930 var Kultur-Norge opptatt av å bygge nasjonal identitet, og mange komponister vendte blikkene mot det typisk norske, som naturen, folkemusikken og det norrøne. Noe gikk kanskje litt for langt, som Geirr Tveitts forsøk på å utarbeide en ny norsk tonalitet basert på folkemusikken. Allerede den gang ble noe av det mest nasjonalistiske for sterk kost for noen – komponist og kritiker Pauline Hall omtalte på et tidspunkt Tveitts teorier som «Musikk i bur».
Irgens-Jensens musikk er konservativ, og slik Arvid O. Vollsnes påpeker i programteksten, begynner han sin komponistkarrière med utgangspunkt i det klassiske og det romantiske. Men Heimferd er en velbalansert blanding av gammelt og nytt, noe som gjør den interessant å lytte til også i dag. Her er folketoner, kirkesalmer og modale skalaer fra middel- alderen, men også impresjonistiske trekk og fargerike orkestrale høydepunkter som gir assosiasjoner til gamle Hollywood. Kanskje føles den litt tung og kantete til tider, men aldri så lenge at det blir ubehagelig.
Gamle operaer om igjen
Operaen hadde hentet frem flere profilerte solister for anledningen. Best var tenor Marius Roth Christensen, som evnet å gjøre Irgens-Jensens vokallinjer til mer enn bare fortellende ord. Også solistpraktikant Caroline Wettergreen bidro med fine musikalske fraseringer og en behagelig vibrato. Operakoret – med barnekoret – fikk svingt seg i de snart 90 år gamle satsene, og viste seg frem med både kraft og intensitet. Og dirigent Szilvay understreket det dramatiske og inderlige i de romantiske strykerpartiene og lot blåserne sprudle lekent i både kongefanfarer og seiersrus.
Ifølge programbladet ble Heimferd oppført hele 13 ganger i løpet av den første måneden etter premièren – i dag tenker jeg det holder fint med en sjelden gang iblant. Det er likevel prisverdig av Operaen å løfte frem den norske operahistorien – neste sesong vises Edvard Fiflet-Braeins Anne Pedersdotter fra 1971. Fremføringen av Heimferd viser at strategien ikke bare er et pliktløp. Dette er historisk interessant musikk som gir et innblikk i en ikke alt for fjern del av norsk kulturhistorie.