Fra brak­suk­sess til his­to­risk do­ku­ment

Aftenposten - - Kultur - MA­REN ØRSTAVIK

Det er ikke så man­ge hel­af­tens ope­ra­er i den tid­li­ge nors­ke mu­sikk­his­to­ri­en. Fak­tisk så få at vi også gjer­ne in­klu­de­rer verk som ba­re na­er­mer seg opera­for­ma­tet.

Lud­vig Ir­gens-Jen­sens halv­an­nen­ti­mes verk fra 1930 har man­ge be­teg­nel­ser: kan­ta­te, ora­to­ri­um, dra­ma­tisk sym­fo­ni. Med syv so­lis­ter, fullt kor og or­kes­ter, og tekst som spil­ler ut Olav den Hel­li­ges kamp om Nor­ge i 1030, er den na­er nok – det­te er et nøk­kel­verk i his­to­ri­en om norsk mu­sikk­dra­ma­tikk.

Hjem­ferd ble frem­ført to gan­ger i hel­gen, un­der Ope­ra­ens mar­ke­ring av at det er 10 år si­den åp­nin­gen av det nye hu­set i Bjør­vi­ka. Det er et ål­reit valg. Selv om krist­nings­te­ma­et og en­kel­te av de mest na­sjo­na­lis­tis­ke gre­pe­ne kan fø­les litt frem­med for man­ge i dag, har kom­po­si­sjo­nen man­ge fine kva­li­te­ter som le­ver fint ale­ne. Ver­ket ble godt iva­re­tatt av di­ri­gent Pe­ter Szil­vay, Opera­ko­ret, Barne­ko­ret og so­list­la­get og fikk en sva­ert raus ap­plaus.

Na­sjo­nal­mo­nu­ment

Hjem­ferd ble skre­vet som et kon­kur­ranse­bi­drag til 900-års­mar­ke­rin­gen av sla­get ved Stikle­stad. I ti­den rundt 1930 var Kul­tur-Nor­ge opp­tatt av å byg­ge na­sjo­nal iden­ti­tet, og man­ge kom­po­nis­ter vend­te blik­ke­ne mot det ty­pisk nors­ke, som na­tu­ren, folke­mu­sik­ken og det nor­rø­ne. Noe gikk kan­skje litt for langt, som Geirr Tveitts for­søk på å ut­ar­bei­de en ny norsk to­na­li­tet ba­sert på folke­mu­sik­ken. Al­le­re­de den gang ble noe av det mest na­sjo­na­lis­tis­ke for sterk kost for noen – kom­po­nist og kri­ti­ker Pau­li­ne Hall om­tal­te på et tids­punkt Tveitts teori­er som «Mu­sikk i bur».

Ir­gens-Jen­sens mu­sikk er kon­ser­va­tiv, og slik Arvid O. Volls­nes på­pe­ker i pro­gram­teks­ten, be­gyn­ner han sin kom­po­nist­kar­riè­re med ut­gangs­punkt i det klas­sis­ke og det ro­man­tis­ke. Men Heim­ferd er en vel­ba­lan­sert blan­ding av gam­melt og nytt, noe som gjør den in­ter­es­sant å lyt­te til også i dag. Her er folke­to­ner, kirke­sal­mer og mo­da­le ska­la­er fra mid­del- al­de­ren, men også im­pre­sjo­nis­tis­ke trekk og farge­rike or­kest­ra­le høyde­punk­ter som gir as­so­sia­sjo­ner til gam­le Hol­ly­wood. Kan­skje fø­les den litt tung og kan­te­te til ti­der, men ald­ri så len­ge at det blir ube­ha­ge­lig.

Gam­le ope­ra­er om igjen

Ope­ra­en had­de hen­tet frem fle­re pro­fi­ler­te so­lis­ter for an­led­nin­gen. Best var te­nor Ma­ri­us Roth Chris­ten­sen, som ev­net å gjø­re Ir­gens-Jen­sens vo­kal­lin­jer til mer enn ba­re for­tel­len­de ord. Også so­list­prak­ti­kant Caroline Wet­ter­green bi­dro med fine mu­si­kals­ke fra­se­rin­ger og en be­ha­ge­lig vi­bra­to. Opera­ko­ret – med barne­ko­ret – fikk svingt seg i de snart 90 år gam­le sat­se­ne, og vis­te seg frem med både kraft og in­ten­si­tet. Og di­ri­gent Szil­vay un­der­stre­ket det dra­ma­tis­ke og in­der­li­ge i de ro­man­tis­ke stry­ker­par­ti­ene og lot blå­ser­ne sprud­le le­kent i både konge­fan­fa­rer og sei­ers­rus.

Iføl­ge pro­gram­bla­det ble Heim­ferd opp­ført hele 13 gan­ger i lø­pet av den førs­te må­ne­den etter pre­miè­ren – i dag ten­ker jeg det hol­der fint med en sjel­den gang iblant. Det er li­ke­vel pris­ver­dig av Ope­ra­en å løf­te frem den nors­ke opera­his­to­ri­en – nes­te se­song vi­ses Ed­vard Fif­let-Bra­eins An­ne Pe­ders­dot­ter fra 1971. Frem­fø­rin­gen av Heim­ferd vi­ser at stra­te­gi­en ikke ba­re er et plikt­løp. Det­te er his­to­risk in­ter­es­sant mu­sikk som gir et inn­blikk i en ikke alt for fjern del av norsk kul­tur­his­to­rie.

FOTO: ERIK BERG

Di­ri­gent Pe­ter Szil­vay gjor­de his­to­ri­en om Olav den hel­li­ge le­ven­de gjen­nom Lud­vig Ir­gens-Jen­sens dra­ma­tis­ke kan­ta­te fra 1930.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.