Bra, Høy­re!

Aftenposten - - Meninger - Ei­nar Kr. Steffenak lek­tor Bjørn P. Kal­ten­born se­nior­fors­ker, Norsk in­sti­tutt for na­tur­forsk­ning

Det lød nes­ten som et ekko fra and­re re­gi­mer, en an­nen tid, noe nes­ten uten­ke­lig i et de­mo­kra­tisk par­ti: et en­stem­mig ved­tak. Men det skjer, og det skjed­de der det skul­le: Høy­res lands­møte vil opp­he­ve 72-års­gren­se i ar­beids­miljø­lo­ven. Hur­ra! Nå gjen­står å få det ut i prak­sis.

Hvor­for så glad? For­di det an­går meg? Ja, om ikke ba­re av gle­de for «egen syk mor». Men for­di vi le­ver av ar­beid, av hver­and­res ar­beid, for­di ar­beid for den en­kel­te og sam­fun­net er et gode, for­di noen av oss øns­ker å fort­set­te, job­be fullt selv om pen­sjons­al­der er pas­sert, vil bi­dra, har noe å bi­dra med, ald­ri er borte, er fris­ke.

Jo da, ikke alle er det, der­for skal mu­lig­he­ten til å slut­te tid­lig va­ere til ste­de. Men på­stan­den om at et tall, 70 el­ler 72, gjør deg ar­beids­udyk­tig, er sprøyt. For hvert år som går, øker for­ven­tet leve­al­der med to må­ne­der. Da jeg åp­net øyne­ne i Ber­gen, var for­ven­tet leve­al­der vel 67. Jeg skul­le nå va­ere på vei til kirke­går­den. Det er jeg ikke, jeg kan, gitt ut­dan­nel­se, for­ven­te å bli røft 84. Jeg blir mer! Og vil bi­dra, ikke pas­sivt mot­ta. Nå åp­ner en mu­lig­het seg.

Med et lite PS: Når and­re na­sjo­ner kan sen­de men­nes­ker til må­nen, hvor­for kan ikke da de født mel­lom 1944 og 1953, med jobb i of­fent­lig sek­tor, slip­pe å bli fra­ra­net en tje­neste­pen­sjon de har med­be­talt i man­ge ti­år om de ar­bei­der ut­over 67? Det bur­de skjedd un­der pen­sjons­for­li­ket ny­lig, det skjed­de ikke. Det skyld­tes ikke pri­ma­ert myn­dig­he­te­ne. Men ved­ta­ket er vel ikke hug­get i stein. Vi som kan, vil, fort­satt er i stand til det, må bli vist den til­lit at vi får ar­bei­de, ikke pen­sjons­straf­fes for det og verd­set­tes for at det fin­nes et ar­beids­liv til langt, langt opp i åre­ne. om vi har na­tur i Nor­ge som kan kal­les «vill­mark».

Be­gre­pet vill­mark har ulik be­tyd­ning i uli­ke land og kul­tu­rer. Man kan gjer­ne hev­de at meste­par­ten av norsk ut­mark er et kul­tur­land­skap i den for­stand at vi har nyt­tet na­tu­ren til over­le­vel­se og na­e­ring opp gjen­nom his­to­ri­en. Men det er enorm for­skjell på spo­re­ne etter 1600-tal­lets bruk av fjel­let og da­gens fot­av­trykk.

Det er både feil og ville­den­de å på­stå at areal­bruks­in­di­ka­to­ren «Inn­greps­frie na­tur­om­rå­der i Nor­ge (INON)» ikke len­ger er et ak­tu­elt for­valt­nings­verk­tøy. På Miljø­di­rek­to­ra­tets hjemme­si­der lig­ger det fyl­dig in­for­ma­sjon om INON med opp­da­te­ring på ut­vik­lin­gen – som dess­ver­re har vist en øken­de ne­ga­tiv tendens i se­ne­re år. INON byg­ger ute­luk­ken­de på ob­jek­ti­ve og fy­sis­ke areal­mål knyt­tet til ter­reng­inn­grep som vei­er, jern­ba­ner, vass­drags­inn­grep og kraft­lin­jer. INON de­ler inn­greps­frie om­rå­der i tre so­ner hvor de om­rå­de­ne som lig­ger lengst fra tek­nis­ke inn­grep (mi­ni­mum 5 kilo­me­ter) kal­les «vill­marks­pre­ge­de». INON for­sø­ker ikke å «snik­inn­føre» vill­marks­be­gre­pet i Nor­ge for «å ska­pe vill­mark» slik Sa­elleg på­står, men be­skri­ver kva­li­te­ter ved re­la­tivt urør­te om­rå­der slik at vi skal ha en over­sikt over areal­ut­vik­lin­gen på en ob­jek­tiv og tro­ver­dig måte. INON er fort­satt et vik­tig verk­tøy for å do­ku­men­te­re areal­ut­vik­lin­gen i ut­mar­ken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.