Bra, Høyre!
Det lød nesten som et ekko fra andre regimer, en annen tid, noe nesten utenkelig i et demokratisk parti: et enstemmig vedtak. Men det skjer, og det skjedde der det skulle: Høyres landsmøte vil oppheve 72-årsgrense i arbeidsmiljøloven. Hurra! Nå gjenstår å få det ut i praksis.
Hvorfor så glad? Fordi det angår meg? Ja, om ikke bare av glede for «egen syk mor». Men fordi vi lever av arbeid, av hverandres arbeid, fordi arbeid for den enkelte og samfunnet er et gode, fordi noen av oss ønsker å fortsette, jobbe fullt selv om pensjonsalder er passert, vil bidra, har noe å bidra med, aldri er borte, er friske.
Jo da, ikke alle er det, derfor skal muligheten til å slutte tidlig vaere til stede. Men påstanden om at et tall, 70 eller 72, gjør deg arbeidsudyktig, er sprøyt. For hvert år som går, øker forventet levealder med to måneder. Da jeg åpnet øynene i Bergen, var forventet levealder vel 67. Jeg skulle nå vaere på vei til kirkegården. Det er jeg ikke, jeg kan, gitt utdannelse, forvente å bli røft 84. Jeg blir mer! Og vil bidra, ikke passivt motta. Nå åpner en mulighet seg.
Med et lite PS: Når andre nasjoner kan sende mennesker til månen, hvorfor kan ikke da de født mellom 1944 og 1953, med jobb i offentlig sektor, slippe å bli fraranet en tjenestepensjon de har medbetalt i mange tiår om de arbeider utover 67? Det burde skjedd under pensjonsforliket nylig, det skjedde ikke. Det skyldtes ikke primaert myndighetene. Men vedtaket er vel ikke hugget i stein. Vi som kan, vil, fortsatt er i stand til det, må bli vist den tillit at vi får arbeide, ikke pensjonsstraffes for det og verdsettes for at det finnes et arbeidsliv til langt, langt opp i årene. om vi har natur i Norge som kan kalles «villmark».
Begrepet villmark har ulik betydning i ulike land og kulturer. Man kan gjerne hevde at mesteparten av norsk utmark er et kulturlandskap i den forstand at vi har nyttet naturen til overlevelse og naering opp gjennom historien. Men det er enorm forskjell på sporene etter 1600-tallets bruk av fjellet og dagens fotavtrykk.
Det er både feil og villedende å påstå at arealbruksindikatoren «Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON)» ikke lenger er et aktuelt forvaltningsverktøy. På Miljødirektoratets hjemmesider ligger det fyldig informasjon om INON med oppdatering på utviklingen – som dessverre har vist en økende negativ tendens i senere år. INON bygger utelukkende på objektive og fysiske arealmål knyttet til terrenginngrep som veier, jernbaner, vassdragsinngrep og kraftlinjer. INON deler inngrepsfrie områder i tre soner hvor de områdene som ligger lengst fra tekniske inngrep (minimum 5 kilometer) kalles «villmarkspregede». INON forsøker ikke å «snikinnføre» villmarksbegrepet i Norge for «å skape villmark» slik Saelleg påstår, men beskriver kvaliteter ved relativt urørte områder slik at vi skal ha en oversikt over arealutviklingen på en objektiv og troverdig måte. INON er fortsatt et viktig verktøy for å dokumentere arealutviklingen i utmarken.