Når ulik­he­te­ne gror

Aftenposten - - Kommentarer - På en søndag Ha­dia Tajik Stor­tings­re­pre­sen­tant og nest­le­der i Ar­bei­der­par­ti­et

Om ulik­he­te­ne i Nor­ge fort­set­ter å gro, er det lett å føle seg frem­med­gjort i eget land.

I Kjar­tan Fløg­stads ro­man Da­len Port­land (1977) møter vi Ras­mus Høy­sand. Han vokser opp på et in­du­stri­tett­sted på Vest­lan­det på 1950-tal­let. Ras­mus vel­ger vekk in­du­stri­en, rei­ser ut i ver­den, flyt­ter etter hvert til Oslo og når ro­ma­nen slut­ter, er han blitt uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar. 40 år se­ne­re skri­ver Zes­han Sha­kar i Tan­te Ul­rik­kes vei om Mo, som vokser opp i en blokk på Stov­ner på star­ten av 2000-tal­let.

Mo er god i norsk, har høye am­bi­sjo­ner og be­gyn­ner på sam­funns­øko­no­mi på Blin­dern.

Klasse­rei­se­ne

Hele vårt samfunn er lagt til ret­te for at folk som Ras­mus og Mo skal få ta ak­ku­rat den ut­dan­nin­gen de selv drøm­mer om, selv om de kom­mer fra fa­mi­li­er med lite tra­di­sjo­ner for ut­dan­ning. Struk­tu­relt får vi det til gjen­nom lik rett til en of­fent­lig fi­nan­siert ut­dan­ning for al­le. Kul­tu­relt ved at vi ikke gjør for­skjell på folk, men har for­vent­nin­ger om at al­le skal få like mu­lig­he­ter og at al­le skal bi­dra.

Det er in­gen tvil om at klasse­rei­ser ofte er vans­ke­li­ge. Det vet al­le vi som har opp­levd det, og det er Mo og Ras­mus gode ek­semp­ler på. «På man­ge må­ter vil du bli hjem­løs og rot­løs res­ten av li­vet», sier moren til Ras­mus da han flyt­ter hjemme­fra. Klasse­rei­se­ne, og vårt fel­les ut­dan­nings­sys­tem, har li­ke­vel det til fel­les at de har gitt oss en stor mid­del­klas­se og et samfunn med små for­skjel­ler. Det skyl­des ikke ut­dan­nings­sys­te­met og vår saernors­ke ut­dan­nings­mo­dell ale­ne. Det hand­ler også om det ar­beids­li­vet ny­ut­dan­ne­de kom­mer ut i. Det er i ut­gangs­punk­tet trygt, godt or­ga­ni­sert og pro­duk­tivt, og kjenne­teg­nes av re­la­tivt små lønns­for­skjel­ler, kort av­stand mel­lom sjef og ar­beids­ta­ger og høy om­stil­lings­evne.

Løs­ar­beid

Men nå er noe i ferd med å skje. Vi er på vei mot et ar­beids­liv som ikke er like trygt, godt or­ga­ni­sert og pro­duk­tivt len­ger. Vi har sett ut­vik­lin­gen i bygg- og an­leggs­bran­sjen, spe­si­elt i Oslo­fjord­re­gio­nen, med ufag­la­er­te, un­der­be­tal­te, over­ar­bei­de­de og uor­ga­ni­ser­te ar­bei­de­re. De sis­te uke­ne har vi hørt hvor­dan helse- og so­sial­ar­bei­de­re er blitt selv­sten­dig na­e­rings­dri­ven­de i det kom­mer­si­el­le sel­ska­pet Ale­ris. I ste­det for å va­ere fas­te an­sat­te, tar de opp­drag som en­kelt­per­soner for rus­mis­bru­ke­re, barne­verns­barn og per­soner med ned­satt funk­sjons­evne. De job­ber ale­ne, uten et ar­beids­fel­les­skap og uten til­lits­valg­te lo­kalt som kan hjel­pe dem. Iføl­ge fag­for­enin­gen de­res, Fag­for­bun­det, har mye gått galt og har nå gått til søks­mål og an­mel­del­se.

Det­te er ek­semp­ler på det som ofte blir kalt «det nye ar­beids­li­vet», og som ofte in­ne­ba­erer at sel­ska­per or­ga­ni­se­rer seg vekk fra ar­beids­gi­ver­an­sva­ret sitt. Ut­vik­lin­gen er godt be­skre­vet i den nye bo­ken Løs­ar­bei­der­sam­fun­net av Li­ne Eld­ring og Elin Ør­ja­saeter. Det de kal­ler «gull­stan­dar­den» i norsk ar­beids­liv – fas­te an­set­tel­ser – er­stat­tes med løs­ar­beid i man­ge va­ri­an­ter, fra inn­leie og mid­ler­ti­di­ge an­set­tel­ser til selv­sten­dig na­e­rings­dri­ven­de. Ut­vik­lin­gen er enda ty­de­li­ge­re uten­for Nor­ges gren­ser. I EU-lan­de­ne er det blitt skapt mil­lio­ner av nye job­ber de sis­te åre­ne. Men iføl­ge Eurostat er fire av fem av de nye job­be­ne del­tids­job­ber el­ler mid­ler­ti­di­ge job­ber.

Frem­med­gjø­ring

Selv om folk med full­ført ut­dan­ning sann­syn­lig­vis vil kla­re seg bra også i det nye ar­beids­li­vet, kan de li­ke­vel kjen­ne en av­stand til det. De kan føle seg frem­med­gjort i eget land når sta­dig fle­re bry­ter den so­sia­le kon­trak­ten vi har va­ert vant til at de fles­te for­hol­der seg til i Nor­ge. Kon­trak­ten som sier at plik­ter og ret­tig­he­ter hen­ger sam­men. De kan kjen­ne på det når in­ter­na­sjo­na­le be­drif­ter nes­ten ikke be­ta­ler skatt el­ler når nors­ke be­drif­ter bru­ker an­set­tel­ses­for­mer der de unn­går å be­ta­le ar­beids­gi­ver­av­gift, yr­kes­skade­for­sik­ring og syke­pen­ger. El­ler når ar­beids­inn­vand­re­re ut­kon­kur­re­rer nors­ke fag­ar­bei­de­re, når det ikke len­ger snak­kes norsk på nors­ke ar­beids­plas­ser. De kan kjen­ne på det når folk som el­lers vil­le or­ga­ni­sert seg og for­hand­let lønn i fel­les­skap, nå for­hand­ler ale­ne. Men ikke minst vil de kun­ne kjen­ne på det når sta­dig fle­re står uten­for det nors­ke ar­beids­li­vet og ikke bi­drar til fel­les­ska­pet.

To som fort kan fal­le uten­for ar­beids­li­vet, er Jamal og Ar­nold, de to and­re ro­man­fi­gu­re­ne fra Tan­te Ul­rik­kes vei og Da­len Port­land. Jamal har hver­ken vitne­mål el­ler fag­brev, det blir vans­ke­lig for ham å få seg va­rig ar­beid, men desto let­te­re å bli støtt ut el­ler ut­nyt­tet. Ar­nold vil som gam­mel in­du­stri­ar­bei­der lett kun­ne bli ut­kon­kur­rert av ro­bo­ter hvis kom­pe­tan­sen hans blir hen­gen­de etter den tek­no­lo­gis­ke ut­vik­lin­gen og det ikke sat­ses på etter- og vi­dere­ut­dan­ning. Har vi in­gen plan for folk som Jamal og Ar­nold, vil de lett hav­ne i den rask vok­sen­de sta­ti­stik­ken over folk i ar­beids­før al­der som står uten­for ar­beid. I dag står hver tred­je nord­mann i ar­beids­før al­der uten­for ar­beids­li­vet. Vi mang­ler 185.000 ar­beids­ta­ge­re for å kom­me til­ba­ke til den sam­me sys­sel­set­tin­gen som un­der den rødgrøn­ne re­gje­rin­gen.

I Nor­ge le­ver vi av hver­and­res ar­beid. Vi gir ut­dan­ning til al­le for­di vi vil gi dem den bes­te star­ten som mu­lig i li­vet og ar­beids­li­vet. Ar­beid er en ga­ran­ti for inn­tekt, selv­sten­dig­het og god helse. Til­ba­ke får fel­les­ska­pet sto­re skatte­inn­tek­ter som vi gjen­nom et le­ven­de de­mo­kra­ti kan prio­ri­te­re hvor­dan vi vil bru­ke. Men hva skjer når ar­beid ikke len­ger sik­rer den so­sia­le kon­trak­ten mel­lom in­di­vid og fel­les­skap?

Sto­re kon­se­kven­ser

Vi har sett hvor­dan sto­re lønns­for­skjel­ler og et uor­ga­ni­sert ar­beids­liv ska­per uro, po­la­ri­se­ring og frem­med­frykt i land som USA og Stor­bri­tan­nia. Hvor­dan kon­flik­ter opp­står og ikke lø­ses. Ten­den­se­ne vi nå ser til løs­ar­beid, la­ve­re or­ga­ni­sa­sjons­grad, økte lønns­for­skjel­ler og ut­stø­ting fra ar­beids­li­vet må tas på al­vor. I privat sek­tor har ar­beids­ta­ge­re med de midt­ers­te løn­nin­ge­ne hatt tre gan­ger så stor lønns­vekst som dem som tje­ner minst, iføl­ge Sen­ter for lønns­dan­nel­se. De som tje­ner mest har hatt åtte gan­ger så stor vekst. Un­der halv­par­ten av nors­ke ar­beids­ta­ge­re er nå or­ga­ni­sert. Der­for må vi stram­me inn på krea­ti­ve an­set­tel­ses­for­mer, og vi må gjø­re det mer at­trak­tivt å or­ga­ni­se­re seg. Det er ikke ba­re det bes­te for Ras­mus, Mo, Jamal og Ar­nold, men av­gjø­ren­de om vi skal sik­re høy verdi­ska­ping, lav ar­beids­le­dig­het, jevn inn­tekts­for­de­ling og real­lønns­vekst for al­le.

Ten­den­se­ne vi nå ser til løs­ar­beid, la­ve­re or­ga­ni­sa­sjons­grad, økte lønns­for­skjel­ler og ut­stø­ting fra ar­beids­li­vet må tas på al­vor.

FOTO: VIDAR RUUD / NTB SCANPIX

«Det nye ar­beids­li­vet» in­ne­ba­erer ofte at sel­ska­per or­ga­ni­se­rer seg vekk fra ar­beids­gi­ver­an­sva­ret sitt, skri­ver Ha­dia Tajik, her fo­to­gra­fert på NHOs års­kon­fe­ran­se i ja­nu­ar i år.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.