Brå­ke­te ung­dom tren­ger åpne dø­rer

Aftenposten - - Kommentarer - Chris­ti­an Slaa­en pro­sjekt­le­der, Etter skole­tid, Deich­man Holm­lia

Søndag 2. sep­tem­ber kun­ne vi lese i Af­ten­pos­ten at bi­blio­te­ker i Sve­ri­ge må sten­ge tid­li­ge­re grun­net brå­ke­te og vol­de­li­ge ung­dom­mer. Den sis­te «de­mo­kra­tis­ke bas­tio­nen» er un­der an­grep, som en av bi­blio­te­ka­re­ne sier det.

Fien­den den­ne gang er ung­dom­men. Den­ne my­tis­ke grup­pen har va­ert en gjen­gan­ger for vår be­kym­ring og sta­dig blitt opp­fat­tet som en trus­sel mot seg selv og and­re. I ny­ere tid er vi blitt mil­de­re i vår om­ta­le av ung­dom­men, spe­si­elt etter at «inn­vand­rer­ung­dom» tok over sta­fett­pin­nen som den sto­re be­kym­rin­gen. «Svens­ke til­stan­der» er po­li­tisk brenn­stoff her til lands – så la meg bru­ke mu­lig­he­ten til å dele no­en tan­ker mens vi ennå hol­der fyr­stik­ken i hån­den.

Hø­rer vi på dem?

I lik­het med Sve­ri­ge ser vi også her i Oslo at ung­dom­mer opp­sø­ker og bru­ker Deich­mans bi­blio­te­ker som en av få til­gjen­ge­li­ge møte­plas­ser. Det­te byr gjer­ne på no­en ut­ford­rin­ger og for no­en et skrem­men­de skue. Ung­dom skrav­ler, ler høy­lytt og be­ve­ger seg i kao­tis­ke mønst­re i sto­re grup­per.

En av bi­blio­te­ka­re­ne i ar­tik­ke­len fin­ner det pro­ble­ma­tisk at ung­dom «ikke hø­rer etter». Men kan­skje hø­rer de bed­re enn vi tror. Spørs­må­let er om vi hø­rer godt nok på dem? Vi voks­ne har for lengst glemt hvor­dan det er å va­ere ung­dom. Hver­dags­li­vet med sine plan­mes­si­ge ryt­mer og gjen­ta­gen­de ru­ti­ner har ham­ret seg inn krop­pe­ne våre.

I vårt speil­bil­de blir ung­dom dømt til å va­ere ikke­ennå-oss iste­den­for barn av sin tid. Spei­ling er en pas­siv hand­ling som opp­hø­rer i det øye­blik­ket man ser mer enn seg selv. Vi må evne å se og høre ung­dom på de­res egne pre­mis­ser – se ver­den fra de­res stå­sted.

Ar­tik­ke­len om Sve­ri­ge trek­ker frem en rek­ke hen­del­ser som har ført til en ty­pisk nok-er-nok-re­spons. Vi le­ser om vold, narko­salg og bråk. Jeg job­ber på et bi­blio­tek i et om­rå­de i Oslo som er kjent og fryk­tet for pro­ble­ma­tis­ke ung­dom­mer. Det sky­tes og ra­nes. Det er iall­fall det vi le­ser om i avi­se­ne.

Selv om det van­lig­vis er fre­de­lig og god stem­ning her på Holm­lia, har vi va­ert gjen­nom vans­ke­li­ge hen­del­ser og kjent dem på krop­pen. Vans­ke­li­ge hen­del­ser ryk­ker oss ut av våre dag­li­ge ru­ti­ner og lar oss stå for­vir­ret til­ba­ke – hva gjør vi nå? Vans­ke­li­ge hen­del­ser rom­mer slik sett ikke ba­re sym­pto­mer på alt som er galt, men også rom for å hand­le på nye må­ter.

Vek­te­re el­ler ung­doms­ar­bei­de­re?

I Sve­ri­ge valg­te de å sten­ge dø­re­ne. Pro­ble­met var borte. Det sam­me var po­ten­sia­let for å ska­pe noe nytt. Har man ikke res­sur­ser el­ler kom­pe­tan­se til å ut­nyt­te mu­lig­hets­rom­met som opp­står i vans­ke­li­ge hen­del­ser, vel­ger vi gjer­ne å gå re­trett. I som­mer svar­te by­rå­det i Oslo på de kri­tis­ke hen­del­se­ne hos oss med å be­vil­ge mer pen­ger til ung­doms­ak­ti­vi­te­ter. Vi svar­te med å åpne dø­re­ne – ikke sten­ge dem.

Når ung­dom­me­ne vel­ger å va­ere på bi­blio­te­ket, må vi ten­ke mu­lig­he­ter frem­for pro­ble­mer. Det kre­ver at man in­ves­te­rer i lo­ka­ler og an­sat­te som kan gjø­re job­ben med å dri­ve re­la­sjons­ar­beid og ta klo­ke valg når vans­ke­li­ge hen­del­ser opp­står.

Deich­mans bi­blio­te­ker an­sat­te ung­doms­ar­bei­de­re og ga fle­re ti­talls ung­dom­mer som­mer­jobb, ak­ti­vi­te­ter og en møte­plass. I Sve­ri­ge an­sat­te de vek­te­re og steng­te dø­re­ne.

Chris­ti­an Slaa­en er dok­tor­grads­sti­pen­diat i bar­ne- og ung­doms­kom­pe­tan­se ved Høg­sko­len i Inn­lan­det.

Debatt

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.