Partikaninene gnager demokratiet i stykker

Firkantede ungdomspolitikere med trygt arbeid som overordnet ambisjon har ingen verdifull rolle å spille i demokratiet.

Vi undergraver demokratiets grunnpilarer når vi fostrer opp fremtidige folkevalgte som er for veike til å tenke og ytre noe utenfor rammene som er definert av flertallet. Et allerede konformt og konfliktsky folkeslag bør unngå slike mennesker som forvaltere.

Spirende karrierepolitikere klatrer oppover stigen i systemet ved å sparke nedover og kysse føttene til dem over seg. De virker darwinistiske når de manipulativt forsøker å tilpasse seg menneskers meninger, interesser og behov.

Sikter mot det korrekte

Denne spesielle kaninrasen avles opp gjennom ungdomspolitikken. Det finnes en ganske tydelig grense du skal holdes innenfor. Vi avler frem politikere som kun er villige til å fremlegge politikk som er bredt mottagelig (altså ansett korrekt og akseptert) blant ens overordnede i ungdomsparti og moderparti, i personlig håp om plass rundt de rettroendes bord.

Tidligere advarsler mot disse tilstandene har ikke hjulpet. Erik Bye sa i sin tid at «politikerne må en dag laere, både i Norge og andre steder, at de ikke er våre herrer. I demokratiene skal de vaere klar over, hver eneste dag de våkner, og hver eneste kveld de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere! De skal stå i givakt for oss i demokratiet! Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer, men der tar de faktisk feil. Der må de en gang laere at de tar feil. Eller så er demokratiet bare dillball.»

En feig livsløgn!

Man skal forholde seg ukritisk og tilbedende til de høyere makter som sitter i sentrale verv, og for all del ikke gjøre noe som kan svekke tallene til partiet, uavhengig av grunnlag. Målet helliger midlene. Problemet er at midlene blir målet til disse kaninene, og at man alltid finner en god grunn til at «denne gangen, men bare denne ene gangen» må en vaere pragmatisk feig.

Jeg er gjentatte ganger blitt fortalt av mennesker fra andre ungdomspartier samt enkelte fra ulike leirer i mitt eget parti at det er mye smartere å tie, trekke hodet tilbake og vente med å ytre ens «egentlige» meninger før man når en høyere posisjon. Dette er en hinsides feig livsløgn!

Veik personlighet

Hvis man ikke våger å stå opp for noe, eller i det hele tatt ytre noe utenom det politisk korrekte i sin ungdomstid, vil en aldri kunne gjøre det i sine voksne dager med ektefelle, barn, karriere og annet ansvar. Den feige livsløgnen om at man «en dag» skal gjøre opp for sine kompromisser, er en døråpner til en åndssvak personlighet – valgt av fri vilje.

Det er ingen adekvat løsning på dette problemet, og mest sannsynlig vil det aldri presenteres noen heller. En begynnelse vil kanskje vaere at folk våkner opp og forlanger en endring i hvordan vi velger politiske kandidater. Hvis ikke, vil partikaninene fortsette å gnage, og demokratiet vil vaere deres føde.