Forener folkemusikk og jazz på en utsøkt måte
til mektige «Tid kverlar», blir poesien et tilleggselement som forsterker det sanselige i musikken. Naturen har alt, «ein stor stein/stikk opp i ei stri elv/inn i mine år/ og ut av mine årer».
Sterkt og fullkomment
Dette er kanskje Seglems sterkeste og mest fullkomne album. Få har som han klart å forene folkemusikk og jazz på en slik utsøkt måte, samtidig som han stadig trekker nye impulser inn i musikken. Denne gang har hardingfela fått en sentral plass.
Når han setter på turboen, som i tittelmelodien, er det nesten som et egenartet bukkeritt innover fjellheimen mens det moderne og urbanes klanger lyder i minnet. Naturen er livsviktig for ham. Dermed er albumet drevet fram av like mye dårlig samvittighet og sorg som rendyrket skaperkraft og energi. Han mistet sin bror for kort tid siden, og det har vaert med på å sette farge.
«Rindabotn» er en naermere elleve minutters oppvisning i metallisk urkraft, mens «Nørdre» viser hvor unikt han smelter elektronikk, bukkehorn og bass i mystikkens slør. Albumets vakreste øyeblikk er drømmeaktige «Polarnatt», der Sigrid Moldestads ordløse sang naermest forfører oss.
Det er så utrolig mange finstemte lag i denne musikken som nesten tar pusten fra deg, takket vaere mesterskapet til både komponist og hele hans septett. Sjelden har en sekser vaert mer opplagt enn med Nunatak.
Slippkonsert under Folkelarm 2018 på Riksscenen i Oslo, torsdag 8. november.