Joacim Lund: Trekk pusten, snart drukner vi i kjøtt
... og livbøyen er ikke å fôre rev og mink med lammekarré og entrecôte.
I ren desperasjon ble 1 million kilo kjøtt malt opp til fôr til pelsdyrindustrien i sommer. Det er passe sprøtt. Likevel har det norske kjøttberget nå vokst seg stort nok til at det har oppstått en slags Mannen-situasjon. Fjellet er så stort og vi så små. Det er ute av kontroll. For stort til å håndtere. 10 millioner kilo.
Hvordan ble det slik?
Er det din skyld?
Det skorter ikke på kreative forsøk på å peke ut en syndebukk. Det mest fantasifulle, kanskje også det vanligste, dessverre, er å skylde på folk flest: Dette ville ikke vaert et problem dersom du var litt mindre kresen, vet du. Det ville ikke drept deg å droppe lammekjøttet og spise sau en gang iblant.
Alle som en eller annen gang har sneiet innom restaurantbransjen, vil antagelig kunne skrive under på følgende: Forsøker du å få folk til å spise noe de ikke har lyst på, starter du i motbakke. Velger du i tillegg en taktikk som går ut på å påføre gjestene skyldfølelse, skam og dårlig samvittighet, er du heldig om de ikke setter fyr på restauranten på vei ut.
Konsumet må ikke opp. Produksjonen må ned.
Løsningen er altså ikke å klage over folks matvaner og heller ikke å fôre rev og mink med lammekarré og entrecôte. Vi må lete etter syndebukker et annet sted.
Et par ubehagelige sannheter: Vi spiser altfor mye kjøtt i Norge og produserer enda mer. Grovsorterer vi behovene, er det to ting som skiller seg ut: Vi har for mye mat og for lite fôr.
Er det bondens skyld?
Nei. Det er riktignok bonden som velger om han skal produsere dyr og hvor mange dyr han i så fall skal produsere. Men bonden velger, som alle andre, det som gir utsikter til lønn. Eller for å si det litt for enkelt: Bonden gjør det bonden blir subsidiert til å gjøre.
For noen år siden ble bonden subsidiert til å øke produksjonen. Sist det var markedsbalanse for kjøtt av sau og lam, var i 2015. Før det var det regelrett mangel på lammekjøtt. Det er grunnen til at innretningen på subsidiene ble endret fra politisk hold for å øke produksjonen. Det virket kanskje fornuftig den gangen, men kurvene avslører at tampen brenner. Subsidiene fungerte, alle piler peker oppover.
Er det politikernes skyld?
Her begynner det å bli litt kjøtt på beinet i beskyldningene, om det er lov å bruke det uttrykket. For eksempel er både prisen på importert kraftfôr og innretningen på subsidiene politisk styrt, og begge deler har bidratt til overproduksjonen.
Forleden svarte landbruks- og matminister Bård Hoksrud (Frp) på et skriftlig spørsmål om hvordan han har tenkt å håndtere overproduksjonen. Jo, svarte Hoksrud, i årets jordbruksavtale er satsene for tilskudd til lammeslakt redusert, og det er nullvekst i andre tilskudd. Dessuten har Innovasjon Norge fått beskjed om ikke å prioritere å dele ut penger til investeringer i sauefjøs.
Alt dette er vel og bra, men løser ikke det egentlige problemet. Det kan sikkert virke logisk at bonden produserer mindre kjøtt når summen han eller hun får pr. dyr blir redusert. Men det er bare en halvtenkt tanke. For når enhetsprisen går ned, sitter bonden igjen med to muligheter: å slutte (noen velger det) eller å øke produksjonen for å kompensere for tapet. Dermed er problemet fortsatt det samme, et enøyd fokus på volum i produksjonen.
Kjøtthodets logikk
For å unngå avsporinger: Denne politikken er blitt ført av skiftende regjeringer i mange år, dagens system er en justert utgave av det rødgrønne systemet. Billig, importert kraftfôr og premiering av antall dyr og kilo.
Grovsorterer vi behovene, er det to ting som skiller seg ut: Vi har for mye mat og for lite fôr. Det betyr at kjøttproduksjonen må ned, i alle fall for sau og gris, og den må i mye større grad baseres på lokale fôrressurser. Et smart grep for å slå to fluer i ett smekk (attraktivt i fjøset!) er derfor å dreie subsidiene fra vekt og volum til produksjonsmetode.
Norge er det landet i Europa som har aller lavest andel landareal som kan brukes til å dyrke mat til mennesker. Til gjengjeld har vi enorme arealer som egner seg til å dyrke gress – som i sin tur kan bli menneskemat dersom det passerer gjennom en sau eller en ku.
Det må utnyttes bedre.
Alt med måte
Målet er ikke at overskuddslageret skal bli helt borte, bare så det er sagt. Noe må vi ha i bakhånd for å sørge for at butikkhyllene kan fylles opp når det trengs. Men alle er enige i at lagerbeholdningen må reduseres. For, som norske bønder har sagt til alle tider, det er ille å drukne på tørre landet.