Ro­byn til­ba­ke et­ter åtte år: Pop pre­get av hjerte­sorg og død

Ut kom et al­bum som gjør at dron­nin­gen av dans­bar hjerte­sorg nå hyl­les som det størs­te svens­ke popi­ko­net.

Aftenposten - - Forside - Ro­bert Hof­tun Gje­stad

Det å la seg syn­ke ned i det­te, bru­ke tid og så kom­me seg ut igjen, var spen­nen­de også. Litt som et even­tyr.

Ro­byn

En juli­dag for tre år si­den dan­ser Ro­byn i et kjel­ler­rom i Stock­holm, ale­ne. Gul­vet er rosa, den ene veg­gen er et stort speil. Hun har dan­set slik man­ge gan­ger, time et­ter time.

Ba­kerst i rom­met står DJ-ut­styr og en gam­mel synt­he­sizer av ty­pen Ca­sio, og helt til­fel­dig tryk­ker hun ned to knap­per sam­ti­dig. Ut kom­mer en tung blan­ding av ryt­mer og bass som set­ter seg i krop­pen. Det er det­te hun har dan­set et­ter.

Øye­blik­ket av magi blir star­ten på lå­ten «Ho­ney» og det som nå er blitt til al­bu­met med sam­me navn. Ro­byns come­back, åtte år si­den sist.

En hek­tisk til­bake­komst

Nå sit­ter Ro­byn – el­ler Ro­bin Mi­riam Carls­son – sam­men­krøl­let i en lene­stol i det hvi­te nabo­rom­met i den sam­me kjel­le­ren. I sitt eget «hea­dquar­ter» i by­de­len Lilje­hol­men, der hun bor, der alt star­ter og alt blir be­stemt.

– «Ho­ney» er en utro­lig vik­tig låt for al­bu­met og for meg. Jeg viss­te at jeg vil­le lage ny mu­sikk, men det var vans­ke­lig å fin­ne mo­ti­va­sjon. Det var i det rom­met og med den lå­ten at jeg for­sto hva jeg holdt på med. Der jeg kjen­te at det var gøy å lage mu­sikk igjen, der jeg føl­te meg in­spi­rert og glad, sier Ro­byn.

39-årin­gen er kledd i blå sportstights og grå het­te­gen­ser og er knapt smin­ket. Den sis­te uken har hun slup­pet al­bu­met, gjort in­ter­vju­er og spilt sin førs­te konsert på tre år. Ro­byn sier at det har va­ert hek­tisk, og at hun har fått for lite søvn, men at alt er «lugnt» nå, hun «mår bra».

Slik har det ikke va­ert i alle de åtte åre­ne mel­lom for­gjen­ge­ren Body Talk (2010) og

Ho­ney (2018).

– Jeg vet ikke om al­bu­met ble helt slik jeg først tenk­te, men jeg nåd­de frem til en be­skri­vel­se av vis­se fø­lel­ser og stem­nin­ger som jeg vil­le set­te fin­ge­ren på, sier Ro­byn.

Sterkt på­vir­ket av ven­nens død

Hun har snak­ket om det­te i et par in­ter­vju­er al­le­re­de, blant an­net med The New York Ti­mes. Om hvor­dan hun hav­net i et dypt mør­ke et­ter at tur­ne­en med Body Talk var over, sam­ti­dig som det ble slutt med kja­eres­ten Max Vi­ta­li. I til­legg døde hen­nes mu­si­kals­ke part­ner Chris­ti­an Falk av kreft i 2014.

Tre-fire år med psyko­te­ra­pi fle­re gan­ger i uken hjalp hen­ne opp, og de ster­ke opp­le­vel­se­ne er blitt til Ho­neys åp­nings­låt «Mis­sing U». En ny klas­si­ker fra dron­nin­gen av dans­bar hjerte­sorg. Mu­si­kalsk le­ken, men tekst­mes­sig fylt av sorg og savn.

– Det er en­kel­te ting det rett og slett ikke fin­nes noe bra med. At Chris­ti­an ble syk og døde så brått – jeg ser in­gen­ting bra der. Men man kan la­ere av det, sier Ro­byn.

Hun strek­ker seg over bor­det et­ter kop­pen med te, som for lengst er tom.

– «Mis­sing U» hand­ler om den fy­sis­ke opp­le­vel­sen av et tap. Helt kon­kret, hvor­dan det fak­tisk kjen­nes. Når man opp­le­ver sorg på den­ne må­ten, om et men­nes­ke dør el­ler man går gjen­nom et brudd, så kan det va­ere gans­ke psy­ke­de­lisk og end­re ens per­spek­tiv på hva som er vik­tig i li­vet.

Ro­byn bru­ker tid når hun snak­ker, som om hun sik­rer seg at or­de­ne blir rik­ti­ge.

– Det var vel­dig skrem­men­de, men på en måte også fri­gjø­ren­de. Det å møte fryk­ten og kunn­ska­pen om hvor sen­si­tivt li­vet er, hvor lett noe kan for­svin­ne, ens egen for­gjen­ge­lig­het. Det å la seg syn­ke ned i det­te, bru­ke tid og så kom­me seg ut igjen, var spen­nen­de også. Litt som et even­tyr.

– For­di du la­erer noe un­der­veis?

– Ja, vir­ke­lig. Man for­står ting om seg selv som ikke er mu­lig på en an­nen måte, men også noe om and­re. Har man følt seg vel­dig dår­lig, kan man for­stå – el­ler kan­skje al­ler helst for­stå at det ikke all­tid går an å for­stå – hvor­dan and­re men­nes­ker fø­ler det. Det er vik­tig, sier Ro­byn.

Det størs­te svens­ke popi­ko­net

Der hun sit­ter i sin egen kjel­ler­hule, er det ikke lett å kjen­ne igjen pop­stjer­nen Ro­byn slik hun of­test frem­står. Hun som sel­ger ut kon­sert­are­na­er og er DJ på de fe­tes­te fes­te­ne på Ibi­za. Popi­ko­net med en sta­tus

som sta­dig øker, 21 år et­ter det brå gjen­nom­brud­det med lå­ten «Show Me Lo­ve» i 1997. Når The Guar­di­an lis­ter opp ar­tis­ter som har hen­tet in­spi­ra­sjon fra hen­ne, er

alle med. Som Ri­hanna, Taylor Swift, Aria­na Gran­de og Lor­de.

I et pop­land som har fost­ret AB­BA, Rox­et­te, Ace of Base og Max Martin, skri­ver svens­ke an­mel­de­re nå at Ro­byn er den størs­te. «Drott­nin­gen av skan­di­na­visk pop, ori­gi­nalet som alla an­dra måste följa el­ler över­träf­fa», som det sto i Afton­bla­det et­ter hen­nes konsert i Stock­holm for­ri­ge lør­dag. Ro­byn ser nes­ten litt brydd ut.

– Jeg får bare tak­ke, og det vil­le bli «kon­stigt» i mitt hode om jeg be­gyn­ner å mene noe om det­te. Men jeg er glad og takk­nem­lig for at folk fort­satt er in­ter­es­sert og for­står det jeg gjør. Det er vir­ke­lig en lyk­ke.

Hun har også kjent på at åtte år borte er lang tid, selv om hun har va­ert med på fle­re mu­si­kals­ke pro­sjek­ter i mel­lom­ti­den, blant an­net en EP med Röyk­sopp. Fan­sen har mast og mast et­ter ny mu­sikk, sa­er­lig i so­sia­le medi­er gjen­nom «kam­pan­jen» #re­lease­ho­ne­ydam­mit.

– Man kan ikke ta noen ting for gitt, og jeg er litt for­und­ret over at folk har ven­tet. I star­ten var det gans­ke stres­sen­de, for de slut­tet jo ald­ri å mase. He, he. Men da jeg en­de­lig had­de mu­sikk fer­dig, var det fan­tas­tisk å ha den­ne støt­ten, og alle spørs­må­le­ne om når al­bu­met skul­le kom­me, ble bare søtt, sier Ro­byn.Fre­dag gikk Ho­ney rett til topps på de svens­ke al­bum­lis­te­ne.

«Ho­ney» er et ty­pisk al­bum

At in­gen av de ni lå­te­ne på pla­ten er inne topp 20 på lan­dets single­lis­te, er ikke så rart som man skul­le tro. Ho­ney er et ty­pisk

al­bum, in­gen sam­ling av hit­lå­ter. Vel­kjent, men også an­ner­le­des.

Det­te var helt be­visst. Job­ben star­tet lyt­ten­de til gam­le klubb­lå­ter i Ro­byns rosa rom. Hun kal­ler det en «for­dyp­ning i danse­mu­sik­ken» hun har spilt inn med and­re ar­tis­ter.

– Jeg tok det vel­dig ro­lig og ut­sat­te ikke meg selv for så man­ge and­re inn­trykk. Det­te al­bu­met star­tet med mu­sik­ken, ikke teks­te­ne, og det var nytt. Jeg vil­le fin­ne en slags ryt­me, det­te «gro­ovet» som jeg for­sø­ker å be­skri­ve. Å lage mu­sikk er som å star­te opp en mo­tor som lang­somt blir varm, og da må jeg hol­de på en stund før det kjen­nes na­tur­lig, sier Ro­byn.

Hun dan­set man­ge run­der. Først ale­ne, så sam­men med sin fas­te mu­si­kals­ke part­ner Klas Åhlund, så i et stu­dio i Pa­ris med en­gels­ke Joseph Mount fra ban­det Me­tro­no­my. Folk hun kjen­ner og sto­ler på.

– Jeg får angst når ting ikke fø­les rik­tig. Det er der­for jeg sam­ar­bei­der med få folk og har mitt eget plate­sel­skap. Det må fin­nes et lag av aer­lig­het og kva­li­tet i alt jeg gjør, sier Ro­byn.

FOTO: CLAU­DIO BRESCIANI, TT/ NTB SCANPIX

Svens­ke Ro­byn til­ba­ke på sce­nen i Stock­holm for­ri­ge lør­dag, for førs­te gang på tre år. – Jeg var skit­ner­vös, sier hun.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.