Før i ti­den og nå om da­gen

Agderposten - - HELG -

Da jeg var li­ten, så var en pi­rat «Kap­tein Krok» i Do­nald Duck. Han var også en fi­gur i Pip­pi Lang­strøm­pe på de syv hav.

Pi­ra­te­ne var skum­le, de stjal og de rø­vet og mas­se and­re faele ting.

I dag er Kap­tein Krok borte, det veit jeg, for jeg le­ser Do­nald. Pi­ra­te­ne i Pip­pi er der ennå, evig grøn­ne.

Men vi har pi­ra­ter i dag også, nå ten­ker jeg ikke på de som er ute på de syv hav. Men de som er på vei­ene.

Pi­rat taxi he­ter de, pi­rat kvin­ner og menn. De er nok ikke så faele som Pip­pi pi­ra­te­ne, men de stje­ler og rø­ver and­res leve­brød.

Jeg kjen­ner vel­dig på det, at jeg ikke vil­le likt noe sa­er­lig at and­re stjal mitt leve­brød, så der­for lar jeg va­ere og stje­le and­re sitt.

Så jeg tar en «ek­te» taxi når jeg skal tren­ger en. I blant syn­ger jeg «Fru John­sen» for sjå­fø­ren hvis det skul­le va­ere en sen lør­dags kveld, da blir de så gla­de så, el­ler - de la­ter i alle fall som om de blir det.

Jeg kjen­ner vel­dig på det at jeg ikke vil­le likt at noen gau­la «Fru John­sen» inn i øre­ne på meg en sen lør­dags natt, så kan­skje jeg skal la va­ere med det, men – jeg lo­ver in­gen­ting.

Når jeg først er in­ne på yr­ker. Søp­pel­mann het det før, nå he­ter men­ne­ne og kvin­ne­ne, Ag­der re­no­va­sjon. Det er vik­tig å skri­ve «og kvin­ne­ne», for hvis ikke så er det dis­kri­mi­ne­ring.

Men da jeg var li­ten så jeg bare søp­pel menn, og det gjør jeg fak­tisk i dag også, men for all del, menn OG kvin­ner.

Av og til er vi så engste­lig for å tråk­ke noen på taer­ne, at vi hel­ler vil knu­se våre egne.

Når Ag­der re­no­va­sjon hen­ter søp­pe­let tid­lig tirs­dag mor­gen, er det trygt og godt. Selv om ver­den går sin skje­ve gang, så skal søp­pe­let hen­tes.

Det er noe med det van­te, det van­li­ge, det kra­esj, bom, dunk «spe­tak­ke­let» som bare er fint.

Hus­ker når vi kas­tet all av­fal­let i samme pose. Det var jo helt greit det da, vi tenk­te ikke over noen al­ter­na­ti­ver.

I dag er jeg sva­ert flink til å kilde­sor­te­re, ja, nes­ten på kan­ten til det nev­ro­tis­ke vil jeg nes­ten si, full­sten­dig hek­ta på kil­de sor­te­ring.

Før var post­man­nen OG kvin­nen grønn, men igjen, når jeg var li­ten het det «post­man­nen». Jeg be­kla­ger vir­ke­lig.

I dag er postBUDET rødt og har shorts på seg, bu­det har sik­kert ikke på seg short­sen hele året, men i alle fall når jeg ser han. Han er så sna­sen at­te.

Vår grøn­ne post­mann ble be­hand­let med aer­bø­dig­het, kan­skje for­di han bar med seg løn­nings­ut­be­ta­lings-slip­pen til mor og far i sek­ken sin. Her tok man in­gen sjan­ser.

Om noen år fra nå vil kan­skje noen skri­ve: «Før hang det post­kas­ser på veg­ge­ne og Pos­ten og Bring me ho­me la brev oppi der».

Men enn så len­ge så hen­ger kas­se­ne frem­de­les på hus­veg­ge­ne el­ler sta­ti­ve­ne el­ler hvor de nå enn måt­te hen­ge.

Fjern­sy­net. Før had­de vi «hal­lo-da­mer» på TV. Den al­ler førs­te het Inger Li­se Skar­stein og var så hyg­ge­lig en dame.

Så had­de vi Jan­ka Po­la­nyi. Jeg trod­de hun var fra Po­len, for det så slik ut når jeg les­te efter­nav­net, men så var hun fra Un­garn, men så bryd­de jeg meg hel­ler ikke sa­er­lig mye om hvor hun var i fra.

Nå har vi man­ge «hal­lo-menn». Men det er bare på NRK.

De and­re ka­na­le­ne sier ikke «hal­lo», de kjø­rer bare rett på.

Før så had­de vi Rolf Kirke­vaag, Ada Haug, Frank Deh­li, Vi­dar Lønn Arne­sen + man­ge fle­re. De un­der­holdt oss med ko­se­li­ge og til dels nyt­ti­ge pro­gram­mer.

Nå har vi bl.a. Far­men, som ver­ken er ko­se­lig el­ler nyt­tig, som jeg opp­le­ver det.

Slo på TV for å se på nevn­te pro­gram, ak­ku­rat da kom det en båt med noen geite­kil­lin­ger, en av del­ta­ker­ne viss­te ikke hva en «kil­ling» var for noe.

Jeg er tro mot min ung­dom og jeg vet jeg vil. All­tid bli den som den gjor­de meg til. Men speil ly­ver ald­ri, jeg ser med ett stikk. En ung kvin­nes ko­sty­me, en eldre kvin­nes blikk Stein Ove Berg

Og her skjøn­ner jeg hva kunn­skaps mi­nis­te­ren me­ner, hva fra­va­er i sko­len an­går, men det er nå min per­son­li­ge me­ning.

Men dis­se geite­kil­lin­ge­ne må sik­kert snart bøte med li­vet, el­ler en høne, gris el­ler hva de måt­te fin­ne på å hog­ge hue av, for un­der­hold­nin­gens skyld.

Had­de vi Vegard Ulvang gen­se­re i 1917? I 1917 var den førs­te ver­dens­krig i gang, det skal de også lage un­der­hold­ning av.

Det var det året da man­ge fikk en masse­grav i Flan­dern og noen gav sitt liv på sjø og land. Vi and­re ba li­vet høyst be­lei­lig om å ven­te, til Gud Fa­der had­de snudd his­to­ri­ens blad.

Men, godt det er noe for alle å se på – og kose seg med høst og vin­ter.

Hol­der en knapp på stats­ka­na­len jeg da.

Vi får hol­de på de knap­pe­ne vi selv øns­ker.

Navne­for­vik­lin­ger. Før så had­de vi sjo­ko­la­de- bol­ler, men vi kal­te de for noe an­net, som jeg ikke kan si nav­net på, for da blir det fryk­te­lig gaeaernt.

Men før så viss­te vi ikke at det vi sa var fryk­te­lig gaeaernt, før noen gjor­de oss opp­merk­som­me på det. Men i en nå mer opp­lyst tid, kan jeg skjøn­ne at det nav­net som det het den gang det ikke het det det he­ter nå, som jeg ikke kan skri­ve, ikke var sa­er­lig flat­te­ren­de. Så, alt var ikke bare bed­re før, men vi viss­te ikke at da at vi ikke had­de det bed­re før, før nå.

Før, så reg­net det bare, el­ler det var uva­er.

Me­teoro­lo­gen plas­ser­te sol og regn på kar­tet, av og til datt so­len ned av tav­len og vi lo og lo. Før i ti­den lot vi oss lett un­der­hol­de. Alt­for lett vil jeg nes­ten si.

I dag er det vel­dig mye va­er. Al­fa­be­tet med jen­te OG gutte­navn har vel run­det klo­den et par gan­ger. Opp­rin­ne­lig ble det bare gitt kvinne­navn til or­ka­ner, men i 1979 ble også mann­folk dratt inn i stor­me­ne etter pro­tes­ter fra kvinne­be­ve­gel­sen. Nå det­ter ikke sol og regn ned av tav­len, men hele him­me­len ser tid­vis ut til å fal­le ned i hue på oss.

Før, da jeg var li­ten, måt­te jeg stå tid­lig opp for å gå på sko­len, det­te var litt etter at jeg var alt­for li­ten. Nå må jeg stå opp tid­lig for å gå på jobb, men jeg er glad jeg har en jobb.

Men jeg skul­le av og til øns­ke at jeg var li­ten, at jeg skul­le på sko­len.

For da slapp jeg blant an­net å grub­le så mye på hvor­dan alt var før.

Den gang da den størs­te grub­lin­gen var hvor mye 2+2 = ?

Nå er jeg stor og jeg vet at 2+2=4, men det er ikke sant.

Det er ikke all­tid at 2+2=4. men vi er far­lig na­er.

Så må vi ha en rik­tig fin høst alle sam­men, for den er slet­tes ikke verst. Så kom­mer, vin­ter, som føl­ges av vår og som­mer.

Års­ti­de­ne «for­svin­ner», men de kom­mer til­ba­ke, som bøl­ger slår mot land.

Til slutt opp­ford­rer for­fat­te­ren å kom­me på kom­mune­revy­en i Kul­tur­hu­set i no­vem­ber . Det blir kjempe­gøy, av­slut­ter Ani­ta Pet­ter­sen

Hus­ker når vi kas­tet all av­fal­let i samme pose. Det var jo helt greit det da, vi tenk­te ikke over noen al­ter­na­ti­ver.

I dag er jeg sva­ert flink til å kilde­sor­te­re, nes­ten på kan­ten til det nev­ro­tis­ke.

MIN­NER: Ada Haug, Inger Li­se Skar­stein. Jan­ka Po­la­nyi, Rolf Kir­kvaag, kap­tein Krok, Pip­pi Lang­strø

mpe, en ty­pisk TV-tit­ter og for­fat­te­ren av dsis­se min­ne­ne, Ani­ta Pet­ter­sen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.