Ikke sosialistisk parti – hva er det?
Over år har de borgerlige partiene omtalt seg som ikke sosialistiske. Dette gjelder saerlig sentrumspartiene, SP, KRF og V, som ikke vil betegnes som borgerlige. Dette er ment for å skremme borgerne/velgerne, og «skjult» ønske å få fram samfunnsforhold som var og til dels er i de gamle kommunistiske statene.
Det henledes på mangel på frie valg, frie og uavhengige domstoler, fri presse, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter.
Dette er saerlig blitt fokusert på nå i den fasen hvor Kristelig Folkeparti drøfter/drøftet om de skal gå til venstre eller til høyre, dersom de forlater sin opposisjonstilvaerelse.
Men, hva så med, å vaere et ikke sosialistisk parti? Hva innebaerer det? Og er det ikke en «ord konstruksjon» som er villedende og taktisk bestemt. I tillegg er partiene også for et velferdssamfunn, ikke en velferdsstat. Begreper som disse partiene sånn fra og til, er ikke helt nøye med.
Hareide bruker i sin bok begrepet velferdsstat, og mener at den må vaere aktiv ved bl.a. å sikre mer likhet og bekjempe fattigdom, saerlig barnefattigdom.
Begrepet velferdssamfunn omfatter også til dels en aktiv stat men, der de private- og frivillige er mer aktive aktører, enn i en velferdsstat.
I det siste er også moral og hva som er mest moralsk blitt en dimensjon, som er brakt inn i det politiske ordskifte. Partier til høyre påstår at de er mer moralske enn de til venstre, og motsatt.
Fortsatt brukes, sosialisme, om partiene til venstre for å skremme. Egentlig innebaerer sosialisme en politisk ideologi som arbeider for økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene og at kapitaleierne ikke skal ha et urimelig utbytte av andres arbeid.
Ved en slik fortolkning er det ikke underlig at Hareide vil samarbeide til venstre, og at det er mest i overensstemmelse med det kristne grunnsynet. I dagens Norge står ingen av partiene på venstresida for en utopisk sosialisme og/eller en vitenskapelig sosialisme. De er mer eller mindre reformister, slik grunnleggeren av sosialdemokratiet, Eduard Bernstein formulerte det – bevegelsen er alt, målet er intet.
Pragmatisme og/eller det å inngå kompromisser, er ikke en negativ samfunnsmodell, heller en styrke. Steile holdninger og prinsippfasthet fører som oftest til mindre gode samfunn.