Be­søk i pap­pas ånd

Ak­sel Fu­gel­li sen­ker skuld­re­ne i Al­ta, hvor han sam­men med barn­doms­ven­nen min­nes fa­ren Per med hu­mor.

Altaposten - - Sidan 1 -

Ak­sel Fu­gel­li mø­ter gode ven­ner og pub­li­kum i Al­ta.

– Dø­den har fått for stor plass de sis­te åre­ne. Min far var så mye mer enn det, sier 49 år gam­le Ak­sel Fu­gel­li, ned­sun­ket i so­fa­en til Stein Ol­sen og Hege Eli­sa­beth Jo­han­sen i Apa­nes i Al­ta.

Hard med­fart på sko­len

Ak­sel og Stein har kjent hver­and­re si­den de var gutt­un­ger og bod­de i Laks­elv, hvor de gikk på barne­sko­len sam­men. Ak­sels far Per Fu­gel­li job­bet som dis­trikts­lege i Por­san­ger, og Ak­sel var pent nødt å til­pas­se seg de bars­ke for­hol­de­ne, bå­de når det gjaldt kli­ma og om­gangs­form.

– Jeg hus­ker at vi bruk­te å ban­ke Ak­sel litt etter skole­tid, men det var­te ikke så len­ge. Vi skjøn­te jo raskt at det bod­de litt av hvert i han, for­tel­ler Stein Ol­sen, som etter åre­ne i Laks­elv flyt­tet til Kron­stad i Al­ta, hvor mo­ren kom­mer fra.

– Ja, jeg hus­ker at du spyt­tet meg i øyet en gang, skrat­ter Ak­sel, mens Al­ta­pos­ten und­rer på hvor­dan de and­re skole­kom­pi­se­ne var, når Stein end­te opp med å bli beste­ka­me­ra­ten...

Trakk seg grad­vis fra li­vet

Gal­gen­hu­mo­ren, den fan­den­i­volds­ke inn­stil­lin­gen til li­vet og det var­me men­neske­tek­ket vir­ker å va­ere noe Ak­sel har ar­vet fra sin far, som døde for en må­ned si­den etter et langt syke­leie. Det sis­te halv­året til­brag­te Per Fu­gel­li på fa­mi­li­ens hyt­te på Ja­eren, hvor 73-årin­gen tok et en­de­lig far­vel med li­vet og sine na­er­mes­te.

– På slut­ten var han mest opp­tatt av de små tin­ge­ne, sva­len i ha­vet, blå­klok­ke­ne på enga, grønn­sa­ke­ne han fikk fra na­bo­en og be­sø­ke­ne fra oss. Du dør litt grad­vis og trek­ker deg etter hvert til­ba­ke i li­vet. Til­slutt er det bare deg og de na­er­mes­te, fi­lo­so­fe­rer Ak­sel.

Per Fu­gel­li had­de som mål å bli fer­dig med boka «Per dør» før han døde. Noe han med knap­pest mu­lig mar­gin ikke lyk­tes med.

– Far skrev som en gal den sis­te tida. Han vil­le for­tel­le så mye som mu­lig og kas­tet ikke bort dy­re­bar tid med å lese kor­rek­tur og pir­ke på små­ting. Han had­de jo et kapp­løp med dø­den, fast­slår Ak­sel, som har gjort boka fiks fer­dig i etter­tid.

Ga bort pengene

Ak­sel med­gir at det er spe­si­elt å rei­se rundt å sel­ge boka så kort tid etter fa­rens død, men ved­går at det var fa­rens øns­ke og at han var glad søn­nen full­før­te pro­sjek­tet. Inn­tek­te­ne fra boka går til mo­ren Char­lot­te, som slett ikke har det fett, selv om ekte­man­nen tjen­te greit på sine man­ge fore­drag.

– Fa­ren din ga jo bort mye av over­skud­det til den tred­je ver­den, stem­mer ikke det, spør Stein, mens Ak­sel nik­ker be­kref­ten­de.

– Ja, han gjor­de det. Han lev­de jo gans­ke en­kelt, i en lei­lig­het på Grøn­land i Oslo, uten bil, ut­dy­per Ak­sel.

– Det er gans­ke im­po­ne­ren­de å gi bort det man tje­ner. Det er en­kelt å si det, men å gjø­re det står det re­spekt av, me­ner Stein, mens sam­bo­er Hege ryd­der vekk res­te­ne fra finne­bif­fen, som hun har ser­vert til gjes­ten, som har kom­met fra Ber­gen sam­me etter­mid­dag.

Els­ker O`boy

Ak­sel har to barn på 13 og 17 år, mens hans søs­ter har et barn på 17 år. De sør­ger over beste­fa­ren og la­ter ikke til å fin­ne sa­er­lig trøst i Per Fu­gel­lis åpenhet om­kring det tabu­be­lag­te team­et.

– Far snak­ket ikke om det­te når han var sam­men med fa­mi­li­en, hel­dig­vis, sier Ak­sel – og tak­ker nei når Hege hen­ter en Pep­si max til han.

– Har du ikke noe med suk­ker, spør 49-årin­gen.

– Vi har ny­lig stoppet og kjøpt O`boy til han, rø­per Hege le­en­de og leg­ger til:

– Han els­ker søte drik­ker, men al­ko­hol rø­rer han ikke.

Til Bra­sil i pro­test

Ak­sel Fu­gel­li har hel­ler ikke be­høvd al­ko­hol for å la seg be­ru­se av li­vet. Mens fa­ren vil­le at søn­nen skul­le ut­dan­ne seg til lege, reis­te 19 år gam­le Ak­sel i pro­test til Bra­sil, hvor han be­gyn­te å skri­ve bøker for å liv­na­ere seg. En vel­lyk­ket affaere. Bø­ke­ne har fått jevnt over sva­ert gode kri­tik­ker. Len­ge var den enes­te kon­tak­ten med fa­ren via brev­veks­ling. Noe som også skul­le re­sul­te­re i en bok, mu­lig­gjort av fa­rens ni­ti­di­ge or­dens­sans.

– Far had­de ar­ki­vert alle bre­ve­ne som gikk mel­lom meg og han. En dag ring­te han og lur­te på om han kun­ne gi ut en bok ba­sert på brev­veks­lin­gen, han had­de al­le­re­de tatt kon­takt med et forlag, sier Ak­sel og hum­rer godt.

– Far var veldig opp­tatt av at and­re skul­le gi litt mer faen, men selv var han nøye med å ha sys­tem i tin­ge­ne. Han mis­lik­te at folk kom for sent til av­ta­ler og han var et skik­ke­lig ru­tine­men­nes­ke. Han stod opp halv åtte hver mor­gen og la seg halv ti. I til­legg had­de han på et tids­punkt skre­vet huske­lis­te til seg selv for hvor­dan han skul­le leve li­vet.

– Jeg hus­ker at han had­de sån­ne sjekk­lis­ter på hyt­ta på Røst også, sier Stein, som fikk va­ere med fa­mi­li­en Fu­gel­li på fle­re hytte­tu­rer i barn­dom­men.

– Ja, du fikk mye kjeft når du var med oss på fe­rie, min­nes Ak­sel.

«Kuk» på dose­tet

De snart fem­ti år gam­le kom­pi­se­ne blir som pu­ber­ta­le ten­årin­ger når de skal for­tel­le om en spe­si­ell hen­del­se.

– En dag kom far fra ba­det og brøl­te: «Hvem har ris­set inn «kuk» i do­rin­gen», for­tel­ler Ak­sel, mens han mel­lom lat­ter­hiks­te­ne pres­ser frem: Det var selv­sagt Stein.

– «Ikke jeg», svar­te jeg tro­skyl­dig, for­tel­ler Stein, som li­ke­vel had­de sne­ket seg ned på toa­let­tet og end­ret litt på det lit­te­ra­ere ver­ket.

– Da jeg kom opp sa jeg til Per. «Du Per, det står ikke kuk, det står kyk­ke­li­ky».

Til fjells på opp­drag

Ak­sel er ikke i tvil om at åre­ne i Finn­mark for­met bå­de fa­ren og han selv. Han min­nes spe­si­elt en gang han fikk va­ere med fa­ren inn på Børs­elv­fjel­let med snø­scoo­ter, hvor Fu­gel­li skul­le be­sø­ke en gam­mel rein­drifts­same. Dok­to­ren fra Ja­eren kon­sta­ter­te at man­nen treng­te å kom­me seg til syke­hus, men rein­drifts­sa­men nek­tet og sa: «Hvis kon­gen sier det, så skal jeg dra».

– Så da dro far hjem og skrev brev til slot­tet, for­klar­te si­tua­sjon og fikk svar. På den må­ten fikk han rein­drifts­sa­men med seg til syke­hu­set, sier Ak­sel mun­tert.

Te­le­fon­vakt for fa­ren

En an­nen ting han hus­ker er at han måt­te va­ere te­le­fon­vakt for fa­ren.

– Det var en gam­mel dame som var hy­po­kon­der og som bod­de 30 mil unna Laks­elv. For at hun skul­le slip­pe å rei­se den lan­ge vei­en titt og ofte, had­de fa­ren min sagt til hen­ne at hun bare kun­ne rin­ge hjem til oss å snak­ke med han. Fa­ren min in­stru­er­te meg i hva jeg skul­le si når hun ring­te, så når hun ring­te og spur­te «E det hos Fu­gel­li?» svar­te jeg. «Ja». Da spur­te hun: «Har ae kreft?». Og jeg svar­te: «Nei, du har ikke kreft». Da la hun for­nøyd på.

Man­ge fien­der

Per Fu­gel­li var en lege som stod på pa­si­en­te­nes side i tykt og tynt, og han ble ikke mind­re po­pu­la­er etter at han ble en varm for­sva­rer av røy­ke­re og de som li­ker å ta seg et glass el­ler fle­re. Ak­sel med­gir

at fa­ren var et hår i sup­pa for man­ge i sin egen stand.

– Ja, han had­de man­ge klo­ke fien­der for å si det slik. Bå­de i lege­for­enin­ga og blant and­re aka­de­mi­ke­re. Og man kan jo for­stå dem. Her har de brukt år på å for­mid­le hvor ska­de­lig røy­king er, så går fa­ren min og ri­ver det ned. Men slik var han. Han pra­tet først og tenk­te etter­på, sier Ak­sel.

– Men han men­te vel ikke at det bare var å røy­ke og drik­ke uhem­met?

– Nei. Men for folk som sli­ter med dis­se las­te­ne, er det lett å tol­ke det dit­hen, og der­med ble det også til at man­ge av hans kol­le­ger føl­te at han øde­la noe vik­tig, som de had­de brukt mye tid på å byg­ge opp. Men for fa­ren min var det nok mer ment som et for­svar for en grup­pe men­nes­ker han føl­te fikk for mye hets, rett og slett. Det var gått for langt.

Man­ge hat­brev

At Per Fu­gel­li ikke bare var po­pu­la­er vit­ner de man­ge hat­bre­ve­ne om. Per Fu­gel­li els­ket men­nes­ker av alle slag og det­te fikk han svi for. Man­ge av hat­bre­ve­ne var sva­ert ra­sis­tis­ke.

– De hat­bre­ve­ne var helt vil­le. En gang ble også jeg draps­tru­et i ett av bre­ve­ne til min far. Han som skrev sa at han had­de fun­net adres­sen min. Men det vis­te seg at det var min on­kels adres­se, sier Ak­sel, som ser det ko­mis­ke i det­te.

Fu­gel­li-ben­ken

Men mest av alt var fa­ren til Ak­sel els­ket. En benk i Ol­der­fjor­den har snart det sam­me sik­ker­hets­opp­bu­det som Mo­na Lisa i Louv­re.

– Ja, det er en benk som he­ter Fu­gel­li-ben­ken, som de er veldig gla­de i og som de har len­ket fast for­di man­ge har for­søkt å ta den. Det er en benk som kom opp etter at min far star­tet med kon­tor­dag i Ol­der­fjor­den. Han men­te at det var på sin plass, slik at folk der slapp å rei­se til Laks­elv. Men da han kom dit opp­da­get han at det ikke var noe sted han kun­ne ta imot folk, så da opp­ret­tet han et ute­kon­tor og sat­te opp den­ne ben­ken, smi­ler Ak­sel.

At fa­ren had­de et stort hjer­te for alle ty­per men­nes­ker be­tød ikke at han for­søm­te sine na­er­mes­te.

– Selv om han var mye borte og job­bet hardt, så var han veldig til­ste­de når han var hjem­me. Da var det veldig ar­tig og vi lek­te mye. Han var i det hele tatt en veldig le­ken per­son, sier Ak­sel, som opp i stå­hei­en rundt sin be­røm­te far også ten­ker på sin mor.

– Det vil na­tur­lig­vis bli tyngst for hen­ne nå. De har hengt ihop i fem­ti år. Det kan ikke ha va­ert lett all­tid å va­ere hen­ne hel­ler. Det at far fikk dø på Ja­eren på hyt­ta had­de hel­ler ikke gått uten at han had­de en der som stil­te opp for han.

– Hvor­dan kan din fars ver­di­er leve vi­de­re?

– Folk glem­mer og han vil også glem­mes. Men or­de­ne er det som er vik­tig og de ver­di­ene og det bud­ska­pet han had­de, rett­fer­dig­he­ten og raus­he­ten, lig­ger dypt i folke­sje­la til man­ge. Så de tan­ke­ne vil leve vi­de­re i bes­te vel­gå­en­de, sier Ak­sel, som vet at fa­ren had­de mye uopp­gjort enda.

– Ja, jeg tror at han had­de lyst å gjø­re mer for å hjel­pe uten­for Norge. Også i for­hold til klima­sa­ken had­de han lyst å bi­dra. Man­ge vet ikke hvor opp­tatt han var av dis­se spørs­må­le­ne. Ek­sem­pel­vis var han helt imot olje­bo­ring uten­for Lo­fo­ten, sier Per Fu­gel­lis sønn, som selv er en iv­rig na­tur­els­ker.

Sis­te hil­sen

Den kan­skje mest minne­ver­di­ge fiske­tu­ren had­de han en dag før fa­ren døde.

– Jeg had­de va­ert in­ne hos han, gitt han en klem og fått sagt det jeg vil­le si til han. Det var heavy grei­er og jeg had­de ikke lyst å sit­te i stua å gri­ne etter­på, så jeg tok fiske­stan­ga og gikk ut i elva. Og der beit lak­sen på. Jeg tror det er den førs­te og enes­te lak­sen som er tatt i den elva i hele som­mer. Da gikk jeg inn til far og sa: «Se her pap­pa, nå blir det laks til mid­dag». Han sa ikke noe, men han smil­te, for­tel­ler Ak­sel.

GODT STELL: Ak­sel ny­ter sis­te munn­full av finne­bif­fen, som Hege Jo­han­sen har dis­ket opp med for fa­mi­lie­ven­nen. (Foto: Han­ne Larsen)

AV­SLAP­PET: For Ak­sel Fu­gel­li er det å kom­me hjem til ka­me­rat Stein Ol­sen i Al­ta ren te­ra­pi. Her i stua til Stein hvor gam­le rø­ver­his­to­ri­er sit­ter løst. (Foto: Hege Jo­han­sen)

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.