Der füh­rers ukjen­te at­ten­tat­mann

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Den 13. mars 1943 ven­tet oberst Hen­ning von Tres­ck­ow, stabs­of­fi­ser ved He­eres­grup­pe Mit­te, (Hær­grup­pe Sen­trum) iv­rig på en VIP-gjest til hoved­kvar­te­ret i Smo­lenk vest i Sov­jet­unio­nen.

Gjes­ten hans var Hit­ler, som skul­le prø­ve å opp­munt­re de slag­ne hær­av­de­lin­ge­ne etter det knu­sen­de ne­der­la­get ved Sta­lin­grad. Tres­ck­ow plan­la å dre­pe ham.

Den­ne vår­mor­ge­nen kjør­te Tres­ck­ow til fly­stri­pen for å møte Hit­ler. Han del­tok på kon­fe­ran­sen, og der vir­ket han blek og dis­tra­hert, iføl­ge en an­nen of­fi­ser. Ved av­slut­nin­gen opp­søk­te han ad­ju­tan­ten sin for å få mo­ralsk støt­te, og spur­te «Bur­de vi vir­ke­lig gjø­re det?». Sva­ret var utve­ty­dig. Selv om han had­de lekt med idé­en om å bruke på­li­te­li­ge trop­per til å an­gri­pe Hit­lers sik­ker­hets­ap­pa­rat di­rek­te, had­de Tres­ck­ow i ste­det gått for en tids­inn­stilt bom­be, som han hå­pet å få smug­let inn på Hit­lers fly etter be­sø­ket. Like før Hit­lers av­rei­se opp­søk­te han et med­lem av føl­get som skul­le rei­se til­ba­ke med Fø­re­ren, og spur­te om han kun­ne ta med en flas­ke kon­jakk til en fel­les venn ved hoved­kvar­te­ret. Pak­ken han over­le­ver­te var inn­pak­ket så den så ut som en fir­kan­tet flas­ke. I ste­det inne­holdt pak­ken to spreng­lad­nin­ger og en bri­tisk­pro­du­sert tids­inn­stilt lun­te – nok til å spren­ge Hit­lers fly.

I det Hit­lers fly steg opp mot den kla­re him­me­len over Smo­lensk den etter­mid­da­gen, had­de Tres­ck­ow god grunn til å gra­tu­le­re seg selv med et nes­ten per­fekt at­ten­tat. Han viss­te at fly­et var ut­styrt med fle­re sik­ker­hets­me­ka­nis­mer, der­iblant en fall­skjerm som var fes­tet til Hit­lers sete. Han viss­te at ba­ga­sje og pak­ker uten føl­ge var strengt for­budt, og at det skul­le gjen­nom­fø­res test­fly­gin­ger før alle av­gan­ger.

Til tross for det had­de han klart å få en bom­be, kom­plett med tenn­lad­ning, om­bord i Hit­lers fly, og han var sik­ker på at den vil­le spren­ges med nok kraft til å dre­pe alle pas­sa­sje­rer. Han holdt pus­ten mens han ven­tet på ny­he­ter om den uunn­gåe­li­ge «ulyk­ken». Den ny­he­ten kom imid­ler­tid ikke. En de­fekt lun­te had­de ty­de­lig­vis hind­ret at den de­to­ner­te. Tres­ck­ow ble først vett­skremt av å ten­ke på at han kun­ne bli opp­da­get, men også for­di en stør­re kon­spi­ra­sjon nå kun­ne rak­ne. Men etter å ha fått hen­tet ut bom­ben og er­stat­tet den med en ekte flas­ke kon­jakk, gjen­opp­tok han plan­leg­gin­gen.

«Han må sky­tes ned»

Tres­ck­ows mo­ti­ver for å snik­myr­de sin øverst­kom­man­de­ren­de var gans­ke ukom­pli­ser­te. Selv om han var en iher­dig na­sjo­na­list og en tid­lig fan av nazi­pro­gram­met, had­de han raskt gjen­kjent Hit­lers grunn­leg­gen­de ni­hi­lis­me og hans for­akt for de etab­ler­te nor­me­ne i sam­fun­net. Al­le­re­de i 1939, da han så at Tysk­lands stol­te mi­li­tær­tra­di­sjon ble for­der­vet, skjøn­te han at høy­for­ræ­de­ri var enes­te mu­lig­het for å av­ver­ge en na­sjo­nal ka­ta­stro­fe. Han be­trod­de seg til en kol­le­ga: «Hit­ler er en virv­len­de der­visj, han må sky­tes ned»

I 1941, før de fles­te tys­ke­re had­de be­gynt å få øyne­ne opp for nazi­re­gi­mets san­ne reds­ler, plan­la Tres­ck­ow al­le­re­de sitt førs­te at­ten­tat­for­søk. Han var ra­sen­de over Bar­ba­ros­sa-in­va­sjo­nen, der han så den tys­ke hæ­ren bli

Den tys­ke obers­ten Hen­ning von Tres­ck­ow var sjok­kert over nazi­re­gi­met og Hit­lers tøy­les­løse stor­manns­gal­skap, og han plan­la å kvit­te seg meg Fø­re­ren ikke mind­re enn fem gan­ger. Roger Mo­or­house for­tel­ler his­to­ri­en hans.

Hit­ler av­bil­det foran et fly. I 1943 klar­te Tres­ck­ow å kom­me for­bi Førerens sik­ker­hets­opp­legg og fikk smug­let en bom­be ka­mu­flert som en kon­jakk­flas­ke inn på fly­et. Den de­to­ner­te ikke.

INNFELT TIL HØY­RE: Den over­o­drne­de hær­of­fi­se­ren Tres­ck­ow men­te at Hit­ler måt­te stop­pes, kos­te hva det kos­te vil­le. Han plan­la å dre­pe Hit­ler fem gan­ger.

dradd inn i de il­le­ga­le folke­mor­de­ne til SS og na­zist­par­ti­et. Han men­te at Tysk­lands ære ble of­ret på Hit­lers stor­manns­gale al­ter.

Sli­ke me­nin­ger var ikke ut­bredt i det tys­ke mi­li­tæ­ret. Selv om Wehr­macht (den tys­ke hæ­ren un­der and­re ver­dens­krig) var langt unna å være uni­sont i fa­vør av na­zis­men, verd­sat­te de auto­ri­te­ten og ly­dig­he­ten – og de var svært frem­gangs­rike. For fler­tal­let gikk mot­stan­den mot Hit­ler ikke len­ger enn et he­vet øyen­bryn el­ler mum­len­de ban­ning. Ide­en om å ta li­vet av ham var for de fles­te helt uten­ke­lig.

Li­ke­vel var Tres­ck­ows me­to­der for å til­trek­ke seg mot­stands­fel­ler over­ras­ken­de ef­fek­ti­ve. Ofte var ev­nen til å se det sto­re bil­det hans mest over­be­vi­sen­de re­krut­te­rings­verk­tøy. Da USA gikk inn i kri­gen, skjøn­te Tres­ck­ow for ek­sem­pel at det var be­gyn­nel­sen på slut­ten. Han kom­men­ter­te trist: «Jeg skul­le øns­ke jeg kun­ne vise det tys­ke fol­ket en film kalt Tysk­land mot slut­ten av kri­gen. Da kun­ne de kan­skje skrekk­slag­ne for­stå hva vi er på vei mot.»

Ved en an­nen an­led­ning be­mer­ket han med uhyg­ge­lig for­ut­se­en­het lang­tids­virk­nin­ge­ne Hit­lers sty­re vil­le for­år­sa­ke. Han be­trod­de seg til en kol­le­ga og for­ut­så at: «Det­te vil frem­de­les på­vir­ke oss fle­re hund­re år frem i tid, og det vil ikke bare være Hit­ler som får skyl­den, men i ste­det du og jeg, din kone og min kone, dine barn og mine barn, den kvin­nen som krys­ser ga­ten, og den gut­ten der som spar­ker en ball.»

I sin stil­ling som stabs­of­fi­ser for He­eres­grup­pe Mit­te had­de han et godt ut­gangs­punkt både for å re­krut­te­re like­sin­ne­de of­fi­se­rer og sam­le be­vis for na­zis­te­nes ugjer­nin­ger. Kret­sen hans voks­te sak­te, men be­sto til slutt av både den tys­ke mot­stands­be­ve­gel­sens his­to­rie- skri­ver Fa­bi­an von Schla­brendorff, og den kom­men­de at­ten­tat­man­nen Ru­dolf-Chris­toph von Gers­dorff. Han var ro­lig og selv­sik­ker over­for sine med­sam­men­svor­ne: en «uvan­lig sterk per­son­lig­het» skrev en, «som kom­bi­ner­te mi­li­tær dykt­ghet med en ek­sep­sjo­nell po­li­tisk teft». Det vik­tigs­te var at Tres­ck­ow be­hers­ket kuns­ten å over­tale. Han be­lær­te ald­ri og prøv­de ikke å vir­ke skinn­hel­lig. Han var iføl­ge en for­bunds­fel­le i stand til å «over­be­vi­se til­hø­rer­ne om sin me­ning klart og edrue­lig, og in­spi­re­re dem med sin ind­re ro og tro på opp­ga­ven».

Tres­ck­ow in­spi­rer­te der­med kol­le­ga­ene til å ut­fø­re utro­lig mo­di­ge hand­lin­ger. Bare en uke etter sitt eget mis­lyk­ke­de for­søk i Smo­lensk, send­te han sin etter­ret­nings­of­fi­ser Ru­dolf-Chris­toph von Gers­dorff til Ber­lin for å dre­pe Hit­ler. Gers­dorff had­de blitt spurt om å være guide for Hit­ler på en ut­stil­ling av erob­re­de, sov­je­tis­ke vå­pen i Ber­lin Ze­ug­haus. Han ut­styr­te seg med sam­me type spreng­lad­nin­ger som Tres­ck­ow had­de brukt noen få da­ger tid­li­ge­re og pa­ret den med en ti­mi­nut­ters lun­te. Han plan­la fak­tisk å bli ver­dens førs­te selv­mords­bom­ber. Da Hit­ler kom til ut­stil­lin­gen ble han imid­ler­tid dis­tra­hert, og has­tet gjen­nom ut­stil­lin­gen uten at Gers­droff fikk mu­lig­het til å ut­lø­se den dø­de­li­ge lad­nin­gen. Gers­dorff måt­te røm­me til toa­let­tet i all hast for å des­ar­me­re seg selv.

En mel­ding til hele ver­den

Til tross for to at­ten­tat­for­søk på én uke, måt­te Tres­ck­ow ven­te åtte må­ne­der før han fikk en ny mu­lig­het til å ta den sta­dig mer iso­ler­te Hit­ler. Da mu­lig­he­ten bød seg ble at­ten­tat­for­sø­ket nes­ten en far­se. I de­sem­ber ble en of­fi­ser be­ord­ret til å de­mon­stre­re en ny uni­form for øst­fron­ten, og Tres­ck­ow had­de ak­ku­rat ret­te mann til opp­dra­get som mo­dell. Axel vom dem Bus­sche var en de­ko­rert

«Det vil ikke bare være Hit­ler som får skyl­den, men i ste­det du og jeg, din kone, min kone.»

sol­dat fra et pre­sti­sje­tungt re­gi­ment, som had­de be­gynt å få al­vor­li­ge kva­ler rundt sa­ken han kjem­pet for. Etter å ha kon­tak­tet mot­stands­be­ve­gel­sen fikk han til­delt en spreng­lad­ning og ble fore­slått som «mo­dell» for de­mon­stra­sjo­nen. Bare to da­ger før måt­te imid­ler­tid at­ten­tat­for­sø­ket av­ly­ses for­di et bri­tisk luft­an­grep had­de øde­lagt la­ge­ret der de nye uni­for­me­ne var opp­be­vart.Bus­sche re­tur­ner­te til front­lin­jen.

Tres­ck­ows sis­te for­søk kom vår­en 1944, da han ble opp­søkt av Eber­hard von Brei­ten­buch. Han var ad­ju­tant for en felt­mar­skalk som var in­vi­tert til en kon­fe­ran­se med Hit­ler i hans Ørne­rede i byen Berch­tes­ga­den, og han var vil­lig til å gjen­nom­føre et at­ten­tat­for­søk. Med Tres­ck­ows hjelp ble Brei­ten­buch ut­styrt med spreng­stoff, men valg­te i ste­det å bruke pis­tol. Da da­gen kom og gjes­te­ne fyl­te kon­fe­ranse­rom­met ble Brei­ten­buch nek­tet ad­gang, si­den Hit­ler an­gi­ve­lig ikke vil­le ha as­sis­ten­te­ne der den da­gen.

Til tross for sin sto­re inn­sats for­svant Tres­ck­ow nå ut i glem­se­len. Han ble for­frem­met til en ny post langt unna mot­stands­cel­len han had­de dyr­ket frem, og kun­ne ikke len­ger på­vir­ke be­gi­ven­he­te­ne. Selv om han var høyt verd­satt for ar­bei­det i mot­stands­be­ve­gel­sen, som nå had­de Claus von Stauf­fen­berg som spyd­spiss, vir­ker det som han føl­te at mu­lig­he­ten for å få til re­ell end­ring var borte, og at for­sø­ke­ne på å dre­pe Hit­ler nå bare had­de sym­bolsk ver­di. Han be­trod­de seg til en kol­le­ga: «At­ten­ta­te­ne må ut­fø­res, kos­te hva det kos­te vil … Det som be­tyr noe nå er ikke len­ger den prak­tis­ke hen­sik­ten med kup­pet, men å vise ver­den og his­to­rie­bø­ke­ne at men­ne­ne i mot­stands­be­ve­gel­sen vå­get å ta det av­gjø­ren­de skrit­tet. Sam­men­lig­net med det­te er det in­gen­ting an­net som har be­tyd­ning.»

Da Stauf­fen­berg ut­før­te sitt nå be­røm­te at­ten­tat­for­søk 20. juli 1944, og mis­lyk­tes, viss­te Tres­ck­ow at hans da­ger var tal­te. Til tross for av­stan­den fra kon­spi­ra­sjo­nens sen­trum, viss­te han at han med tid og stun­der vil­le bli inn­blan­det og at hans tid­li­ge­re rol­le vil­le bli av­slørt. Han rea­ger­te med sin sed­van­li­ge, ro­li­ge be­slutt­som­het, og ut­tal­te til sin ad­ju­tant de or­de­ne som se­ne­re skul­le bli hans minne­ord: «Nå vil de alle fal­le over oss og dek­ke oss med ukvems­ord. Men jeg er over­be­vist, nå mer enn noen­sin­ne, om at vi har gjort det ret­te. Jeg me­ner be­stemt at Hit­ler er erke­fien­den, ikke bare for Tysk­land, men for hele ver­den. Om noen få ti­mer skal jeg stå foran Gud og sva­re både for mine hand­lin­ger og det jeg unn­lot å gjø­re. Jeg tror jeg kan, med ren sam­vit­tig­het, stå ved alt jeg har gjort i kam­pen mot Hit­ler.» Så ba han sjå­fø­ren kjø­re ham til fron­ten midt i Po­len, og så vand­ret han ut i in­gen­manns­land. Der si­mu­ler­te han en skudd­veks­ling med fien­den, holdt en gra­nat mot ho­det og de­to­ner­te den.

Det var kan­skje ikke til å unn­gå at Claus von Stauf­fen­berg ble den tys­ke mot­stan­dens an­sikt utad. Han var tross alt den som kom nær­mest å dre­pe Hit­ler. Han var en mann med ener­gi, dy­na­mikk og mo­ralsk driv­kraft. Man kan hev­de at han drev mot­stan­den til en blo­dig av­slut­ning, etter at man­ge tid­li­ge­re for­søk had­de endt i in­gen­ting. Uten ham er det lite sann­syn­lig at draps­for­sø­ket 20. juli had­de blitt gjen­nom­ført.

Li­ke­vel var det Hen­ning von Tres­ck­ow som var den opp­rin­ne­li­ge driv­kraf­ten bak den tys­ke, mi­li­tæ­re mot­stands­be­ve­gel­sen. Selv om han var et pro­dukt av sam­me kon­ser­va­ti­ve na­sjo­na­list­mil­jø som had­de fost­ret Hit­ler, gjen­kjen­te han klart og ty­de­lig nazi­re­gi­mets kri­mi­nel­le ve­sen. I 1938, da Stauf­fen­berg frem­de­les var sterkt i mot mot­stan­den, job­bet Tres­ck­ow al­le­re­de for en fjer­ning av Hit­ler, med vold om nød­ven­dig. Han var et opp­kom­me av prin­sipp­fast og li­den­ska­pe­lig anti­na­zis­me, og gjor­de stabs­ho­ved­kvar­te­ret om til en vi­tal cel­le for den mi­li­tæ­re mot­stands­be­ve­gel­sen.Og selv om han selv mang­let den vik­ti­ge til­gan­gen til Hit­ler som Stauf­fen­berg se­ne­re had­de, så or­ga­ni­ser­te han utal­li­ge for­søk på å dre­pe Hit­ler.

I etterpå­klok­ska­pens lys for­tje­ner Tres­ck­ow bed­re etter­mæle enn den re­la­ti­ve glem­se­len han hav­net i. Han var en av nøk­kel­spil­ler­ne i den tys­ke mot­stands­be­ve­gel­sen; opp­munt­ren­de, tale­før og over­be­vi­sen­de, og en av Hit­lers mest iher­di­ge og be­slutt­som­me mot­stan­de­re. Uten hans prak­tis­ke og men­ta­le for­be­re­del­ser er det vans­ke­lig å se for seg at mot­stands­be­ve­gel­sen kun­ne dri­ve på som den gjor­de, og kom­me så nær må­let som de klar­te.

«Jeg me­ner at Hit­ler er erke­fien­den, ikke bare for Tysk­land, men for hele ver­den.»

Bak­grunns­bil­det vi­ser HIt­ler i 1944 ved Ber­lin Ze­ug­haus, derhan uten å vite det så­vidt unn­slapp et at­ten­tat bare noenfå må­ne­der tid­li­ge­re.

Han had­de klart å få en bom­be, kom­plett med tenn­lad­ning og det hele, om­bord i Hit­lers fly.

Mün­chen i 1939: Like etter dett bil­det ble tatt, eks­plo­der­te Ge­org El­sers bom­be i nær­he­ten av ta­ler­sto­len – men Hit­ler had­de for­latt hal­len bare mi­nut­ter før.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.