Li­vet un­der na­zis­men

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Kon­rad Ja­rausch for­tel­ler hvor­dan na­zis­te­nes lære skul­le ta over det tys­ke sam­fun­net.

Li­vet i Det tred­je ri­ket frem­pro­vo­ser­te et bredt spek­ter av fø­lel­ser. For både de førs­te parti­med­lem­me­ne og de ny­kon­ver­ter­te til­hen­ger­ne var na­zis­men spen­nen­de: pa­ra­der, Hit­lers ti­ra­der og Goeb­bels’ propaganda. Mer mo­de­ra­te tys­ke­re var usik­re på løf­te­ne om na­sjo­nal for­ny­el­se, de vil­le bare leve liv­e­ne sine i fred. Men den po­li­tis­ke venstre­si­den og jø­de­ne lev­de i øken­de frykt for vold og fengs­ling.

Den na­zis­tis­ke re­gje­rin­gen hev­det at de kun­ne løse alle kri­se­ne som ram­met Tysk­land etter førs­te ver­dens­krig. De har­de vil­kå­re­ne i Ver­saille­trak­ta­ten og en in­fla­sjon i fri dres­sur gjor­de det vans­ke­lig for de­mo­kra­ti­et å slå rot, til tross for Wei­mar­re­pub­lik­kens re­form­venn­li­ge grunn­lov og om­fat­ten­de vel­ferds­til­tak. Da den sto­re de­pre­sjo­nen kas­tet nes­ten en tredje­del av tys­ke ar­beids­ta­ke­re ut i ar­beids­løs­het, slut­tet be­folk­nin­gen seg til den nye, ra­di­ka­le be­ve­gel­sen som lo­vet å gjen­opp­ret­te vel­stand og in­ter­na­sjo­nal re­spekt. Den­ne be­ve­gel­sen var le­det av en selv­ut­nevnt «fø­rer» som lo­vet å gjø­re Tysk­land stor­ar­tet igjen. De mest mis­for­nøy­de tys­ker­ne stem­te på ham el­ler kled­te seg i de bru­ne uni­for­me­ne til det na­sjo­nal­so­sia­lis­tis­ke tys­ke ar­bei­der­par­ti­et – na­zist­par­ti­et.

En vik­tig grunn til at na­zist­be­ve­gel­sen fikk så stor opp­slut­ning var løf­tet om å re­pa­re­re den po­li­tis­ke og so­sia­le split­tel­sen ved å gjen­opp­ret­te na­sjo­nalt sam­hold. Det­te folke­fel­les­ska­pet, Vol­ks­ge­mein­schaft, skul­le sam­le alle tys­ke­re med arisk opp­rin­nel­se, uan­sett so­si­al klas­se el­ler re­li­gion, i én stor, lyk­ke­lig fa­mi­lie. Man­ge na­sjo­na­lis­ter av­skyd­de parti­po­li­tis­ke kon­flik­ter og leng­tet etter det sam­hol­det de had­de følt i skyt­ter­gra­ve­ne un­der førs­te ver­dens­krig. Så len­ge na­zis­te­nes krav ikke var for tyn­gen­de, fort­sat­te upo­li­tis­ke tys­ke­re dag­lig­li­ve­ne sine som før.

Når noen skul­le in­klu­de­res lå det i kor­te­ne at noen også skul­le eks­klu­de­res. De førs­te som skul­le for­føl­ges var den po­li­tis­ke venstre­si­den, som be­sto av li­be­ra­le, so­si­al­de­mo­kra­ter og kom­mu­nis­ter – na­zis­te­nes ho­ved­mot­stan­de­re. Jø­de­ne var enda mer for­hat­te, og na­zis­te­ne be­skyld­te dem for å øde­leg­ge kul­tu­ren gjen­nom mo­der­nis­tisk for­fall. De nes­te of­re­ne var ho­mo­fi­le, «sigøy­ne­re» (rom­folk) og de med fy­sis­ke han­di­cap el­ler lære­vans­ker. De fikk skyl­den for å bry­te ned den aris­ke rase.

Na­zist­re­gje­rin­gen ap­pel­ler­te spe­si­elt til de unge, og lov­pris­te dem som fane­bæ­re­re for Tysk­lands fram­tid. Hit­ler­ju­gend (Hit­ler­ung­dom­men) og det kvin­ne­li­ge mot­styk­ket Bund De­ut­scher Mä­del (For­bun­det for tys­ke pi­ker) ga ten­årin­ge­ne mu­lig­het til å opp­le­ve fri­tids­ak­ti­vi­te­ter som fjell­tu­rer, cam­ping­tu­rer el­ler å fly glide­fly. Man­ge av bar­na som var født på 1920-tal­let flok­ket seg sam­men i dis­se or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne, som ga dem fri­het i sam­svar med ung­doms­be­ve­gel­sens mot­to: «Ung­dom le­det av ung­dom».

Det var for ek­sem­pel Rolf Bul­win, som føl­te seg stolt og fin i sin «tett­sit­ten­de uni­form», og som lik­te uten­dørs­ak­ti­vi­te­ter og å for­be­re­de unge gut­ter på krig. Eva Pe­ters var hen­rykt da hun ble ut­nevnt til BDM-le­der: hun føl­te et kall til «å vie li­vet til tje­nes­te for en stor og over­mek­tig idé kalt Tysk­land». Det fan­tes selv­sagt også noen mo­de­ra­te skep­ti­ke­re, men det sto­re fler­tal­let av ung­dom­me­ne lot seg be­geist­re av na­zist­pro­sjek­tet – og si­den alle ung­doms­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne lå un­der par­ti­ets kon­troll had­de de uan­sett ikke så mye valg.

Hit­lers dø­de­li­ge re­gi­me styr­te Tysk­land i mer enn 12 år. Propaganda og undertrykkelse ble tatt i bruk for å frem­me to­ta­li­tæ­re mål. Kon­rad H. Ja­rausch ser på hvor­dan nazi­sty­ret på­vir­ket det tys­ke fol­ket.

Pro­pa­ganda­tri­um­fer

Det var re­la­tivt en­kelt å føl­ge Fø­re­ren i freds­tid, si­den Hit­ler over­be­vis­te selv sine størs­te kri­ti­ke­re gjen­nom sin over­ras­ken­de, po­li­tis­ke suk­sess. Ett år etter at na­zis­te­ne over­tok mak­ten had­de ar­beids­le­dig­he­ten

falt dras­tisk, tak­ket være of­fent­li­ge ar­beids­pro­sjek­ter og hem­me­lig vå­pen­opp­rust­ning. Spektak­tu­læ­re ar­ran­ge­men­ter som Nürn­berg­st­ev­ne­ne fikk med­lem­me­ne til å føle at de til­hør­te en ustop­pe­lig be­ve­gel­se for na­sjo­nal gjen­fø­del­se. Selv in­ter­na­sjo­na­le ob­ser­va­tø­rer lot seg im­po­ne­re over OL i Ber­lin i 1936, der de tys­ke ut­øver­ne vant flest me­dal­jer. Og så var det uten­riks­po­li­tis­ke tri­um­fer som til­bake­fø­ring av Saar­land til Tysk­land i 1935, den stort sett fri­vil­li­ge an­nek­te­rin­gen av Øs­ter­rike i 1938 og den tvung­ne opp­de­lin­gen av Tsjek­ko­slo­va­kia. Man­ge unge lot seg im­po­ne­re over Hit­lers ut­strå­ling, noe BDM-en­tu­si­as­ten Re­na­te Finckh ut­tryk­te: «Si­den Fø­re­ren er her, er vi vik­ti­ge igjen!»

Men det var ikke alle tys­ke­re som lot seg over­be­vi­se av na­zis­te­nes propaganda. Blant ar­bei­der­ne var det man­ge kom­mu­nis­ter og so­sial­de­mo­kra­ter som klam­ret seg til den marx­is­tis­ke lære. Dis­se ble ja­get av Ges­ta­po, ban­ket opp og fengs­let. Tys­ke­re som nå var rase­mes­sig klas­si­fi­sert som jø­der, for ek­sem­pel Tom An­gress, ble boi­kot­tet og ut­støtt fra 1933. De mis­tet stats­bor­ger­ska­pet i 1935 da Nürn­berg­lo­ve­ne ble ved­tatt, og virk­som­he­ter og sy­na­go­ger ble brent og øde­lagt i 1938 for å tvin­ge dem til å emi­gre­re. Tom skap­te poe­si av sor­gen: «Vi kjen­ner in­gen rett­fer­dig­het mer, bare undertrykkelse. Hjem­lan­det vårt els­ker oss ikke len­ger.» Og men­nes­ker med funk­sjons­hem- min­ger som lev­de i in­sti­tu­sjo­ner, ble myr­det i all still­het av le­ge­ne, i rase­hy­gie­nens navn.

And­re ver­dens­krig trans­for­mer­te li­vet un­der na­zis­te­nes dik­ta­turvel­de, for da vend­te de sin dø­de­li­ge kraft mot sine egne tilhengere. I star­ten av kri­gen opp­lev­de pa­trio­tis­ke ung­dom­mer som Ursula Mah­lendorf «en ustop­pe­lig, opp­rømt stem­ning». I sis­te del av kri­gen var det imid­ler­tid man­ge som be­gyn­te å inn­se at de måt­te be­ta­le en gru­som pris for å føl­ge Førerens drøm­mer. Sta­dig fle­re unge menn of­ret li­vet i kam­pe­ne, og en hel ge­ne­ra­sjon ble nes­ten ut­ryd­det. De kvin­ne­li­ge krigs­til­hen­ger­ne måt­te leve gjen­nom kraf­tig al­li­ert bom­bing, de ble for­dre­vet fra øst og vold­tatt av frem­ryk­ken­de sov­je­tis­ke sol­da­ter.

For de po­li­tis­ke og rase­mes­si­ge of­re­ne be­tød kri­gen masse­drap i po­li­tis­ke fengs­ler og kon­sen­tra­sjons- og ut­ryd­del­ses­lei­re i et ube­skri­ve­lig ho­lo­caust. Alt­for få over­lev­de døds­lei­re­ne. En som opp­lev­de fri­gjø­rin­gen var for­fat­te­ren Ruth Krü­ger, som hus­ket hvor­dan «de kom en dag, ‘amis’, ame­ri­ka­ner­ne... Det lan­ge ma­re­rit­tet var plut­se­lig over.»

Wer­machts knu­sen­de ne­der­lag, øde­leg­gel­sen av by­ene, fengs­lin­gen av sol­da­ter, kvin­ne­nes kamp for å over­le­ve – kort sagt all en­de­løs li­del­se – fikk til slutt de fles­te tys­ker­ne til å ta av­stand fra na­sjo­nal­so­sia­lis­men. Da jour­na­lis­ten Lo­re Walb les­te krigs­dag­bo­ken sin fle­re ti­år se­ne­re, gjen­nom «kon­fron­ta­sjo­nen med kol­la­bo­ra­tø­re­ne» satt hun igjen med den gru­som­me er­kjen­nel­sen at hun had­de tjent det on­des sak.

Selv om ikke alle vis­te slik an­ger, dis­tan­ser­te de fles­te over­le­ven­de seg grad­vis fra den na­sjo­na­lis­tis­ke over­be­vis­nin­gen. Det var de gru­som­me opp­le­vel­se­ne i Det tred­je ri­ket som gjor­de et­ter­krigs­ti­dens tys­ke­re til yd­my­ke de­mo­kra­ter som var opp­tatt av fred, so­si­al rett­fer­dig­het og men­neske­ret­tig­he­ter.

Etter hvert var det man­ge som be­gyn­te å inn­se at de måt­te be­ta­le en gru­som pris for å føl­ge Fø­re­ren.

«Ung­dom­me­ne tje­ner Fø­re­ren:Alle 10-årin­ger inn i Hit­ler­ju­gend »– en pro­pa­ganda­pla­kat fra ca. 1936 idea­li­se­rer en blond, «arisk» gutt i Hit­ler­ju­gend.

Unge pi­ker hil­ser na­zis­te­nes halv­mil­tæ­re styr­ker. Sli­ke pa­ra­der ga tys­ker­ne litt spen­ning og en fø­lel­se av stolt­het i de har­de mel­lom­krigs­åre­ne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.