Na­zis­tisk se­rie­mor­der

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Roger Mo­or­house for­tel­ler his­to­ri­en om se­rie­mor­de­ren som hjem­søk­te Ber­lin i star­ten av kri­gen.

Høs­ten 1940 star­tet jern­bane­ar­bei­de­ren Paul Ogorzow fra Ber­lin en draps­or­gie som end­te med åtte drep­te kvin­ner. Roger Mo­or­house min­nes jak­ten på Ogorzow og av­slø­rer hva den for­tel­ler oss om li­vet i Hit­lers ho­ved­stad.

Høs­ten 1940 var det uro i Ber­lin. De spek­ta­ku­læ­re, tys­ke sei­re­ne over Frank­ri­ke og Stor­bri­tan­nia tid­li­ge­re det året had­de ikke ført til at Tysk­land «vant» kri­gen, og nazi­re­gi­met snak­ket om at man be­fant seg i «et tom­rom mel­lom to slag». Dag­lig­li­vet var vans­ke­lig på grunn av mørk­leg­ging, ra­sjo­ne­ring og bom­bing, og inn­byg­ger­ne i Ber­lin gikk vin­te­ren i møte med be­ty­de­lig engstel­se. For å gjø­re alt ver­re var det enda en fare som lur­te i ga­te­ne i den tys­ke ho­ved­sta­den. I lø­pet av de sis­te må­ne­de­ne had­de tre kvin­ner blitt kniv­stuk­ket og to and­re over­falt i og rundt de øst­li­ge by­de­le­ne Rum­mels­burg og Karls­horst. Så ble li­ket av en ung kvin­ne fun­net i for­sta­den Frie­drichs­fel­de tid­lig i ok­to­ber. Of­fe­ret var en 20 år gam­mel to­barns­mor som het Ger­da Dit­ter.

Hun var kvalt og kniv­stuk­ket i hal­sen.

Snart duk­ket det opp fle­re ofre. I no­vem­ber ble en kvin­ne slått be­visst­løs og kas­tet ut fra et tog i fart i den sør­øst­li­ge de­len av Ber­lin, ikke langt fra der det for­ri­ge over­fal­let skjed­de. Hun over­lev­de, men så ble to døde kvin­ner fun­net om mor­ge­nen den 4. de­sem­ber. Den førs­te, 19 år gam­le Irm­gard Fre­se, ble fun­net i vei­kan­ten i nær­he­ten av jern­bane­lin­je­ne i Karls­horst. Hun had­de fått hode­skal­len slått inn og had­de blitt vold­tatt. Den and­re var El­frie­de Fran­ke, en 26 år gam­mel syke­plei­er, som ble fun­net med dø­de­li­ge hode­ska­der bare 500 me­ter unna. Hun had­de også blitt kas­tet fra et tog.

Blod på spo­ret

Etter hvert duk­ket det opp fle­re lik. 22. de­sem­ber ble 30 år gam­le Elisabeth Bün­ge­ner fun­net med knust hode­skal­le i nær­he­ten av jern­bane­spo­ret i Rahns­dorf. En uke se­ne­re ble li­ket av 46 år gam­le Ger­trud Siewert fun­net i Karls­horst. Ak­ku­rat som med de and­re had­de hun knust hode­skal­le og så ut til å ha blitt kas­tet fra et tog i fart. En uke se­ne­re, tid­lig i ja­nu­ar 1941, ble li­ket av 28 år gam­le Hed­wig Ebau­er fun­net nær Wuhl­hei­de.

I alle dis­se tre sa­ke­ne kon­klu­der­te po­li­ti­et med at pro­fi­len pas­set til de tid­li­ge­re an­gre­pe­ne og de tre dra­pe­ne. De var ut­ført av en ukjent gjer­nings­mann, men han var al­le­re­de kjent i hele Ber­lin som S-Bahn­mor­de­ren.

Hele den tys­ke ho­ved­sta­den var nå i hel­spenn, og mor­de­ren ble mer spo­ra­disk i sine an­grep. Det skul­le gå fem uker før han slo til igjen. Om kvel­den 11. fe­bru­ar ble li­ket av en kvin­ne fun­net ved jern­bane­spo­ret i nær­he­ten av Rum­mels­burg. Jo­hanna Voigt var 39 år og had­de gru­som­me hode­ska­der. Nok en gang had­de mor­de­ren kas­tet of­fe­ret sitt ut fra to­get.

Det nes­te – og sis­te – of­fe­ret duk­ket opp fem må­ne­der se­ne­re. Tid­lig i juli 1941 ble li­ket av 35 år gam­le Frie­da Koziol fun­net med knust hode­skal­le i sam­me by­del som det førs­te of­fe­ret had­de blitt drept ti må­ne­der tid­li­ge­re.

Sam­me uke had­de po­li­ti­et imid­ler­tid hell. De had­de trå­let gjen­nom 5000 jern­bane­an­sat­te, og ett navn duk­ket sta­dig opp. Paul Ogorzow var en 28 år gam­mel as­sis­te­ren­de sig­nal­mann på S-Bahn (by­ba­nen), og han had­de vek­ket mis­tan­ke hos kol­le­ga­ene på grunn av sitt ut­tal­te kvinne­hat og hans uva­ne med å hop­pe over gjer­det langs jern­ba­nen og for­svin­ne mens han var på jobb. Ogorzow, som al­le­re­de had­de vært av­hørt, ble ar­res­tert og av­hørt på nytt. Etter seks da­ger med in­ten­se av­hør til­sto han til slutt åtte drap, seks til­fel­ler av draps­for­søk og enda 31 til­fel­ler av over­fall. S-Bahn-mor­de­ren var en­de­lit tatt.

Frykt for pa­nikk­til­stan­der

Paul Ogorzow er en av his­to­ri­ens minst kjen­te se­rie­mor­de­re. Bort­sett fra én halv­veis opp­dik­tet gjen­for­tel­ling på tysk, har for­bry­tel­se­ne hans ald­ri fått opp­merk­som­het fra kri­mi­no­lo­ger, film­pro­du­sen­ter, jour­na­lis­ter el­ler his­to­ri­ke­re. Det vir­ker som om im­pul­se­ne som drev ham var rent sek­su­el­le. Lov­brud­de­ne gir oss noen vik­ti­ge hint om de ideo­lo­gis­ke for­dom­me­ne på den ti­den, men også om hvor­dan dag­lig­li­vet i Hit­lers ho­ved­stad var.

Ber­lin­po­li­ti­ets av­de­ling for al­vor­lig kri­mi­na­li­tet – Die Kri­mi­nal­po­lizei, el­ler «Kri­po» – klar­te til slutt å fan­ge mor­de­ren, og det kan vir­ke små­lig å kri­ti­se­re etter­forsk­nin­gen. Men når vi vet at Ogorzow ar­bei­det for jern­ba­nen, var en kjen­ning av po­li­ti­et, og at fire av de åtte of­re­ne ble fun­net mind­re enn 1,5 kilo­me­ter fra hjem­met hans, da er det utro­lig at det tok ti må­ne­der – og åtte drap – før han ble tatt.

Det bør nev­nes at Kri­po sto over­for fle­re sto­re hind­rin­ger da de etter­fors­ket Ogorzows for­bry­tel­ser. Den førs­te var at de sty­ren­de po­li­ti­ker­ne ikke var vil­li­ge til å gå ut of­fent­lig med dra­pe­ne i frykt for å ska­pe pa­nikk og ne­ga­ti­ve over­skrif­ter. Det var bare de mest nød­ven­di­ge fak­ta om dra­pe­ne som kom of­fent­lig­he­ten for øre. Der­med ble en livs­vik­tig del av etter­forsk­nin­gen of­ret.

Det som var enda mer al­vor­lig var mørk­leg­gin­gen, med re­strik­sjo­ner som had­de vist seg å være en vel­sig­nel­se for Ber­lins kri­mi­nel­le, men et ma­re­ritt for po­li­ti­et. Bøl­gen av kri­mi­na­li­tet un­der mørk­leg­gin­gen var så al­vor­lig at de etab­ler­te en egen spe­sial­en­het for å be­kjem­pe den. Ogorzow ut­nyt­tet også mør­ket der han for­fulg­te of­re­ne og en­kelt kom seg unna i mør­ket. Selv da han ved en an­led­ning ble til­snak­ket av Kri­po­tje­neste­menn klar­te han å røm­me inn i mør­ket.

Kri­po ble også hind­ret av de man­ge li­ke­ne de måt­te hånd­te­re. Til­fel­di­ge døds­fall langs jern­ba­nen un­der mørk­leg­gin­gen var fak­tisk over­ras­ken­de van­lig. I de­sem­ber 1940, mens Kri­po etter­fors­ket Ogorzows for­bry­tel­ser, ble det re­gist­rert

Mørk­leg­gin­gen ble en vel­sig­nel­se for Ber­lins kri­mi­nel­le, og et ma­re­ritt for po­li­ti­et. Ogorzow be­nyt­tet seg av mør­ket.

28 døds­fall langs Ber­lins jern­bane­spor. Det var nes­ten ett døds­fall hver dag den må­ne­den. De fles­te av dis­se var di­rek­te kob­let til mørk­leg­gin­gen, si­den man­ge ufor­va­ren­de tråk­ket uten­for per­ron­ge­ne, el­ler de ble truf­fet av to­get mens de krys­set uopp­lys­te over­gan­ger. Kri­po måt­te gå gjen­nom alle sa­ke­ne, og mørk­leg­gin­gen lot til å være et bry­somt hin­der.

I til­legg til sli­ke hind­rin­ger var det selv­sagt mye forut­inn­tatt­het og for­dom­mer i Kri­po. Det ene var den over­drev­ne til­li­ten til alle i uni­form el­ler til de som satt i of­fi­si­el­le el­ler halv­of­fi­si­el­le stil­lin­ger. Det­te skul­le vise seg å bli av­gjø­ren­de. Selv om of­fe­ret fra et av Ogorzows førs­te over­fall hus­ket at an­gri­pe­ren had­de på seg en frakk fra S-Bahn, gikk det ty­de­lig­vis ikke opp for Kri­po før mye se­ne­re at mor­de­ren fak­tisk job­bet ved jern­ba­nen.

I ste­det lot Kri­po-etter­fors­ker­ne de ra­sis­tis­ke og po­li­tis­ke for­dom­me­ne i Nazi-Tysk­land sty­re vur­de­rin­gen av hvem som kun­ne være el­ler ikke være en mis­tenkt. En po­liti­mann an­ty­det at an­gri­pe­ren kun­ne være jøde, og for­klar­te det med at det job­bet man­ge jø­der ved jern­ba­nen i Tysk­land på den ti­den. En an­nen po­liti­mann spe­ku­ler­te i om mor­de­ren kun­ne være en bri­tisk agent.

And­re kom til den mye mer sann­syn­li­ge kon­klu­sjo­nen at den mis­tenk­te kun­ne være frem­med­ar­bei­der. Høs­ten 1940 var Ber­lin full av frem­med­ar­bei­de­re som, stort sett mot sin vil­je, ble frak­tet til byen for å møte be­ho­vet for ar­beids­kraft i in­du­stri og han­del. Det var der­for van­lig å se ita­li­ens­ke, frans­ke og pols­ke ar­bei­de­re i fab­rik­ke­ne i om­rå­det nær Wuhl­hei­de – der ett av Ogorzows ofre ble fun­net. Kri­po treng­te ikke mye fan­ta­si for å kon­klu­de­re med at en av dis­se ar­bei­der­ne kun­ne være skur­ken. Der­med ble ar­bei­der­ne satt un­der port­for­bud, og de star­tet om­fat­ten­de og tid­kre­ven­de kon­troll av alle ut­len­din­ger som ar­bei­det ved jern­ba­nen.

Kri­pos ideo­lo­gis­ke og ra­sis­tis­ke nær­synt­het var så alt­om­fat­ten­de at de ikke klar­te å se på Ogorzow som en se­riøs mis­tenkt.

Han var selv­sik­ker og lo­gisk, og ble be­skre­vet som «flit­tig og hard­tar­bei­den­de, lyk­ke­lig gift med to barn». Han var med­lem av nazi­par­ti­et og de­res halv­mi­li­tæ­re storm­av­de­ling SA, og var på alle må­ter en he­der­lig tysk bor­ger. Der­med ble etter­forsk­nin­gen av ham stan­set tid­lig.

Ogorzows til­stå­el­se ga et inn­blikk i den for­skrud­de ti­den han lev­de i. Det vir­ket som han trod­de han kun­ne slip­pe straff for­di en barn­doms­venn var of­fi­ser i SS. I til­legg hev­det Ogorzow at hans mor­de­ris­ke ad­ferd had­de star­tet etter at han ble be­hand­let for go­noré av en jø­disk lege. Sli­ke hor­rib­le for­søk på å spil­le på tids­ån­den gikk ikke hjem hos Kri­po el­ler ak­tor. Un­der retts­sa­ken ble Ogorzow be­skre­vet som «en kald og kal­ku­le­ren­de mor­der, som is­kaldt ut­nyt­tet mørk­leg­gin­gen for å til­freds­stil­le sine for­der­ve­de sek­su­el­le drif­ter». Den klø­ne­te etter­forsk­nin­gen ble for­øv­rig ikke nevnt med ett ord. Sam­me må­ned som han be­gikk sitt sis­te drap, ble Paul Ogorzow stilt for ret­ten, dømt og hen­ret­tet med gil­jo­tin i Plötz­en­see-feng­se­let. Rett­fer­dig­he­ten seiret til slutt. I etter­tid er det ikke vans­ke­lig å se at det kun­ne ha skjedd ras­ke­re hvis ikke Hit­lers po­liti­menn had­de vært hem­met av kri­gen og det trang­syn­te nazi­re­gi­mets ver­dens­bil­de.

Han er kan­skje en av his­to­ri­ens minst kjen­te se­rie­mor­de­re, men Paul Ogorzow (til høy­re) ter­ro­ri­ser­te Ber­lin i 1940/41. Vare­mer­ket hans var å dum­pe of­re­nes døde krop­per ved by­ensjern­bane­spor.

En per­rong langs S-Bahn (by­ba­nen) i Ber­lin i 1936. Fem år se­ne­re ble S-Bahn sy­no­nymt med sig­nal­man­nen Paul Ogorzowsgru­som­me gjer­nin­ger.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.