Hvor­for kjem­pet na­zis­te­ne til dø­den?

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Ian Kershaw spør hvor­for så man­ge tys­ke­re kjem­pet til sis­te trevl på slut­ten av kri­gen.

Hundre­tu­sen­vis av tys­ke­re ble drept for nazi­re­gi­met len­ge etter at ne­der­la­get var et fak­tum. Sir Ian Kershaw for­kla­rer hvor­for så man­ge var vil­li­ge til å føl­ge Hit­ler inn i dø­den.

En sis­te hil­sen

Tys­ke trop­per hil­ser Hit­ler i mars 1945. Det­te skul­le bli den tys­ke le­de­rens sis­te be­søk ved fron­ten – han be­gikk selv­mord i slut­ten av april.

Den 18. april 1945 be­stem­te den 19 år gam­le teo­logi­stu­den­ten Ro­bert Lim­pert seg for å hind­re den sanse­løse øde­leg­gel­sen av den idyl­lis­ke små­byen Ans­bach sør i Tysk­land. Han had­de al­le­re­de tatt sto­re sjan­ser ved å dis­tri­bu­ere bro­sjy­rer om at byen måt­te over­gi seg uten kamp. Nå gikk han enda len­ger. Han kut­tet kom­mu­ni­ka­sjons­lin­je­ne til en Wehr­macht-en­het uten­for byen, men ble opp­da­get av to unge gut­ter fra Hit­ler­ju­gend. Etter å ha blitt ar­res­tert av det lo­ka­le po­li­ti­et ble han frem­stilt for den lo­ka­le, mi­li­tæ­re kom­man­dan­ten, en Luftwaf­fe-oberst med dok­tor­grad i fy­sikk – og fa­na­tisk na­zist. Han sat­te umid­del­bart opp et tri­bu­nal be­stå­en­de av tre menn, som ikke nøl­te med å døm­me Lim­pert til dø­den.

Idet løk­ken ble plas­sert rundt hal­sen hans uten­for råd­hu­set klar­te den unge man­nen å kjem­pe seg fri, men han ble tatt etter noen få hund­re me­ter og spar­ket, slått og slept etter hå­ret til­ba­ke til ret­ter­ste­det. In­gen i den ves­le folke­meng­den som over­var hen­del­sen gjor­de noe for å hjel­pe. Etter enda mer dra­ma­tikk da tau­et røk, ble Lim­pert til slutt heist i dø­den. Kom­man­dan­ten sa at li­ket skul­le hen­ge der «til det be­gyn­ner å stin­ke». Han flyk­tet de­ret­ter fra byen på en re­kvi­rert syk­kel. Fire ti­mer se­ne­re an­kom ame­ri­ka­ner­ne

Ans­bach uten at et skudd ble av­fyrt, og de fant li­ket av Ro­bert Lim­pert.

Lim­pert-tra­ge­di­en var ikke bare et ut­trykk for nazi­kom­man­dan­tens ra­bia­te fa­na­tis­me. Det lo­ka­le po­liti­korp­set og den si­vi­le ad­mi­ni­stra­sjo­nen spil­te også en rol­le, og de valg­te å gjen­nom­føre det de an­så som sin plikt, selv om de viss­te at ame­ri­ka­ner­ne bare var ti­mer unna. Si­vil­be­forlk­nin­gen vis­te in­gen sym­pa­ti over­for Lim­pert, og slik var det også man­ge and­re ste­der. Mens de fles­te de­spe­rat øns­ket å unn­gå den me­nings­løse øde­leg­gel­sen i det som var nazi­re­gi­mets sis­te da­ger, var det frem­de­les noen som var vil­li­ge til å støt­te vol­den mot de som kjem­pet mot na­zis­men. Det ble re­gist­rert lig­nen­de skrekk­his­to­ri­er i man­ge tys­ke små- og stor­byer de sis­te uke­ne na­zis­te­ne re­gjer­te.

Midt i en øken­de mi­li­tær kol­laps, i om­rå­der som ennå ikke var ok­ku­pert av fien­dens styr­ker, klar­te re­gi­met frem­de­les å fun­ge­re på et vis, selv i april 1945. Ri­ket had­de nå krym­pet til en li­ten land­flekk.

Alle for­mer for kom­mu­ni­ka­sjon var nær to­talt sam­men­brudd, mil­lio­ner var uten gass, strøm og vann. Men det var in­gen tegn på lov­løs­het.

Stats­by­rå­kra­ti­et fun­ger­te frem­de­les, selv om de had­de sto­re pro­ble­mer. Løn­nin­ge­ne for april 1945 ble ut­be­talt som van­lig. En le­den­de aka­de­misk in­sti­tu­sjon del­te frem­de­les ut sti­pen­der til uten­lands­ke stu­den­ter, som en in­ves­te­ring i tysk på­virk­ning i et «nytt Euro­pa». Avi­se­ne kom frem­de­les ut, selv om de var dras­tisk re­du­sert både i stør­rel­se og opp­lags­tall. Det ble gjort im­pro­vi­ser­te for­søk på å le­ve­re post.

Det fan­tes til og med un­der­hold­ning. Ber­lin-fil­har­mo­ni­en holdt sin sis­te kon­sert 12. april, fire da­ger før det sov­je­tis­ke an­gre­pet på ho­ved­sta­den star­tet. Inn­byg­ger­ne i Stutt­gart kun­ne kob­le av fra kri­gens gru­som­he­ter et par ti­mer og se mu­si­kal­ko­me­di­en Die Frau mei­ner Träu­me på kino, bare da­ger før byen over­ga seg 22. april. Den sis­te fot­ball­kam­pen un­der kri­gen fant sted 23. april, da slo Bay­ern Mün­chen ri­va­le­ne TSV1860 Mün­chen 3-2. Det var gans­ke utro­lig at de i det hele tatt spil­te fot­ball bare en uke før Hit­lers selv­mord.

Tegn på opp­løs­ning

Og Wehr­macht fort­sat­te å kjem­pe. Ta­pe­ne var over­vel­den­de. Mel­lom 300 000 og

400 000 sol­da­ter døde hver må­ned sam­ti­dig som slut­ten på kri­gen nær­met seg. Men det var in­gen ut­pre­get myt­te­ri­stem­ning, slik det had­de vært i 1918. De fles­te sol­da­te­ne leng­tet nå mot en slutt på kri­gen, på lik lin­je med si­vil­be­folk­nin­gen. Det var ty­de­li­ge tegn på opp­løs­ning. Tu­sen­vis av sol­da­ter de­ser­ter­te, til tross for har­de straf­fer for dem som ble tatt. Dis­se ut­gjor­de uan­sett bare et lite mindre­tall. Wehr­macht fort­sat­te å fun­ge­re, hvis ikke had­de re­gi­met kol­lap­set. Men ge­ne­ra­le­ne fort­sat­te å ut­ste­de ord­rer, uan­sett hvor håp­løst alt var. Og ord­re­ne ble fulgt.

Helt si­den som­me­ren 1944, da de al­li­er­te gikk i land i Nor­man­die og Den røde armé avan­ser­te langt inn i Po­len, had­de man sett skrif­ten på veg­gen. Det tys­ke le­der­ska­pet, og ikke bare Hit­ler, klam­ret seg imid­ler­tid til over­be­vis­nin­gen om at de uan­sett kun­ne få noe ut av kri­gen. De men­te at nye, øde­leg­gen­de vå­pen var på vei. Hvis de kun­ne på­fø­re fien­den gru­som­me ska­der, vil­le den usann­syn­li­ge koa­li­sjo­nen mel­lom de vest­li­ge mak­te­ne og Sov­jet­unio­nen gå i opp­løs­ning. Da kun­ne de al­li­er­te tvin­ges til for­hand­lings­bor­det slik at Tysk­land kun­ne be­hol­de noen av de ok­ku­per­te om­rå­de­ne.

Man­ge tys­ke le­de­re bruk­te lang tid før de mot­vil­lig opp­ga dis­se vrang­fore­stil­lin­ge­ne. Det var ikke før den sis­te, tys­ke of­fen­si­ven i Ar­den­nes kol­lap­set og Den røde armé stor­met inn i ja­nu­ar 1945, at de inn­så at kri­gen var tapt. Etter at de al­li­er­te krys­set Rhi­nen i mars, avan­ser­te de raskt inn i de sen­tra­le de­le­ne av Tysk­land. I øst var Den røde armé klar for det sis­te og av­gjø­ren­de an­gre­pet mot Ber­lin. Det var

Det er sjel­den noen fort­set­ter å kjem­pe for en tapt sak. Nes­ten alle kri­ger i vår mo­der­ne his­to­rie har endt med for­hand­lin­ger.

in­gen lo­gisk be­grun­nel­se for å fort­set­te kri­gen. Men Wer­macht kjem­pet vi­de­re.

Det er sjel­den noen fort­set­ter å kjem­pe for en så åpen­bart tapt sak. Nes­ten alle kri­ger i vår mo­der­ne his­to­rie, som for ek­sem­pel førs­te ver­dens­krig, har endt med en el­ler an­nen form for for­hand­lin­ger. Selv auto­ri­tære re­gi­mer som ty­de­lig har vært på vei mot ne­der­lag, har ikke klart å hol­de det gå­en­de inn i to­tal øde­leg­gel­se. Van­lig­vis blir de styr­tet, en­ten ved at folke­dy­pet rei­ser seg, el­ler i in­ter­ne kupp i inn­ad i den sty­ren­de eli­ten. Men Nazi-Tysk­land nek­tet å over­gi seg. Hvor­for?

Det blir ofte hev­det at de al­li­er­tes krav om «be­tin­gel­ses­løs over­gi­vel­se» i Ca­sablan­ca i ja­nu­ar 1943 ute­luk­ket alle mu­lig­he­ter for tysk ka­pi­tu­la­sjon. Det ble i alle fall ut­nyt­tet av pro­pa­ganda­ma­ski­nen re­gi­met bruk­te for å rett­fer­dig­gjø­re at de kjem­pet til det sis­te. Men det knus­te ikke hå­pet om freds­for­hand­lin­ger. De fles­te nazi­le­der­ne fore­slo på et el­ler an­net tids­punkt at man skul­le ta kon­takt med de vest­li­ge al­li­er­te, og til og med rus­ser­ne, for å unn­gå den nært fore­stå­en­de domme­dag.

Hit­ler nek­tet imid­ler­tid plent å vur­de­re for­hand­lin­ger hvis han ikke had­de en sterk po­si­sjon – en mu­lig­het som ble svek­ket dag for dag. Hvor­for var Hit­ler klar for å ta lan­det sitt med seg ned i av­grun­nen, i ste­det for å vur­de­re en ny «feig» ka­pi­tu­la­sjon, slik som i no­vem­ber 1918?

Hit­lers urok­ke­lig­het var ty­de­lig­vis av­gjø­ren­de. Og si­den han ikke vil­le få en frem­tid etter en frem­for­hand­let over­gi­vel­se, var det en­kelt for ham å fort­set­te som før. Han viss­te at det måt­te ende med selv­mord. Men hvor­dan kun­ne han fort­set­te med sitt øde­leg­gen­de sty­re når han viss­te at hans da­ger var tal­te? Hvor­for var det in­gen som prøv­de å dre­pe ham, fjer­ne ham el­ler i det mins­te fore­slå et al­ter­na­tiv til to­tal øde­leg­gel­se? Sva­ret tar oss uten­for dik­ta­to­rens rekke­vid­de, til struk­tu­re­ne i nazi­re­gi­met og den men­ta­li­te­ten som un­der­byg­de dem.

En stor del av sva­ret er uten tvil frykt. Frykt var en lo­gisk kon­se­kvens av et ter­ro­ri­se­ren­de og skrem­men­de re­gi­me. Fra fe­bru­ar 1945 og ut­over eks­plo­der­te re­gi­met i et sis­te krampe­an­fall av utem­met ra­se­ri som ble ret­tet mot alle som sto i vei­en. Re­gi­met had­de in­gen be­grens­nin­ger når det gjaldt eks­trem vold mot sine egne inn­byg­ge­re, og det fjer­net alle mu­lig­he­ter for et lig­nen­de folke­opp­rør som i 1918.

I 1945 var Tysk­lands be­folk­ning tru­et, ut­mat­tet og re­sig­nert, men de var ikke opp­rørs­ke. Skrekk­vel­det fun­ger­te frem­de­les. Rundt 15 000 tys­ke sol­da­ter ble hen­ret­tet for de­ser­te­ring (un­der førs­te ver­dens­krig var det bare 18), og tal­let steg raskt etter hvert som kri­gens slutt nær­met seg. Det var om­rei­sen­de stand­ret­ter som ut­før­te vil­kår­li­ge hen­ret­tel­ser, også av si­vi­le. Alle kom­men­ta­rer om ne­der­lag kun­ne føre til ras­ke og bru­ta­le re­pre­sa­li­er.

Hundre­vis av tys­ke inn­byg­ge­re ble ofre for utem­met vold de sis­te uke­ne nazi­re­gi­met ek­sis­ter­te. Lo­ka­le parti­re­pre­sen­tan­ter bruk­te sine sis­te da­ger med makt til å sør­ge for at mot­stan­der­ne ikke fikk gle­den av opp­le­ve de­res un­der­gang. Ak­ku­rat som tid­li­ge­re var det de po­li­tis­ke og rase­mes­si­ge «fien­de­ne» som fikk mer­ke den dø­de­li­ge vol­den har­dest. Frem­med­ar­bei­de­re og fengs­le­de fan­ger, som ble sett på som en sik­ker­hets­trus­sel, ble nåde­løst av­ret­tet. Det gikk for­måls­løse «døds­mar­sjer» gjen­nom tys­ke lo­kal­sam­funn, fullt syn­lig for lo­kal­be­folk­nin­gen. Man­ge av fan­ge­ne var jø­der, og de­res skjeb­ne lå full­sten­dig i fange­vok­ter­nes hen­der, som kvit­tet seg med dem uten å blun­ke. Man an­tar at rundt 250 000 men­nes­ker døde un­der dis­se mar­sje­ne. De fles­te tys­ke­re fulg­te pas­sivt med, en­ten for­di de mang­let sym­pa­ti med fan­ge­ne el­ler for­di de fryk­tet re­pre­sa­li­er hvis de prøv­de å hjel­pe.

Ut­bredt av­sky

Frykt for­kla­rer li­ke­vel ikke fullt og helt hvor­for Tysk­land fort­sat­te å kjem­pe. Sver­men av ube­ty­de­li­ge funk­sjo­næ­rer og tje­neste­menn, som fort­sat­te å tje­ne og dri­ve re­gi­met, ble ikke ter­ro­ri­sert. Det ble hel­ler ikke de mi­li­tæ­re le­der­ne. Selv om noen av dem ble av­satt, ble ikke ge­ne­ra­le­ne hen­ret­tet, (bort­sett fra de som var in­volvert i Stauf­fen­bergs kupp­for­søk i 1944).

Det var ikke et sam­stemt re­gi­me som klor­te seg fast til sis­te slutt, selv om den opp­fat­nin­gen er gans­ke van­lig. Utal­li­ge rap­por­ter vi­ser at det fan­tes en ut­bredt av­sky mot par­ti­et, og folk had­de mis­tet tro­en på Hit­ler len­ge før slut­ten kom. Det var imid­ler­tid én ty­de­lig usik­ker­het. Selv om det sto­re fler­tal­let av tys­ke­re leng­tet etter fred, var det få som øns­ket uten­landsk ok­ku­pa­sjon, al­ler minst fra rus­ser­ne. Når de kjem­pet så hardt for å hol­de fien­den unna, hjalp de fak­tisk re­gi­met til å fun­ge­re, selv om de ha­tet det.

Den gru­som­me kri­gen i øst skap­te en form for ne­ga­tiv in­te­gre­ring, både for sol­da­ter og si­vi­le. Den be­ret­ti­ge­de fryk­ten for å hav­ne i rus­ser­nes hen­der fikk sol­da­te­ne til å kjem­pe som de­mo­ner, ikke len­ger ut fra en na­zis­tisk over­be­vis­ning, men for sine fa­mi­li­er, ka­me­ra­ter og i sis­te in­stans sin egen over­le­vel­se.

De had­de in­gen and­re al­ter­na­ti­ver. In­di­vi­du­el­le fø­lel­ser og mo­ti­ver måt­te set­tes til side, og or­di­næ­re sol­da­ter had­de ikke an­net valg enn å ad­ly­de ord­re­ne fra sine over­ord­ne­de. Al­ter­na­ti­vet var å bli hen­ret­tet som de­ser­tør. En vett­skremt siv­li­be­folk­ning flyk­tet hvis de kun­ne, men el­lers måt­te de stål­set­te seg for det ver­ste. Selv­mords­tal­le­ne skjøt i væ­ret, spe­si­elt i de øst­li­ge de­le­ne av Tysk­land. Man an­tar at rundt 20 pro­sent av kvin­ne­ne i øst ble vold­tatt av sol­da­ter fra Den røde armé, som gjor­de sitt bes­te for å leve opp til det bil­det na­zis­te­nes propaganda had­de teg­net av dem.

I vest var det in­gen til­sva­ren­de frykt. Fø­lel­sen av ne­der­lag var ut­bredt, men Wer­macht kjem­pet vi­de­re også her, til tross for ty­de­li­ge tegn på krigs­trøtt­het. Bort­sett fra å hind­re at Tysk­land ble ok­ku­pert av frem­me­de mak­ter, had­de det å kjem­pe vi­de­re blitt en av­slut­ning i seg selv, selv om det fan­tes få fa­na­tis­ke na­zis­ter igjen.

I de sis­te må­ne­de­ne av kri­gen var tys­ker­ne mer un­der­trykt, kuet og in­ne­stengt av re­gi­met enn noen gang. Par­ti­et og dets utal­li­ge un­der­grup­per had­de over­tatt all sty­ring av liv­e­ne de­res.

Gau­lei­ter, de hard­bar­ke­de, re­gio­na­le nazi­le­der­ne som had­de brent alle bro­er til re­gi­met, had­de fått vidt­rek­ken­de myn­dig­het til å or­ga­ni­se­re alle si­vi­le for­svars­ak­ti­vi­te­ter, og de­res un­der­ord­ne­de på re­gio­nalt og lo­kalt nivå nøl­te ikke med å bruke vold for å be­hol­de mak­ten.

De lo­ka­le, mi­li­tæ­re le­der­ne og parti­funk­sjo­næ­re­ne tok sa­ken mer og mer i egne hen­der. Om en lands­by el­ler by over­ga seg uten kamp, el­ler nes­ten ble ut­slet­tet i me­nings­løs trass, var full­sten­dig av­hen­gig av den som satt med makt og inn­fly­tel­se på lo­kal­nivå. Til tross for trus­ler om gru­som­me re­pre­sa­li­er mot alle an­tat­te «svi­ke­re», var det få som øns­ket å ende sine da­ger som me­nings­løse «hel­ter» el­ler opp­le­ve at hjem og ar­beids­plass for­gje­ves ble sprengt i fil­ler. Man­ge ord­fø­re­re og parti­funk­sjo­næ­rer tros­set ord­re­ne om å kjem­pe vi­de­re, ofte etter på­trykk fra re­spek­tab­le, lo­ka­le sam­funns­top­per, og med fare for re­pre­sa­li­er fra lo­ka­le og de­spe­ra­te parti­fa­na­ti­ke­re el­ler SS-av­de­lin­ger uten noe å tape.

Hvor­for kom det in­gen fle­re for­søk på å end­re re­gi­met fra top­pen etter det mis­lyk­ke­de kup­pet i juli 1944?

Ra­di­ka­li­se­rin­gen av makt­struk­tu­re­ne etter kup­pet var én vik­tig grunn. Un­der Hit­ler var det fire nazi­top­per som styr­te Tysk­land de sis­te må­ne­de­ne. Tre var bru­ta­le fa­na­ti­ke­re og den fjer­de var en makt­syk, geni­al or­ga­ni­sa­tor.

Mar­tin Bor­mann, Førerens pri­vat­sek­re­tær og le­der for parti­ad­mi­ni­stra­sjo­nen, holdt par­ti­ets over­vå­ken­de hånd over nes­ten alle as­pek­ter ved dag­lig­li­vet. Joseph Goeb­bels knyt­tet propaganda og mo­bi­li­se­ring av sol­da­te­ne tett sam­men. Uten de én mil­lion eks­tra men­ne­ne han

Mel­lom 300 000 og 400 000 tys­ke sol­da­ter døde hver må­ned i kri­gens sis­te fase.

klar­te å trom­me sam­men mot slut­ten av 1944, kun­ne de enor­me ta­pe­ne for Wer­macht ikke blitt er­stat­tet. Hein­rich Him­mler var le­de­ren for SS og ri­kets enor­me sik­ker­hets­ap­pa­rat, og nå gjen­nom­sy­ret han også Wer­macht og tok kom­man­do over re­serve­hæ­ren. Det var fra de­res ho­ved­kvar­ter kup­pet i 1944 had­de sitt ut­spring.

Det sis­te med­lem­met av kvar­tet­ten var rust­nings­mi­nis­ter Al­bert Spe­er. Han ut­før­te nes­ten mi­rak­ler med or­ga­ni­se­rin­gen, og sør­get for at trop­pe­ne frem­de­les had­de vå­pen å kjem­pe med. Hvis Spe­er had­de job­bet halv­par­ten så hardt vil­le ikke Tysk­land klart å hol­de ut på langt nær så len­ge.

Det var svært vik­tig for re­gi­met at de mi­li­tæ­re le­der­ne støt­tet dem. På top­pen satt felt­mar­skalt Kei­tel og ge­ne­ral Jodl, nøk­kel­per­sone­ne i Wer­machts over­kom­man­do. De var fort­satt svært lo­ja­le tilhengere av Hit­ler. Etter det mis­lyk­ke­de draps­for­sø­ket i 1944 ble na­zis­te­nes in­fil­tra­sjon i de væp­ne­de styr­ke­ne trap­pet opp. Man­ge of­fi­se­rer på mel­lom­nivå had­de slukt nazi­dok­tri­nens prin­sip­per som med­lem­mer av Hit­ler­ju­gend, og de var nå eks­tra iv­ri­ge etter å få vist sin lo­ja­li­tet. Det var også bare lo­ja­lis­ter som ble væ­ren­de igjen blant ge­ne­ra­le­ne som satt i kom­mando­po­si­sjo­ner. Det var få som var hard­bar­ke­de na­zis­ter, men de­res na­sjo­na­lis­tis­ke hold­nin­ger kun­ne en­kelt for­enes med nazi­dog­ma­tik­ken.

Noen ge­ne­ra­ler had­de al­vor­li­ge kon­flik­ter med Hit­ler, og de ble av­skje­di­get. Men selv om de var fun­da­men­talt ueni­ge med Hit­lers me­to­der, såd­de de ald­ri tvil om hans rett til å ut­øve dem. De var ueni­ge inn­ad, og var ald­ri i stand til å ut­ford­re Hit­ler for­di de mang­let tem­pe­ra­ment og evne til å or­ga­ni­se­re seg. Noen fort­sat­te å være fa­na­tis­ke tilhengere av Hit­ler, en av dem var den eks­tremt bru­ta­le felt­mar­skalk

Schör­ner.

Selv de som had­de brutt med Hit­ler in­ternt kun­ne ikke gjø­re an­net enn å for­sva­re Det tred­je ri­ket – det be­trak­tet de som sin vik­tigs­te plikt. De sto over­for sta­dig mer umu­li­ge ord­rer for å for­sva­re Ber­lin. Ge­ne­ral­oberst Hein­ri­ci men­te for ek­sem­pel at det var for­ræ­de­ri å nek­te å ut­fø­re ord­rer. Til og med sent i april 1945 av­vis­te felt­mar­skalk Kes­sel­ring fle­re for­søk på å

Selv om tys­ker­ne i stor grad leng­tet etter fred, var det få som øns­ket en uten­landsk ok­ku­pa­sjon, al­ler minst fra rus­ser­ne.

over­gi seg i Ita­lia så len­ge Hit­ler frem­de­les var i li­ve.

Hit­ler holdt gre­pet om makt­eli­ten – i de sta­dig mind­re om­rå­de­ne der han frem­de­les had­de makt – til sis­te slutt. Det var del­vis mu­lig på grunn av hans do­mi­ne­ren­de per­son­lig­het og urok­ke­li­ge be­slut­ning om å kjem­pe vi­de­re, selv om det tys­ke fol­ket gikk med i drag­su­get. Men det var ikke bare per­son­lig­he­ten hans. Det var rett og slett umu­lig å ut­ford­re Hit­ler gjen­nom syste­met, både po­li­tisk og mi­li­tært. I Tysk­land fan­tes det ikke en or­ga­ni­sa­sjon til­sva­ren­de fa­scis­te­nes stor­råd i Ita­lia, som had­de av­satt Mus­so­li­ni i juli 1943. Det fan­tes in­gen re­gje­ring, se­nat, po­lit­byrå el­ler mi­li­tær­råd som kun­ne ut­ford­re Hit­ler. Og det fan­tes in­gen and­re å være lo­jal mot. Hit­lers po­pu­la­ri­tet had­de len­ge vært i fritt fall, men de split­te­de res­te­ne av makt­struk­tu­re­ne var alle av­hen­gi­ge av Hit­ler, og de holdt stand.

Så snart Hit­ler be­gikk selv­mord i bun­ke­ren sin 30. april 1945, for­sto hans etter­føl­ger, ad­mi­ral Dö­nitz, at han måt­te er­kjen­ne rea­li­te­te­ne og for­hand­le om en av­slut­ning, selv om han inn­til det punk­tet had­de vært en erkefa­na­tisk til­hen­ger av å kjem­pe til sis­te slutt. Hele det gjen­le­ven­de makt­ap­pa­ra­tet fulg­te raskt etter. Den­ne ku­ven­din­gen er et ty­de­lig be­vis på hvor­dan Tysk­lands vei mot full­sten­dig ne­der­lag og øde­leg­gel­se ikke bare skyld­tes Hit­ler per­son­lig, men også må­ten han styr­te på og de hold­nin­ge­ne som had­de for­svart hans ka­ris­ma­tis­ke ene­vel­de.

Når alt kom til alt had­de den do­mi­ne­ren­de eli­ten hver­ken vil­jen el­ler de rik­ti­ge maktme­ka­nis­me­ne som kun­ne hind­ret Hit­ler i å føre Tysk­land ut i to­tal øde­leg­gel­se. Det var helt av­gjø­ren­de.

Ui­mot­ståe­lig frem­ryk­ningAme­ri­kans­ke trop­per ved bro­en i Re­ma­gen i nær­he­ten av Bonn 22. mars 1945. De al­li­er­tes krys­ning av Rhi­nen sør­get for et nær­mest 100 pro­sent sik­kert tysk ne­der­lag. Li­ke­vel kjem­pet na­zis­te­ne vi­de­re.

I mai 1945 had­de na­zis­te­nes enor­me im­pe­ri­um krym­pet til noen få flek­ker med land. Li­ke­vel ut­sted­te de tys­ke ge­ne­ra­le­ne frem­de­les sine ord­rer – og de fles­te sol­da­te­ne ad­lød.

På fluktEn kvin­ne flyk­ter fra eks­plo­sjo­ner som rys­ter en tysk små­by i 1945. Man­ge byer ble jev­net med jor­den, nær­mestbare på trass.

Tvun­get til å mar­sje­reFan­ger fra kon­sen­tra­sjons­lei­ren Dachau pas­se­rer gjen­nom det sør­li­ge Tysk­land i 1945. Rundt 250 000 men­nes­ker skal ha om­kom­met på dis­se «døds­mar­sje­ne».

Ne­der­la­gets an­siktPå et av de sis­te bil­de­ne som er tatt av ham har Hit­ler for­latt trygg­he­ten i bun­ke­ren for å dele ut ut­mer­kel­ser tilmed­lem­mer av Hit­ler­ju­gend.

En­de­lig ka­pi­tu­la­sjonGe­ne­ral Jodl (i midt­en) sig­ne­rer vil­kå­re­ne for be­tin­gel­ses­løs over­gi­vel­se i Rheims 7. mai 1945. Det var først da Hit­ler var død at eli­ten i na­zist­par­ti­et ba om å få frem­for­hand­le en slutt på kri­gen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.