Hit­lers jazz­band

Na­zis­te­ne ha­tet jazz, men Dan Cossins av­slø­rer at det ikke hind­ret dem i å be­nyt­te jaz­zens «for­der­ven­de» til­trek­nings­kraft i sin na­zis­tis­ke propaganda.

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Dan Cossins ser på hvor­dan «for­der­vet» jazz ble brukt som nazi­pro­pa­gan­da.

Etter mør­ket un­der førs­te ver­dens­krig og for­sa­kel­se­ne den med­før­te, våk­net Wei­mar-Tysk­land til li­ve til to­ne­ne av jazz og swing. På midt­en av 1930-tal­let, mens skyg­ge­ne fra hake­kor­set la seg over lan­det, var ame­ri­kansk jazz det hot­tes­te. Selv­sagt ha­tet na­zis­te­ne jazz, si­den den ble as­so­si­ert med afro­ame­ri­ka­ne­re og jø­der. Hit­ler var redd for at jaz­zens «jun­gel­ryt­mer» og im­pro­vi­sa­sjon skul­le un­der­gra­ve arisk mo­ral og di­si­plin. Han lan­ser­te der­for en lyn­krig mot «for­der­ven­de mu­sikk». I 1935 ned­la pro­pa­ganda­mi­nis­ter Joseph Goeb­bels for­bud mot jazz i alle ra­dio­sen­din­ger. Da USA kom med i kri­gen ble salg og spil­ling av alle ame­ri­kans­ke jazz­pla­ter for­budt. Swing var of­fi­si­elt ver­bo­ten.

Goeb­bels var imidle­tid ikke dum. Mens han of­fi­si­elt for­døm­te mu­sik­ken plan­la han i all hem­me­lig­het å kap­re mu­sik­ken for å sel­ge Hit­lers bud­skap i ut­lan­det. Re­sul­ta­tet ble Char­lie and his Or­chest­ra, et nazi­støt­tet swing­band som spil­te ame­ri­kans­ke hits kryd­ret med na­zis­tis­ke teks­ter. Det var et for­søk på å un­der­gra­ve mora­len hos de al­li­er­te som lyt­tet på ra­dio i ka­ser­ner og stuer.

Sak­so­fo­nis­ten Lutz Temp­lin sat­te sam­men et band av de bes­te tys­ke og euro­pe­is­ke mu­si­ker­ne på den ti­den, og valg­te den en­gelsk­ta­len­de Karl «Char­lie» Schwed­ler som front­fi­gur. Den ly­ris­ke in­spi­ra­to­ren var «Lord Haw-Haw», irsk-ame­ri­kans­ke Wil­liam Brooke Joyce, som ar­bei­det som ra­dio­pro­gram­le­der i det tys­ke pro­pa­gandade­par­te­men­tet. I ja­nu­ar 1940 spil­te Char­lie and his Or­chest­ra sin førs­te tone, som ble kring­kas­tet fra Ber­lin mot Stor­bri­tan­nia for førs­te gang. Det mer­ke­li­ge, mu­si­kals­ke opp­ko­ket fyl­te pau­se­ne mel­lom Lord Haw-Haws Churchill­hetsen­de sket­sjer.

Tan­ken var å for­fø­re lyt­ter­ne med swing og så bom­bar­de­re dem med mel­din­ger om arisk over­le­gen­het, Churchills håp­løs­het og jø­dis­ke kon­spi­ra­sjons­te­ori­er. En pa­ro­di på Bing Cros­bys «I’ve

Got A Pock­et­ful of Dreams» fikk ny tekst som gjor­de narr av ka­pi­ta­lis­men, Russ­land og jø­der.

Og «You’re Dri­ving Me Crazy» fikk ny tekst som gjor­de narr av Churchill:

OVER:

Tan­ken var å for­fø­re lyt­ter­ne med swing og så bom­bar­de­re dem med meld­in­ger om arisk over­le­gen­het.

HØY­RE:

«Ja, tys­ker­ne gjør meg gal / Jeg trod­de jeg had­de vett og for­stand / Men de skjøt ned mine fly.»

Char­lie and his Or­chest­ra var det bes­te jazz­or­kes­te­ret i Det tred­je ri­ket. Ka­mil Be­hounek, en tsjek­kisk trekk­spil­ler som ble re­krut­tert til ban­det i mai 1943, for­tal­te: «Det var et stort danse­or­kes­ter med tre trom­pe­ter, tre trom­bo­ner, fire sak­so­fo­ner og full rytme­sek­sjon. Og det sving­te skik­ke­lig!»

Char­lies mu­si­ke­re job­bet fem da­ger i uken, med propaganda-swing om mor­ge­nen og nazi-god­kjen­te san­ger for de hjemme­væ­ren­de lyt­ter­ne om etter­mid­da­gen. Gjen­nom hele kri­gen had­de de hundre­vis av sen­din­ger som ble kring­kas­tet til Stor­bri­tan­nia og til al­li­er­te trop­per i Euro­pa. Na­zis­te­ne dis­tri­bu­er­te til og med pla­te­ne sine i krigs­fange­lei­re­ne.

Etter hvert som kon­flik­ten ut­vik­let seg og sam­men­set­nin­gen i ban­det end­ret seg, ble fo­ku­set mind­re arisk. «Det var til og med halv­jø­der og sigøy­ne­re med i ban­det, og fri­mu­re­re, je­ho­vas vit­ner, ho­mo­fi­le og kom­mu­nis­ter – ikke ak­ku­rat den ty­pen men­nes­ker na­zis­te­ne nor­malt vil­le spilt kort med,» min­tes Eve­lyn Kun­ne­ke, en san­ger­in­ne som ar­bei­det for SS’ propaganda­en­het.

«Men si­den ar­bei­det ble klas­si­fi­sert som vik­tig for krigs­inn­sat­sen, satt de ved note­sta­ti­ve­ne og spil­te swing i Ber­lin i ste­det for bak pigg­trå­de­ne i en kon­sen­tra­sjons­leir. »

Høs­ten 1943 in­ten­si­ver­te de al­li­er­te bom­bin­gen over Ber­lin og ban­det ble tvun­get til å flyt­te til Stutt­gart. De fort­sat­te li­ke­vel å swin­ge, helt frem til april 1945.

Da kri­gen var over fant Temp­lin raskt spille­job­ber i klub­be­ne i det ame­ri­kansk­ok­ku­per­te Tysk­land. En his­to­rie om Schwed­ler er at han ble for­ret­nings­mann og lev­de sine sis­te da­ger i Bay­ern, mens en an­nen his­to­rie vil ha det til at han emi­grer­te til USA i 1960. Uan­sett har «Char­lie and his band» fått et un­der­lig etter­mæle som for­mid­ler av den swin­gen­de, anti­se­mit­tis­ke klan­gen av nazi­jazz.

Char­lie and his Or­chest­ras ver­sjon av Ma­kin’ Whoopee, som de fyl­te med anti­se­mit­tis­ke teks­ter.Pro­pa­ganda­mi­nis­ter Joseph Goeb­bels kring­kas­ter ban­dets mu­sikk til al­li­er­te trop­per.

OVER: En ut­stil­ling om «for­der­vet» mu­sikk iDüs­sel­dorf i 1938.HØY­RE: « Char­lie» Schwed­ler (i midt­en), som le­det pro­pa­ganda-jazz­ban­det.UN­DER: And­re mu­si­ke­re, som det ho­ved­sak­lig jø­dis­ke ban­det Wein­traubs Syn­co­pa­tors, bletvun­get i ek­sil.

Dan Cossins er jour­na­list og fe­ature­re­dak­tør i New Scien­tist.LÆR MERBØ­KERE Hit­ler’s Air­wa­ves: The In­si­de Story of Nazi Ra­dio Broad­cas­ting and Propaganda Swing av Horst Berg­mei­er og Rai­ner Lotz (Ya­le Uni­ver­sity Press, 1997).E Dif­fe­rent Drum­mers: Jazz in the Cul­tu­re of Nazi Ger­ma­ny av Michael Ka­ter (Ox­ford Uni­ver­sity Press, 2003).

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.