Nazi-fi­na­len

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Roger Mo­or­house be­skri­ver den dra­ma­tis­ke fot­ball­fi­na­len i Tysk­land i 1941.

I 1941 ble det spilt en dra­ma­tisk fot­ball­fi­na­le mel­lom Tysk­land og Øs­ter­rike, på nøy­ak­tig sam­me dato som na­zis­te­nes styr­ker iverk­sat­te ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa. Roger Mo­or­house for­tel­ler.

Det er en av de vik­tigs­te da­to­ene i mo­der­ne his­to­rie. I grå­lys­nin­gen den 22. juni 1941 iverk­sat­te Nazi-Tysk­land ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa og in­va­der­te med det Sov­jet­unio­nen. Mer enn tre mil­lio­ner sol­da­ter fra akse­mak­te­ne krys­set Stalins vest­li­ge gren­se fra Balti­kum til Svarte­ha­vet. Det­te var star­ten på det som skul­le bli his­to­ri­ens lengs­te og mest kost­ba­re mi­li­tær­ak­sjon.

For si­vil­be­folk­nin­gen i Ber­lin den hel­gen var Bar­ba­ros­sa imid­ler­tid ikke det enes­te – el­ler vik­tigs­te – sam­tale­em­net. På det­te tids­punk­tet var kri­gen al­le­re­de to år gam­mel, og den had­de blitt en del av dag­lig­li­vet. I star­ten var in­va­sjo­nen av Sov­jet­unio­nen bare en akt i et på­gå­en­de dra­ma, men den skul­le se­ne­re bli et for­var­sel om det som skul­le kom­me.

Det alle snak­ket om i den tys­ke ho­ved­sta­den var tro­lig fi­na­len i det tys­ke se­rie­mes­ter­ska­pet i fot­ball, som skul­le spil­les sam­me etter­mid­dag på olym­pia­sta­dion. Her skul­le den re­gje­ren­de se­rie­mes­te­ren Schal­ke 04, nazi­re­gi­mets ynd­lin­ger, spil­le mot Rap­id Wi­en, stjerne­la­get i Øs­ter­rike – lan­det Tysk­land had­de in­va­dert i mars 1938. Det var en lo­ven­de kamp, ikke minst på grunn av den po­li­tis­ke ri­va­li­se­rin­gen som fulg­te beg­ge la­ge­nes pre­sta­sjo­ner, og in­gen skul­le gå skuf­fet hjem.

Tysk fot­ball had­de fått en vold­som opp­blomst­ring un­der na­zis­te­ne. Spill­struk­tu­ren var grun­dig mo­der­ni­sert, og det had­de frem­brakt nye ta­len­ter og for­ny­et in­ter­es­se for spor­ten. Re­gi­met var all­tid opp­merk­som­me på po­ten­sia­let som lå i en slik pub­li­kums­mag­net, og ut­nyt­tet det for alt det var verdt. Der­med ble stjerne­spil­ler­ne alle­manns­eie, og de ble frem­holdt som for­bil­der for sports­pre­sta­sjo­ner og arisk over­le­gen­het. Det var på den­ne ti­den at Schal­ke 04 steg opp fra de tøf­fe in­du­stri­by­de­le­ne i Gel­sen­kir­chen i Ruhr-om­rå­det vest i Tysk­land. De ble slått i mes­ter­skaps­fi­na­len i 1933, men var til­ba­ke året etter og slo de da­væ­ren­de fa­vo­rit­te­ne FC Nürn­berg. Det skul­le bli star­ten på en be­mer­kel­ses­ver­dig epo­ke. La­get var med i syv av de åtte på­føl­gen­de mes­ter­skaps­fi­na­le­ne – også den i 1941 – og vant fem av dem.

Schal­kes mot­stan­der i fi­na­len i 1941 – Rap­id Wi­en – kom også fra en stolt fot­ball­tra­di­sjon. Det øster­riks­ke lands­la­get had­de vært en vik­tig del av in­ter­na­sjo­nal fot­ball på 1930-tal­let, og øster­riks­ke klub­ber gjor­de seg raskt be­mer­ket i den tys­ke liga­en etter sam­men­slå­in­gen i 1938. Rap­id mar­ker­te seg raskt, og de vant den tys­ke cu­pen sam­me år. Like bak lå Ad­mi­ra Wi­en, som var ut­ford­rer i mes­ter­skaps­fi­na­len i 1939. Rap­id var igjen med i slutt­spil­let i mes­ter­ska­pet i 1949, men tap­te semi­fi­na­len. Rap­id Wi­ens fi­nale­plass i mes­ter­skaps­opp­gjø­ret i 1941 var der­for et ut­trykk for en vok­sen­de trend.

Vol­de­lig bak­grunn

I til­legg til den sports­li­ge ri­va­li­se­rin­gen var kam­pen også far­get av en nabo­ri­va­li­se­ring som var over­ras­ken­de gif­tig. Selv om Hit­ler selv var øster­ri­ker var skille­lin­je­ne mel­lom nord og sør, mel­lom pro­tes­tan­ter og ka­to­lik­ker og mel­lom «prøys­ser» og øster­ri­ker frem­de­les ty­de­li­ge i po­pu­lær­kul­tu­ren. Tys­ker­ne i nord had­de for uva­ne å se ned på øster­ri­ker­ne som «fet­te­ren fra lands­byg­da». Til gjen­gjeld så øster­ri­ker­ne på tys­ker­ne – el­ler «prøys­ser­ne» – i nord som ukul­ti­ver­te, ar­ro­gan­te opp­kom­lin­ger.

Slik bit­ter­het var mest ty­de­lig i øster­riksk fot­ball. An­ti-prøys­sisk og an­ti-tysk stem­ning run­get snart gjen­nom øster­riks­ke fot­ball­are­na­er, og ble for­ver­ret av utal­li­ge mø­ter på høyt nivå mel­lom tys­ke og øster­riks­ke klub­ber. Spen­nin­gen nåd­de et nytt nivå da den øster­riks­ke stjerne­spil­le­ren Matt­hias Sin­de­lar ble fun­net drept i 1939. Han skal ha nek­tet å spil­le for Hit­lers tys­ke lands­lag. Det var også van­lig med fy­sis­ke kon­fron­ta­sjo­ner. I 1940 var det slåss­kam­per på fle­re kam­per mot tys­ke lag, ofte fulgt av an­ti-prøys­sis­ke

de­mon­stra­sjo­ner. Vol­den var hel­ler ikke be­gren­set til pub­li­kum­met med stå­plas­ser. En kamp mel­lom et Luftwaf­fe-lag fra Ham­burg og et øster­riksk lag ble øde­lagt av en rek­ke vol­de­li­ge epi­so­der. Til slutt ble den øster­riks­ke keepe­ren frak­tet av ba­nen på båre etter en rek­ke bru­ta­le an­grep. Han døde se­ne­re på syke­hu­set.

Slik lo­kal ri­va­li­se­ring kun­ne lett bik­ke over i bit­ter­het mot re­gi­met, og ble som of­test ret­tet mot Schal­ke. Schal­ke ble iden­ti­fi­sert med nazi­re­gi­met, si­den sist­nevn­te øns­ket å dra for­del av la­gets suk­sess. Spil­ler­ne fikk æres­gra­der i na­zis­te­nes halv­mi­li­tæ­re styr­ker, og stjer­ne­ne – der­iblant Ernst Kuzor­ra og Fritz Sze­pan – ble brukt som tal­s­per­soner for na­zis­te­nes propaganda.

Alle kam­per mel­lom Schal­ke og et øster­riksk lag vil­le der­for bli en svært an­spent af­fæ­re. I én kamp ble Kuzor­ra slått i bak­ken, mens mø­tet mel­lom Ad­mi­ra

Wi­en og Schal­ke i no­vem­ber 1940 før­te til opp­tøy­er der det tys­ke la­gets buss ble øde­lagt og en av na­zis­te­nes li­mou­si­ner ble van­da­li­sert. På grunn av alle dis­se hen­del­se­ne var mes­ter­skaps­fi­na­len i 1941 et av da­ti­dens mest spen­nen­de opp­gjør.

Utro­lig come­back

95 000 til­skue­re stu­et seg sam­men in­ne på den olym­pis­ke are­na­en den­ne sol­fyl­te søn­dags­et­ter­mid­da­gen. Uen­de­lig man­ge fle­re lyt­tet på ra­dio. Etter en kort opp­vis­ning fra Hit­ler­ju­gend kom spil­ler­ne inn på ba­nen til stor­men­de ap­plaus – Schal­ke i konge­blå drak­ter med hvi­te kan­ter, Rap­id i grøn­ne trøy­er med sorte short­ser. De stil­te seg på lin­je, sang na­sjo­nal­san­gen av hjer­tens lyst og gjor­de Hit­ler­hon­nør. Selv om speak­e­ren prøv­de å min­ne pub­li­kum om sol­da­te­ne som kjem­pet ved fron­ten, var det få som had­de and­re tan­ker i ho­det enn fot­ball. Rap­ids midt­bane­spil­ler Le­opold Gern­hardt kun­ne for ek­sem­pel ikke hus­ke at noen av lag­ka­me­ra­te­ne nevn­te Bar­ba­ros­sa den da­gen.

Da kam­pen en­de­lig star­tet var det Schal­ke som do­mi­ner­te de førs­te ball­veks­lin­ge­ne, og de skå­ret to mål i lø­pet av de førs­te syv mi­nut­te­ne. For pub­li­kum må det ha vir­ket som en re­pe­ti­sjon av fi­na­len i

1939. Da had­de Schal­ke knust Ad­mi­ra Wi­en 9–0. Men Rap­id sta­bi­li­ser­te seg og fant vei­en inn i kam­pen, de ro­tet til og med bort mu­lig­he­ten til en straffe­skå­ring like før pau­se.

And­re om­gang star­tet stort sett slik førs­te om­gang had­de slut­tet: Rap­id pres­set på og had­de fle­re mål­sjan­ser. Li­ke­vel klar­te Schal­ke å stå imot pres­set, og etter 58 mi­nut­ter klar­te vin­gen Heinz Hinz å bry­te gjen­nom og skå­re. Stil­lin­gen var nå 3–0.

Det som så hend­te var be­mer­kel­ses­ver­dig. Kam­pen var til­syne­la­ten­de av­gjort, men Rap­id gjor­de et dra­ma­tisk come­back. De var rik­tig­nok kjent for sin kamp­mo­ral – den så­kal­te Rap­idgeist – og ev­nen til å snu kam­per på ho­det. Det­te skul­le li­ke­vel bli de­res mest minne­ver­di­ege pre­sta­sjon. Ved 60 mi­nut­ter klar­te an­greps­spil­le­ren Ge­org Schors å skå­re mål. Ett mi­nutt se­ne­re, mens Schal­ke frem­de­les vir­ket for­vir­ret, skå­ret Rap­ids ball­ma­gi­ker Franz Bin­der på et fan­tas­tisk fri­spark. Ved 63 mi­nut­ter fikk øster­ri­ker­ne straf­fe, og så var det plut­se­lig uav­gjort. Som en av spil­ler­ne se­ne­re kom­men­ter­te, så ble Schal­ke kraf­tig over­rump­let: «Før vi viss­te or­det av det var stil­lin­gen 3–3. Vi kun­ne ikke for­stå det, det var som en vond drøm.» Nå var stil­lin­gen – utro­lig nok – uav­gjort. Rap­id grep ini­tia­ti­vet med Bin­der, og skå­ret nok en gang med en ka­non­kule av et fri­spark. Han sik­ret seg der­med hat trick, og Rap­id tok le­del­sen med 4–3. I lø­pet av ti mi­nut­ter had­de Rap­id utro­lig nok snudd kam­pen fra å lig­ge un­der med tre mål til en ett­måls­le­del­se. Nå had­de luf­ta ty­de­lig gått ut av Schal­ke, og Rap­id var fast be­stemt på å ikke gi fra seg sei­e­ren. Rap­id Wi­en ble den førs­te og enes­te «ikke-tys­ke» se­rie­mes­te­ren i Tysk­land.

Selv om kam­pen had­de vært fri for vold, var det mer enn nok av kon­tro­ver­ser som ga opp­hav til utal­li­ge kon­spi­ra­sjons­te­ori­er og vandre­his­to­ri­er. Det ble sagt at re­sul­ta­tet var fik­set for å blid­gjø­re øster­ri­ker­ne, og at dom­me­ren had­de vært i over­kant gav­mild da han ga Rap­id to fri­spark og to straffe­spark. For å be­kref­te sli­ke mis­tan­ker ble det hev­det at Schal­kes kap­tein Kuzor­ra først nek­tet å mot­ta sølv­me­dal­jen, og at han de­ret­ter kri­ti­ser­te nazi­le­del­sen som var til ste­de da han sa: «Det var po­li­tikk, ikke sport.»

Rap­id ut­vik­let også sin egen my­to­lo­gi, som stort sett var ba­sert på over­be­vis­nin­gen om at re­gi­met helst vil­le at Schal­ke vant. Som be­vis ble det hev­det at na­zis­te­nes idretts­or­ga­ni­sa­sjon had­de er­klært at «det bes­te la­get tap­te». En spil­ler på­sto til og med at han had­de sett po­ka­len i pau­sen, med Schal­kes navn inn­gra­vert. Det mest be­teg­nen­de var kan­skje at Rap­ids match­vin­ner Franz Bin­der ble kalt ut i mi­li­tær­tje­nes­te ved den rus­sis­ke fron­ten like etter, og han spil­te ald­ri mer for Hit­lers «Stor-Tysk­land». Schal­kes stjerne­spil­le­re ble der­imot ikke ut­kalt til fron­ten.

Selv­sagt er sli­ke på­stan­der og kon­spi­ra­sjons­te­ori­er van­li­ge i idret­ten, og enda mer ut­bredt i et dik­ta­tur­styrt sam­funn og i krig. De er der­for mer et tegn på hvor vans­ke­lig si­tua­sjo­nen var på den ti­den da kam­pen ble spilt, enn be­vis for po­li­tisk ma­ni­pu­la­sjon. Li­ke­vel av­slø­rer bit­ter­he­ten rundt kam­pen en dy­pe­re sann­het.

Selv om na­zis­te­ne skrøt av «folke­fel­les­ska­pets» sam­hold, var det ty­de­li­ge split­tel­ser. I Hit­lers Tysk­land fort­sat­te lo­ka­le, re­gio­na­le og til og med po­li­tis­ke kon­flik­ter å blomst­re, og av og til eks­plo­der­te de i i hat og vold.

Schal­kes Ot­to Ti­bul­ski (helt til venst­re) tak­ler Rap­id Wi­ens hat trick­skå­rer Franz Bin­der i mes­ter­skaps­fi­na­len i Ber­lin 22. juni 1941.

Rundt 95 000 til­skue­re fulg­te med da FC Rap­id Wi­en klar­te å hen­te seg inn og snu 3-0 til sei­er mot na­zis­te­nes ynd­lin­ger FC Schal­ke.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.