Stem­mer fra Ho­lo­caust

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Mark Bur­man for­tel­ler his­to­ri­en om Da­vid Bo­der og hans pro­sjekt for å fan­ge stemmene til de over­le­ven­de.

I kjøl­van­net av kri­gen reis­te en ame­ri­kansk aka­de­mi­ker rundt i Euro­pa og gjor­de opp­tak av his­to­rie­ne til de som over­lev­de Ho­lo­caust. Mark Bur­man for­tel­ler om de gri­pen­de og ster­ke his­to­rie­ne han fant der.

Wies­ba­den, Tysk­land, sent i sep­tem­ber 1946. Det var jø­disk nytt­år, Rosh Hashanah. Domme­dag. Da­gen da Her­ren re­gist­re­rer de rett­fer­di­ge, de onde og res­ten av oss. Men in­ne i den krigs­ska­de­de og ny­inn­vie­de sy­na­go­gen fore­går det en an­nen type re­gist­re­ring, en re­gist­re­ring som ikke skal bru­kes til hel­lig straffe­dom, men til å opp­ly­se det ame­ri­kans­ke folk.

Her sit­ter en 59 år gam­mel aka­de­mi­ker med 27 kilo opp­taks­ut­styr ved si­den av seg, der­iblant en topp­mo­der­ne bånd­opp­ta­ker. Tre må­ne­der tid­li­ge­re had­de Da­vid Bo­der for­latt det be­ha­ge­li­ge li­vet ved uni­ver­si­te­tet sitt i Chi­ca­go. Han had­de slept med seg den uhånd­ter­li­ge bånd­opp­ta­ke­ren sin og 200 bånd­spo­ler over At­lan­ter­ha­vet til et øde­lagt Euro­pa. Hen­sik­ten var å gjø­re opp­tak av de umid­del­ba­re, trau­ma­tis­ke opp­le­vel­se­ne fra «dis­placed per­sons» (tvangs­flyt­te­de per­soner).

Hit­til var det mer enn 100 per­soner som had­de delt liv­e­ne sine med ham – si­vi­le som had­de over­levd na­zis­te­nes skrekk­re­gi­me. Bo­der star­tet pro­sjek­tet i re­la­tiv uvi­ten­het, men had­de nå hørt så mye at han i ho­det kun­ne set­te sam­men frag­men­ter av et skrekk­vel­de til et enormt, gro­tesk pus­le­spill. Det­te in­ter­vju­et i Wies­ba­den er en av de sis­te brik­ke­ne. Den sis­te ti­men har en kvin­ne som he­ter An­na Ko­vitz­ka for­talt sin his­to­rie om over­le­vel­se og tap på jid­disk – ett av de ni språ­ke­ne Bo­der be­hers­ket. His­to­ri­en har vært av­brutt av gråte­an­fall, men nå går den tra­gis­ke for­tel­lin­gen hen­nes mot slut­ten.

«Nå ar­bei­der jeg … i en barne­hage. Der er det 20 små jø­dis­ke barn. Og jeg le­ker med dem, og da glem­mer jeg alt det [for­ti­den]. Nå har jeg jø­dis­ke barn rundt meg igjen. Men etter ar­beid, når

jeg kom­mer ale­ne hjem til rom­met mitt… I dag er det hel­lig­dag. Hvor er alle mine, som bruk­te å fei­re høy­tids­da­ger med meg? … Men min fa­mi­lie fin­nes ikke mer. Jeg er ale­ne.»

Hun gir fra seg et hulk. Stem­men dør hen og for­svin­ner i høst­kvel­dens skyg­ger. Du kan føle at Bo­der tar seg sam­men, ner­vøs, ut­slitt, vel vi­ten­de om at det er på tide å av­slut­te. Li­ke­vel sit­ter han der med en ung kvin­ne hvis min­ner er som fers­ke, åpne sår.

An­nas krig star­tet i sep­tem­ber 1939 og tok ald­ri slutt. Først var det tys­ke bom­ber som falt over hjem­byen Kielce i Po­len. De­ret­ter var det en evig rund­dans med raz­zia­er, get­to­er, ar­beids­lei­rer, døds­mar­sjer og til slutt fri­gjø­ring i april 1945. Iro­nisk nok kom det ame­ri­kans­ke in­fan­te­ri­et midt i den jø­dis­ke pås­ken Pass­o­ver. Hun had­de gitt fra seg baby­en sin til en polsk nabo som skul­le pas­se på den, og opp­da­get bare noen må­ne­der før kri­gens slutt at na­bo­en had­de blitt for­rådt og bar­net drept. An­na mis­tet alt og alle som be­tyd­de noe for hen­ne.

Idet bån­det går mot slut­ten le­ner Bo­der seg inn­til mik­ro­fo­nen og leg­ger til på sin sterkt ge­brok­ne en­gelsk: «Vi må kon­klu­de­re … det vi har hørt fra den­ne kvin­nen … hand­ler om en his­to­rie som vi har hørt fra alle … Jeg er i tran­se etter den­ne kvin­nens for­tel­ling … Hvem skal gjø­res til dom­me­re over alt det­te, og hvem skal be­døm­me ar­bei­det mitt? Jeg rei­ser til Pa­ris i kveld; pro­sjek­tet er full­ført.»

Men Bo­ders utro­li­ge pro­sjekt had­de i rea­li­te­ten nett­opp star­tet. Det var først fle­re år etter hans død i de­sem­ber 1961, at den lang­va­ri­ge pro­ses­sen en­de­lig ble full­ført. Sent i 2009 ble de kom­plet­te ut­skrif­te­ne og over­set­tel­se­ne av alle in­ter­vju­ene fra 1946 gjort til­gjen­ge­li­ge på nett­si­den til Voices of the Ho­lo­caust. Når pro­sjek­tet nå er full­ført, er det vi som «gjø­res til dom­me­re» over ar­bei­det hans, og det er in­tet mind­re enn fan­tas­tisk og over­vel­den­de.

Ube­ar­bei­de­de fø­lel­ser

I dag er det et van­lig syn med ny­hets­ka­me­ra­er som sno­ker rundt i telt­byer og fy­sis­ke og men­nes­ke­li­ge rui­ner etter krig og ka­ta­stro­fer. Men hvis du går inn på nett­si­den til Voices of the Ho­lo­caust­pro­sjek­tet – der du kan høre Bo­ders ori­gi­nal­opp­tak – tas du di­rek­te til­ba­ke til kao­set og de nær­mest ube­gri­pe­li­ge tra­ge­die­ne mot slut­ten av and­re ver­dens­krig. Dis­se opp­ta­ke­ne re­pre­sen­te­rer de førs­te, kjen­te munt­li­ge his­to­rie­ne fra Ho­lo­caust, gjen­nom­ført før de fles­te had­de hatt tid til å be­ar­bei­de el­ler gjort for­søk på å mest­re er­fa­rin­ge­ne sine.

For­tel­lin­ge­ne pak­kes inn i den kao­tis­ke ver­dens­si­tua­sjo­nen rundt dem, og blir gjen­nom­ført i pro­vi­so­ris­ke in­ter­vju­rom i lei­re for tvangs­flyt­te­de per­soner el­ler på barne­hjem. Tra­fikk­støy­en si­ver inn fra ga­te­ne, folk for­styr­rer, syk­ler tril­les ut og in­ter­vju­ob­jek­te­ne fom­ler usik­kert på grunn av den ma­gis­ke tek­no­lo­gi­en som fan­ger his­to­rie­ne de­res for al­ler førs­te gang

I fem år had­de dis­se men­nes­ke­ne vært re­du­sert til et ta­to­vert sif­fer, unter­men-

Dis­se men­nes­ke­ne had­de vært re­du­sert til ta­to­ver­te sif­re, til ofre. Nå vil­le Bo­der at de skul­le for­tel­le sin his­to­rie.

schen (un­der­men­nes­ker), for­fulg­te og be­sei­re­de mas­ser, ofre. Nå spur­te Bo­der om de kun­ne for­tel­le his­to­ri­en sin fra da de­res krig star­tet.

13 år gam­le Rai­sel «Ro­se» Melt­zaks his­to­rie lig­ner et brudd­styk­ke fra brød­re­ne Grimms even­tyr. Lil­le Rai­sel hol­der hardt rundt knær­ne sine og gyn­ger frem og til­ba­ke, for­tapt i den mør­ke sko­gen, mens Bo­der prø­ver å lede den opp­styk­ke­de his­to­ri­en. Ro­se er blitt ja­get, slått og ra­net av både lo­kal­be­folk­nin­gen i Ukrai­na og de som ar­bei­det for de na­zis­tis­ke ok­ku­pan­te­ne, og hun har sett fa­mi­li­en gå i opp­løs­ning. Fa­ren er ar­res­tert, alle ei­en­de­le­ne er borte og mo­ren er nær hys­te­ri. Så dør lille­bro­ren av sult, med opp­svul­met og ut­spent mage.

Melt­zak: Bro­ren var al­le­re­de død. Og mo­ren min gråt mye. I sko­gen er det man­ge – hvor­dan sier man det? – drzewa? Bo­der: «Trær».

Melt­zak: Trær. Så hun be­gyn­te å gjø­re slik, med ho­det sitt [hun vi­ser ty­de­lig­vis en be­ve­gel­se]. Hun had­de sto­re ku­ler. Bo­der: Hun slo ho­det … Melt­zak: Ja. Bo­der: … mot trær­ne? Melt­zak: Ja. Og hun gråt så mye. Hun skrek. Hun kun­ne ikke hol­de det ut. Etter at bro­ren min døde … grav­la vi ham. Bo­der: Hvem grav­la ham? Melt­zak: Jeg, sam­men med mor. Når vi lyt­ter til opp­ta­ket av Abra­ham Kim­mel­mann er det et helt an­net møte. Kim­mel­mann er en sjel som er så vis og re­flek­tert at man ikke skul­le tro han var bare 17 år. Han er ro­lig, sam­let og kon­fron­te­ren­de, og i stand til å ut­ford­re den mye eld­re Bo­der helt inn i mar­gen. Kim­mel­mann: Jeg vil stil­le deg et spørs­mål. Er psy­ko­lo­ge­ne vir­ke­lig så klo­ke at de vir­ke­lig kjen­ner men­nes­kets na­tur så godt at de vir­ke­lig kan «gjet­te» de uli­ke men­nes­ke­li­ge kva­li­te­te­ne?

Bo­der: Ab­so­lutt ikke. Kim­mel­mann: Det har du helt rett i. Jeg spur­te ikke bare for­di jeg vil vite det, men for­di jeg vet det al­le­re­de. Jeg vil­le bare høre det fra deg. For­di, etter alt jeg har sett, vet jeg at man ikke vet noen­ting.

Det Bo­der viss­te før han star­tet sitt be­mer­kel­ses­ver­di­ge pro­sjekt var be­gren-

Med mono­ton stem­me for­tal­te in­ter­vju­ob­jek­tet om uen­de­li­ge gru­som­he­ter.

set til det han had­de sett i film­avi­se­ne: av­mag­re­de over­le­ven­de som vak­let foran ka­me­ra un­der fri­gjø­rin­gen, el­ler avis­re­por­ta­sjer fra al­li­er­te krigs­kor­re­spon­den­ter som gikk inn i lei­re­ne.

Da han snak­ket med Kim­mel­mann, had­de den von­de sann­he­ten om ut­slet­tel­sens na­tur og om­fang be­gynt å gå opp for ham. Han had­de hele ti­den stilt spørs­mål til ob­jek­te­ne sine. Hvor lig­ger Bir­ke­nau? Hvor­dan kun­ne en SS-vakt ban­ke deg? Fikk du be­talt for ar­bei­det? Hvil­ken vei gikk barn og kvin­ner som skul­le gas­ses? Hvor­dan kun­ne du løpe så fort etter å ha sit­tet in­ne­stengt i en kveg­vogn?

Den unge Kim­mel­mann had­de ak­ku­rat for­talt i de­talj om sam­ar­bei­det med det jø­dis­ke po­li­ti­et un­der raz­zia­ene, og for­klart hvor­dan det er mu­lig for en usul­tet per­son å spi­se 15 li­ter sup­pe som var sølt ut­over gul­vet. Nå be­skri­ver han, på ge­brok­ken tysk han har lært i lei­re­ne, hvor­dan en mann mis­ter hå­pet og li­vet på en døds­marsj. «En mann som er full­sten­dig oppe­gå­en­de, der alt frem­de­les fun­ge­rer, han er kraft­løs og kan ikke len­ger løpe, han står ale­ne un­der et tre, øyne­ne skin­ner som re­flek­to­rer. Og han ven­ter på det øye­blik­ket når hele for­maj­so­nen har pas­sert, «til de ba­kers­te vak­te­ne an­kom­mer med av­de­lings­le­de­ren, også en SS-mann, som skal sky­te ham. Kan du se for deg hva det­te er? En mann som er ved sine ful­le fem, som vet hva som skjer og ven­ter på dø­den.»

Over­vel­den­de opp­ga­ve

Bo­ders opp­rin­ne­li­ge hen­sikt had­de vært å in­ter­vjue over­le­ven­de, over­gri­pe­re og lo­ka­le tys­ke­re som had­de bodd i nær­he­ten av de uli­ke lei­re­ne. Men han ble raskt over­vel­det av det eks­tre­me om­fan­get og de me­ka­nis­ke pro­ses­se­ne i ut­ryd­del­sen, som han fikk høre om fra så man­ge jø­dis­ke over­le­ven­de i rui­ne­ne i Euro­pa.

Det­te var et Euro­pa Bo­der trod­de han had­de lagt bak seg for len­ge si­den. Han var psy­ko­log og ikke his­to­ri­ker, og var en iv­rig for­kjem­per for ny forsk­ning på hjer­nen. Rei­se­ne hans had­de tatt ham langt bort fra røt­te­ne i Li­bau i Lat­via, der han ble født i 1886. Han had­de vokst opp i et fler­språk­lig in­gen­manns­land i den rus­sis­ke tsa­rens im­pe­ri­um. Ut­dan­nel­sen var både se­ku­lær og re­ligøs, og den ba­net vei for en li­den­skap for det frem­vok­s­en­de fa­get psy­ko­lo­gi. Kar­rie­ren hans had­de tatt ham gjen­nom Euro­pa, til Ja­pan og Mex­i­co og til slutt til Chi­ca­go, der han byg­de opp

Bo­ders opp­tak så snart etter kri­gen er uni­ke og full­sten­dig alt­opp­slu­ken­de.

psy­ko­logi­fa­kul­te­tet ved Lewis Insti­tute, som i dag he­ter Il­li­nois Insti­tute of Tech­no­lo­gy.

Men hva var det som send­te Bo­der ut på den­ne utro­li­ge eks­pe­di­sjo­nen? Prak­si­sen med å ta opp pa­si­ent­sam­ta­ler var al­le­re­de vel­etab­lert både blant psy­kia­te­re og psyko­ana­ly­ti­ke­re. Bo­ders fa­kul­tet had­de vært in­volvert i tek­no­lo­gisk in­no­va­sjon som en del av krigs­inn­sat­sen, og det had­de gitt ham til­gang til avan­ser­te, men uhånd­ter­li­ge, bånd­opp­ta­ke­re.

Munt­lig his­to­rie som prak­sis fan­tes ikke, men Bo­der viss­te at han øns­ket å be­va­re en umid­del­bar og au­ten­tisk re­gist­re­ring av kri­gens li­del­ser. I til­legg vil­le han sam­le data om trau­mer og den på­virk­nin­gen de har på per­son­lig­he­ten. Han vil­le også øke det ame­ri­kans­ke fol­kets kunn­skap om det som had­de skjedd i Euro­pa, og set­te søke­lys på USAs stei­le im­mi­gra­sjons­po­li­tikk. Den var frem­de­les på før­krigs­nivå, og han øns­ket at hundre­tu­sen­vis av tvangs­flyt­te­de per­soner skul­le få be­gyn­ne et nytt liv.

Al­le­re­de de førs­te da­ge­ne av fre­den be­gyn­te han å job­be seg gjen­nom de en­de­lø­se by­rå­kra­tis­ke pro­ses­se­ne med å kom­me seg inn i de al­li­ert-ok­ku­per­te de­le­ne av Vest-Euro­pa. Det tok 14 må­ne­der å sam­le ka­pi­tal (han pant­sat­te hu­set sitt un­der­veis) og over­be­vi­se de re­le­van­te myn­dig­he­te­ne om tro­ver­dig­he­ten i og ver­di­en av et slikt pro­sjekt, som må ha vært vans­ke­lig å fat­te. Sent i juli 1946 seil­te han en­de­lig til Euro­pa om­bord på det ame­ri­kans­ke damp­ski­pet USS Brazil, som også had­de med seg de­le­ga­ter til freds­kon­fe­ran­sen i Pa­ris.

Bo­der had­de in­gen for­mel­le spørre­skje­ma­er og ante ikke hvem han skul­le snak­ke med. Han had­de bare sin er­fa­ring med kli­nis­ke in­ter­vju­er og sin fler­språk­li­ge, ny­an­ser­te for­stå­el­se av Øst-Euro­pa. Han reis­te gjen­nom Frank­ri­ke, Sveits, Ita­lia og Tysk­land, og be­søk­te mind­re barne­hjem el­ler hjem for tvangs­flyt­te­de per­soner, og spur­te etter men­nes­ker som øns­ket å dele sine his­to­ri­er. Han unn­gikk de som vil­le lese fra et fer­dig­skre­vet ma­nus, og prøv­de å sam­le et så bredt ut­snitt av er­fa­rin­ger som han klar­te med det lil­le han had­de av tid, mid­ler og bånd­spo­ler.

Han var ikke den enes­te som stil­te spørs­mål. Både myn­dig­he­te­ne og de gjen­væ­ren­de, jø­dis­ke fel­les­ska­pe­ne had­de det tra­velt med å sam­le inn fak­ta, navn og ste­der. Men Bo­der vil­le bare at men­nes­ke­ne skul­le for­tel­le om liv­e­ne sine de sis­te fem åre­ne.

I ett av hans ster­kes­te og mest sjok­ke­ren­de in­ter­vju snak­ker Bo­der i mik­ro­fo­nen for å for­tel­le om ar­re­ne på in­ter­vju­ob­jek­tet Ben­ja­min Piskorz’ tun­ge. De kom fra en nag­le som ble slått gjen­nom tun­gen av tor­tu­ris­te­ne i SS. Piskorz er en ty­de­lig for­styr­ret ung mann som kjem­pet i rui­ne­ne i Warza­wa­get­to­en, som så sin mor bli brent le­ven­de og som til slutt røm­te, for­kledd som tysk sol­dat. Med mono­ton stem­me for­tal­te Piskorz om uen­de­li­ge gru­som­he­ter, og også om sine egne gru­som­me og hevn­gjer­ri­ge hand­lin­ger mot tys­ke barn.

n an­nen ver­den

For­ståe­lig nok end­ret tu­ren Bo­der. Da han kom hjem til Chi­ca­go strev­de han med å tran­skri­be­re og bruke in­ter­vju­ene i en nor­mal til­væ­rel­se be­stå­en­de av un­der­vis­ning og fore­les­nin­ger. Han tok kon­takt med slekt­nin­ge­ne til noen av dem han in­ter­vju­et, og spil­te stemmene de­res for dem. Bo­ken som fulg­te, I Did Not In­ter­view the De­ad (Jeg in­ter­vju­et ikke de døde, Uni­ver­sity of Il­li­nois Press, 1949), pre­sen­ter­te åtte av in­ter­vju­ene. Til sam­men 70 in­ter­vju ble til slutt ut­gitt. Bo­der fort­sat­te å skri­ve lan­ge, aka­de­mis­ke ar­tik­ler i psy­ko­lo­gi­tids­skrif­ter, der han gikk i de­talj om sin uro når det gjaldt trau­mer, språk og kom­pa­ra­tiv ka­ta­stro­fe.

Han var imid­ler­tid pla­get av dår­lig helse. Kan­skje var det på grunn av de enor­me an­stren­gel­se­ne den ikke helt unge man­nen had­de gjen­nom­ført på kryss og tvers av Euro­pa med tungt opp­taks­ut­styr på slep, i til­legg til inn­sat­sen med å vi­dere­for­mid­le dis­se his­to­rie­ne hjem­me i USA. Bo­der døde av hjerte­in­farkt i 1961.

Det som så skjed­de er for­vir­ren­de, vans­ke­lig å de­fi­ne­re og kan på et vis for­kla­re hvor­for his­to­ri­ke­re in­nen­for munt­lig tra­di­sjon og Ho­lo­caust ikke be­nyt­tet seg av det utro­li­ge ar­ki­vet tid­li­ge­re. Ori­gi­nal­opp­ta­ke­ne gikk tapt, selv om det ble sendt ko­pi­er både til Is­rael og kon­gress­bi­blio­te­ket i Washing­ton DC. Bo­ders gam­le uni­ver­si­tet, Il­li­nois Insti­tute of Tech­no­lo­gy i Chi­ca­go, glem­te dem helt til gans­ke ny­lig. Nå har imid­ler­tid alle de gjen­væ­ren­de in­ter­vju­ene vært gjen­nom en enorm opp­gra­de­ring, og de kan hø­res sam­men med tids­ko­de­de ut­skrif­ter en­ten på en­ten en­gelsk el­ler ori­gi­nal­språ­ket.

Inn­sam­lin­gen av munt­li­ge his­to­ri­er fra over­le­ven­de etter Ho­lo­caust be­gyn­te for al­vor på 1950-tal­let, og i dag fin­nes det ti­tu­sen­vis av in­ter­vju­er, både som vi­deo- og lyd­opp­tak. Ar­ki­ve­ne er sam­let i Yad Vashem-mu­se­et i Je­ru­sa­lem, i det bri­tis­ke na­sjo­nal­bi­blio­te­kets sam­ling av na­sjo­na­le livs­hi­t­o­ri­er i Lon­don og i det Spiel­berg-støt­te­de Shoah Foun­da­tion­in­sti­tut­tet ved Uni­ver­sity of Southern Ca­li­for­nia. Alt er til­gjen­ge­lig på in­ter­nett.

Bo­ders opp­tak, som ble gjort så kort tid etter kri­gen, er uni­ke og full­sten­dig alt­opp­slu­ken­de. Å høre dem er som å gå inn i et rom et sted i Euro­pa der en ung mann el­ler kvin­ne le­ner seg frem­over og for førs­te gang for­tel­ler om et liv som i fem år har vært full­sten­dig til­in­tet­gjort. Den klo­ke og mil­de in­ter­vjue­ren har fan­get nok et brudd­styk­ke av den­ne gru­som­me mo­sa­ik­ken.

Bo­der fort­sat­te å skri­ve lan­ge, aka­de­mis­ke ar­tik­ler i psy­ko­lo­gi­tids­skrif­ter, der han gikk i de­talj om sin uro når det gjaldt trau­mer, språk og kom­pa­ra­tiv ka­ta­stro­fe.

I FOR­GRUN­NEN: Da­vid Bo­der, av­bil­det i 1946 med sin topp­mo­der­ne Ar­mour bånd­opp­ta­ker.I BAK­GRUN­NEN: Rus­sis­ke og pols­ke kvin­ner som er be­fridd fra en ar­beids­leir i nær­he­ten av Düs­sel­dorf i Tysk­land i 1945.

En mann sjek­ker num­re­ne som er ta­to­vert på un­der­ar­me­ne til en polsk-jø­disk fan­ge som har an­kom­met Dachau fra Aus­chwitz etter fri­gjø­rin­gen i april 1945.

Noen av Bo­ders bånd­spo­ler og en Ar­mour bånd­opp­ta­ker, iden­tisk med den han bruk­te til in­ter­vju­ene.

To jø­dis­ke mot­stands­menn blir ar­res­tert av tys­ke trop­per etter opp­rø­ret i get­to­en i Warza­wa i 1943.

Over­le­ven­de fra døds­to­get Schwandorf, som frak­tet jø­der gjen­nom Tysk­land. De ble eva­ku­ert med laste­bil i april 1945.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.