Re­tro- tou­ring. 1 000 mil på Ka­tana

Bi­kes Pe­tri krys­ser et regn­fullt Euro­pa på en 35 år gam­mel Suzu­ki.

Bike: Touring Spesial - - INNHOLD - TEKST & FOTO PE­TRI SU­URO­NEN

Av­gjø­rel­sen om å kjø­re rundt i Euro­pa med en syk­kel som er nes­ten like gam­mel som meg selv skap­te både tvil og eks­tre­me lat­ter­an­fall.

FØRST MÅ JEG bare inn­røm­me en ting – tou­ring er ikke min ster­ke side. Men si­den det all­tid er bra å prø­ve nye ting, var det en en­kel av­gjø­rel­se å hen­ge seg på min venn Mi­ka på en tur gjen­nom Euro­pa. Syk­ke­len som tu­ren skul­le fore­gå på var en Suzu­ki Ka­tana fra 1983, som jeg kjøp­te i vår. Mitt reise­føl­ge Mi­ka, som valg­te en 25 år yng­re mo­tor­syk­kel (en Ka­wa­sa­ki ZZR 1400), var litt skeptisk til syk­kel­val­get mitt. Før tu­ren skif­tet jeg dekk, bremse­klos­ser, fil­ter, bat­te­ri og alle væs­ker. Lag­re og wi­rer ble smurt, og ven­ti­le­ne jus­tert. Som van­lig ble syk­ke­len klar i god tid før av­rei­se, det vil si et godt styk­ke utpå kvel­den før.

All ba­ga­sje fikk plass i en tank­ves­ke og bag. Jeg skjøn­ner bare ikke hvor­for folk tren­ger digre side­ves­ker. Jeg tok med meg de mest van­li­ge verk­tøy­ene, samt et re­pa­ra­sjons­kit for gam­le mo­tor­syk­ler, be­stå­en­de av sølv­tape, strips og stål­tråd.

Tre uker før tu­ren plan­la vi rei­se­ru­ten i sto­re trekk. Den førs­te over­nat­tin­gen skul­le være i Fin­land, og vår erob­ring av Euro­pa be­gyn­te med førs­te og bes­te båt til Tallinn og Kaunas.vi be­stem­mer oss for å kjø­re i etap­per på ti mil med kor­te pau­ser og ben­sin­fyl­ling. Sys­te­met fun­ge­rer vel­dig bra, og det fø­les ikke tungt å kjø­re.

DET ER TIL sam­men 692 kilo­me­ter fra Kaunas til Ber­lin. Et inn­led­nings­vis høyt tem­po re­sul­te­rer i et høyt ben­sin­for­bruk, men også dit­to olje­for­bruk. Katana­en har druk­ket fle­re drå­per før, men nå må jeg fyl­le på en god del. Alt i alt må jeg helle på 2,5 li­ter i lø­pet av tu­ren. Også ben­s­in­for­bru­ket over­ras­ker, men po­si­tivt. Ved hver fyl­ling no­te­res det også at Ka­ta­nen bru­ker mind­re bensin enn ZZR-EN, og på det laves­te er for­bru­ket 0,42 li­ter per mil.

I Ber­lin ven­ter Mi­kas ka­me­rat på oss. Han har til­budt seg å inn­kvar­te­re de slit­ne rei­sen­de. Gril­len er varm og ølet kaldt, så det tar ikke lang tid før vi glem­mer da­gens ut­ford­rin­ger.

Etter en hvile­dag i byen kjø­rer vi mot A9 og Mün­chen. Det er knapt nok tra­fikk og nes­ten in­gen farts­be­grens­nin­ger, så vi ny­ter Auto­bahn i ful­le drag. Men det ras­ke tem­po­et kre­ver sitt. Kje­det, som jeg trod­de var i god stand, tar kvel­den i lø­pet av en dag. Til tross for at vi har en del verk­tøy med oss, fin­nes det ikke nok plass i ba­ga­sjen til det som trengs for å løs­ne ak­se­len. ”Det kom­mer vi vel nep­pe til å tren­ge” ...

VI TAR OSS mot alle odds til Mün­chen. Vi rek­ker å be­und­re BMWS his­to­rie på BMW Welt og pro­du­sen­tens vik­tigs­te mo­del­ler noen ti­mer før mu­se­et sten­ger.

Mor­ge­nen etter får det slap­pe kje­det hjelp tak­ket være en ser­vice­bil som sto par­kert ved si­den av syk­le­ne. Etter et kort kom­mu­ni­ka­sjons­for­søk på tysk, en­gelsk og tegn­språk med en hel del ge­s­ti­ku­le­ring, får jeg låne det nød­ven­di­ge verk­tøy­et for å fik­se kje­det. Si­den det kom­mer til å tren­ge stram­ming også i frem­ti­den, fin­ner vi den førs­te og bes­te jern­vare­han­de­len, der jeg fak­tisk kla­rer å få tak i noe så ekso­tisk som en skifte­nøk­kel. Nå vet jeg hva det he­ter på tysk også: Sch­rau­ben­schlüs­sel.

Da vi har skaf­fet oss alt nød­ven­dig verk­tøy, styrer vi syk­le­ne mot Al­pe­ne og Øs­ter­rike. Idet vi kom­mer inn i Øs­ter­rike, vel­ger vi å kjø­re små­vei­er. Mi­ka har lyk­tes med å las­te inn her­li­ge strek­nin­ger i GPS-EN, med fine svin­ger, stor­sla­gen ut­sikt og fan­tas­tisk as­falt.

Da­gens ho­ved­at­trak­sjon, alpe­vei­en over Großglock­ner, om­gis av et land­skap av post­kort­ty­pen. Kjøre­ru­ten går så vi­de­re for­bi Edel­weiß­s­pit­ze, der toppen på 2 571 me­ter er verdt et be­søk. På den­ne høy­den er luf­ten så tynn at vi fin­ner blir ut­mat­tet av den mins­te fy­sis­ke an­stren­gel­se.

Etter Großglock­ner er det 70 kilo­me­ter igjen til over­nat­tings­plas­sen. Da vi en­de­lig kom­mer frem til byen der verts­hu­set skal lig­ge, fin­ner ikke GPS-EN vei­en. Idet vi ten­ker nær­me­re over sa­ken, kom­mer vi på at alle adres­ser på Gps-kar­tet he­ter ”Dort”, men etter en stund fin­ner vi li­ke­vel frem. Det fin­nes kun en dob­belt­seng i ho­tellei­lig­he­ten, så vi for­de­ler sove­plas­se­ne med stein, saks og pa­pir. Jeg ta­per og må over­late senge­plas­sen til Mi­ka.

HERRE­GUD, FOR EN GREIE! HVOR­DAN HAR DU KLART Å KJØ­RE DEN HELT HIT?

ETTER EN GOD natt og en her­lig fro­kost kjø­rer vi mot Ita­lia og Mi­la­no via en mas­se om­vei­er. Vi ny­ter ti kilo­me­ter ras­ke og her­li­ge kur­ver før Pordo­i­pas­set i Do­lo­mit­te­ne. Den fan­tas­tis­ke vei­en in­spi­re­rer i høy grad, og etter pas­set ser dek­ke­ne ut som etter en tøff bane­dag.

Da vi har tatt oss over mas­si­vet, fort­set­ter vi via mind­re vei­er mot Fal­za­rego­pas­set, der vi kan nyte drøy­te fem­ti hår­nåls­svin­ger. Man skal vans­ke­lig fin­ne fi­ne­re mo­tor­syk­kel­vei­er enn dis­se!

Etter en piz­za i Tren­to styrer vi mo­tor­syk­le­ne mot Gar­da­sjø­en, der om­gi­vel­se­ne og vei­ene er helt fan­tas­tis­ke. I en tun­nel tror jeg et øye­blikk at Mi­ka har fått pro­ble­mer si­den det kom­mer en rek­ke uly­der fra in­ter­com-en. Men det vi­ser seg å være gle­des­ut­brudd for­år­sa­ket av en Aprilia med fins­ke skilt som su­ser for­bi med il­ter brum­ming. Til min over­ras­kel­se kjen­ner jeg fø­re­ren, så jeg vrir på gass­rul­len og vin­ker fre­ne­tisk. Idet Apri­lia­en en­de­lig stop­per, er fø­re­ren like over­ras­ket som jeg. Vi tar en is­pau­se og får vite at han er en del av en an­nen grup­pe som til­fel­dig­vis er i Rimini og ser­ver syk­le­ne sine.

Da isen er for­tært, fort­set­ter vi til Mi­la­no, der vi får over­nat­te hos en ka­me­rat. I mote­ho­ved­sta­den til­brin­ger vi vår and­re fri­dag med å gjø­re oss kjent med de over­ras­ken­de få se­ver­dig­he­te­ne. Noen av de mest in­ter­es­san­te er Deus Ex Machi­na, South Ga­ra­ge Speeds­hop og cust­om­syk­kel­bu­tik­ke­ne i Of­fi­ci­ne Mer­maid.

VEI­ENE RUNDT MI­LA­NO er ikke de mor­soms­te, og vi be­stem­mer oss for å kjø­re den førs­te strek­nin­gen på mo­tor­vei­en. Det blir bed­re idet vi kom­mer til Se­stri­ere, som lig­ger ak­ku­rat ved gren­sen til Frank­ri­ke. Der er vei­ene fan­tas­tis­ke. Vi er utro­lig hel­di­ge med vei­val­get, si­den strek­nin­gen vi­ser seg å være den flot­tes­te på hele tu­ren.

Det blå­ser på top­pe­ne... Det høy­es­te punk­tet på tu­ren lig­ger ved 2571 m.o.h.

Bra­t­wurst­por­sjo­nen mar­ke­rer slut­ten på den fel­les rei­sen. Mi­ka fort­set­ter mot Nederland for å ser­ve syk­ke­len og be­sø­ke en venn, og jeg styrer min Ka­tana mot Lux­em­bourg for å tref­fe et par ka­me­ra­ter.

SI­DEN MI­KA, OG GPS-EN, fort­set­ter i en an­nen ret­ning gjel­der det å hol­de seg til tra­di­sjo­nel­le vei­skilt. Da jeg star­ter fra Lux­em­bourg da­gen etter, ry­ker speedo­me­ter­wi­ren tvers av, og etter det må jeg måle farten ved å sam­men­lig­ne meg med res­ten av tra­fik­ken. Jeg styrer syk­ke­len mot Mo­sel­da­len og langs da­len mot Nür­bur­g­ring. Dess­ver­re had­de jeg glemt å sjek­ke ba­nens åp­nings­ti­der, og den er na­tur­lig­vis stengt. Ty­pisk. Det vir­ker som Mer­ce­des har book­et ba­nen for da­gen, for det bug­ner nem­lig av mer­kets topp­mo­del­ler på ba­nen. Det er dog ikke noe stort tap, for jeg har jo kjørt på ba­nen tid­li­ge­re, men jeg går glipp av lun­sjen.

Jeg svin­ger syk­ke­len nord­over mot Gel­sen­kir­chen og nes­te over­nat­tings­plass. Jeg har kal­ku­lert med et lite grill­par­ty, men ka­me­ra­ten min har ar­ran­gert en skik­ke­lig fest som fort­set­ter langt inn i de små ti­mer, og på gril­len lig­ger minst hal­ve det lo­ka­le dyre­ri­ket.

Da jeg om­si­der våk­ner, set­ter jeg kur­sen mot Kiel, der jeg fin­ner et ho­tell til en over­kom­me­lig pris. Fer­gen til Göte­borg lok­ker også, men der er jeg for sent ute. Det er mye tra­fikk på Auto­bahn, og som ven­tet er det Stau på vei­en til Ham­burg. Selv om man kan kjø­re mel­lom køen, er det smar­te­re å vel­ge en an­nen vei hvis mu­lig. Det vir­ker gans­ke en­kelt som at vei­en ikke er til­strek­ke­lig stor for tra­fikk­meng­den.

Nes­te dag er må­let å ta seg til Sve­ri­ge, helst et styk­ke inn i lan­det. Fer­gen til Fin­land er be­stilt om noen da­ger, og det has­ter ikke. Til av­veks­ling be­stem­mer jeg meg for å kjø­re via øst­kys­ten til Stock­holm. Jeg be­stil­ler ho­tell­rom ved La­gan, og plan­leg­ger å kjø­re litt rundt i Skå­ne på til­bake­vei­en.

I Dan­mark fø­ler jeg meg hjem­me for førs­te gang på en god stund. Selv om bi­lis­te­ne ok­ku­pe­rer ven­st­re fil unø­dig len­ge.

ETTER ØRE­SUNDS­BRO­EN STOP­PER jeg for å fyl­le bensin på førs­te og bes­te sta­sjon i Mal­mö, for så å sty­re Katana­en mot Karls­hamn. Jeg har hørt mye bra om vei­ene i Skå­ne, og alt vi­ser seg å være sant. Mitt stak­kars ut­slit­te kje­de for­år­sa­ker dog en hel del grå hår. Det er al­le­re­de stram­met mak­si­malt. Til slutt, midt i en rund­kjø­ring, er det over. Et kort øye­blikk fryk­ter jeg at kje­det er rø­ket. Hel­dig­vis har det bare hop­pet av og slått av en bolt på kjede­be­skyt­te­ren. Etter å ha vur­dert sa­ken en stund, tei­per jeg fast kjede­be­skyt­te­ren på ba­gen, løf­ter kje­det på plass og fort­set­ter fer­den.

Tem­po­et på vei til ferge­kai­en nes­te dag blir lavt, og kje­det er i så dår­lig stand at hver ak­se­le­ra­sjon blir en sel­som opp­le­vel­se. Kje­det har struk­ket seg så ujevnt at fer­den for­over blir svært ryk­ke­te. Jeg kjø­rer så sak­te som jeg kan for at syk­ke­len ska gå så jevnt og rykk­fritt som mu­lig, og det er 80–90 kilo­me­ter i ti­men. Dess­ver­re er det­te ak­ku­rat rik­tig tem­po for at sty­ret skal vi­bre­re svært ir­ri­te­ren­de, og det­te fø­rer na­tur­lig­vis til at hen­de­ne dov­ner.

DA JEG NÆR­MER meg Stock­holm, mer­ker jeg at clutch­en end­rer at­ferd. Ak­ku­rat idet jeg kom­mer frem til byen, gir den helt opp. Det er for­res­ten vel­dig in­ter­es­sant å kjø­re i stor­byen uten clutch... Selv om jeg jus­te­rer den, hjel­per det bare en stund, si­den wi­ren nes­ten er ut­slitt. Da jeg kjø­rer inn i fer­gen, er det kun tyn­ne trå­der igjen.

Til tross for alle til­bake­slag tar jeg meg en­de­lig frem til hav­nen. Hvis jeg had­de vært røy­ker, had­de det nok gått med en god del pak­ker for å roe ner­ve­ne. Etter at Katana­en har bå­ret meg 7 500 kilo­me­ter gjen­nom hal­ve Euro­pa og nes­ten helt til­ba­ke til Fin­land, har den nå nådd slut­ten av rei­sen, og den må fort­set­te i en trai­ler fra Hel­sing­fors til Tam­mer­fors. Dog en fan­tas­tisk tur og en im­po­ne­ren­de pre­sta­sjon av mo­tor­syk­kel­gam­lin­gen!

Vas­ken tør­ker ef­fek­tivt i full fart på Auto­bahn. Vi blir vant til å fyl­le på olje. Kje­det stram­mes med lånt verk­tøy, så bæ­rer det opp i Al­pe­ne. Großglock­ners alpe­vei er po­pu­lær blant man­ge mo­tor­syk­lis­ter, og det er ikke rart.

Frank­ri­ke byr på den bes­te vei­en, ved navn D1091.

Mekke­pau­se i Sve­ri­ge. Tei­pe fast kjede­be­skyt­te­ren til ba­ga­sjen, og så av går­de igjen.

I Mil­lau fin­nes den høy­es­te bro­en i ver­den. På det mes­te 343 me­ter over bak­ken.

Vei­en som er hogd inn i fjel­let er dår­lig, men mor­som. Dypt nede i ra­vi­nen strøm­mer en bekk.

En BMW RS 255 fra 1938 er en av de pe­nes­te ra­cer­ne i Bmw-mu­se­et.

I Sins­heim fin­nes en 2-li­ters endun­ker. Man kan bare lure på hvor vi­bra­sjo­ne­ne er?

South Ga­ra­ge Speeds­hop er full av fan­tas­tis­ke ca­fe­ra­ce­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.