Oslo- Ita­lia. Drømme­tu­ren

Ar­beids­le­dig ak­sje­meg­ler fikk en­de­lig tid til drømme­tu­ren.

Bike: Touring Spesial - - INNHOLD - TE EKLSDTAR STEINS­VIK FOTO EL­DAR STEINS­VIK

Som ar­beids­le­dig ak­sje­meg­ler kom det per­fek­te tids­punk­tet til å dra fra Oslo gjen­nom Sve­ri­ge, Tysk­land, Sveits og Ita­lia. Og til­ba­ke.

HELT SI­DEN JEG så en epi­so­de av Top Ge­ar for tre år si­den, der her­re­ne var på jakt etter den mest spek­ta­ku­læ­re vei­strek­nin­gen ”in the world”, har jeg hatt lyst til å ta den­ne tu­ren. Etter­som jeg fikk noen må­ne­der be - med lønn da jeg slut­tet i job­ben i gyn nel­sen av sep­tem­ber, føl­tes det­te som det per­fek­te tids­punk­tet. Trans­port­mid­de­let er en 2008 Hon­da Va­ra­dero 1000 med toppog side­ves­ker. Og norsk flagg.

DAOG 1: OSL -MALMØM: 750 K

Først en tur inn­om Tvei­ta­sen­te­ret for å få med meg en pasta­sa­lat med kyl­ling, slik at jeg kan se frem til en lunsj ute i det fri etter at jeg har krys­set gren­sen til Sve­ri­ge. Av­rei­se klok­ken 11. Kor­tes­te dis­tan­se med bruk av mo­tor­vei vil­le vært 560 km, men si­den det ikke er et re­elt al­ter­na­tiv for entusiaster, ser jeg bort fra mo­tor­vei­al­ter­na­ti­ve­ne i fort­set­tel­sen.

Fint vær, ny­de­li­ge vei­er og litt opp­bygd spen­ning før tu­ren gjør at jeg kjø­rer nes­ten 40 mil før førs­te pau­se. Tem­pe­ra­tur ca. 15 gra­der. Syk­ke­len vir­ker fint. Jeg er fresh, opg asta­sa­la­ten li­ke­så.

Vi­de­re cir­ka 35 mil til rett uten­for Malmø. An­kom­mer i 21-ti­den. Det blir mørkt i 20-ti­den, så de nes­te da­ge­ne sat­ser jeg på å kjø­re til mel­lom kl 19 og 20, slik at jeg får sett meg om. Over­nat­ting på Eriks­ly Ho­tell, visst­nok 3-stjer­ners. Inne­ha­ve­ren kjø­rer meg til mini­ban­ken, slik at han får sine 500 kro­ner på for­skudd, klok av ska­de me­ner han ty­de­lig­vis at cash-på-for­hånd-is-king.

DAMG 2: MAL Ø-AMELINGHAUSEN: 500 KM

Jeg kjø­rer noen me­ter på mo­tor­vei over b-ro­en til Kø­ben­havn og vi­de­re til Rød­by havn i Dan­mark, der jeg tar en fer­ge over til Sch­leswig-hol­stein i Tysk­land. Over­farts­tid 45 mi­nut­ter. Jeg fin­ner et av man­ge fine gjeste­hus i Tysk­land. De fles­te sten­ger ser­ve­rin­gen klok­ken 22, så det er per­fekt å kjø­re til klok­ken 20, som jeg gjør i dag, før en smø­rer kje­det, sjek­ker inn, du­sjer og inn­fin­ner seg i res­tau­ran­ten for å få seg et par kal­de og litt mid­dag. Kost­nad: 60 euro in­klu­de­rer en­kel fro­kost og til­gang på Wi­fi.

DAHG 3: AMELING AU­SEN-STUTT­GART: 610 KM

Etter tre ti­mer på vei­en kom­mer den førs­te ut­ford­rin­gen på tu­ren. Fram­dek­ket har lan­ge rif­ter og sprek­ker, så jeg må fin­ne et mo­tor­syk­kel­verk­sted før jeg kan fort­set­te. Det fin­nes ikke her, og GPS-EN an­ty­der 12 mil til nær­mes­te. Noen lo­ka­le hel­ter f-or­tel­ler at det skal være et bil­verk­sted i nær he­ten. Jeg har flaks: De har ett (…) mc-dekk lig­gen­de. De må løf­te opp syk­ke­len ved hjelp av strop­per og løfte­ar­me­ne de bru­ker til bi­le­ne, men det går. Kost­nad: 150 euro. Jeg har Pi­rel­li fra før, mens det nye er Me­tze­ler. Det vi­bre­rer litt når jeg slip­per gas­sen si­den jeg har uli­ke dekk­ty­per foran og bak, men det får så være.

Jeg kjø­rer ja­pansk syk­kel og had­de vel egent­lig ikke reg­net med noe tids­bruk på ved­li­ke­hold el­ler verk­sted, så de to ti­me­ne som har for­svun­net kød­der til tids­skje­ma­et mitt. Jeg kom­mer ikke til Stutt­gart før klok­ken 22, og her får jeg vite at det er en stor kon­fe­ran­se i hele byen. Spen­nen­de.

San Ber­nardi­no-pas­set lig­ger på 2 000 me­ters høy­de i Sveits.

Det 15. ho­tel­let jeg prø­ver har ett le­dig rom mens jeg par­ke­rer syk­ke­len, men in­gen le­di­ge n-år jeg har kar­ret meg inn og frem til re­sep sjo­nen. Jeg le­ter etter ho­tell fra klok­ken 22 til 01, men da gir jeg opp. Jeg kjø­rer litt vi­de­re, men tett­ste­de­ne uten­for Stutt­gart har stengt for nat­ten, så da er det bare å hive inn­på litt junk­food og psy­ke seg opp til en lang natt…

DAG 4: STUTT­GART – SAN BER­NARDI­NO: CA 4K5M0. SAN BER­NARDI­NO – GE­NO­VA: 360 KM

Jeg kjø­rer mot San Ber­nardi­no-pas­set rundt klok­ken 03, og si­den det er bek­mørkt, blir det mo­tor­vei de nes­te fire ti­me­ne. Jeg ro­ter noe jæv­lig: Min åtte år gam­le GPS som jeg h-ar fes­tet på tur­tel­le­ren har ikke blitt opp da­tert på ( ja, du gjet­tet det) åtte år, så når jeg pro­gram­me­rer den på mo­tor­vei, blir det skan­da­le. For å spa­re data­tra­fikk på te­le­fo­nen (Goog­le Maps), byt­ter jeg mel­lom GPS og mo­bil. Det­te gjør at jeg pres­te­rer å bru­ke seks ti­mer til San Ber­nardi­no-pas­set, på tross av fire ti­mer i 140 –160 km/t på mo­tor­vei. Jeg kom­mer frem til pas­set klok­ken 09, og etter en bed­re fro­kost er jeg klar for tu­rens førs­te høyde­punkt. Kan­skje jeg er sli­ten etter å ha kjørt 24 ti­mer nes­ten i ett strekk, men for oss som har vært i Gei­ran­ger på mo­tor­syk­kel, er det­te pas­set bare fint å se på og gans­ke ar­tig å- kjø­re, in­gen­ting mer. En rek­ke hår­nåls svin­ger, samt fin ut­sikt gle­der meg, men det er ikke så ulikt den nors­ke lands­byg­da.

Jeg har for­sert pas­set til klok­ken 12, og si­den det er for tid­lig å køye, star­ter jeg på sis­te­etap­pe sør­over, nem­lig mot Ita­lia og Ge­no­va. Lande­vei­ene i Ita­lia er fest­li­ge, og det er mye å se på un­der­veis. Et pro­blem er at det nå er over 25 gra­der og jeg har hatt på meg kjøre­dres­sen i snart 30 ti­mer. Et an­net pro­blem er en øken­de kak­king fra mo­to­ren, sær­lig på lavt tur­tall. Det er som om ven­ti­ler el­ler veiv har tatt ska­de av hard­kjø­ret på mo­tor­vei­en. I til­legg vir­ker det som ek­sos­an­leg­get er i ferd med å løs­ne f-ra mo­to­ren, for tid­vis brå­ker det bra, sær lig un­der på­kjen­ning. Jeg er be­kym­ret for motorhavari idet jeg nær­mer meg Ge­no­va, halv­veis på tu­ren min. Jeg kom­mer frem ved 18-ti­den og fin­ner et ho­tell med over­vå­ket par­ke­ring. Nice.

I til­fel­le motorhavari dek­ker kas­ko­en trans­port til nær­mes­te lo­ka­le verk­sted der de har kom­pe­tan­se til å fik­se syk­ke­len. Det­te iføl­ge mitt for­sik­rings­sel­skap. Ved lang tids opp­hold kan sel­ska­pet i git­te til­fel­ler i til­legg be­ta­le reise­om­kost­nin­ger for meg hjem til Nor­ge, og i sin tid til­ba­ke til det ste­det der syk­ke­len står for re­pa­ra­sjon.

DAG 5: GE­NO­VA – PORTO FINO: 40 KM

Hvile­dag. Det enes­te mc-verk­ste­det i Ge­no­va som GPS-EN grei­er å hos­te opp, er et Bmw-merke­verk­sted. De vil ikke ta and­re mer­ker. Etter litt over­ta­lel­ser og etter å ha for­stått at jeg fak­tisk har kjørt et styk­ke, går de med på å skif­te olje, hvil­ket er det enes­te jeg har bedt om.

Opp­tur: Uly­de­ne er borte og mo­to­ren ma­ler igjen som en katt. Det var som jeg trod­de: Ja­pans­ke syk­ler kan fint kjø­re over et døgn i strekk, bare med pau­ser til tan­king el­ler tøm­ming av egen tank. Ek­sos­an­leg­get la­ger ikke mer bråk enn van­lig på den lil­le svipp­tu­ren bort til Porto Fino. Fan­tas­tisk kyst­vei med klip­per, sand­stren­der og yach­ter om hver­and­re. Vel­dig fin, li­ten og idyl­lisk by. An­be­fa­les! Jeg fin­ner et greit ho­tell og ten­ker å sjek­ke inn. Fra 400 euro for en natt for en­kelt­rom. Hef­tig. For å av­ven­ne meg selv med det eks­tra­va­gan­te, fin­ner jeg igjen et tre­stjer­ners som er helt greit til 135 euro og inn­lo­sje­res der. På kvel­den fin­ner jeg en ny­de­lig res­tau­rant ved sjø­si­den, så blir det spa­ghet­ti car­bo­na­ra, crè­me brülee, øl, kaf­fe og cog­nac. Ok, så er jeg litt fin på det al­li­ke­vel, da.

DAG 6: PORTO FINO – INNSBRÜCK: 520 KM

For en dag! Tu­ren tar 10 ti­mer, og jeg h-ar snak­ket høyt med meg selv og bru ker su­per­la­ti­ver som ma­gisk, utro­lig og fan­tas­tisk om hver­and­re, i til­legg til å sit­te og gli­se hele da­gen. Da­gen star­ter med fem ti­mer på lands­byg­da i del­vis tett skog, del­vis land­bruks­om­rå­der og spek­ta­ku­lært

-fjelland­skap. Jeg sit­ter med ner­ve­ne i hel spenn og ven­ter på at det hele skal være en ge­di­gen fa­de­se fra GPS-EN og der­med en blind­vei, men jeg kom­mer meg gjen­nom og fin­ner vei­er på de mer­ke­ligs­te ste­der. Så kom­mer jeg ned fra fjel­let på den and­re si­den og tar av inn på en ny vei – en vei som man skul­le tro var de­sig­net for mo­tor­syk­lis­ter: Helt ren vei­bane, krap­pe svin­ger, sva­ke svin­ger med stig­ning, sma­le bro­er, el­ver, strek­nin­ger med 300 me­ter rett ned uten­for vei­ba­nen, ja, det mes­te.

Jeg tar lunsj en time fra Stilfs­pas­set. Jeg ten­ker at nå har den­ne da­gen gitt meg så mye gle­de som man kan få som en­som ryt­ter langs vei­en. Jeg har møtt ut­ta­li­ge syk­ler på m-in ferd, så jeg reg­ner med at alle har kom met for å prø­ve ak­ku­rat dis­se vei­ene. Det kan da ikke bli bed­re enn det­te? Feil.

Hvis man som jeg sy­nes at San Ber­nardino­pas­set er gans­ke or­di­nært og ikke ulikt det vi har i Nor­ge, er Stilfs­pas­set helt eks­tra­or­di­nært. På de nes­ten 3 000 høyde­me­ter­ne på vei opp fjel­let mø­ter jeg sik­kert 300-400 s-yk­ler, i til­legg til sports­bi­ler, ca brio­le­ter og fak­tisk en og an­nen buss. Vei­en opp veks­ler mel­lom krap­pe svin­ger der du må ned i and­re el­ler av og til første­gir, og and­re per­fekt do­ser­te svin­ger der man kan slak­ke ned fra 120 km/t til 80 km/t og lig­ge der i 10 se­kun­der før man kjø­rer sla­låm i sam­me fart i to mi­nut­ter og plut­se­lig må gjen­nom en tun­nel med bare ett kjøre­felt rundt nes­te sving. Alt an­net enn det mono­to­ne for­lø­pet på en mo­tor­vei. Man bru­ker rundt 30 mi­nut­ter opp­over på dis­se fan­tas­tis­ke hånd­lag­de vei­ene, og idet du kom­mer deg helt opp på toppen, ser det like fan­tas­tisk ut på den and­re si­den. Im­po­ne­ren­de.

Jeg kom­mer meg ned igjen fra fjel­let og mer­ker at jeg er sli­ten, ikke i krop­pen, men i kje­ven av all gli­sin­gen og av tyggi­sen som jeg bur­de ha spyt­tet ut før jeg be­gyn­te på pas­set. Igjen fin­ner jeg meg et gjeste­hus, nå i ut­kan ten av Innsbrück. 60 euro in­klu­dert fro­kost også her, med vel­dig fine rom og fa­si­li­te­ter. Øs­ter­rike har den bes­te mik­sen av stan­dard og pris hit­til.

DAG 7: INNSBRÜCK – LEIP­ZIG: 600 KM Anti­kli­maks. In­gen­ting galt med vei­ene på lands­byg­da her, men etter den gårs­da­gen blir det­te bare for en trans­port­etap­pe å reg­ne, der man ten­ker på det man opp­lev­de da­gen før. Det har be­gynt å bli kaldt også, un­der 10 gra­der. Jeg for­står etter hvert hvor­for det er så man­ge vind­møl­ler i Tysk­land. Det blå­ser noe jæv­lig. Rett ved ho­tel­let jeg vel­ger kjø­rer jeg for­bi en Hon­da-merke­for­hand­ler av både bil og mo­tor­syk­ler, med til­hø­ren­de verk­sted. Jeg be­stem­mer meg for å skif­te bak­dekk til Me­tze­ler og mu­li­gens få sett på ek­sos­an­leg­get nes­te dag. Jeg er rundt tre ti­mer sør for Ber­lin, så det pas­ser bra å stop­pe her for nat­ten. Jeg har nem­lig av­talt å møte sønnen min, som er på klasse­tur i Ber­lin, til lunsj i mor­gen.

DIAG 8: LE PZIG – VIELANK: 300 KM

P-la­ne­ne ry­ker igjen. Jeg drar inn­om verk ste­det og fin­ner ut at bak­dek­ket er i at­skil­lig dår­li­ge­re for­fat­ning enn jeg trod­de, så de vil ikke at jeg skal kjø­re vi­de­re. De får imid­ler­tid ikke tak i dekk før nes­te dag utpå etter­mid­da­gen. Uak­sep­ta­belt. Jeg be­ta­ler en a-v verk­steds­fol­ke­ne 50 euro for å kjø­re halv an­nen time til nær­mes­te by med rik­tig dekk og halv­an­nen time til­ba­ke, slik at de får tatt syk­ke­len i dag. I mel­lom­ti­den har de and­re på verk­ste­det de­mon­tert hal­ve syk­ke­len og skif­tet lå­se­rin­ge­ne til ek­sos­an­leg­get helt in­ne ved mo­to­ren. De kos­tet bare 6 euro, men det er mye ar­beid. Syk­ke­len blir fer­dig seks ti­mer etter at jeg kom til verk­ste­det og fem ti­mer etter pla­nen, så det ble in­gen Berlin­tur. Klas­sen skul­le rei­se hjem­over med buss klok­ken 14.

Vei­ene på lands­byg­da er un­der­hol­den­de med man­ge se­ver­dig­he­ter, også i Øs­ter­rike og vi­de­re inn i Tysk­land. Så len­ge man er vil­lig til å sto­le på kar­te­ne el­ler GPS-EN og

- kan­skje kjø­re små om­vei­er, får man vel­dig mye ut av tu­ren. Fra den si­den jeg kom­mer fra, vir­ker det som vei­en er blitt ned­lagt og stengt. Jeg sto­ler på sys­te­met, åler meg for­bi noen kjeg­ler i vei­en og kjø­rer over en mil på bro­stein dek­ket av mugg og gress, og ten­ker igjen at det­te ble visst en bom­tur. Men idet jeg skal til å snu, mø­ter jeg en bil som må sni­ke seg for­bi meg, og der­med kjø­rer jeg fem kilo­me­ter til før jeg kom­mer til et skilt som sig­na­li­se­rer fare: Vei­en går ut i van­net?

Nei da: Det er en fer­je der med plass til kan­skje seks bi­ler, og den fy­rer opp og flyt­ter seg de 50 me­ter­ne til den and­re si­den av elve­bred­den umid­del­bart etter at vi har hum­pet om bord. Tøft! Jeg fin­ner et ny­de­lig, her­ska­pe­lig ho­tell midt ute i in­gen­manns­land til en bil­lig pen­ge, med en im­po­ne­ren­de stan­dard og dit­to kjøk­ken. Bare mu­lig i ut­lan­det.

DAG 9: VIELANK – KIEL: 170 KM

Si­den tem­pe­ra­tu­ren var fem gra­der da jeg kom frem da­gen før, feiget jeg ut og be­stil­te b-il­lett på Kiel-fer­gen til i dag. Av­rei­se klok ken 14. Det hele kos­ter rundt 2 400 kro­ner. Jeg be­fin­ner med tre ti­mer sør for Kiel, så jeg kjø­rer klok­ken 09 for å kom­me frem til ferge­kai­en to ti­mer før av­gang, slik de li­ker.

DAG 10: CO­LOR LINE-TERMINALEIN – TE SEN (OSLO): 10 KM

An­komst Oslo klok­ken 10. Hjem­me klok­ken 10.15.

EN VEI SOM MAN SKUL­LE TRO VAR DE­SIG­NET FOR MO­TOR­SYK­LIS­TER.

Dek­ket har fått lan­ge rif­ter og sprek­ker. Bare en ting å gjø­re.

J-ak­ten på de per­fek­te mo­tor syk­kel­vei­er lok­ket meg og min Va­ra­dero syd­over i Euro­pa.

Stilfs­pas­set med sine man­ge fine og krap­pe svin­ger.

Man­ge fine ste­der un­der­veis på tu­ren hvor det ble tid til pau­ser.

Å kjø­re vi­de­re på det­te dek­ket var ikke å an­be­fa­le.

På toppen av Stilfs­pas­set er det im­po­ne­ren­de ut­sikt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.