Full fart på fine, ­svin­ge­te vei­er gjen­nom Euro­pa om da­gen, og fes­ter med ­like­sin­ne­de om ­nat­ten. Hva kan vel være bed­re?

Bike - - Cannonball Bike Run - TEKST PETRI SUURONEN FOTO PETRI SUURONEN, STEVE MASON

MIN KA­ME­RAT HIPPIE had­de en god stund tenkt å del­ta i Can­non­ball Bike Run, og jeg plei­er van­lig­vis ikke være så vel­dig vond å be når det gjel­der slike opp­drag. Da på­mel­din­gen til eve­ne­men­tet star­tet, var vi kla­re. Vår ka­me­rat Ju­ha be­stem­te seg også for å hen­ge seg på, og med ham fulg­te også Mark­ku.

Can­non­ball er et eve­ne­ment som plan­leg­ges av er­far­ne or­ga­ni­sa­to­rer som har sett det mes­te, en to­tal­pak­ke i en litt spe­si­ell ­tou­ring-ånd. Det enes­te som kre­ves av del­ta­ker­ne er å møte opp på riktig sted, kjø­re og nyte. Kjøre­ru­ten er full­spek­ket med man­ge av de al­ler bes­te strek­nin­ge­ne i Euro­pa.

Da det var på tide å kjø­re, var det enes­te vi viss­te at det hele skul­le star­te uten­for Wi­en og slut­te i Mün­chen. Mål og kjøre­rute for de re­spek­ti­ve da­ge­ne fikk vi vite ved fro­kost, da road­book-hef­te­ne ble delt ut.

TU­REN BE­GYN­TE I Tam­mer­fors, der vi las­tet min Katana, Hip­pies RSV Mil­le og Ju­has GSX-R på hen­ge­ren. Vi plan­la å ta Finn­li­nes fer­ge til Travemün­de og fort­set­te med bil til Mün­chen. Der skul­le vi etter­late bå­de bil og hen­ger og kjø­re syk­le­ne til Wi­en. Ved Nord­sjö havn traff vi Mark­ku, som kjør­te hele vei­en på to hjul – en vaske­ekte mo­tor­syk­list!

Etter en natt i Mün­chen be­gyn­te vi å ­gjø­re oss kla­re til å rei­se til Wi­en. Ikke en­gang den kor­tes­te vei­en til Wi­en var spe­si­elt kort. Da­gen had­de en viss Auto­bahn-be­to­ning, og høyde­punk­tet kom da vi noen mil fikk kjø­re om kapp med en Fer­ra­ri Ca­li­for­nia. Jeg måt­te nok hol­de tun­gen rett i mun­nen da tem­po­et steg til over 200 og ek­sos­rø­ret sub­bet i ­bak­ken hver gang vei­en sving­te til høy­re. Til­fel­dig­vis stop­pet bå­de vi og Fer­ra­ri­en på sam­me ben­sin­sta­sjon til lunsj. Bi­lis­te­ne kom over til oss, og de var bå­de in­ter­es­sert i syk­le­ne og hvor vi var på vei.

Helt fra be­gyn­nel­sen av vis­te det seg at tem­po­et vårt ble for mye å hol­de tritt med for den gam­le Suzu­ki­en. Jeg had­de kjørt shake­down på cirka 200 mil før tu­ren, men til tross for det­te fikk jeg pro­ble­mer når far­ten over­gikk van­lig kjø­ring i hjem­lan­det. Det førs­te jeg mer­ket var at det helt nye kje­det ble alt­for fort slakt, og det­te krev­de jus­te­ring.

Da jeg så kjør­te for­bi Apri­lia­en, for­tal­te Hippie at syk­ke­len min had­de sendt en re­al olje­sprut på ham. Nær­me­re gransk­ning vis­te at mo­to­rens un­der­del, sving­ar­men og ikke minst bak­hju­let had­de fått en fin olje­gla­sur. Pro­ble­met skyld­tes at olje­kjø­le­rens ban­jo­kob­ling had­de gitt etter.

Etter nød­ven­di­ge re­pa­ra­sjo­ner kun­ne vi fort­set­te tu­ren, og vi be­stem­te oss for å prø­ve å hol­de far­ten un­der 100. Et he­der­lig for­søk som imid­ler­tid ikke ble mer enn nett­opp det­te.

OM MOR­GE­NEN SAT­TE vi kurs mot en nær­lig­gen­de ben­sin­sta­sjon der vi skul­le tref­fe fins­ke Mikko og Vil­le, samt de rundt 30 and­re Can­non­ball-fø­rer­ne. Jeg fikk se at syk­ke­len jeg sat­te meg på var grup­pens se­nior med minst 15 års mar­gin. Etter litt mat og en kort gjen­nom­gang av hva det drei­de seg om, fikk vi road­book og ble sendt ut på even­tyr.

Him­me­len var be­stan­dig grå og vei­ene våte, men hel­dig­vis ble vi spart for hølj­regn. As­fal­ten var av va­rie­ren­de nivå, og der­med var også gre­pet så som så. Cirka 30 mil ­se­ne­re be­fant vi oss i byen Leoben drøye 10 mil fra ut­gangs­punk­tet; valg av snar­vei­er had­de vært svært vellykket.

Det våte og kal­de væ­ret gikk de­fi­ni­tivt på hu­mø­ret løs. Iste­den­for sports­li­ge dekk ­had­de nok regn­dekk vært et bed­re valg. Nå fikk jeg ikke helt dra nyt­ten av de fine vei­ene som ar­ran­gø­ren had­de valgt. Vil­le,

som ­had­de tid­li­ge­re er­fa­ring fra Can­non­ball, ­for­tal­te et­ter­på at uvær den førs­te ­da­gen er blitt en slags tra­di­sjon.

Un­der mid­da­gen fikk vi se hva ­Can­non­ball hand­ler om idet vi pl­ut­se­lig hør­te ly­den av en mo­tor som luk­ter på rødmar­ke­rin­gen. Ly­den kom sta­dig nær­me­re. To fy­rer som var for­sin­ket og gikk glipp av starten, had­de nå lo­ka­li­sert oss og gjort en stor­slått en­tré – ­bok­sta­ve­lig talt.

Nes­te mor­gen ble vi møtt av svært kjø­lig vær, det var bare et par pluss­gra­der. En prøve­start på Hip­pies Apri­lia fikk det kon­stan­te smi­let på lep­pe­ne hans til å for­svin­ne. Det be­gyn­te nem­lig å ren­ne ­kjøle­væs­ke fra ­syk­ke­len. Men hel­dig­vis var det bare snakk om en slange­klem­me som had­de løs­net, og snart kun­ne også Apri­lia­en kjø­re ivei.

In­gen av oss had­de kjørt med road­book tid­li­ge­re, men da vi først had­de kom­met oss ut av byen, var det ikke noe pro­blem å na­vi­ge­re. Vi had­de tenkt at fer­den skul­le gå til Slo­ve­nia, men iste­den ble kur­sen satt mot ­Ita­lia, og tu­ren skul­le bli svært lang. Cirka 65 mil, nær­me­re be­stemt. Den ble ikke kor­te­re av at vi kjør­te oss vill mer enn en gang.

Det var fjell­vei­er og at­ter fjell­vei­er som ven­tet oss. Idet vi stop­pet for en pau­se, kom det fra Ju­ha:

- Jeg har ald­ri hørt noen si at den lang­som­ me svin­gen på Alas­ta­ro-ba­nen er mor­som. Men dis­se ser­pen­t­in­vei­ene, de er jo som å kjø­re gjen­nom den­ne svin­gen om og om igjen!

I lø­pet av da­gen inn­så vi at vi tok oss frem svært sak­te på grunn av de hyp­pi­ge tank­stop­pe­ne. Må­let var å nå frem til Gar­da­sjø­en 17:00, men fort­sat­te vi slik, vil­le vi ikke være frem­me før sent på kvel­den. Så vi måt­te altså øke tem­po­et. Det var mye tra­fikk, og om­kjø­rings­mu­lig­he­te­ne var få. Gjen­nom­snitts­has­tig­he­ten var ikke spe­si­elt høy selv om gass­hån­den ble glad hver gang det var fri bane. Til slutt nåd­de vi må­let ved åtte­ti­den. Det var bare Mikko og Vil­le, samt Tho­mas fra Tyskland, som nåd­de frem før oss.

– Vi kom først. Men vi er ikke her for å kon­kur­re­re, smil­te Mikko da vi par­ker­te syk­le­ne.

Da syk­le­ne først sto i par­ke­rings­hal­len, gra­tu­ler­te vi hver­and­re. Da­gen had­de vært fan­tas­tisk. Alle så litt slit­ne ut, og per­son­lig kan jeg si at det føl­tes som om jeg had­de til­brakt hele da­gen med å prø­ve å kny­te sløy­fe på en jern­stang. I til­legg opp­da­get jeg at to av inn­sugs­gum­mi­ene had­de be­gynt å lek­ke i lø­pet av da­gen. Men det­te ble ord­net raskt ved hjelp av gaf­fa­tape.

MOR­GE­NEN ETTER MARATONDAGEN fikk vi kose oss med en mo­tor­båt­tur på Gar­da­sjø­en. Vi kjør­te rundt en god stund og be­und­ret land­ska­pet. Da­gens etap­pe var bare 29 mil lang, og før­te oss mot Sør-Tyrol.

Road­bookens ville­den­de mar­ke­rin­ger gjor­de at meste­par­ten av del­ta­ker­ne (in­klu­si­ve oss) kjør­te oss vill re­la­tivt tid­lig på da­gen. Sam­men holdt vi et kort møte, og be­stem­te oss der­et­ter for å set­te kurs mot nes­te sik­re lande­mer­ke.

Etter all for­vir­rin­gen måt­te vi na­tur­lig­vis kjø­re fle­re kilo­me­ter enn plan­lagt. Det­te in­ne­bar tre fjell­pass med en tem­pe­ra­tur som veks­let mel­lom 0,5 og 20 gra­der, samt helt fan­tas­tis­ke land­skap. På top­pen av det tred­je pas­set var det på tide med en pau­se sam­men med alle and­re som had­de kjørt seg vill. Ame­ri­ka­ne­ren Jere­my un­der­holdt oss med flot­te whe­e­lies.

Nes­te dag skul­le enda et fjell­pass for­se­res tid­lig om mor­ge­nen. To­talt kom hele dags- kjø­rin­gen på cirka 45 mil gjen­nom svin­ge­te om­rå­der til vi nåd­de frem til mo­tor­vei­en. Der­fra skul­le vi ta oss til Slo­ve­nia og videre til Kroa­tia på mind­re vei­er.

På fjell­vei­ene var fø­rer­ne med mer sving­ori­en­ter­te og moderne syk­ler selv­sagt ras­ke­re enn jeg. Men på den kjap­pe strek­nin­gen etter det førs­te pas­set var det min tur å kjø­re lengst frem­me. Da vi se­ne­re tok en pau­se, kom Hippie frem til meg og sa at han had­de hatt den rik­ti­ge si­den foran seg i road­booken, til for­skjell fra meg. Han had­de kun­net kjø­re om kapp og vist vei, men da had­de han gått glipp av gle­den med å se hvor­dan jeg kjem­pet med syk­ke­len.

VEI­EN TIL NES­TE fjell­pass var blitt stengt rett før vi an­kom, og vi ble tvun­get til å fin­ne en om­vei for å ta oss rundt fjel­let.

Da vi skul­le stop­pe for å skaf­fe oss bil­let­ter ved gren­sen, pas­set vi på å spi­se litt og stel­le med syk­le­ne. Vei­ene var svært hum­pe­te. Det­te, i kom­bi­na­sjon med tem­po­et, had­de med­ført al­vor­li­ge pro­ble­mer med inn­sugs­gum­mi­en på Katana­en. Dess­uten måt­te jeg stram­me kje­det hver dag. Apri­lia­en had­de be­gynt å ryke, prom­pe og kas­te flam­mer ut av ek­sos­rø­ret. Til og med den bombe­sik­re GSX-R-en stop­pet helt uven­tet et par gan­ger i full has­tig­het. Vi had­de bare kjørt i tre og en halv dag, men dis­se had­de vært vel­dig tøf­fe.

ETTER GREN­SEN TIL Slo­ve­nia fikk jeg lede grup­pen, og jeg kjør­te meg umid­del­bart vill. Hel­dig­vis fant vi raskt igjen den ret­te strek- nin­gen. Nå ble le­del­sen over­tatt av Hippie, som var litt for iv­rig. Da vi nær­met oss et kryss og skul­le svin­ge, gas­set han bare på, og det­te re­sul­ter­te i fle­re eks­tra kilo­me­ter i feil reg­ning. Mark­ku, som had­de opp­da­get fei­len, for­tal­te et­ter­på at han had­de for­søkt å få Hip­pies opp­merk­som­het, men man får jo all­tid litt tun­nel­syn når man kjø­rer på vel­dig svin­ge­te vei­er.

Etter en kort stund støt­te vi på noen bri­ter fra grup­pen, og vi slo oss sam­men. Sam­men­lagt var vi nær­me­re tjue syk­ler i grup­pen, og det­te gjor­de alt be­ty­de­lig enk­le­re ved den kroa­tis­ke gren­sen. Tol­ler­ne var ikke spe­si­elt in­ter­es­sert i å få se våre pass og do­ku­men­ter, men vin­ket til oss at vi skul­le kjø­re videre slik at vi ikke blok­ker­te hele grense­sta­sjo­nen. Fra gren­sen var det bare et kort styk­ke til den kroa­tis­ke Ri­vie­ra­en og Opati­ja.

Vel frem­me på ho­tel­let hen­tet vi oss litt inn, og jeg til­brak­te en stund med Katana­en. Et­ter­på had­de den fått prø­ve hvert enes­te lege­mid­del i ar­se­na­let; bå­de gaf­fa­tape, strips og stål­tråd.

Mor­ge­nen etter styr­te vi mot Auto­mo­to­drom Grob­nik for å til­brin­ge en fin mor­gen på ba­nen. Men det vis­te seg at ba­nen var stengt på grunn av sterk vind. Det­te gjor­de oss selv­føl­ge­lig litt mis­mo­di­ge. Vi be­stem­te oss for å kjø­re videre. Nå skul­le vi i det mins­te få godt med tid til den tenk­te dagsetap­pen på 38 mil.

Si­den tur­ka­me­ra­te­ne ikke var helt klar til å kjø­re mens jeg al­le­re­de satt på syk­ke­len, un­der­holdt jeg pub­li­kum med å teg­ne rea­le

gummispor på as­fal­ten. Men jeg fikk litt mer­ke­li­ge vib­ber, som om noe had­de gått i styk­ker. Uan­sett be­gyn­te vi tu­ren til­ba­ke til Ita­lia. Tem­po­et var gans­ke høyt, men li­ke­vel be­ha­ge­lig, og vi stop­pet bare for å be­und­re land­ska­pet.

Fjell­vei­en til Ita­lia var stengt. Men hel­dig­vis var om­vei­en bare drøye fem mil len­ger, iføl­ge GPS-en. Det var noen and­re Can­non­ball-fø­re­re som også sto ved vei­sper­rin­gen da vi kom dit, og vi be­stem­te oss for å kjø­re res­ten av da­gens etap­pe sam­men i en grup­pe.

Frem­me på ho­tel­let slo jeg meg ned for en nær­me­re gransk­ning av syk­ke­len. Da jeg løs­net dek­se­let over dre­vet, falt det ten­ner i gol­vet som ty­de­lig­vis had­de rø­ket etter bru­tal trik­sing med clutch­en.

Nes­te tenk­te etap­pe var det be­røm­te Gross­glock­ner, men på vei­en dit fikk vi vite at vei­en var stengt for mo­tor­syk­ler. Ar­ran­gø­ren rå­det oss til å kjø­re rett til Ørne­re­det, der vi skul­le spi­se lunsj. Det enes­te pro­ble­met var at vi ikke kun­ne føl­ge road­booken len­ger, og in­gen av oss viss­te hvor­dan man sa ”Ørne­re­det” på tysk, for ikke å snak­ke om adres­sen. Data­nett­ver­ket på mo­bil­te­le­fo­nen fun­ger­te ikke. Hel­dig­vis gikk det imid­ler­tid an å rin­ge. Vi fikk en SMS med adres­sen, og ved hjelp av GPS-en fant vi en om­vei.

Tu­ren til and­re si­den av fjel­let gikk gjen­nom en tun­nel. Da­gens kjø­li­ge start had­de gått på hu­mø­ret løs, men da vi kjør­te ut av tun­ne­len, var det som en helt ny verden møt­te oss. Tem­pe­ra­tu­ren steg cirka 15 gra­der, og kjø­rin­gen ble vel­dig mor­som igjen. GPS-en førs­te oss inn til en li­ten gård. Ei­e­ren for­tal­te hvor­dan vi skul­le kjø­re til Ørne­re­det. Land­ska­pet i om­rå­det er helt fan­tas­tisk.

Den sis­te etap­pen til Mün­chen var 28 mil lang, og jeg bega meg for­sik­tig i vei. Vei­ene var svært smi­di­ge, og de vid­un­der­li­ge høst­far­ge­ne på lø­vet fan­get opp­merk­som­he­ten vår.

Frem­me i Mün­chen fant vi ho­tel­let uten trøb­bel – for en gangs skyld. Stem­nin­gen hos reise­føl­get var på topp da vi kjør­te inn i par­ke­rings­an­leg­get. Da alle del­ta­ker­ne var kom­met i mål, var det tid for pre­mie­ut­de­ling.

I etter­kant kan jeg kon­sta­te­re at hele ­tu­ren var helt fan­tas­tisk. Da­ge­ne var fylt med utro­lig fine vei­er, og kvel­de­ne med sel­skap av like­sin­ne­de. Så hvis det fø­les som li­vet ditt mang­ler litt rock’n’roll, er Can­non­ball Bike Run et sik­kert bote­mid­del.

Jeg fikk høre at in­gen and­re vil­le tenkt på å ta med en 30 år gam­mel drag­racing-syk­kel på den­ne tu­ren.

Can­non­ball-fø­rer­ne an­kom­mer start­punk­tet uten­for Wi­en. Etter en uke had­de vi fått fle­re nye ven­ner.

Kjen­te syk­ler par­kert ved vei­kan­ten er en god ­unn­skyld­ning for å ta en pau­se.

Chris var litt for­sin­ket, men hans en­tré var mildt sagt im­po­ne­ren­de.

Igjen har Hippie for­le­det oss; den­ne gang et sted i Slo­ve­nia.

Å fin­ne riktig vei vis­te seg å være den størs­te ut­ford­rin­gen un­der eve­ne­men­tet.

Vi fikk in­gen bø­ter, men and­re had­de ikke like mye flaks. Po­liti­fol­ke­ne var som of­test venn­li­ge, og bø­te­ne var ikke ­sky­høye. Co­lin fikk til og med tes­te hvor­dan li­vet ser ut på and­re si­den av la­ser­må­le­ren.

Å var­me dek­ke­ne i ho­tell­kor­ri­do­ren er en måte å for­be­re­de seg til en dag på kal­de vei­er.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.