ØYA

Det sies at det er tre ting mo­tor­syk­lis­ter må opp­le­ve i lø­pet av li­vet; se Is­le of Man TT, kjø­re til Nord­kapp, og er­fa­re en run­de på Nür­bur­g­ring. La oss be­gyn­ne med gal­ska­pen på «TT We­ek».

Bike - - Outside -

DEN­NE UKA, SOM jeg vel­ger å de­fi­ne­re som «i skri­ven­de stund», kjø­res det år­li­ge klas­sis­ke TT-lø­pet på Is­le of Man i Irske­sjø­en. Der­for tenk­te jeg å dele noen av mine inn­trykk fra min førs­te (og fore­lø­pig enes­te) rei­se dit, som nå lig­ger seks år til­ba­ke i tid.

Farts­fes­ten på den­ne un­der­li­ge, lil­le øy­sta­ten star­tet så tid­lig som 1907. Unge og mo­di­ge menn på enk­le og lang­som­me mo­tor­syk­ler be­stem­te seg for å se hvem som kun­ne kjø­re raskest mu­lig rundt øya, og valg­te en drøyt seks mil lang run­de med start og mål i ho­ved­sta­den Douglas. Den gan­gen var un­der­la­get grus, og topp­has­tig­he­ten kan­skje opp mot 70-80 kilo­me­ter i ti­men. I dag, 110 år se­ne­re, er fort­satt run­den drøyt seks mil. Tra­se­en er stort sett den sam­me. Men un­der­la­get har blitt as­falt, og mo­tor­syk­le­ne har blitt uhyg­ge­lig ras­ke. I Su­perbike-klas­sen ser man nå topp­has­tig­he­ter på over 300 kilo­me­ter i ti­men, og run­de­re­kor­den gir en snitt­has­tig­het på 133 mi­les i ti­men, som til­sva­rer 214 kilo­me­ter i ti­men. På van­li­ge lande­vei­er. Mel­lom stein­gjer­der og te­le­fon­stol­per. Gjen­nom byer, over bro­er og fjell­over­gan­ger, langs for­taus­kan­ter og pigg­tråd­gjer­der. Full­sten­dig sykt.

Stem­nin­gen på den lil­le øya den år­li­ge uken i juni er helt unik. Mo­tor­syk­lis­ter fra hele Euro­pa val­far­ter til Is­le of Man for å opp­le­ve farts­fes­ten på nært hold. Strand­pro­me­na­den er smekk­full av par­ker­te mo­tor­syk­ler. De ko­se­li­ge pu­be­ne som man fin­ner over­alt, ho­tel­ler og pen­sjo­na­ter er stort sett stapp­ful­le av racin­g­en­tu­si­as­ter.

Jeg dro dit sam­men med tre kom­pi­ser som alle var første­reis­gut­ter. Vi valg­te den enk­le må­ten og fløy via Li­ver­pool. Ho­tell- rom­met i Douglas had­de vi book­et lang tid i for­vei­en, og min tid­li­ge­re fo­to­graf­kol­le­ga fra Bike-ti­den, Mac McDiar­mid som er fast inn­byg­ger på Is­le of Man, på­tok seg nok­så vel­vil­lig opp­dra­get med å være guide og kjent­mann for tre nys­gjer­ri­ge nord­menn.

Han kjør­te oss rundt «ba­nen» med sin bil, mens vi satt stor­øy­de og hør­te på vil­le his­to­ri­er om le­gen­da­ris­ke kra­sjer, even­tyr­li­ge has­tig­he­ter og mor­som­me anek­do­ter. Men det var først da­gen etter, un­der Su­perbike­tre­nin­gen, at det gikk opp for meg hvor full­sten­dig van­vit­tig det­te ar­ran­ge­men­tet fak­tisk er.

Etter litt gå­ing fra ho­tel­let end­te vi opp inn­til bane­kan­ten i den kjen­te ned­over­bak­ken Brae Hill, som er et par kilo­me­ter etter star­ten i Douglas. Her kom­mer mo­tor­syk­le­ne med ab­so­lutt bånn gass på tred­je- og fjerde­gir, langt over 200 kilo­me­ter i ti­men, gjen­nom et van­lig villa­om­rå­de der hvert hus har sin egen ut­kjør­sel. Også her med stein­mu­rer og lys­stol­per helt inn­til «ba­nen». I bun­nen av bak­ken er det en kom­pre­sjon, der fø­rer­ne bån­ner ut støt­dem­per­ne ak­kom­pag­nert av en sky av støv fra kå­pe­ne som sub­ber i as­fal­ten, før de slyn­ges vi­de­re mot den lil­le bakke­top­pen «Ago’s le­ap», som er opp­kalt etter 15-gan­ger ver­dens­mes­ter Giacomo Agostini, som ble av­bil­det på bak­hju­let akku­rat her en gang på 70-tal­let (da Is­le of Man fak­tisk var en del av VM­ka­len­de­ren).

Jeg var både fa­sci­nert og rys­tet på en gang. Med svet­te hånd­fla­ter og lang­som hode­rys­ting måt­te jeg kon­klu­de­re med at dis­se gut­ta er klin spen­na gær­ne. Po­en­get er at mo­tor­syk­le­ne for lengst har vokst ut av den­ne for­men for road­racing. Has­tig­he­ten er alt­for høy, og ri­si­ko­en er rett og slett uak­sep­ta­bel. Der­for er også an­tal­let ulyk­ker, ofte med fa­ta­le ut­fall, alt­for høyt. Men det er lett å for­stå fa­sci­na­sjo­nen. For Is­le of Man er TT We­ek en bære­bjel­ke i øko­no­mi­en. Tu­rist­in­du­stri­en er to­talt av­hen­gig av ar­ran­ge­men­tet, og det er uten­ke­lig å stan­se gal­ska­pen. Til det er det alt­for sto­re be­løp i sving. Like fullt frem­står det­te gate­lø­pet som en ana­kro­nis­me, en over­lev­ning fra en svun­nen tid. De fles­te and­re ste­der med sli­ke gate­løp gikk til det skrit­tet å byg­ge luk­ke­de ba­ner med for­svar­lig sik­ker­het. Som Br­no. Som Nür­bur­g­ring. Som Bar­ce­lo­na. Og man­ge and­re ste­der.

Jeg skul­le øns­ke Is­le of Man kun­ne gjort det sam­me. Stem­nin­gen had­de ikke trengt å bli øde­lagt. Tu­ris­te­ne vil­le fort­satt kom­me. Og plass har de mer enn nok av. Pri­sen for da­gens farts­fest, som man­ge av fø­rer­ne må be­ta­le, er rett og slett alt­for høy.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.