GRENSE­LØS KJÆR­LIG­HET

Et side­sprang be­gyn­te med begjær – og end­te med mord

Blodig Begjær - - Innhold - AV RO­BERT MURPHY

Fle­re rop. Et skrik. Et smell. Var det en stol som falt i gul­vet på sove­rom­met over, el­ler noe an­net? Tu­ris­ten så på ho­tell­klok­ken. To. Han ring­te re­sep­sjo­nen, og de send­te en natt­por­ti­er til suite 35, der smel­le­ne og skri­ke­ne had­de kom­met fra. En ustelt mann åp­net dø­ren og lo­vet å være stil­le.

Hvis det­te had­de vært i Frank­ri­ke, vil­le por­ti­eren kan­skje tatt et skritt til­ba­ke med et gisp av gjen­kjen­nel­se. “Var det ham?” vil­le han kan­skje spurt seg selv. Men ikke her, ikke i Li­tau­en. Det­te var bare nok et uten­landsk par som bråk­te for mye i de små ti­mer.

Brå­ket som tu­ris­ten had­de hørt fra rom­met over var ver­ken vold­som els­kov el­ler en for­druk­ken kran­gel etter hjem­komst fra natt­klub­ben. Den ustel­te man­nen, en be­rømt san­ger som var els­ket av mil­lio­ner, trakk seg til­ba­ke inn i Suite 35, kled­de av kjæ­res­tens slap­pe kropp og la hen­ne un­der dy­nen på sen­gen de­res. Ho­det hen­nes blød­de frem­de­les litt, men hva kun­ne han gjø­re med det? Han sat­te seg og skjen­ket seg en ny drink. Un­der dy­nen gled kjæ­res­ten hans, et av de mest be­røm­te an­sik­te­ne i fransk film, inn i den ko­ma­en som skul­le vol­de hen­nes død.

Det­te pa­rets kjær­lig­het fulg­te sine egne reg­ler. De var uor­to­dok­se, bo­hem­ske og krea­ti­ve, og he­le Frank­ri­ke snak­ket om de­res il­le­gi­ti­me for­hold. Hun, fra fil­made­len, had­de for­latt mann og barn for rocke­gu­den og mil­lio­næ­ren, som dum­pet kona si da­gen etter at hun fød­te bar­net hans.

I lø­pet av ti­mer var de­res amour i søke­ly­set – ikke på grunn av den li­den­ska­pe­li­ge og of­fent­li­ge såpe­ope­ra­en, men på grunn av hvor­dan for­hol­det slut­tet. Det ble ikke noe hjerte­skjæ­ren­de far­vel, in­gen hjem­komst til part­ner­ne de var gift med. Det var en vold­som kol­li­sjon mel­lom to els­ken­de som had­de fun­net sin sjele­fren­de sent i li­vet – uat­skil­le­li­ge tvil­ling­sje­ler som slet med å leve sam­men. Nå, da for­vent­nin­gen om et far­vel lå i luf­ten, kun­ne de ikke leve uten hver­and­re. Det ble en smer­te­lig kamp, og film­stjer­nen lå nå, med det an­sik­tet som van­lig­vis var å se på film­ler­re­tet, blo­dig og opp­skrub­bet i en ho­tell­seng mens li­vet sak­te eb­bet ut av hen­ne.

Fra fil­made­len

Ma­rie Trin­tig­nant voks­te opp i viss­het om at hun ikke vil­le føl­ge etter for­eld­re­ne inn i film­ver­de­nen. Mo­ren hen­nes, Na­di­ne Marquand, var en dyk­tig pro­du­sent, for­fat­ter og re­gis­sør av mer enn 30 fil­mer. Hen­nes Mo­na­mo­ur,mo­na­mo­ur ble no­mi­nert til Gull­pal­men un­der film­fes­ti­va­len i Can­nes i 1967. Fa­ren hen­nes, skue­spil­le­ren Jean-louis had­de spilt mot Bri­git­te Bar­dot i Og Gud­skap­tekvin­nen og had­de en lang, strå­len­de kar­rie­re i euro­pe­isk film. Han mot­tok pri­sen for bes­te regi i Can­nes i 1969.

Det var et dra­ma­tisk år i fa­mi­li­en Trin­tig­nant. Spe­bar­net de­res, Pau­li­ne, døde mens hun sov da fa­mi­li­en var i Roma på opp­tak. “Vi viss­te ikke hva som had­de skjedd,” skrev Jean-louis se­ne­re. “Na­di­ne og jeg be­stem­te oss bare for å leve vi­de­re for Ma­ries skyld.” Ma­rie, bare åtte år gam­mel, var utrøs­te­lig.

Ma­rie Trin­tig­nant ble født i Bou­log­neBil­lancourt, en vel­stå­en­de for­stad vest for Pa­ris. Hun ble mot­vil­lig skue­spil­ler. Ja, da hun var fi­re opp­tråd­te hun i mo­rens Mo­na­mo­ur,mo­na­mo­ur, men drøm­men hen­nes var å bli ve­te­ri­nær, ikke fil­me. Ven­ner snak­ket om en “syk­lig sje­nan­se”, og søs­te­rens død gjor­de hen­ne enda mer in­ne­slut­tet. Hun nek­tet å snak­ke.

Da hun ble ten­åring had­de hun vent seg til tan­ken om å føl­ge i fa­mi­li­ens fot­spor. Hun

had­de ialle­fall blitt dratt foran ka­me­ra­et av for­eld­re­ne et par gan­ger til. Hun var li­ten, som en alv, og rol­le­ne Ma­rie Trin­tig­nant spil­te re­flek­ter­te den fy­sis­ke sår­bar­he­ten hen­nes: kvin­ner fra sam­fun­nets yt­ter­kan­ter. En pro­sti­tu­ert i Lulu var kan­skje hen­nes mest be­røm­te rol­le. Men det ble li­ber­ti­ne­re og vam­per på vei­en mens me­ritt­lis­ten hen­nes voks­te. Hun vil­le “snak­ke for de som ikke for­tje­ner å bli snak­ket for.”

Ma­rie opp­nåd­de ald­ri sam­me stor­het el­ler stjerne­sta­tus som fa­ren, hun kom ald­ri helt på A-lis­ten. Kan­skje hun ikke bryd­de seg. Hen­nes sam­ti­di­ge, Charlotte Gains­bourg og Sop­hie Mar­ceau, var de an­sik­te­ne ma­ga­si­ne­ne slåss om å kli­ne opp på for­si­den, skue­spil­ler­ne som var nød­ven­di­ge på den røde lø­pe­ren til gla­mo­rø­se be­gi­ven­he­ter. Ma­rie Trin­tig­nant var på side­lin­jen.

Pri­vat­li­vet hen­nes had­de også en storm­full, ukon­trol­lert side som kun­ne pas­set en av ka­rak­te­re­ne hen­nes. “In­gen­ting er de­fi­ni­tivt for meg,” sa Ma­rie Trin­tig­nant en gang. Og et kort re­symé av det rot­løse pri­vat­li­vet hen­nes vi­ser li­ten lo­ja­li­tet til én mann. Hun fikk fi­re søn­ner med fi­re fed­re. Først var det mu­si­ke­ren Richard Ko­lin­ka, trom­mi­sen i 80-talls­ban­det Té­lép­hone. Han var far til hen­nes elds­te sønn, Ro­man. Men snart for­els­ket hun seg i skue­spil­le­ren Fran­cois Clu­zet, og se­ne­re fød­te hun de­res sønn Paul. Den tred­je søn­nen, Lé­on, var re­sul­ta­tet av et kort for­hold til Mat­hias Oth­nin-gi­rard. Men i 1998 kom den vik­tigs­te els­ke­ren hen­nes til da: for­fat­ter/re­gis­sør Sa­mu­el Ben­che­trit. De gif­tet seg og fikk hen­nes yngs­te sønn, Ju­les.

Mørkt begjær

Ma­rie Trin­tig­nant klar­te å være ven­ner med alle kjæ­res­te­ne sine, selv etter at hun had­de for­latt dem for den nes­te man­nen i li­vet hen­nes. Hun var frem­de­les sam­men med Ben­che­trit og for­be­red­te seg på å spil­le Ja­nis Jop­lin i ko­me­di­en Ja­ni­setjohn da hun for­tal­te ven­ner at hun vil­le se live mu­sikk. Noen fore­slo Noir De­sir – Mørkt Be­gjer – og den 3. juli 2002 møt­te hun ban­dets dyst­re san­ger for førs­te gang. Han het Ber­trand Can­tat. Noir De­sir had­de vært et av Frank­ri­kes best­sel­gen­de bands de sis­te åre­ne. De had­de star­tet for len­ge si­den, da de møt­tes på sko­len og ble ven­ner. Og etter å ha spilt på pu­ber og klub­ber, slo de en­de­lig gjen­nom i 1988.

Front­fi­gu­ren de­res ble ofte sam­men­lik­net med Jim Mor­ri­son i The Doors. Ber­trand Can­tat had­de et mørkt, ul­men­de ut­se­en­de og teks­te­ne hans had­de noe over­jor­disk ved seg. Men han ut­tryk­te også sin ind­re Bono, og på høy­den av sin be­røm­mel­se bruk­te Ber­trand Can­tat den til å støt­te uli­ke sa­ker, blant an­net Free Pa­le­sti­ne, Sa­ve the Pla­net, An­ti-glo­ba­li­sa­tion og Com­bat Racism.

Can­tat var gift da Ma­rie Trin­tig­nant møt­te ham. Han og de­sig­ner Krisz­ti­na Rá­dy gif­tet seg fem år tid­li­ge­re. De had­de en sønn, og hun ven­tet de­res and­re barn, men rocke­gu­den og skue­spil­le­ren ble vel­dig raskt uat­skil­le­li­ge. Da­gen etter at hun fød­te dat­te­ren de­res, ba Krisz­ti­na Can­tat om å bli hos Ma­rie.

De flyt­tet sam­men i Pa­ris. Men snart fulg­te han Ma­rie til Vil­nius, ho­ved­sta­den i Li­tau­en, der hun fil­met en tv-se­rie hun had­de skre­vet sam­men med mo­ren, og som Na­di­ne Marquand re­gis­ser­te. Can­tat, en mann som var vant til å være i sen­trum, var for en gangs skyld på side­lin­jen un­der opp­ta­ke­ne. Han føl­te seg fros­set ut på set­tet, så han stu­ret seg gjen­nom lan­ge da­ger i suite 35 på Do­mina Plaza ho­tel.

Hen­nes sis­te ti­mer

26. juli 2003 var fil­min­gen en­de­lig fer­dig. I en mys­tisk og nifs tekst­mel­ding til mo­ren den da­gen skrev Ma­rie Trin­tig­nant, “Vær klar over min sorg, og du vil få mer ro.” Hun sig­ner­te den “Fi­fil­le

HUN HAD­DE FÅTT “FLE­RE SLAG MOT AN­SIK­TET”... HUN SÅ “FORSLÅTT UT ... SOM ETTER EN BOK­SE­KAMP”.

Battue”, som be­tyr “din for­slåt­te lil­le jen­te”. Hva men­te hun? Det var in­gen tegn til vold fra kjæ­res­ten hen­nes.

Men det var en an­nen sms som star­tet det he­le, en Ma­rie fikk. Hun og ekte­man­nen, skue­spil­le­ren Sa­mu­el Ben­che­trit, var frem­de­les ven­ner. De­res film Ja­ni­setjohn skul­le snart ut og han fore­slo at de kom­bi­ner­te pro­moin­ter­vju­ene med en fa­mi­lie­fe­rie. Can­tat ble ra­sen­de, og han bruk­te de nes­te ti­me­ne på å prø­ve og få Ma­rie til å stå imot Ben­che­trit. Det var bare dem nå. Han had­de ringt kona si og sagt til hen­ne, “Jeg vil ikke at vi skal ha et nært for­hold len­ger,” og for­lang­te at Ma­rie også skul­le gjø­re det­te.

Det var en av­slut­nings­fest og etter­på pla­ner om å gå på en natt­klubb, men Can­tat in­sis­ter­te på at de dro hjem til en venn iste­den. Han drakk rødvin og vod­ka mens Ma­rie satt stil­le på so­fa­en. Can­tat had­de frem­de­les ikke glemt den på­gå­en­de ue­nig­he­ten de­res og krang­let om sms’en fra ekte­man­nen nok en gang. Hun sa in­gen­ting, og han kas­tet et glass og knus­te det. Ven­nen sa se­ne­re i et vitne­mål at Can­tat de­ret­ter dro Ma­rie på bei­na og så dyt­tet hen­ne ned igjen. “Jeg er in­gen­ting,” sa den sin­te rocke­stjer­nen og mil­lio­næ­ren. “Du er alt, og jeg er in­gen­ting.”

De dro til­ba­ke til suite 35 på Do­mina Plaza ho­tell, og dis­ku­sjo­nen om sms’en, man­nen og til­bu­det om en fa­mi­lie­fe­rie fort­sat­te. Can­tat sa se­ne­re at Ma­rie slo ham. I føl­ge hans ver­sjon av hen­del­se­ne den skjebne­svang­re kvel­den, falt han, reis­te seg og fi­ket til hen­ne. Ma­rie Trin­tig­nant ram­let på gul­vet og slo ho­det.

Ob­duk­sjo­nen sa noe an­net, og vis­te at hun had­de blitt slått med “fle­re slag mot an­sik­tet som for­år­sa­ket skalle­brudd, og slag mot fle­re and­re ste­der.” En lege som så hen­ne sa at hun så “forslått ut, som etter en bok­se­kamp.” Can­tat sa selv: “Alt skjed­de vel­dig fort. Jeg vil­le ald­ri, ald­ri at det skul­le gå sånn. Jeg skul­le ald­ri løf­tet hån­den. Og jeg ak­sep­te­rer ikke at jeg har løf­tet den. Jeg vet at det ikke er noe jeg kan gjø­re. Jeg vet at jeg bare kan be om til­gi­vel­se og det har jeg gjort helt fra starten av.” Full av an­ger la han til: “Vi lev­de i en spe­si­ell tid, jeg els­ket Ma­rie med he­le meg og jeg vil all­tid els­ke hen­ne. Jeg ten­ker på hen­ne hvert se­kund og jeg vil all­tid ten­ke på hen­ne. Jeg kan ikke stry­ke hen­ne fra hu­kom­mel­sen.”

Men gjen­stan­den for hans kjær­lig­het lå hjelpe­løs og forslått ved føt­te­ne hans. Etter kla­gen

fra tu­ris­ten un­der, kled­de han av Ma­rie og la hen­ne i sen­gen. Han kon­tak­tet ikke nød­eta­te­ne. Iste­den tok han opp mo­bi­len og ring­te først sin kone, de­ret­ter man­nen han og Ma­rie had­de krang­let om: Sa­mu­el Ben­che­trit. Man­nen til Ma­rie sa se­ne­re: “Han sa at de had­de krang­let. “Ikke noe al­vor­lig, ting gikk over styr. Det er over, hun so­ver.”

Kl 4.30 ring­te Can­tat Ma­ries bror Vin­cent, som også var i Vil­nius på opp­ta­ket. Can­tat nevn­te ikke kran­ge­len, men kla­get over at han ble eks­klu­dert fra Ma­ries fa­mi­lie. Vin­cent kom bort, og i mør­ket så han søs­te­ren i sen­gen. Men­ne­ne snak­ket i to ti­mer. Så gikk Vin­cent bort og så søs­te­rens for­slåt­te an­sikt. Det var Ma­ries bror som ring­te etter en am­bu­lan­se, ikke els­ke­ren hen­nes.

Can­tat gjor­de et for­søk på å ta li­vet av seg ved å slu­ke noen C-vi­ta­min­tab­let­ter og anti­de­pres­si­ver. I mel­lom­ti­den ble et fly som had­de en av Frank­ri­kes mest emi­nen­te nevro­ki­rur­ger om bord om­di­ri­gert fra Pa­ris til Li­tau­en. Ma­rie Trin­tig­nant ble brakt til­ba­ke til Frank­ri­ke, der to ope­ra­sjo­ner for å red­de li­vet hen­nes ble gjen­nom­ført. Men det var for­gje­ves. 1. au­gust døde hun av hjerne­blød­ning.

Can­tat satt i va­re­tekt i Vil­nius da Ma­rie døde. Han fikk ikke øye­blik­ke­lig vite om skjeb­nen hen­nes, si­den han ble an­sett som for svak til å bli in­for­mert. Det fal­ne ido­let ble et sym­bol på kvinne­mis­hand­ling i Frank­ri­ke. Mens noen ble rørt av at ko­nen Krisz­ti­na dro til Li­tau­en for å støt­te sin utro ekte­mann, be­trak­tet and­re ham som et sym­bol på mas­ku­lin un­der­tryk­kel­se. Hu­set hans i Frank­ri­ke ble brent ned og fa­mi­li­en mot­tok døds­trus­ler.

I rett­sa­ken i Vil­nius i mars 2004 sa han, “Vi els­ket hver­and­re og vår kjær­lig­het voks­te.” Mens Ma­ries mor satt i rett­sa­len, bønn­falt han fa­mi­li­en hen­nes: “Jeg vil gjer­ne for­tel­le dem om min for­tvi­li­el­se.” Hun så bort da han sa, “Jeg vil for­tel­le deg det­te selv om du ikke kla­rer å ta det inn. Jeg vil du skal vite at jeg els­ket Ma­rie.” Til tross for kjær­lig­hets­er­klæ­rin­ge­ne, be­skrev Na­di­ne Marquand se­ne­re Can­tat som “en mor­der jeg ikke et øye­blikk tror fø­ler an­ger.”

en stjer­ne fal­ler

29. mars 2004 ble Can­tat dømt til åtte år i feng­sel for ha be­gått uover­lagt drap. I sep­tem­ber sam­me år ble han flyt­tet fra Li­tau­en for å sone res­ten av dom­men i Frank­ri­ke. Da han ble løs­latt i 2007 ut­løs­te det ra­se­ri blant man­ge fransk­menn. Den da­væ­ren­de pre­si­den­ten ble kon­tak­tet av Ma­ries mek­ti­ge fa­mi­lie for å hind­re Cantats løs­la­tel­se, men det lyk­tes ikke.

La Mue­te, en ra­di­kal fe­mi­nist­or­ga­ni­sa­sjon, sa i en ut­ta­lel­se: “Fi­re år i feng­sel – er det pri­sen for en slik for­bry­tel­se? Så­kal­te kjær­lig­hets­drap blir frem­de­les for ofte sett på med mil­de øyne.” I Cantats førs­te in­ter­vju etter løs­la­tel­sen sa han til bla­det Le­sin­rocks: “Det er fryk­te­lig, av­skye­lig å ha blitt et sym­bol på vold mot kvin­ner.”

Han har se­ne­re prøvd å få fart på kar­rie­ren igjen. Noir De­sir ble opp­løst, og han dan­net si­den en duo som het ‘De­troit’, men man­ge mu­si­ke­re nek­tet å job­be med den døm­te draps­man­nen. Og når nav­net hans duk­ket opp på fes­ti­val­pro­gram­mer, ble det of­fent­li­ge pro­tes­ter. Han skul­le ha spilt på en se­rie fes­ti­va­ler den som­me­ren, men et opp­rop på net­tet sig­nert av 70 000 men­nes­ker var nok til å over­tale ham til å avlyse. I en ut­ta­lel­se i mars 2018 sa han: “Jeg har be­talt den gjel­den ret­ten døm­te meg til. Jeg har so­net dom­men. Jeg mot­tok in­gen pri­vi­le­gi­er. I dag øns­ker jeg meg, som en­hver bor­ger, ret­ten til å in­te­gre­res. Ret­ten til å ut­øve min pro­fe­sjon. Ret­ten for mine kjæ­re til å bo i Frank­ri­ke uten press el­ler in­ju­ri­er. Pub­li­kums rett til å gå på kon­ser­te­ne mine og høre på mu­sik­ken min.”

Men Ma­rie Trin­tig­nants fa­mi­lie på­pe­ker at Ma­rie had­de rett til å leve – en rett han fra­tok hen­ne med vold da han slo hen­ne bru­talt og ikke ring­te nød­eta­te­ne, noe som kun­ne ha red­det film­stjer­nens liv.

Og i kjøl­van­net av Har­vey Wein­steins­kan­da­len sier mot­stan­der­ne at å la Can­tat opp­tre “nor­ma­li­se­rer vold mot kvin­ner.” Ven­ner av Ber­trand Can­tat og Ma­rie Trin­tig­nant sier at pa­ret i de sis­te uke­ne de­res, be­gyn­te å sky and­re:

de trakk seg til­ba­ke fra gam­le ven­ner, og i hans til­fel­le band­med­lem­mer. “Ma­rie er vik­ti­ge­re enn alt an­net. Vik­ti­ge­re enn mu­sikk,” sa Can­tat. Noen me­ner at han i hen­ne så noe han ikke had­de selv. Var det med­lem­skap i eli­ten – om enn en filme­li­te? En vi­ta­li­tet, en for­bin­del­se med pub­li­kum? Uan­sett hvor man­ge folk som els­ket ham, had­de han ald­ri vært det hun var. Og hvis han ikke kun­ne få hen­ne, hvis det var en sjan­se, sel­ve en li­ten en, for at hun gikk til­ba­ke til ekte­man­nen, da skul­le in­gen ha hen­ne? Poe­ter kun­ne kan­skje skri­ve sorg­tungt om den­ne grense­løse kjær­lig­he­ten. And­re vil­le kal­le det vold i nære re­la­sjo­ner i sin mest eks­tre­me og tra­gis­ke form.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.