STUPFORELSKET

Da en bel­gisk fall­skjerm­hop­per døde etter­fors­ket po­li­ti­et for­hol­det mel­lom hen­ne og in­struk­tø­ren – og en ri­val

Blodig Begjær - - Innhold - TEKST TANITA MATTHEWS

På en frisk no­vem­ber­dag i 2006 møt­te Els Van Doren, en gift to­barns­mor, sitt skrem­men­de en­de­likt da hun styr­tet i dø­den i 190 kilo­me­ter i ti­men. Hun og en grup­pe av fall­skjerm­hop­pe­re had­de hop­pet ut av et fly i 4000 me­ters høy­de for å av­slut­te det som skul­le være et ru­tine­hopp, men mens res­ten av grup­pen dal­te trygt kun­ne de ikke an­net enn å se på mens Van Doren kjem­pet for å åpne fall­skjer­men sin. In­struk­tø­ren og els­ke­ren hen­nes, Mar­cel ‘Mars’ So­mers, for­tal­te se­ne­re hvor­dan han prøv­de å kom­me nær­me­re den bak­sen­de ele­ven sin i et for­søk på å red­de hen­ne, men det var for­gje­ves – han kun­ne ikke red­de hen­ne. Uten tegn på at ho­ved­skjer­men el­ler nød­skjer­men som er ment for sli­ke si­tua­sjo­ner åp­net seg, styr­tet hun ned i en hage i en for­stad øst for Op­glabbe­ek i Bel­gia.

Men da po­li­ti­et opp­da­get ka­me­ra­et som Van Doren had­de mon­tert på hjel­men og så vi­deo­opp­ta­ket der den pa­nis­ke fall­skjerm­hop­pe­ren prø­ve å red­de seg selv i øye­blik­ke­ne før sin død, ble det klart for dem at Van Dorens død ikke had­de vært en ulyk­ke el­ler et selv­mord, men at en el­ler an­nen helt be­visst had­de kut­tet fall­skjerm­sno­ren. Men hvem? En ra­sen­de ekte­mann lat­ter­lig­gjort av sin ko­nes utroskap? En sja­lu els­ker? El­ler en an­nen som had­de noe å tje­ne på at Van Doren var ute av bil­det?

Høy på kjær­lig­het

Da po­liti­tet be­gyn­te sin inn­le­den­de etter­forsk­ning av Van Dorens død, fikk de et le­ven­de bil­de av hvor­dan hun falt for in­struk­tø­ren, og bare må­ne­der se­ne­re falt i dø­den. Van Doren møt­te So­mers, en ne­der­landsk fall­skjerm­in­struk­tør i 2005 da hun ble med i fall­skjerm­klub­ben hans i Zwart­berg i Bel­gia, bare 32 kilo­me­ter fra den ne­der­lands­ke gren­sen. Hun var ikke den enes­te ele­ven som falt for sjar­men hans. Den 22 år gam­le barne­skole­læ­re­ren Els ‘Babs’ Clottemans ble også be­tatt.

Trio­en mø­tes hver helg på klub­ben, men So­mers møt­te kvin­ne­ne in­di­vi­du­elt også, van­lig­vis fre­dag kveld med Clottemans og lør­dag kveld med Van Doren. Han be­nek­tet at Van Doren viss­te om for­hol­det til Clottemans, men inn­røm­te at han inn­så at fø­lel­se­ne hans for den gif­te mo­ren ir­ri­ter­te den and­re elskerinnen. For­hol­det ut­vik­let seg til en tre­kant, og Clottemans ble over­dre­vent klar over at So­mers fore­trakk Van Doren. Han gjor­de det klart at hun kun­ne god­ta det el­ler gå sin vei.

Som­me­ren 2005 be­stem­te Clottemans at for­hol­det mel­lom Van Doren og So­mers skjøv hen­ne ut på side­lin­jen. Hun send­te et tru­en­de og ano­nymt brev til Van Doren og be­gyn­te å rin­ge hen­ne ustop­pe­lig. Gjen­nom de ti sis­te må­ne­de­ne før hun døde had­de Clottemans ringt Van Doren mer enn 200 gan­ger. Da stun­tet de­res 18. no­vem­ber 2006 end­te i tra­ge­die, had­de po­li­ti­et fle­re mis­tenk­te. Men Clottemans var ikke opp­rin­ne­lig på ra­da­ren de­res. Man­ge så på dem som go­de ven­ner, og få viss­te om tre­kan­ten som had­de spilt seg ut de sis­te må­ne­de­ne. Da Clottemans ble av­hørt av po­li­ti­et inn­røm­met hun at hun had­de vært tett på pa­ret, og at hun had­de et ro­man­tisk for­hold til So­mers, som “le­det hen­ne på vill­strå.” Men hun sa også at for­hol­det de­res had­de fa­det ut.

Clottemans for­tal­te et­ter­fors­ker­ne opp­rin­ne­lig at of­fe­ret var hen­nes “støt­te” og “bes­te venn”, men inn­røm­te at hun send­te hate­ful­le mel­din­ger til hen­ne for å få hen­ne til å drop­pe So­mers.

Bare en må­ned etter Van Dorens død for­søk­te Clottemans å begå selv­mord da So­mers of­fi­si­elt brød for­hol­det med hen­ne. Hun skul­le i et nytt av­hør med po­li­ti­et få ti­mer se­ne­re. Opp­før­se­len hen­nes alar­mer­te et­ter­fors­ker­ne, og etter at hun kom seg fort­sat­te po­li­ti­et å leg­ge press på hen­ne. Et selv­mords­brev hun etterlot seg til So­mers ga inn­trykk av skyld­fø­lel­se for sja­lu­si­en mot Van Doren, men da hun ble helt frisk in­sis­ter­te hun på sin uskyld. Da et­ter­fors­ker­ne av­hør­te So­mers inn­så de imid­ler­tid at trio­en ikke var så nære som Clottemans på­sto.

Iføl­ge So­mers, had­de han prøvd å “ris­te av seg” en klen­ge­te Clottemans etter et kort sek­su­elt for­hold, men hun had­de hengt på. Om­trent en uke før det sis­te hop­pet had­de en lyk­ke­lig uvi­ten­de Van Doren kom­met hjem til So­mers i Eind­ho­ven, der han og Clottemans had­de til­brakt kvel­den. Clottemans end­te opp på so­fa­en nede he­le nat­ten, mens So­mers og Van Doren sov oppe.

Et­ter­fors­ker­ne skjøn­te at det­te kun­ne vært øye­blik­ket da Clottemans klik­ket mens hun, gjen­nom veg­gen, hør­te det li­den­ska­pe­li­ge pa­ret ha sex. Van Dorens fall­skjerm lå i gan­gen, rett i nær­he­ten av der den av­vis­te elskerinnen skul­le sove. Det ble åpen­bart at Clottemans had­de mo­tiv og mu­lig­het, og med Van Doren ute av vei­en kun­ne hun fått man­nen hun els­ket for seg selv. Det tok et­ter­fors­ker­ne mer enn to må­ne­der å set­te sam­men hen­del­se­ne som le­det til Van Dorens død, men etter mer enn 100 ti­mer av­hør av Clottemans ar­res­ter­te po­li­ti­et hen­ne som mis­tenkt for mord.

him­mel­fal­len

An­kla­ge­ne mot Clottemans var helt og hol­dent ba­sert på in­di­si­er, og ad­vo­ka­te­ne hen­nes hev­det at he­le sa­ken var opp­rø­ren­de. Den søv­ni­ge byen Ton­ge­ren ble plut­se­lig åsted for iin­ter­na­sjo­nal opp­merk­som­het da den etter­leng­te­de retts­sa­ken be­gyn­te i sep­tem­ber 2010. Mer enn 200 vit­ner var inn­kalt i retts­sa­ken som gikk over fi­re uker. Journalistene pres­set seg inn i et rom ved si­den av retts­sa­len, der de kun­ne føl­ge for­hand­lin­ge­ne via skjer­mer. TV send­te di­rek­te så he­le lan­det kun­ne se på da dom­me­ren les­te en 68-si­ders til­ta­le som plas­ser­te Clottemans i sen­trum av det som ble kalt “et pa­sjons­drap”.

Ak­to­ra­tet hev­det at Clottemans, som had­de psy­kis­ke pro­ble­mer, had­de hørt pa­ret els­ke gjen­nom de tyn­ne veg­ge­ne i So­mers hjem. De på­sto at hun så rødt og kut­tet sno­re­ne på ri­va­lens fall­skjerm som hevn. So­mers be­skrev det han men­te var be­gi­ven­he­te­ne som før­te til dra­pet på elskerinnen hans: “Da Els og jeg gikk til sengs, heng­te Babs seg opp i det. Noe gikk istyk­ker,” sa han til ret­ten. “Hun tok en saks og kut­tet fall­skjerm­sno­re­ne. For meg er det det mest rea­lis­tis­ke sce­na­ri­et.” Han be­skrev se­ne­re Clottemans for ret­ten som en “vel­dig god kjæ­res­te.” Men, la han til, “Den Babs jeg kjen­te døde sam­men med Els. Hun har blitt til en ulv i fåre­klær.”

Han for­tal­te også om Clottemans’ rare opp­før­sel mor­ge­nen etter. “Lør­dag mor­gen lå Els og jeg nak­ne i sen­gen. Plut­se­lig kom hun inn og hop­pet oppi sen­gen. Jeg lå mel­lom Els og Babs i om­trent ti mi­nut­ter. Hun kje­det seg og så etter en hår­tør­rer.” So­mers sa at han trod­de Clottemans kom inn i rom­met full av adre­na­lin etter det morderiske på­fun­net. Sam­me kveld ven­tet hun uten­for hu­set hans til Van Doren dro, og de­ret­ter had­de de “rå sex.” Han had­de all­tid vært redd for at hun skul­le av­slø­re for­hol­det til Van Dorens ekte­mann Jan De Wil­de, en ju­ve­lér fra An­twer­pen

CLOTTEMANS KLIK­KET DA HUN HØR­TE GJEN­NOM VEG­GEN AT PA­RET HAD­DE SEX.

og fa­ren til de to bar­na hen­nes.

Den­ne ver­sjo­nen av Clottemans’ ka­rak­ter ble yt­ter­li­ge­re styr­ket av et an­net med­lem av fall­skjerm­grup­pen, som be­skrev Clottemans som “in­va­de­ren­de”, “over­dre­ven”, og en “dra­ma que­en”. En av de få so­li­de be­vi­se­ne som ble frem­lagt i rett­sa­len var det dra­ma­tis­ke opp­ta­ket fra Van Dorens ka­me­ra, som var fes­tet på hjel­men hen­nes. Man­nen og bar­na hen­nes for­lot retts­sa­len da of­fe­rets død spil­te seg ut på skjer­men.

I vi­deo­en ser man fi­re fall­skjerm­hop­pe­re sam­men­krø­pet in­ne i et Cess­na 208-fly, som ble fløy­et av pilot Luc Deij­gers. De var 4000 me­ter over bak­ken og alle lo, spøk­te og var i godt hu­mør. Uten­for var him­me­len klar, på tross av grup­pens frykt for at det meld­te regn­væ­ret skul­le slå til. Først hop­pet en grup­pe på fi­re ut av fly­et fulgt av to and­re. Så løf­tet Tom Bol­su­is, fall­skjerm­hop­pe­ren som le­det for­ma­sjo­nen, ar­men for å gi sig­nal til Clottemans, So­mers og Van Doren at det var tid for de­res hopp. Det som ikke se­es på ka­me­ra­et er at Clottemans som­let litt, hop­pet et par se­kun­der for sent til å slå føl­ge med dem. Vi­deo­en vi­ser Van Doren

fly­ten­de på ryg­gen, hun ser opp på den blå him­me­len og ut over land­ska­pet i Lim­burg. Mens hun dal­te kun­ne hun se bo­lig­om­rå­det Op­glabe­ek. Hun viss­te ikke at det­te var det sis­te hun fikk se før hun døde.

En ad­vo­kat som re­pre­sen­ter­te fa­mi­li­en Van Doren sa til ret­ten, “Det førs­te spørs­må­let man nor­malt stil­ler er om of­fe­ret led, om hun viss­te hva som skjed­de. Vi tren­ger ikke spør­re, det ble fil­met.“Til tross for in­di­sie­ne på at Van Dorens død ikke var et selv­mord, var det ikke noe Dna-be­vis som di­rek­te knyt­tet Clottemans til mor­det. Clottemans be­nek­tet en­hver rol­le i ven­nens død. Hun sa til jury­en at po­li­ti­et, i lø­pet av de man­ge ti­me­ne med av­hør, “vil­le at jeg skul­le til­stå. Men til­stå hva? Jeg kun­ne ikke til­stå, si­den jeg ikke had­de gjort noe.”

Of­fe­rets fall­skjerm med de av­kut­te­de sno­re­ne ble også lagt frem som be­vis. Eks­per­ter for­klar­te at det kun vil­le tatt se­kun­der å kap­pe dem. I 2007 skrev Clottemans til en bel­gisk avis om Van Doren. Hun for­klar­te at hun den gan­gen led av lav selv­fø­lel­se. “Jeg viss­te all­tid at jeg var num­mer to for Mar­cel,” skrev hun.

Fritt fall

Tre psy­ko­lo­ger un­der­søk­te Clottemans og be­skrev hen­ne i rap­por­ten sin som “nar­sis­sis­tisk” og “dypt psy­ko­pa­tisk”. De kom­men­ter­te også hvor­dan hun klar­te å be­va­re fa­sa­den til tross for at hun had­de mis­tet en venn i en tra­gisk ulyk­ke, og at hun un­der alt sam­men var “kald og fø­lel­ses­løs”. Le­ge­ne kon­klu­der­te med at fa­rens død, da hun bare var to år gam­mel, var hen­del­sen som had­de bi­dratt til hen­nes nå­væ­ren­de sinns­til­stand. Hans død på­vir­ket hen­ne dypt, og da hun var 16, prøv­de hun å begå selv­mord, noe som tvang hen­ne til å søke psy­ko­log­hjelp. Psy­ko­lo­ge­ne vur­der­te hen­ne som “en fare for sam­fun­net”.

Clottemans’ usta­bi­le sinn var den enes­te for­mil­den­de om­sten­dig­he­ten iføl­ge Michel Jor­dans, dom­me­ren som før­te den høy­pro­fi­ler­te sa­ken. Men hen­nes ad­vo­kat Vic Van Aelst på­sto at det ikke fan­tes “et fnugg av be­vis som rett­fer­dig­gjør å sten­ge noen in­ne i en cel­le res­ten av li­vet, bare ho­kus po­kus.” For­sva­ret hvil­te ikke bare på man­ge­len på be­vis, men på på­stan­den om at Clottemans ikke var for­els­ket i So­mers. Ad­vo­ka­ten hen­nes be­nek­tet ikke at det had­de vært et for­hold mel­lom hans kli­ent og So­mers, men av­vis­te in­ten­si­te­ten i det som slad­der og ryk­ter.

I et for­søk på å be­kref­te den men­ta­le sta­bi­li­te­ten til kli­en­ten sin, på­pek­te han at hun had­de full­ført læ­rer­sko­len og had­de job­bet som barn­skole­læ­rer i by­de­len An­der­lecht i Brussel si­den hun ble løs­latt mot kau­sjon i 2008. Han hev­det også at kli­en­ten hans had­de blitt yd­my­ket og tru­et av et­ter­fors­ker­ne da de av­hør­te hen­ne, og la til at de had­de la­get seg sin egen ver­sjon av sann­he­ten og ikke var vil­li­ge til å av­vi­ke fra den, noe som fikk dem til å fo­ku­se­re en­si­dig på hen­ne som mis­tenkt.

DET FØRS­TE SPØRS­MÅ­LET EN FA­MI­LIE STIL­LER ER OM OF­FE­RET LED ... VI TREN­GER IKKE SPØR­RE, DET BLE FIL­MET.

På tross av man­ge­len på grunn­leg­gen­de ele­men­ter for skyld – til­stå­el­se, fel­len­de be­vis og vit­ner – ble Clottemans dømt til 30 år i feng­sel den 21. ok­to­ber 2010, etter at jury­en på sju menn og fem kvin­ner avgjorde at hun var skyl­dig i over­lagt drap. Dom­men var bare en hårs­bredd unna livs­tid. Ved straffe­ut­må­lin­gen sa dom­me­ren: “Fak­ta er svært styg­ge og av­gjø­ren­de. Of­fe­ret had­de ikke en sjan­se og opp­lev­de be­visst at dø­den nær­met seg. Det fins in­gen for­mil­den­de om­sten­dig­he­ter. Til­tal­te er en frem­ti­dig fare.” Da dom­men ble lest opp, sto Clottemans fø­lel­ses­løs og lyt­tet til skjeb­nen hun ble til­delt av retts­sys­te­met. Etter bel­gisk lov kan hun søke om prøve­løs­la­tel­se etter å ha so­net en tredje­del av dom­men – der­med kan hun søke om å kom­me ut i 2020. Hun be­nek­ter fort­satt å ha be­gått dra­pet.

UN­DER En­kel­te me­ner Clottemans har blitt of­fer for jus­tis­mord på grunn av man­ge­len på Dna-be­vis. En demo slapp bal­lon­ger mot him­me­len i pro­test mot Clottemans’ dom på 30 år for dra­pet på ri­va­len.

VENST­RE Til­tal­te hev­det at hun had­de fun­net et mang­len­de styk­ke av Van Dorens fall­skjerm “til­fel­dig” i et tre da hun hd­de kjørt seg bort, noe som fikk els­ke­ren til å mis­ten­ke at hun skjul­te noe.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.