AMAN­DA KNOX

Skyld­tes Me­re­dith Ker­chers død en sex­lek som gikk alt­for langt el­ler noe ver­re?

Blodig Begjær - - Innhold - AV: JO­NAT­HAN HATFULL

Vi er alle eks­per­ter nå. Tenk på alle de ti­me­ne du har fulgt med på krim­se­ri­er som for­kla­rer hvor­dan du kan se et glimt i en manns an­sikt som for­tel­ler at han er skyl­dig, el­ler hvor­dan be­vis­ma­te­ria­le kan tuk­les med. Tenk på Tv-se­ri­er som CSI el­ler The Wi­re som på­be­ro­per seg å være «ak­ku­rat som ekte po­liti­ar­beid». Bare tenk på hvor sin­na du ble da du så Ma­king A Mur­de­rer. Vi lu­res til å tro at vi har blitt eks­per­ter på lov, or­den og kri­mi­nal­psy­ko­lo­gi – og det kan være far­lig. Media gir oss dis­se verk­tøy­ene, og de ser­ve­rer oss også hand­lin­gen.

En tra­ge­die som opp som en pa­ro­di

1. no­vem­ber 2007 fant en helt gru­som hen­del­se sted i den ita­li­ens­ke byen Peru­gia. Dra­pet på Me­re­dith Kercher var sjok­ke­ren­de. Den bru­ta­le for­bry­tel­sen som fra­tok en ung kvin­ne li­vet langt hjemme­fra, fan­get he­le ver­dens opp­merk­som­het, og medie­ne inn­tok byen i sto­re hor­der. Det som skjed­de i kjøl­van­net, er frem­de­les et en­de­løst ved­heng til og en av­spo­ring fra en tra­ge­die som har vart i nes­ten ti år. Det har tvun­get fram uen­de­li­ge dis­ku­sjo­ner, kon­spi­ra­sjo­ner og be­skyld­nin­ger, og in­gen­ting ty­der på at det skal avta.

«Jeg hus­ker at his­to­ri­en star­tet. Det var ab­so­lutt en sak som ble pro­se­dert i media helt fra be­gyn­nel­sen, og sa­ken had­de alle in­gre­di­en­se­ne som ga den ny­hets­ver­di», for­tal­te kri­mi­no­logi­pro­fes­sor dr. Eliza­beth Yard­ley ved Bir­ming­ham City Uni­ver­sity til Re­al Crime. «Vi skjøn­te at det­te var en histo­rie som ald­ri vil­le for­svin­ne, men jeg hus­ker jeg hå­pet den gan­gen at po­liti­et­ter­forsk­nin­gen var vann­tett, og at de vil­le kla­re å føl­ge alle ru­ti­ner ned til mins­te bok­stav. Dess­ver­re klar­te de ikke det.»

På det tids­punk­tet ut­gjor­de sel­ve ugjer­nin­gen om­trent halv­par­ten av den of­fent­li­ge debatten, hvis det i det he­le tatt var så mye. Men vi må ikke glem­me det egentlige of­fe­ret i den­ne sa­ken. Den per­sonen som ikke len­ger har en stem­me, som ikke kan for­tel­le sann­he­ten.

Me­re­dith Kercher var en venn­lig, po­pu­lær 21-åring fra Sør-london som stu­der­te euro­pe­isk po­li­tikk og ita­li­ensk ved uni­ver­si­te­tet i Le­eds da hun reis­te til uni­ver­si­te­tet i Peru­gia i ok­to­ber 2007. Da hun ble fun­net død i lei­lig­he­ten som hun del­te med tre and­re kvin­ner i Via del­la Per­go­la, var hun kniv­stuk­ket og sek­su­elt mis­brukt. Det­te er ube­strid­te fak­ta. Så hvor­dan har man klart å haus­se det opp til et så om­stridt mys­te­ri­um?

Sva­ret på det spørs­må­let fin­nes hos Me­re­diths rom­venn­in­ne Aman­da Knox, som raskt ble midt­punk­tet i he­le sir­ku­set. Det er hen­nes an­sikt som as­so­si­e­res med sa­ken, og hun er ka­ta­ly­sa­to­ren for alle dis­ku­sjo­ne­ne.

«Det vi fant ut, og det vi fort­satt ser, er at alle har en me­ning i en el­ler an­nen ret­ning, og slik vil det tro­lig være for all­tid». for­tal­te Rod Black­hurst, co-re­gis­sør for Net­flix-do­ku­men­ta­ren Aman­da Knox, til Re­al Crime. «Det er så man­ge ele­men­ter i den­ne sa­ken, og må­ten den ble pre­sen­tert for pub­li­kum på, ap­pel­le­rer til fryk­ten i oss. Det er et snev av Hitch­cock her, ikke sant? Aman­da kun­ne bli opp­fat­tet som jom­fru­en i nød, mens and­re så på hen­ne som ul­ven i fåre­klær. Der­med ble his­to­ri­en pre­sen­tert på en måte som fikk pub­li­kum til å slu­ke ag­net og øns­ke sta­dig mer. He­le ver­den had­de en me­ning, og det var in­ter­es­sant å se. Hvor­for er vi som sam­funn og kul­tur så fa­sci­nert av sli­ke his­to­ri­er?»

Vil­le teori­er

Vi kan be­gyn­ne med de mot­stri­den­de ver­sjo­ne­ne av hva som hendte. Vi har Knox’ ver­sjon, vi har ak­to­ra­tets ver­sjon, og selv­sagt all­menn­he­tens ver­sjon. Men la oss star­te med den ver­sjo­nen som ho­ved­per­sonen i Net­flix-do­ku­men­ta­ren selv lan­se­rer. Aman­da Knox hev­der at hun sov i kjæ­res­ten Raf­fa­ele Sol­leci­tos lei­lig­het den nat­ten dra­pet skjed­de. Nes­te mor­gen gikk hun hjem til sin egen lei­lig­het for å du­sje, og hun opp­da­get noen blod­drå­per på gul­vet. Hun tenk­te det var men­strua­sjons­blod fra Kercher, noe som var en hy­giene­sak og ikke et be­vis på lov­brudd, og hun gikk i du­sjen. I fil­men hev­der hun at det var av­fø­ring i toa­lett­skå­len som fikk hen­ne til å ten­ke at noe var galt. Da hun ban­ket på dø­ren til rom­venn­in­nen uten å få svar, ring­te hun Sol­leci­to, som opp­da­get tegn på inn­brudd, og han klar­te ikke å bry­te opp dø­ren. De ring­te po­li­ti­et, som klar­te å kom­me seg inn i rom­met, og det var der Me­re­diths døde kropp ble fun­net.

DET PO­LI­TI­ET KUN­NE PEKE DI­REK­TE PÅ, VAR AMAN­DA KNOX’ AD­FERD ETTER DRA­PET.

Ak­to­ra­tet me­ner at Knox og Sol­leci­to var til ste­de den nat­ten, sam­men med Rudy Gue­de, en lo­kal mann med rulle­blad, og at de sto bak dra­pet. Vi kjen­ner alle til over­skrif­ter som «narko­d­re­vet sex­lek gikk galt», men de­tal­je­ne end­ret seg i lø­pet av etter­forsk­nin­gen. Ak­tor Gi­uli­a­no Mig­ni­ni me­ner at Kercher «skjel­te ut» Knox for hen­nes løs­ak­tig­het, og at den ra­sen­de ame­ri­ka­ne­ren rea­ger­te på en svært vol­de­lig måte og ut­ford­ret de to men­ne­ne til å gjø­re noe gru­somt. Det var et ma­re­ritt­ak­tig sce­na­rio, men hvor er de hånd­fas­te be­vi­se­ne for det?

«Åste­det ble vir­ke­lig van­skjøt­tet, og det ska­per vel­dig man­ge pro­ble­mer», for­tal­te dr. Yard­ley. De fy­sis­ke be­vi­se­ne var upå­li­te­li­ge, og det ble av­gjø­ren­de. Det ble fun­net en kniv i Sol­leci­tos lei­lig­het etter dra­pet, og det ble sagt at Ker­chers DNA var på kni­ven. Det­te skul­le være ugjen­dri­ve­lig be­vis. Men det var det ikke. Un­der anke­sa­ken ble det av­gjort at den po­si­ti­ve Dna-tes­ten stam­met fra gro­ve feil be­gått av team­et som sam­let inn be­vi­se­ne. En bh-spen­ne med DNA fra Sol­leci­to og fi­re and­re per­soner var også upå­li­te­lig for­di den ble fun­net 47 da­ger etter dra­pet, og da var åste­det om­gjort til et ned­tråk­ket kaos. Lystes­ting vis­te fot­spor som match­et Knox’ og Sol­leci­tos, men de kun­ne ikke be­vi­se at de kom fra blod, for­di Ker­chers DNA mang­let. Dis­se ure­gel­mes­sig­he­te­ne og tab­be­ne ble grunn­stei­nen i Knox’ og Sol­leci­tos vel­lyk­ke­de anke og den førs­te kjen­nel­sen med «ikke skyl­dig» 3. ok­to­ber 2011.

Det sam­me gjel­der for ak­to­ra­tets vit­ner, som alle falt sam­men så fort de ble satt un­der press. Vitne­må­le­ne til An­to­nio Cu­ra­tolo og He­ku­ran Ko­ko­ma­ni holdt ikke vann da de ble pres­set av for­sva­rer­ne. Bu­tikk­ei­e­ren Mar­co Quin­ta­val­le, som hev­det at Aman­da had­de kjøpt ren­gjø­rings­pro­duk­ter i all hast, had­de ikke hånd­fas­te be­vis som kun­ne un­der­byg­ge på­stan­den. Ikke en­gang på­stan­de­ne om at Sol­leci­to og Knox had­de ar­ran­gert inn­brud­det og ren­gjort åste­det, kun­ne be­vi­ses.

Det ak­tor Gi­uli­a­no Mig­ni­ni og po­li­ti­et kun­ne peke di­rek­te på, var Aman­da Knox’ ad­ferd etter dra­pet. Hun vir­ket helt ube­rørt fra det øye­blik­ket po­li­ti­et an­kom lei­lig­he­ten. Hun ble fil­met da hun kysset Sol­leci­to uten­for åste­det (mer om det snart). Ker­chers ven­ner men­te hun var kald. Hun skal til og med ha dan­set mens hun vis­te po­li­ti­et inn i hu­set for å se på åste­det på nytt. Knox’ ad­ferd kan kan­skje være grun­nen til at po­li­ti­et ret­tet søke­ly­set mot hen­ne så raskt, og ad­fer­den var en stor del av år­sa­ken til at pub­li­kum gjor­de seg opp en me­ning om hen­ne så raskt som de gjor­de.

«Når noen kob­les til en slik hen­del­se, vil alt de gjør bli

grans­ket av eks­per­ter og selv­opp­nevn­te eks­per­ter», for­tel­ler dr. Yard­ley. «I draps­sa­ker ser man ofte på presse­kon­fe­ran­sen med of­fe­rets fa­mi­lie og lu­rer på hvem av dem som gjor­de det. Vi føl­ger med på hvor fø­lel­ses­mes­sig be­rør­te de er, om de er opp­rør­te nok. Jeg tror vi ofte for­ven­ter at man skal opp­tre på en be­stemt måte når man opp­le­ver noe slikt, og når de ikke gjør det, så kan vi peke på dem og si at de ikke opp­fø­rer seg rik­tig, og at de der­for er inn­blan­det på en el­ler an­nen måte.»

Sex-skryt

Det­te kon­sep­tet med pas­sen­de ad­ferd kom­mer kri­mi­no­lo­ger, eks­per­ter og myn­dig­he­ter he­le ti­den til­ba­ke til. Vi ser etter sprek­ker i fa­sa­den, vi ser etter en av­slø­ring. Knox ga oss den nes­ten umid­del­bart, og det ble et av de mest øde­leg­gen­de våp­ne­ne i ak­to­ra­tets ar­se­nal.

«Det er et øye­blikk der Aman­da og Raf­fa­ele kys­ser uten­for hu­set, og det ble nes­ten det mest le­gen­da­ris­ke bil­det i he­le ver­den,» for­tel­ler Bri­an Mcginn, co-re­gis­sør for Aman­da Knox­fil­men. «Man­ge men­te at det å kys­se kjæ­res­ten uten­for åste­det var en ad­ferd som var eks­tremt upas­sen­de etter at rom­venn­in­nen din var fun­net død. Vi syn­tes ab­so­lutt det var fa­sci­ne­ren­de, og vi job­bet hardt for å gi se­er­ne per­spek­tiv på dis­se hen­del­se­ne, slik at alle kun­ne for­stå at det­te bil­det kun­ne ses fra man­ge uli­ke stå­ste­der. Det var ab­so­lutt noen som men­te det var upas­sen­de, og det var ab­so­lutt noen som tenk­te at det var en nor­mal måte å trøs­te hver­and­re på, etter en så trau­ma­tisk opp­le­vel­se.»

Det ba­lan­ser­te sy­net skul­le kom­me se­ne­re, når man had­de etterpå­klok­skap og per­spek­tiv å lene seg på. I da­ge­ne etter Ker­chers drap ble opp­merk­som­he­ten ret­tet mot Knox’ utro­li­ge vill­skap, og overskriftene be­gyn­te å for­tel­le his­to­ri­en om den mis­tenk­te i ste­det for of­fe­ret.

«I kri­mi­no­lo­gi­en har vi et kon­sept som kal­les det ide­el­le of­fe­ret», for­klar­te dr. Yard­ley. «Helt en­kelt går det ut på at vi ser på noen men­nes­ker som mer ver­di­ge en of­fer­sta­tus, men­nes­ker som er full­sten­dig uten skyld, som ikke har gjort seg for­tjent til det som skjed­de, og Me­re­dith Kercher er ab­so­lutt det ide­el­le of­fe­ret. På den and­re si­den har man, og det­te er ikke et vi­ten­ska­pe­lig kon­sept el­ler noe, men du har også den ide­el­le lov­bry­te­ren. Den per­sonen som har en ad­ferd som er helt uten­om det van­li­ge, og noen som skil­ler seg ut som en av­vi­ker, noen som ikke opp­fø­rer som de bur­de. Jeg tror vi be­gyn­te å se lov­bry­ter­stem­pel­et på Aman­da gans­ke tid­lig, og man­ge av ek­semp­le­ne på hen­nes ad­ferd var slik.»

Den­ne ad­fer­den kan ha blitt brukt av bå­de ak­to­ra­tet og of­fent­lig­he­ten for å for­døm­me Knox, men det var langt fra det enes­te som vek­ket in­ter­es­sen. Det var en grunn til at hun var i søke­ly­set i ste­det for Sol­leci­to el­ler Gue­de, og det er sam­me grunn som fikk Mig­ni­ni til å dra en slut­ning om mor­de­rens kjønn, for­di det var plas­sert et pledd over of­fe­ret etter mor­det.

«Jeg tror vi er fa­sci­nert av kvin­ner som dre­per og kvin­ner som be­skyl­des for å dre­pe, mye mer enn vi er av menn», sa dr. Yard­ley. «Det er for­di det of­test er menn som be­går drap – i Eng­land og Wa­les tror jeg rundt 90 pro­sent av de draps­mis­tenk­te er menn og bare ti pro­sent er kvin­ner. Tan­ken på kvin­ner og vold er noe vi frem­de­les blir fa­sci­nert av. Så det er in­gen over­ras­kel­se at hun be­fant seg midt i be­gi­ven­he­te­nes sen­trum, si­den det går rett inn i den po­pu­lær­kul­tu­rel­le fa­sci­na­sjo­nen med kvin­ner som over­skri­der gren­se­ne for så­kalt fe­mi­nin og om­sorgs­full ad­ferd.»

«Foxy Knoxy»

Når vi ten­ker på over­skri­del­se av gren­ser, så var det selv­sagt også en sek­su­ell in­gre­di­ens med i bil­det. Aman­da Knox var en ung kvin­ne som var sek­su­elt ak­tiv, og over­skrif­ter som «Død jen­te fryk­tet Knox’ sex­le­ke» ble klist­ret over avis­for­si­de­ne. Ide­en om at Kercher var liv­redd for Knox’ frek­ke løs­ak­tig­het, var en bære­bjel­ke i ak­to­ra­tets sak, og de men­te det var det som ut­løs­te an­gre­pet. I mel­lom­ti­den ble nav­net til jen­ta fra Sør-london på avis­for­si­de­ne er­stat­tet av en ide­ell mis­tenkt som ble mer uhyr­lig for hver dag som gikk.

«Vi bru­ker uli­ke måle­stok­ker for å døm­me menn og kvin­ners ad­ferd, og jeg tror det kon­ser­va­ti­ve sy­net i Ita­lia og ka­tols­ke land om hvor­dan kvin­ner skal opp­fø­re seg, var med på å for­ster­ke det­te», for­tal­te dr. Yard­ley. «Lo­kal­be­folk­nin­gen var gans­ke sjok­kert over opp­før­se­len hen­nes, men det er en stu­dent­by, og uni­ver­si­te­tet ut­gjør en stor del av li­vet i Peru­gia, så jeg tror nok ad­fer­den hen­nes ikke var så uvan­lig. Men jeg tror også at det er en fø­lel­se av for­døm­mel­se, og at alle må­te­ne hun opp­fø­rer seg på ikke er slik en kvin­ne skal opp­fø­re seg.»

Knox’ kjønn, hen­nes sek­su­ali­tet, pene ut­se­en­de og ad­ferd skap­te en per­fekt si­tua­sjon for medie­ne. Hun ble pre­sen­tert som en machia­vel­lisk isjom­fru som bruk­te sex for å få menn til å gjø­re grusomme ting for hen­ne. Hun ble fram­stilt som en for­skrudd gær­ning som ikke vis­te den mins­te an­ger for det hun had­de gjort. Det er ikke rart det skap­te så stor sen­sa­sjon: Ver­sjo­nen som ble pre­sen­tert av medie­ne, hø­res ut som hand­lin­gen i en film. Dr. Yard­ley for­kla­rer: «Det uvan­li­ge ele­men­tet er det som gjør folk nys­gjer­ri­ge, og det er et kon­sept jeg un­der­vi­ser om sis­te året på kri­mi­no­logi­stu­di­et som kal­les ’ny­hets­ver­di­er’. Kri­mi­no­log Yvon­ne Jew­kes har satt opp tolv kri­mi­nal­ny­hets­ver­di­er – det som gjør en kri­mi­nal­his­to­rie til godt ny­hets­stoff. Og den­ne sa­ken har alle dis­se in­gre­di­en­se­ne: den har et ele­ment av noe uvan­lig, den har vold, den har sex, og den har en unik, uvan­lig vri. Jeg tror at hvis Aman­da Knox ikke had­de blitt kob­let til el­ler an­gi­ve­lig vært in­volvert i sa­ken, vil­le det vært en helt an­nen histo­rie. Det vil­le tro­lig vært en mind­re fram­tre­den­de sak.»

Men fram­tre­den­de var den i al­ler høy­es­te grad. Det var umu­lig å over­se medie­nes ild­storm rundt retts­sa­ken, og nye og sjok­ke­ren­de opp­lys­nin­ger duk­ket opp med skrem­men­de has­tig­het. Med så mye pres­se og så man­ge me­nin­ger som svir­ret rundt retts­sa­ken, er det ikke vans­ke­lig å ten­ke seg pres­set på bå­de etter­fors­ke­re og alle som prøv­de å hol­de seg nøy­tra­le. «Jeg tror det har en enorm på­virk­ning, si­den alle har til­gang til in­ter­nett, og når du har en retts­sak med en jury, har du en­kelt­men­nes­ker som har lest om mord­sa­ker på net­tet, Twit­ter el­ler Face­bo­ok», sa dr. Yard­ley. «Alle er mer eks­po­nert for uli­ke me­nin­ger, si­den de fin­nes over­alt rundt oss nå for ti­den. Nye medi­er har end­ret det straffe­retts­li­ge land­ska­pet full­sten­dig.»

So­sia­le medi­er var kan­skje ikke fullt så over­skyg­gen­de i 2007 som i dag, men det gjaldt ty­de­lig­vis ikke for tab­loid­pres­sen. For alle som har sett Net­flix-do­ku­men­ta­ren Aman­da Knox, er stem­men til Nick Pi­sa, tid­li­ge­re jour­na­list i Dai­ly Mail, vans­ke­lig å glem­me. Re­gis­sø­re­ne bru­ker ham som medie­nes an­sikt og stem­me, og han bi­drar mer enn gjer­ne med lyd­klipp som er like opp­merk­som­hets­sø­ken­de som overskriftene han la­get. Han er sjok­ke­ren­de ær­lig når han be­skri­ver sa­ken som en «jour­na­lists våte drøm», og han for­tel­ler hvor­dan de trå­let gjen­nom Knox’ og

Sol­leci­tos pro­fi­ler på so­sia­le medi­er etter dris­ti­ge bil­der (det var slik hun fikk til­nav­net «Foxy Knoxy»), og hen­ter fram ut­drag fra feng­sels­dag­bo­ken hen­nes.

En av de mest sjok­ke­ren­de av­slø­rin­ge­ne var at svært lite av det som ble skre­vet, om noe, had­de vært gjen­nom noen form for fakta­sjekk. Journalistene fikk høre noe, de tryk­ket det, og når det sto i avi­sen ble det et fak­tum. Dr. Yard­ley for­tal­te oss at må­ten nye ele­men­ter blir lagt til his­to­rie­ne og pre­sen­tert som fak­ta, blir mer og mer pro­ble­ma­tisk. «Man an­tar at de har fakta­sjekk, men det er ty­de­lig at det ikke all­tid skjer», ut­brøt dr. Yard­ley.

«En stor del av det er tan­ken på nett­de­tek­ti­ven», sa hun. «Hvis du går inn i et true crime-fo­rum på Red­dit el­ler le­ser blog­ger av true crime-for­fat­te­re, vil du se at mye av dis­ku­sjo­nen der hand­ler om at per­soner må være skyl­di­ge på grunn av sin uvan­li­ge ad­ferd. Ofte når sa­ker blir dis­ku­tert på net­tet, så blir ting som ikke er fak­ta fram­stilt som fak­ta. Når noen pos­ter noe i en blogg el­ler sier noe i en podkast, blir det en etab­lert for­tel­ling rundt det som har skjedd. Det fore­går en for­vren­ging av fak­ta og fik­sjon, og folk be­gyn­ner å tro at det er sant for­di det sto i avi­sen el­ler på net­tet.»

«Vi så at mye av dek­nin­gen var et re­sul­tat av et skif­te i det jour­na­lis­tis­ke land­ska­pet på den ti­den», for­tal­te Black­hurst. «Mel­lom 2006 og 2009 ble so­sia­le medi­er og nett­avi­ser ste­det man hen­vend­te seg for å få ras­ke opp­da­te­rin­ger om his­to­ri­er som den­ne. Over­skrif­ter og vur­de­rin­ger rundt and­res sek­su­ali­tet, man­ge var rene ka­ri­ka­tu­rer, ble ut­for­met slik at folk skul­le klik­ke, en­ga­sje­re seg raskt og så gå vi­de­re til nes­te sak. Men man måt­te også ha noe som duk­ket opp i Twit­ter-feeden noen ti­mer se­ne­re el­ler nes­te dag, slik at du ble in­ter­es­sert igjen. Det ble selv­sagt gjort man­ge vur­de­rin­ger og eva­lu­e­rin­ger, men noe av det var skre­vet slik at man kun­ne ta den­ne tra­gis­ke hen­del­sen og lage un­der­hold­ning av den.»

Of­re­ne

Vår fa­sci­na­sjon for kri­mi­nal­his­to­ri­er er ikke noe nytt, men det fø­les som om man er mer opp­tatt av det mer enn noen­sin­ne. Kon­sep­tet med «un­der­hold­ning» fun­ge­rer ikke bare for fik­sjon, det skal ty­de­lig­vis være un­der­hold­ning når man for­mid­ler sa­ker som den­ne. Vi le­ter etter sen­sa­sjo­nel­le over­skrif­ter om av­vi­ken­de, for­skrud­de mor­de­re, og det er da vi kan mis­te sa­kens kjer­ne av syne. Vink­lin­gen i Net­flix-do­ku­men­ta­ren Aman­da Knox har en ty­de­lig tit­tel. Det er en film om jus­tis­mord, om må­ten sam­fun­net tørs­ter etter dis­se his­to­rie­ne, og hvor­dan vi su­ger dem til oss. Det er in­gen in­ter­vju­er med noen fra Kercher-fa­mi­li­en. De ble kon­tak­tet, men de nek­tet å del­ta.

Mens Dr. Yard­ley for­tal­te oss at hun ble over­ras­ket over at det ikke var noen som re­pre­sen­ter­te of­fe­rets fa­mi­lie, var hun ikke over­ras­ket over at opp­merk­som­he­ten var så kon­sen­trert om Knox. «Det skjer ofte i draps­sa­ker der du har noen som er an­kla­get for en for­bry­tel­se, noen som er høyt pro­fi­lert, og når de får et eget pro­gram el­ler do­ku­men­tar, hand­ler alt om dem», for­tal­te hun. «Jeg tror det er en form for iboen­de nar­sis­sis­me i Aman­da Knox.

HUN BLE PRE­SEN­TERT SOM EN MACHIA­VEL­LISK ISJOM­FRU SOM BRUK­TE SEX FOR Å FÅ MENN TIL Å GJØ­RE GRUSOMME TING FOR HEN­NE

DET VAR UMU­LIG Å OVER­SE MEDIE­NES ILD­STORM RUNDT RETTS­SA­KEN, OG NYE OG SJOK­KE­REN­DE OPP­LYS­NIN­GER DUK­KET OPP MED SKREM­MEN­DE HAS­TIG­HET.

Jeg be­skyl­der hen­ne ikke for noe, og det hun har vært gjen­nom er fryk­te­lig, men hun kla­rer all­tid å sirk­le det til­ba­ke mot seg selv. Det fin­nes ikke mye em­pa­ti for Me­re­dith el­ler hen­nes fa­mi­lie. En av tin­ge­ne hun sier tid­lig i do­ku­men­ta­ren, er: ‘Me­re­dith Kercher var min venn i noen få uker, jeg var så sjok­kert over det som skjed­de med hen­ne, det var helt ufor­ståe­lig, og det kun­ne ha skjedd med meg.’ Det kom­mer all­tid til­ba­ke til det.»

Og mens vi nå har en høyt pro­fi­lert, hyl­let do­ku­men­tar som ut­fors­ker Knox’ opp­le­vel­se av ret­ter­gan­gen i media og de fryk­te­li­ge tin­ge­ne hun gjen­nom­gikk, og som gir hen­ne mu­lig­het til å for­tel­le sann­he­ten, vil det frem­de­les være man­ge som me­ner at hun ly­ver, og at hun had­de noe med dra­pet på Merdith Kercher å gjø­re. Det fin­nes nett­si­der som ram­ser opp alle uover­ens­stem­mel­se­ne, og det er and­re som pluk­ker fra hver­and­re ar­gu­men­te­ne til dem som me­ner hun er skyl­dig. Med så stei­le fron­ter og så få ty­de­li­ge svar er det vans­ke­lig å ten­ke seg at Net­flix-do­ku­men­ta­ren blir sis­te ord om sa­ken. Men hva kom­mer egent­lig ut av det? Vil alle få den løs­nin­gen de for­tje­ner?

«Dess­ver­re for Me­re­dith Ker­chers fa­mi­lie vil de ald­ri få de sva­re­ne de gjer­ne vil ha», sa dr. Yard­ley. «Rudy Gue­de ble åpen­bart dømt for dra­pet, så det er noen som må stå til ret­te for det, men på grunn av den lang­truk­ne pro­ses­sen med anke­be­hand­lin­ger og opp­he­ve­de dom­mer tror jeg Kercher-fa­mi­li­en kan­skje spør seg om det er noen and­re som er in­volvert, som har slup­pet unna. Det må være en gru­som fø­lel­se, for de vil ald­ri få svar. Det­te vil all­tid være en sak som media og Tv-pro­du­sen­te­ne vil øns­ke å lage pro­duk­ter rundt. Jeg tror at uten en­de­li­ge, de­fi­ni­ti­ve svar vil sa­ken ald­ri for­svin­ne. Bå­de Knox og Sol­leci­to har levd så len­ge med den­ne sa­ken at den har blitt en del av dem. De vil tro­lig bli snak­ket om på en el­ler an­nen måte: Aman­da Knox for sitt ar­beid med ofre for jus­tis­mord, Sol­leci­to er krim­eks­pert på ita­li­ensk TV. Sa­ken vil all­tid være en vik­tig del av iden­ti­te­ten de­res, og den vil ald­ri for­svin­ne.»

Black­hurst sier seg enig: «Dis­se men­nes­ke­ne ble nes­ten be­røm­te og le­gen­da­ris­ke på fle­re må­ter. De ba ikke om at det skul­le bli slik, og det har mer­ket dem alle. Mig­ni­ni ble kalt ond av en forbi­pas­se­ren­de på ga­ten, og Aman­da og Raf­fa­ele ble gjen­kjent over­alt ute blant folk. Man må for­so­ne den­ne of­fent­li­ge ver­sjo­nen av seg selv med må­ten man ser på seg selv.»

«Tve­ty­dig­het er en flott ting hvis du job­ber i media, men det er en gru­som ting hvis du er i slekt med noen som har blitt drept un­der sli­ke om­sten­dig­he­ter», kon­klu­der­te dr. Yard­ley. «Du vet at du ald­ri vil få fred.»

HØY­RE Me­re­dith Kercher og Aman­da Knox bod­de i det­te hu­set i Via del­la Per­go­la 7 in Peru­gia sam­men med de to ita­li­ens­ke kvin­ne­ne Filo­me­na Ro­ma­nel­li og Lau­ra Mez­zet­ti. Me­re­dith Kercher ble be­skre­vet som en po­pu­læ­re og li­kan­des ung kvin­ne som lett fikk nye ven­ner.

MENS RETTS­SA­KEN SKRED FRAM, BYG­DE MEDIE­NE OPP ET RENT HYS­TE­RI.

Raf­fa­ele Sol­leci­to er blitt en ekte kri­mi­nal­eks­pert på ita­li­ensk fjern­syn i etter­kant av retts­sa­ken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.