POSTGALSKAP

Pat­rick Sher­rill la ut på et blo­dig tokt som skap­te 14 døde og et nytt be­grep

Blodig Begjær - - Innhold - AV: EMI­LY WEBB

Ut­tryk­ket “go­ing pos­tal” har etab­lert seg på en­gelsk som be­skri­vel­se av en mis­for­nøyd an­satt som ut­tryk­ker ra­se­ri og eks­trem frust­ra­sjon i blodige volds­hand­lin­ger på ar­beids­plas­sen. Epi­so­den som an­tas å ha skapt be­gre­pet fant sted 20. au­gust 1986, da Pat­rick Hen­ry Sher­rill, 44, sto på nip­pet til å bli spar­ket fra job­ben som post­mann. Han had­de vært post­bud ved post­kon­to­ret i Ed­mond, Okla­ho­ma, si­den april 1985. Da­gen før had­de le­del­sen møtt Sher­rill som det førs­te skrit­tet i en di­si­pli­nær pro­sess.

Ar­bei­det hans var ikke til­freds­stil­len­de, og le­der­ne had­de sagt fra om det. Se­ne­re av­slør­te Ge­ne Brads­haw fra Okla­ho­ma Citys lo­kal­lag av post­for­bun­det, at Sher­rill had­de ringt for­bun­det etter mø­tet og bedt om å bli over­ført til et an­net kon­tor. “Han var vel­dig, vel­dig sint. Han ban­net og vil­le flyt­te,” sa Brads­haw. Men den­ne mor­ge­nen – da­gen etter at han ble bedt om å skjer­pe seg – had­de in­gen noen forut­anel­se om det som skul­le hen­de.

Be­væp­net med tre vå­pen gjemt i post­sek­ken, blant an­net en 45mm re­vol­ver, gikk Sher­rill ro­lig inn bak­dø­ren på post­kon­to­ret. 80 av kol­le­ge­ne hans var al­le­re­de i gang med å sor­te­re post til dagens ru­ter.

Uten var­sel be­gyn­te han å sky­te i post­sor­te­rin­gens ho­ved­rom. Sher­rill var god til å bru­ke skyte­vå­pen etter å ha vært i ma­ri­nen på 60-tal­let og som med­lem av Okla­ho­ma Air Na­tio­nal Guard.

Om­bæ­re­ren Ron Blackwell var en av de som gjor­de seg klar for mor­gen­ru­ten. Han over­lev­de. Han sa at skud­de­ne først hør­tes ut som om noen had­de mis­tet et brett på gul­vet. “Så var det en som sa, ‘Han har en pis­tol’ og alle be­gyn­te å løpe ut,” sa Blackwell til pres­sen.

In­gen had­de sett en slik sce­ne før. Krop­per lå spredt ut­over gul­vet. De fles­te var drept like ved arbeidsplassene sine, de had­de ikke hatt noen sjan­se til å flyk­te. Is­kaldt hen­ret­tet Sher­rill dem. Så drep­te han seg selv. År­sa­ken til at han ut­før­te en så sjok­ke­ren­de og de­spe­rat hand­ling døde med ham.

Avis­ar­tik­ler i etter­kant av masse­dra­pet be­skrev folk i Okla­ho­ma som “sult­ne på in­for­ma­sjon” om det som had­de skjedd. Ny­he­ten skap­te na­sjo­na­le og in­ter­na­sjo­na­le over­skrif­ter. En ar­tik­kel i As­socia­ted Press skrev at folk rev til seg ut­ga­ver av Daily­okla­ho­man fra avis­sel­ger­ne som rop­te “eks­tra, eks­tra” på gate­hjør­ne­ne i Ed­mond – det førs­te spe­sial­num­me­ret av avi­sen på mer enn 20 år.

By­ens fun­ge­ren­de ord­fø­rer Ran­del Sha­did sa til media: “Sånn gal­skap, du le­ser om at sånt hen­der and­re ste­der, men det er gær­nin­ger over­alt. Vi er bare lei oss for at det skjed­de her.”

Over­le­ven­de og kol­le­ga Di­ane Ma­son sa til As­socia­ted Press at hun, etter at hun hør­te de førs­te skud­de­ne, krøp sam­men på gul­vet og gjor­de seg til en så “ør­li­ten” ball hun klar­te. “Han kom nær­me­re og nær­me­re ... han stop­pet og så be­gyn­te skrit­te­ne å fjer­ne seg,” sa Ma­son. “Det er bare et mi­ra­kel at han ikke tok meg.” Hun sa at mel­lom skud­de­ne var post­kon­to­ret “full­sten­dig stil­le” og at det luk­tet krutt.

Bare 24 ti­mer etter mas­sa­kren åp­net post­kon­to­ret igjen. Brev måt­te ut og de an­sat­te vil­le ære de døde og skad­de kol­le­ge­ne ved å fort­set­te job­ben. Earl Ar­tis, re­gion­di­rek­tør i pos­ten, sa at på tross av at de an­sat­te på post­kon­to­ret had­de fått be­skjed om at de kun­ne ta seg fri, ble alle unn­tatt én væ­ren­de på jobb. Ron Blackwell sa at det var “gans­ke skrem­men­de” å gå til­ba­ke til job­ben. “Det var tom­me sto­ler ... en en­som fø­lel­se,” sa han. “Da­gen var lang og vel­dig stil­le ... ikke noe av pra­ten det er til van­lig.”

Det ble også rap­por­tert at folk kom inn­om post­kon­to­ret for å se til men­ne­ne og kvin­ne­ne som le­ver­te pos­ten de­res. Man­ge inn­byg­ge­re i Ed­mond knyt­tet gule bånd rundt post­kas­se­ne til min­ne om de drep­te ar­bei­der­ne. I da­ge­ne etter blod­ba­det be­gyn­te na­sjo­nen og ver­den å få vite ting om man­nen som kald­blo­dig tok 14 liv.

Na­bo­ene kal­te Pat­rick Sher­rill ‘gale Pat’. Han var en sterk, kraf­tig mann og det hendte bar­na er­tet ham og sa ‘fei­te Pat’. Han gikk rundt kledd i ka­mu­fla­sje­tøy og kjør­te ale­ne på tan­dem­syk­kel. Sher­rill had­de bodd i et be­skje­dent hus med sin eld­re mor i 20 år, og da hun døde i 1978 ble han enda mer iso­lert. Da han gikk på vi­dere­gå­en­de spil­te han ame­ri­kansk fotball, og gam­le lag­ka­me­ra­ter hus­ker ham som en hard­tar­bei­den­de idretts­mann som var stil­le og sje­nert. Don Ro­berts, som spil­te med Sher­rill på fot­balla­get på Har­din High School, sa til The New York Ti­mes at han var sjok­kert over det Sher­rill had­de gjort.

Ja­net Cox, en lo­kal ad­vo­kat som møt­te Sher­rill førs­te gang da hun sat­te opp mo­rens tes­ta­men­te på 70-tal­let, for­tal­te avi­sen at han av og til stakk inn­om kon­to­ret hen­nes for å hil­se på. “Jeg job­ber

DE FLES­TE DREP­TE LÅ I NÆR­HE­TEN AV ARBEIDSPLASSENE SINE, OG HAD­DE FØL­GE­LIG IKKE HATT NOEN MU­LIG­HET TIL Å FLYK­TE.

mye med unge lov­bry­te­re, og han had­de det ut­tryk­ket i øyne­ne, det jeg ser hos et en­somt, ut­satt barn som har blitt for­latt av for­eld­re­ne.”

Men and­re som had­de med Sher­rill å gjø­re for­tal­te om en mann som gikk gate­langs om nat­ten i ka­mu­fla­sje­drakt og kik­ket i vin­du­ene. Noen gan­ger klip­pet han ple­nen midt på nat­ten. Han var også dyre­mis­hand­ler. Noen sa at han stjal kjæle­dyr og bruk­te dem som byt­te så dal­ma­ti­ner­hun­den hans kun­ne ri­ve dem istyk­ker.

Vin­ce Fur­long, en an­satt som over­lev­de sky­tin­gen, sa at Sher­rill var dår­lig i job­ben. “Han gjor­de noe dumt og så gjor­de han sam­me fei­len igjen,” sa Fur­long til Lo­san­ge­les­ti­mes. “Han had­de ru­ten min en gang. Han viss­te ikke hvor­dan man skul­le vært post­bud. Han var uhøf­lig mot folk. De var sin­te på meg da­gen etter for­di han had­de le­vert pos­ten.”

Så av­slør­te bri­tis­ke The­sun­da­yti­mes at Sher­rill had­de vært to uker på RAF Mil­den­hall, Bury St Ed­munds, med Okla­ho­ma Air Na­tio­nal Guard på et år­lig tre­nings­kurs en må­ned før masse­dra­pet. Sun­da­yti­mes snak­ket med folk i Mil­den­hall som had­de truf­fet Sher­rill, blant and­re ser­sjant Chris­ti­ne Dort, da 24, som var vå­pen­in­struk­tør og had­de vært mye sam­men med Sher­rill. Sher­rills rol­le de to uke­ne had­de vært å hol­de de­mon­stra­sjo­ner i klasse­rom­met og så bru­ke tid på skyte­ba­nen. I føl­ge fly­vå­pe­nets of­fi­si­el­le ut­ta­lel­se had­de Sher­rill “ut­ført vå­pen­tre­ning, først og fremst med M-16, stan­dar­drif­len i USAS væp­ne­de styr­ker. Kur­set han le­det be­sto av en time klasse­roms­un­der­vis­ning pluss 30 min på skyte­ba­nen, med ca 50 run­der am­mu­ni­sjon.” Ser­sjant Dort sa at Sher­rill “Var en vel­dig hyg­ge­lig og blid mann som all­tid spøk­te med de and­re.”

En an­nen som møt­te Sher­rill var en stue­pike på ho­tel­let der han bod­de da han var i Eng­land. Hun sa til Sun­da­yti­mes at Sher­rill var en “still­fer­dig mann som ikke sa noe sær­lig, men som slett ikke vir­ket nev­ro­tisk.” Okla­ho­ma Air Na­tio­nal Guard var ras­ke til å kom­men­te­re tra­ge­di­en på spørs­mål om de had­de noen anel­se om hans sinns­til­stand. Stabsjef ge­ne­ral­ma­jor Bob Mor­gan sa på en presse­kon­fe­ran­se to da­ger etter tra­ge­di­en at det ikke had­de vært noen røde flagg som an­ty­det at Sher­rill var uskik­ket for job­ben. “Han had­de ut­ført mil­li­tær­tjens­ten hos oss bra,” for­klar­te ma­jo­ren. “Han ble til og med be­løn­net med me­dal­jer for god opp­før­sel og Okla­ho­ma Air Na­tio­nal Guards mer­ke for 100% opp­møte i drill. Det var in­gen rap­por­ter, in­klu­dert me­di­sins­ke, som kun­ne hind­ret ham i å tje­neste­gjø­re i gar­den el­ler bli med­lem i skarp­skyt­ter­pro­gram­met.” To av pis­to­le­ne som Sher­rill bruk­te had­de han fått av gar­den til bruk i en skyte­kon­kur­ran­se.

Så hva slags per­son ut­fø­rer en slik for­bry­tel­se? I da­ge­ne som fulg­te sat­te journalistene sam­men his­to­ri­er som prøv­de å sva­re på hvor­for tra­ge­di­en skjed­de. The­dal­las­timesh­e­rald snak­ket med psy­kia­te­ren Dr Harley Stock, som var pro­fes­sor ved det retts­psy­kia­tris­ke sen­te­ret på et stort del­stats­syke­hus i Yp­si­lan­ti, Ohio. Dr Stocks teori var at Sher­rill var en ein­stø­ing, had­de lite in­ter­ak­sjon med folk og en dår­lig jobb­his­to­rikk, uten evne til å bli len­ge i en jobb.

“Han var ute av kon­troll. Sli­ke folk var er ofte hjelpe­løse og håp­løse,” sa Dr Stock. “De prø­ver å få kon­troll over sitt eget liv ved å ut­øve kon­troll over and­re. Hvis du har et vå­pen er det åpen­bart at du kan kon­trol­le­re and­re.” Dr Stock had­de også rett i at Sher­rill had­de mil­li­tær bak­grunn, noe som har vist seg å være van­lig blant masse­mor­de­re. Sher­rills sis­te hand­ling – selv­mor­det – er også et kjenne­mer­ke ved masse­mor­de­re. “Jeg tror den­ne fy­ren går ned med en fan­fa­re,” sa Dr Stock. “Hvis du ser på li­vet hans, var det ikke mye ved ham. Han hevnet seg på folk og det spil­te ikke noen rol­le for ham (om han lev­de).”

Da po­li­ti­et ran­sa­ket hjem­met hans, fant de ting som bidro til å lage et bil­de av man­nen og sin­net hans på vei­en mot den skrek­ke­li­ge for­bry­tel­sen. Po­li­ti­et fant vå­pen og am­mu­ni­sjon, dess­uten lit­te­ra­tur om Sov­jet­unio­nen, vå­pen og tek­no­lo­gi for ama­tør­ra­dio, en av job­be­ne hans. Stab­le­ne med ma­ga­si­ner og avi­ser gikk opp til ta­ket. Et­ter­fors­ker­ne had­de ikke noen idé om de ek­sak­te mo­ti­ve­ne til Pat Sher­rill, men de sat­te i gang med å in­ter­vjue man­ge men­nes­ker som had­de kjent ham el­ler hatt med ham å gjø­re, uan­sett hvor lite. Myn­dig­he­te­ne vil­le lage et post­humt bil­de av

I DA­GE­NE ETTER­PÅ STREVDE JOURNALISTENE MED Å SET­TE SAM­MEN HISTORER SOM PRØV­DE Å FOR­KLA­RE HVOR­FOR TRA­GE­DI­EN SKJED­DE.

Sher­rill – ikke at det vil­le hjul­pet of­re­ne hans, men hel­ler hjel­pe til med å iden­ti­fi­se­re frem­ti­di­ge menn som kun­ne stå i fare for å ut­fø­re eks­trem vold på ar­beids­plas­sen.

In­gen ar­beids­plass, og ab­so­lutt ikke pos­ten, kun­ne ha vært til­strek­ke­lig ut­styrt til å hånd­te­re en slik tra­ge­die, som av­slør­te ga­pen­de mang­ler i må­ten or­ga­ni­sa­sjo­nen tok seg av de an­sat­te som over­lev­de ma­re­rit­tet på. I 1987 ble det rap­por­tert at Ge­ne­ral Accoun­ting Office had­de star­tet en na­sjo­nal grans­king av pos­ten, og det frem­met på­stan­der om at or­ga­ni­sa­sjo­nens topp­le­del­se var uføl­som­me for de trau­ma­ti­ser­te over­le­ven­de etter mas­sa­kren i Ed­mond.

Kon­gres­sens gransk­nings­kom­mi­sjon, som un­der­søk­te opp­føl­gin­gen av of­re­ne for mas­sa­kren, hør­te his­to­ri­er om mang­len­de er­stat­nin­ger og enor­me be­gra­vel­ses­ut­gif­ter. 1. mars 1978 tryk­te As­socia­ted Press his­to­rie­ne til over­le­ven­de, of­re­nes fa­mi­li­er og fag­for­enin­gen om den elen­di­ge be­hand­lin­gen av per­so­na­let i pos­ten.

Dess­ver­re er ikke blod­ba­det i Ed­mond en sjel­den histo­risk hen­del­se. Det var masse­mor­de­re før Pat Sher­rill, og etter ham har det vært hundre­vis av and­re. For­bry­ter­ne har alle lik­nen­de psy­ko­lo­gis­ke trekk. I et in­ter­vju på Npr-ra­dio i 2012, snak­ket Jack Le­vin, so­sio­log og kri­minilog ved Northea­s­tern Uni­ver­sity, Bos­ton, om kob­lin­gen mel­lom masse­mord og de­pre­sjon. “De fles­te masse­mor­de­re li­der av en slags kro­nisk de­pre­sjon og frust­ra­sjon,” sa Le­vin til pro­gram­le­der Au­die Cor­nish rett etter masse­dra­pe­ne ved San­dy Hook Ele­men­ta­ry School i New­town, Con­nec­ti­cut. “I en lang pe­rio­de sky­ver de bort an­svar, skyl­der på alle and­re enn seg selv for ne­der­la­ge­ne sine. De opp­le­ver et slags akutt press, et ka­ta­stro­falt tap – en jobb, et for­hold, kan­skje en dø­de­lig syk­dom til og med.” 14. de­sem­ber 2012 drep­te 20 år gam­le Adam Lan­za 20 barn og 6 voks­ne på San­dy Hook. Lan­za had­de lett til­gang på vå­pen hjem­me hos fa­mi­li­en. Etter å ha hen­ret­tet uskyl­di­ge, skjøt han seg selv. USA var ikke ukjent med masseskytinger, sær­lig på sko­ler og ar­beids­plas­ser, men mas­sa­kren i New­town gjor­de spe­si­elt inn­trykk, si­den de fles­te of­re­ne var i al­de­ren fem og seks år.

Lan­za var en ein­stø­ing, en in­tel­li­gent ung mann som en gang had­de byg­get en data­ma­skin fra bun­nen. Han had­de fått dia­gno­sen As­per­gers syn­drom da han var 13. Før det be­skrev fa­ren ham som “en nor­mal li­ten ra­ring”. And­re fy­sis­ke og men­ta­le fak­to­rer var for kom­plek­se til å fast­slå en nøy­ak­tig for­kla­ring på Lan­zas hand­ling. I et eks­klu­sivt in­ter­vju i The­new­york­er, ble det rap­por­tert at fors­ke­re se­kven­ser­te den døde masse­mor­de­rens DNA for å fin­ne ut om bio­lo­gi kun­ne vært en grunn til blod­ba­det.

Skud­de­ne på Ed­mond postkontor mar­ker­te en end­ring i opp­fat­nin­gen av at ame­ri­kans­ke an­sat­te var be­skyt­tet mot and­re med­ar­bei­de­re. Det ble klart for USAS post­ve­sen og tu­sen­vis av and­re ar­beids­plas­ser at de ikke var for­be­redt på trus­ler om vold fra sine egne. Mas­sa­kren i Ed­mond var den førs­te av fle­re grusomme hen­del­ser for det ame­ri­kans­ke post­ve­se­net.

I 1991 hen­vis­te en an­nen post­an­satt til Sher­rill da han drep­te fi­re men­nes­ker i Rid­gewood, New Jer­sey, som hevn for å ha blitt spar­ket fra job­ben som post­sor­te­rer. Kledd i svar­te kamo­buk­ser, mil­li­tær­støv­ler og en nin­ja-ak­tig het­te, gikk Joseph Har­ris hjem til sin tid­li­ge­re le­der Car­roll Ott. Har­ris drep­te hen­ne med et sa­mu­rai­sverd og skjøt kjæ­res­ten hen­nes i bak­ho­det mens han satt og så på TV i pa­rets kjel­ler. Så dro Har­ris til sin tid­li­ge­re ar­beids­plass og drep­te to sor­te­re­re. Ott had­de gått til po­li­ti­et et par må­ne­der før Har­ris ble opp­sagt, nett­opp for å rap­por­te­re hans opp­før­sel over­for hen­ne, men hun le­ver­te in­gen for­mell an­mel­del­se. Har­ris reg­net med å bli drept i mø­tet med po­li­ti­et og la igjen et brev i lei­lig­he­ten før han la ut på draps­tok­tet. Det nøy­ak­ti­ge inn­hol­det i bre­vet ble ikke of­fent­lig­gjort, men det ble sagt at Har­ris spe­si­fikt nevn­te Sher­rill og mas­sa­kren hans.

Har­ris våk­net ikke bare opp en mor­gen med morderisk ra­sie­ri, han had­de en for­tid med

SKY­TIN­GEN I ED­MOND POSTKONTOR MAR­KER­TE EN END­RING I OPP­FAT­NIN­GEN AV AT EN AME­RI­KANSK AR­BEIDS­PLASS ER TRYGG FOR MEDARBEIDERNE.

dø­de­li­ge an­grep. Po­li­ti­et kob­let ham til en an­nen sjok­ke­ren­de for­bry­tel­se i 1988, i en by i New Jer­sey. Den gan­gen drep­te en mann i nin­ja-lik­nen­de klær en for­ret­nings­mann, vold­tok kona hans og an­grep de unge døt­re­ne hans. Gjer­nings­man­nen var Joseph Har­ris. Nå for ti­den læ­rer ame­ri­kans­ke fir­ma­er og myn­dig­he­ter noen gan­ger medarbeiderne sine hvor­dan de skal over­le­ve masseskytinger på job­ben. En vi­deo om of­fent­lig sik­ker­het fra Hous­ton vi­ser en mann som av­fy­rer skudd på et kon­tor, og en kom­men­ta­tor for­kla­rer hvor­dan man skal kom­me gjen­nom en slik si­tua­sjon i live. “Hvis du be­fin­ner deg midt i en skudd­veks­ling, kan din sjan­se til å over­le­ve av­hen­ge av om du har en plan ... kan du kom­me deg ut, gjør det ... Opp­ford­re and­re til å bli med deg, men ikke la dem sin­ke deg ...” Hvis flukt ikke er mu­lig “må du fin­ne et sted å gjem­me deg.”

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.