(HVIS) HAN GJOR­DE DET

Da OJ ble dømt ‘ikke skyl­dig’ sjok­ker­te det ver­den. Så hvem drep­te da Ni­co­le Brown og Ron Gold­man og hvor­for?

Blodig Begjær - - Innhold - AV: BEN BIGGS

Den 3. ok­to­ber 1995 kl 10.05, etter 11 in­ten­se må­ne­der i den mest om­tal­te rett­sa­ken i ver­dens­his­to­ri­en, kom dom­men. Til­tal­te, OJ Simp­son, “The Juice” sto foran jury­en : “The Su­perior Court of Ca­li­for­nia, coun­ty of Los An­ge­les i sa­ken Sta­te of Ca­li­for­nia mot Orent­hal Ja­mes Simp­son, sak num­mer BA097211. Vi fin­ner til­tal­te ... ikke skyl­dig i an­kla­gen om mord.”

Det tar et se­kund el­ler to før den spen­te for­vent­nin­gen slip­per i til­tal­tes an­sikt. Et smil le­ker i munn­vi­ken mens han løf­ter den høy­re hån­den og mum­ler or­det “takk”, an­ta­ke­lig til den ube­rør­te jury­le­de­ren som fort­set­ter å lese opp de­res dom i en lis­te av mind­re an­kla­ger. Ak­to­ra­tet har ikke klart å nag­le OJ til ho­ved­på­stan­den om to til­fel­ler av over­lagt drap, noe som vil­le ha gitt ham to ful­le livs­stids­dom­mer.

En av ad­vo­ka­te­ne hans, John­nie Coch­ran, slår OJ lys­tig på ryg­gen og leg­ger hån­den kort på den sto­re man­nens skul­der, men res­ten av for­sva­rets “dream­team” er mer re­ser­ver­te. På den and­re si­den av sa­len kan man man høre gråt fra fa­mi­li­en til det til­fel­di­ge of­fe­ret Ron Gold­man. En dys­ter far, Fred Gold­man, leg­ger ar­men rundt sin dat­ter Kim, men etter nes­ten et år med skif­ten­de stra­te­gi­er i ret­ten og nå det­te ut­fal­let, er hun utrøs­te­lig. Mens jury­le­de­ren be­kref­ter dom­men, le­ner OJ seg mot sin ad­vo­kat Ro­bert Sha­piro og hvis­ker i øret hans, “Du sa at det­te vil­le bli re­sul­ta­tet fra start av. Du had­de rett.”

Dra­pe­ne på OJS eks-kone Ni­co­le Brown og kel­ne­ren Ro­nald Gold­man var svært blodige, men vol­den som åste­det an­ty­der, er ikke ale­ne noen grunn til at sa­ken har fått så mye op­merk­som­het i de to ti­åre­ne som har gått. Ei hel­ler det fak­tum at ho­ved­mis­tenk­te var en tid­li­ge­re su­per­kjent idretts­mann, skue­spil­ler og ame­ri­kansk helt rett­fer­dig­gjør at sa­ken er så be­ryk­tet. Men det var et kos­misk sam­men­fall av fak­to­rer som in­klu­der­te: team­et av ad­vo­ka­ter og dy­na­mis­ke per­son­lig­he­ter som var sam­let bå­de for for­sva­ret og ak­to­ra­tet, po­li­ti­ets feil­be­hand­ling og plan­ting av be­vis, bru­ken av Dna-be­vis for førs­te gang i en så stor rett­sak og så selv­sagt dom­men. Hoved­ak­tor Mar­cia Clark had­de det hun føl­te var

over­vel­den­de be­vis for OJS skyld, men inn­så raskt at en dom var usann­syn­lig, dels for­di OJ var en utro­lig po­pu­lær per­son i USA.

Før rett­sa­ken i 1994, vis­te må­lin­ger at 22% av svar­te ame­ri­ka­ne­re og 70% av hvi­te trod­de han var skyl­dig. Det var bare to år etter at fi­re hvi­te po­liti­menn var fri­kjent for over­dre­ven makt­bruk ved ar­resta­sjo­nen av den svar­te sjå­fø­ren Rod­ney King, og slik man­ge afro­ame­ri­ka­ne­re så det, var pur­ken bare i ferd med å døm­me en an­nen uskyl­dig svart mann. Den sam­me må­lin­gen vi­ser hvor­dan opp­fat­nin­gen i opi­nio­nen har ut­vik­let seg – i 2015, var pro­sent­an­de­le­ne 53% og 87%. Li­ke­vel sa Mar­cia Clark til NBC News i 2016 at hun ikke “viss­te om han vil­le blitt dømt i dag” for­di “alle dis­se po­li­ti­sky­tin­ge­ne og mis­til­li­ten som har blitt av­slørt an­ta­ke­lig vil­le ført til en ikke­en­stem­mig jury.” Men i etter­kant av OJS in­ter­vju med Re­gan­books-re­dak­tør Ju­dith Rea­gan i 2018, der han be­skri­ver ‘hy­po­te­tisk’ hvor­dan han myr­det Brown og Gold­man, kun­ne dom­men blitt an­ner­le­des i dag?

Kjær­lig­he­tens an­sikt

OJ var den førs­te po­li­tet opp­søk­te. Å føl­ge opp and­re mis­tenk­te og al­ter­na­ti­ve teori­er på hvor­dan Ron og Ni­co­le ble drept, ble egent­lig ald­ri tatt al­vor­lig. Ven­ner, fa­mi­lie el­ler part­ne­re blir ofte mis­tenkt i mord­sa­ker, og hvis man ser nøye på OJ og Ni­co­les storm­ful­le for­hold, kan man for­stå at et­ter­fors­ker­ne føl­te at de had­de rett mann fra dag en.

De møt­tes en mor­gen i 1977, på en café i Be­ver­ley Hills der Ni­co­le job­bet som ser­ve­rings­dame.

DU SKJØN­NER HVOR­FOR ET­TER­FORS­KER­NE FØL­TE AT DE HAD­DE SIN MANN FRA DAG ÉN.

Hun var en strå­len­de, am­bi­siøs og vak­ker 18-åring, mens OJ var en 30 år gam­mel Nfl-helt: at­le­tisk, kjekk, rik og på top­pen av sports­kar­rie­ren sin. Om Ni­co­le var som lei­re i hen­de­ne hans, så var OJ, i en ned­tur i ek­te­ska­pet til high-school-kjæ­res­ten Mar­gu­e­ri­te, like svak for hen­nes sjarm. Tre da­ger se­ne­re ba OJ Ni­co­le ut, og det ble døds­stø­tet for for­hol­det til den førs­te kona hans. De skil­te seg i 1979, Ni­co­le og OJ gif­tet seg i 1985 og fikk to barn, Syd­ney og Jus­tin, før ting vir­ke­lig be­gyn­te å bli ver­re i 1989.

På den­ne ti­den had­de fa­mi­li­en Simp­son en godt in­stu­dert fa­sa­de. Of­fent­lig­he­ten så en pen­sjo­nert sports­stjer­ne, en be­jub­let kom­men­ta­tor og spi­ren­de skue­spil­ler med en like gla­mo­røs kone – den ame­ri­kans­ke drøm­men. Men nytt­års­af­ten 1989 ble en fin slutt på en fest med OJS venn Mar­cus Al­len og for­lo­ve­den hans øde­lagt av en kran­gel om utroskap mel­lom ek­te­fel­le­ne Simp­son. Det før­te til at OJ, som han inn­røm­met, “ble fy­sisk” og kas­tet Ni­co­le “uten å bry meg med hvor­dan det gikk hen­ne” ut av det fancy hjem­met i Rock­ing­ham Ave­nue, LA. Like etter kom po­li­ti­et, fant Ni­co­le redd, blø­den­de mens hun sver­get at OJ kom til å dre­pe hen­ne. OJ ble ar­res­tert og sik­tet for mis­hand­ling, og fikk en bot på 700 dol­lar og 120 ti­mer sam­funns­tje­nes­te. Men hvis han lær­te noe av hen­del­sen var det en­ten å bli mer dis­kré med julin­gen el­ler å hånd­te­re den på­føl­ge­ne of­fent­lig­he­ten bed­re.

Part­ner­vold kan in­volve­re et spek­ter av sam­men­vev­de psy­ko­lo­gis­ke fak­to­rer – kon­troll el­ler opp­levd man­gel på det, var et kraft­fullt mo­tiv for OJS vold mot sin kone. Han had­de for len­ge si­den lært seg at bare å true Ni­co­le kun­ne gi ham mak­ten. Han lær­te seg også å ma­ni­pu­le­re po­li­ti­et: i en be­ryk­tet epi­so­de i 1985 knus­te OJ vin­du­et i bi­len til Ni­co­le med et ball­tre. Da po­li­ti­et kom og fant en hys­te­risk Ni­co­le sa OJ ro­lig, “Hun er kona mi. Hun er ok. Jeg knus­te vin­du­et. Bi­len er min. Vi har ikke noe pro­blem her.”

Et møns­ter ble etab­lert i fa­mi­li­en Simp­son: es­ka­le­ren­de mis­hand­ling etter­fulgt av po­liti­be­søk. Og po­liti­men­ne­ne som kom, tok det an­gi­ve­lig stort sett av­slap­pet og skrev ikke noen rap­port. OJ had­de en evne til å skif­te fra det vold­som­me ra­se­ri­et som bare en hånd­full men­nes­ker ble ut­satt for i pri­vat­li­vet, og til sitt sjar­me­ren­de, venn­li­ge of­fent­lig an­sikt.

Det var det po­li­ti­et så. Hvert be­søk må han vært et friskt pust for de som ryk­ket ut og var mer vant til spruk­ne for­tau og gjen­spik­re­de røn­ner i sen­trum av LA, Skid Row og sli­ke ste­der. Nå rul­let de inn i et av LAS ri­kes­te strøk, opp til OJS over­då­di­ge eien­dom 360 North Rock­ing­ham Ave­nue, ble møtt med kaf­fe av en av de mest kjen­te men­ne­ne i USA, fikk en ær­lig for­kla­ring på hva som had­de skjedd og en opp­rik­tig unn­skyld­ning for å kas­te bort ti­den de­res.

Så en spøk, en lat­ter mel­lom like­menn: hun over­ea­ge­rer – du vet hvor­dan da­mer kan være.

Uten støt­te fra myn­dig­he­te­ne gjor­de Ni­co­le det hun kun­ne for å byg­ge sin egen sak mot den vol­de­li­ge man­nen. Med hjelp fra søs­te­ren skrev hun sla­ge­ne inn i en dag­bok og tok bil­der av ska­de­ne. Kan­skje hun bare vil­le sik­re seg stoff nok til at en skils­misse­dom­stol vil­le ha sym­pa­ti for hen­ne. Men ak­to­ra­tet i sa­ken mot OJ in­sis­ter­te på at Ni­co­le viss­te at han kom til å dre­pe hen­ne en dag og når det skjed­de vil­le hun etter­late seg nok be­vis til at OJ ikke slapp unna den­ne gan­gen. Det­te ek­te­ska­pet sto ikke til å red­de uan­sett, og 25 fe­bru­ar 1992 søk­te Ni­co­le om skils­mis­se.

Selv det gjor­de ikke slutt på mis­hand­lin­gen. OJ had­de frem­de­les bar­na som for­bin­del­se og han klar­te å fin­ne må­ter å yd­my­ke og slå kona si ved å bru­ke Syd­ney og Jus­tin som grunn. Han mis­lik­te alle menn Ni­co­le slapp inn i hu­set for­di han til­syne­la­ten­de ikke vil­le at bar­na skul­le bli eks­po­nert for de upas­sen­de tin­ge­ne de shad­de pla­ner om. OJ ble an­kla­get for å føl­ge etter Ni­co­le da hun var ute med eie­ren av Bren­twood res­tau­ran­ten Mezzalu­na Tratt­oria, Keith Zlom­sowitch. Den kvel­den fulg­te OJ hen­ne til­ba­ke til hu­set i Gret­na Gre­en Way noen få ga­ter neden­for Rock­ing­ham Ave­nue, kik­ket inn vin­du­et og så at hun var in­tim med en an­nen mann og slo i dø­ren hen­nes med ne­ven. Da­gen etter kon­fron­ter­te han hen­ne hjem­me, slik han had­de gjort man­ge gan­ger før, foran den nye els­ke­ren hen­nes. “Jeg så deg i går kveld,” sa OJ i føl­ge Zlom­sowitch, “jeg fat­ter ikke at du kan gjø­re det her hjem­me. Jeg så deg.” Men så snud­de han seg til Zlom­sowitch da han gikk og skjer­pet seg straks. OJ tok ham i hån­den og sa, “No hard fe­elings, ok? Du for­står, jeg er en vel­dig stolt mann.”

Ni­co­le og OJ gikk ut og inn av for­hold det nes­te året før de prøv­de en gjen­for­ening for bar­nas skyld. OJ sa at Ni­co­le for­tal­te ham at hun had­de lig­get med hans bes­te venn Mar­cus Al­len, noe Al­len be­nek­ter, og at hun holdt “dop og sex­fes­ter” i hu­set mens bar­na var der. I en be­ryk­tet nød­te­le­fon til 911 den 25 ok­to­ber 1993, ber Ni­co­le liv­redd om politihjelp mens OJ bry­ter seg inn i hu­set i et an­fall av sjalusi og skri­ker, “Du bryd­de deg ikke en

25 OK­TO­BER 1993 BER EN LIV­REDD NI­CO­LE OM POLITIHJELP MENS OJ TREN­GER SEG INN I HU­SET, RA­SEN­DE AV SJALUSI.

dritt om un­ge­ne mens du knul­let Keithe på stua!”

Det en­de­li­ge brud­det, før det var umu­lig å gjen­for­enes, skjed­de 22. mai 1994. OJ had­de prøvd å vin­ne til­ba­ke Ni­co­le med nok en dyr gave, som Ni­co­le had­de sendt til­ba­ke. “Det er slutt, jeg slo opp med ham ... Jeg for­tal­te ham at jeg ikke kan kjø­pes,” sa hun til ven­ne­ne sine.

Tre uker se­ne­re, rett over mid­natt man­dag 13. juni 1994, gjor­de en forbi­pas­se­ren­de en nifs opp­da­gel­se ved Ni­co­les nye hjem på 875 Bun­dy Dri­ve: Et blod­spor før­te gjen­nom por­ten, opp et par me­ter bro­stein til Ni­co­le Browns kropp, sam­men­krøl­let i fos­ter­stil­ling ved fo­ten av trap­pen. Til høy­re for hen­ne, ute av syne for noen som så inn fra for­tau­et lå Ron Gold­man. Begge had­de blitt skå­ret og stuk­ket fle­re gan­ger, ska­der som gikk dypt inn i or­ga­ner og vi­ta­le blod­kar, hvert av dem ale­ne kun­ne drept dem. He­le åste­det var sleipt av blod. Det­te var over­kill.

etter­forsk­nin­gen

Po­li­ti­et ring­te OJ bare ti­mer se­ne­re man­dag mor­gen. Det var na­tur­lig å rin­ge nær­mes­te pårørende, men po­li­ti­et vil­le også snak­ke med eks-man­nen for å sjek­ke ham ut av sa­ken. OJ had­de fløy­et til Chi­ca­go sent kvel­den før for å spil­le en pro­mo-tur­ne­ring i golf for spon­so­ren sin, lei­e­bil­fir­ma­et Hertz. Det som skjed­de på ho­tell­rom­met hans umid­del­bart etter den te­le­fo­nen vet bare OJ, men det ble et av man­ge om­dis­ku­ter­te punk­ter i ret­ten. OJ sa at han gikk på ba­det og sat­te et glass hardt fra seg uten å ten­ke seg om. Glas­set knus­te og skar opp lange­fin­ge­ren på venst­re hånd. Da OJ kom til­ba­ke til LA la po­li­ti­et mer­ke til og fo­to­gra­fer­te så­re­ne på fin­ge­ren. Hans usta­bi­le for­hold til Ni­co­le gjor­de ham al­le­re­de til mis­tenkt og po­li­ti­et be­gyn­te å tro at dis­se så­re­ne stam­met fra neg­le­ne til et av of­re­ne. Tek­ni­ker­ne had­de mye ma­te­ria­le å job­be med på åste­det også. Med så mye blod kun­ne ikke mor­de­ren slup­pet unna uten å ha vært dek­ket selv. Ni­co­les blod ble fun­net på et par av OJS sok­ker, begge of­re­nes blod ble fun­net i OJS Ford Bron­co, og blodige fotavtrykk fra åste­det match­et stør­rel­sen og mer­ket på sko OJ bruk­te. Ett be­vis, ak­to­ra­tets hjørne­stein, var en en­kelt skinn­hans­ke dek­ket med bå­de of­re­nes og OJS blod, fun­net på åste­det i Bun­dy Dri­ve. Den and­re hans­ken ble fun­net i OJS hus i Rock­ing­ham.

Det så ikke bra ut for OJ, sær­lig etter at han røm­te og ga en he­li­kop­ter-re­por­ter for CBS News ti­de­nes scoop, i en li­ve­sen­ding fra en politijakt så be­set­ten­de at den av­brøt kamp nr fem i Tv-sen­din­gen av NBA fi­na­len. Vek­ten av alle dis­se in­di­sie­ne bur­de ha gitt en full­tref­fer for ak­to­ra­tet, men det var pro­ble­mer.

En av OJS for­sva­re­re­ne, John­nie Coch­ran, be­skrev åste­det som ”et sluk av be­vis­for­rin­gel­se” – og han tok ikke feil. Po­li­ti­ets pro­se­dy­rer for å sam­le be­vis var slur­ve­te. Uer­far­ne tek­ni­ke­re had­de ikke be­vart be­vi­se­ne rik­tig, det var ikke noe sys­tem på opp­be­va­ring og kil­der kun­ne ikke for­kla­res. Det vis­te seg at blo­det på OJS sok­ker ble fun­net to må­ne­der etter dra­pe­ne, og for­sva­rets eks­per­ter men­te det had­de blitt smurt på når de ikke ble brukt. Dis­se eks­per­te­ne over­lot alle kon­klu­sjo­ner til for­sva­rer­ne, og drømme­la­get var ras­ke til å ut­nyt­te det. En po­liti­mann fikk til og med ta en blod­prø­ve fra OJ og brin­ge glas­set frem og til­ba­ke til åste­de­ne. Igjen på­sto for­sva­ret at det ble brukt til å plan­te be­vis og ram­me OJ Simp­son.

I lø­pet av rett­sa­ken klar­te drømme­la­get en­ten å over­be­vi­se dom­me­ren om å av­vise eks­per­ter, el­ler så tvil om de­res ver­di som

be­vis på OJS skyld. Mar­cia Clarks tårn av be­vis for ak­to­ra­tet så mer ut som et kort­hus, og for­sva­ret var i ferd med å vel­te det. In­spek­tør Mark Fuhr­man, po­liti­man­nen som had­de fun­net de av­gjø­ren­de gjen­stan­de­ne – blant an­net hans­ken fra OJS hus – had­de sver­get un­der ed at han ikke var ra­sist. I det mins­te ikke si­den han had­de brukt et ned­set­ten­de ord ti år tid­li­ge­re. For­sva­ret av­slør­te de­ret­ter opp­tak av et in­ter­vju Fuhr­man had­de gjort bare få år tid­li­ge­re med ma­nus­for­fat­te­ren Lau­ra Hart Mck­in­ny. Her slip­per den kor­rup­te pur­ken n-or­det og skry­ter uhem­met av å bry­te po­liti­pro­se­dy­rer, slå og til og med dre­pe mis­tenk­te. Han skrøt også av de man­ge på­gå­en­de in­ter­ne etter­forsk­nin­ge­ne av ham. Da det­te opp­ta­ket ble spilt for jury­en for­duf­tet sim­pet­hen for­sva­rets be­hov for å stik­ke hull bå­de i be­vi­se­ne og Fuhr­mans ka­rak­ter. Da Fuhr­man til slutt vit­net og ble spurt di­rek­te om han had­de plan­tet be­vis, var tro­ver­dig­he­ten hans for­svun­net og han viss­te det. For å unn­gå å å in­kri­mi­ne­re seg selv og få en egen retts­sak, unn­lot han å sva­re.

Da ti­den var in­ne for den mest be­røm­te sce­nen i sa­ken, der OJ uten å lyk­kes prøv­de å kle hans­ken fra Rock­ing­ham på høy­re hånd, had­de man­ge i den sjok­ker­te jury­en al­le­re­de be­stemt seg. Men det­te styk­ket av rent tea­ter send­te ak­to­ra­tets opp­rin­ne­lig ster­ke sak uten­for stu­pet. “Hvis den ikke går på, må han gå fri,” mes­set John­nie Coch­ran i sin slutt­pro­se­dy­re til jury­en. Og det gjor­de han. OJ gikk fri.

Ni­co­les nabo, Ro­bert Heids­tra, sa at han hør­te to menn som krang­let og én som skrek: “Hei, hei, hei!” i ti­den rundt mor­det. De­ret­ter så han OJS hvi­te Ford Bron­co kjø­re bort kl 10.40. Vitne­må­let hans vis­te seg å skå­re po­eng for bå­de ak­tor og for­sva­ret, si­den OJS nabo i Rock­ing­ham sa han hør­te OJ brå­ke i hu­set sitt kl 10.40.ÅSTE­DET MANG­LET IKKE SPOR OG DET VAR MER ENN ETT VIT­NE: SA­KEN SKUL­LE VÆRT OPP­LAGT

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.