HAN SKJØT FOR Å DRE­PE

Den Sør-afri­kans­ke su­per­stjer­nen fra OL i 2012 av­slør­te sin mør­ke side på det mest hjerte­løse vis

Blodig Begjær - - Innhold - AV MARTYN CONTERIO

Når en kropp blir ført til ob­duk­sjon, blir et en gang le­ven­de, pus­ten­de in­di­vid iden­ti­fi­sert med et se­rie­num­mer og en merke­lapp. I en kort pe­rio­de til­hø­rer li­ket retts­me­di­si­ner­ne, før det blir ma­te­ria­le i en etter­forsk­ning og til slutt en rap­port. Rull det inn, ta det fra hver­and­re, gjør funn, sy det sam­men. Det er kjø­lig og uper­son­lig, rent vi­ten­ska­pe­lig. DR188/13 var 29 år gam­le Reeva Steenkamp.

Da hun ble myr­det i mor­gen­ti­me­ne 14. fe­bru­ar 2013 av kjæ­res­ten, fri­idretts­ut­øve­ren Os­car Pistorius (da 26), end­te Ste­enkamps kjen­dis­sta­tus med en be­røm­mel­se så ne­ga­tiv at hun ikke kun­ne fat­tet det. Dra­pet var en­ten en tra­gisk ulyk­ke ba­sert på mis­for­stått iden­ti­tet el­ler en for­bry­tel­se be­gått av en ra­sen­de part­ner som vil­le mis­te sin sta­tus som su­per­stjer­ne for all tid.

Fi­re skudd gjal­let en mild kveld over den eks­klu­si­ve ei­en­dom­men i Sil­ver Woods uten­for Pre­to­ria, en av Sør-afri­kas tre ho­ved­ste­der. Na­bo­er og be­boer­ne i en til­gren­sen­de eien­dom hør­te stem­mer som krang­let, mye ro­ping, så skrik og en­de­lig pop-pop-pop-pop-ly­den av skudd. Men Pistorius for­tal­te en an­nen histo­rie.

Han våk­net og hør­te en lyd på ba­det. Han føl­te seg sår­bar, grep sin 9mm Pa­ra­bel­lum-pis­tol, rop­te og skrek til hvem det nå var som var på ba­det, og blås­te de­ret­ter fi­re ku­ler inn gjen­nom dø­ren. Han tenk­te ikke klart, sa han i ret­ten. Han hand­let i selv­for­svar. Os­car sa at han føl­te seg akutt tru­et på li­vet og fryk­tet for Re­evas liv. Pistorius skjøt ikke noe var­sel­skudd for å få inn­tren­ge­ren til å stik­ke av, for­di han var redd for å bli truf­fet av en ri­ko­sjett. Det­te an­ty­der at han tross alt tenk­te, og ikke gikk på rent adre­na­lin og in­stinkt. Os­car gjor­de et ra­sjo­nelt valg om å be­skyt­te seg selv, ikke den and­re per­sonen. Han kjen­te Sør-afri­kas selv­for­svars­lo­ver og viss­te at han ikke had­de rett til å fyre løs. Men han gjor­de det li­ke­vel.

Den av­døde be­gyn­te å bli lil­la. Det som en gang var gyl­len­blondt, skul­der­langt hår var nå mørkt av tør­ket blod, ør­små bi­ter hjerne­mas­se og frag­men­ter av skal­len. An­sik­tet var flek­ket av blod, sær­lig rundt ne­sen der det had­de skor­pet seg. Den kraf­ti­ge he­vel­sen rundt det høy­re øyet ga inn­trykk av at hun had­de fått en blå­veis. Det var i vir­ke­lig­he­ten en re­ak­sjon på en sterkt ska­det hjer­ne: blod had­de sam­let seg bak øye­hu­len og skap­te en mis­far­ging. Den høy­re ar­men hen­nes var de­for­mert. Os­cars 9mm pis­tol bruk­te ame­ri­kansk­pro­du­ser­te Win­ches­ter Ran­ger eks­pan­de­ren­de ku­ler (kjent som dum-dum), som ut­vi­der seg ved treff og for­år­sa­ker to­tal øde­leg­gel­se av må­let. Reeva ble skutt i den høy­re al­bu­en og bei­na i ar­men var knust. Ku­le­ne til­sva­rer de kon­tro­ver­si­el­le ‘Black Ta­lons’ og etter­la­ter klo­lik­nen­de mer­ker i or­ga­ner og vev. In­gen som blir skutt med dum-dum-ku­ler rei­ser seg opp og går sin vei.

En se­rie små kutt ble fun­net på krop­pen til Reeva, for­år­sa­ket av tre­fli­se­ne som skjøt ut av bjerke­dø­ren da ku­le­ne pas­ser­te. To hull ble fun­net øverst til høy­re på kra­ni­et: et inn­gangssår og et ut­gangssår. Hun ble truf­fet tre gan­ger: i ho­det, al­bu­en og hof­ten. Se­ne­re ble et kule­frag­ment fun­net i toa­lett­skå­len (det ble over­sett i førs­te om­gang av krim­tek­ni­ker­ne, en epi­so­de som ble kil­de til stor skam for sør-afri­kans­ke myn­dig­he­ter) Alle ku­le­ne traff høy­re side av krop­pen.

Ved si­den av et skrubb­sår på høy­re bryst,

kan­skje for­år­sa­ket av ku­len som traff ar­men, had­de hun et mer­ke på ryg­gen etter slag. Mer­ker og skrubb­sår ble også no­tert på skinn­leg­gen, hof­ten, høy­re tom­mel og bryst­vor­te. In­gen av dis­se ska­de­ne var dø­de­li­ge, og hvor­dan de opp­sto – og når – var et åpent spørs­mål. Mage­inn­hol­det ble un­der­søkt og av­slør­te noe som lik­net grønn­sak­bi­ter. I lik­het med mer­ke­ne på ryg­gen og krop­pen, vil­le det­te bli et stort dis­ku­sjons­tema i ret­ten. Blæ­ren inne­holdt bare noen mil­li­li­ter urin.

år­hund­rets retts­sak

Når en straffe­sak blir et medie­sir­kus, kal­les den ofte “år­hund­rets rett­sak”. Sær­lig når TV­ka­me­ra­ene slip­pes inn i rett­sa­len og so­sia­le medi­er får spil­le en bi­rol­le i sann­tid i noe som all­tid vil være et spen­nen­de dra­ma. I Sør-afri­ka etter apart­heid ble Os­car Pistorius sett på som en sam­len­de fi­gur. En fri­idretts­tjer­ne som re­pre­sen­ter­te det 21. år­hund­res sør-afri­kans­ke sam­funn, og ikke den vans­ke­li­ge for­ti­den. Pistorius’ histo­rie var en opp­løf­ten­de for­tel­ling om en klas­sisk tri­umf over mot­stand. Uan­sett hva li­vet byr deg, sa Os­car, så fins det må­ter å over­vin­ne hind­rin­ge­ne på. Merke­va­ren hans var håp.

Han ble født med mis­dan­ne­de bein, og føt­te­ne hans ble am­pu­tert da han var 11 må­ne­der gam­mel. Han ble opp­dratt til å ten­ke at funk­sjons­hem­min­gen ikke var et hin­der for frem­ti­dig suksess. Men ikke tro – uan­sett hva selv­bio­gra­fi­en hans sier – at det­te er en slags Rocky- for­tel­ling. Han var et vel­stå­en­de barn. Fa­ren hans eide og drev en do­lo­mitt­gru­ve, og en av onk­le­ne hans lag­de ar­mer­te bi­ler for sør-afri­kans­ke myn­dig­he­ter, noe som en­gang fikk Os­car til å hev­de at on­ke­len “eide” lan­dets sik­ker­hets­tje­nes­ter. Han gikk på den en­gelsk­språk­li­ge pri­vat­sko­len Pre­to­ria Boys High School.

Os­car els­ket vå­pen, lev­de høyt og had­de en hen­syns­løs og uvø­ren stil. Han kun­ne opp­fø­re seg tru­en­de mot alle som en­ten hind­ret ham i å opp­nå det han vil­le, el­ler stil­te spørs­mål ved krav­men­ta­li­ten hans. Ar­ro­gan­sen hans – støt­tet og hjul­pet av hans klas­se og opp­dra­gel­se – fyr­te yt­ter­li­ge­re opp un­der en noen gan­ger ube­ha­ge­lig, usta­bil per­son­lig­het. Det Pr-skap­te bil­det skjul­te en mør­ke­re sann­het og et his­sig tem­pe­ra­ment.

Sør-afri­kans­ke avi­ser og bla­der holdt his­to­rie­ne om hans dår­li­ge opp­før­sel ute av rampe­ly­set. De vil­le ha et godt for­hold til Os­car. Det var ett bil­de han vil­le sen­de ut i ver­den: Os­car “Bla­de Run­ner” Pistorius, man­nen som ned­kjem­pet sje­fe­ne i In­ter­na­tio­nal As­socia­tion of Athle­tics Fe­dera­tion (IAAF ) for å få løpe mot funk­sjons­fris­ke lø­pe­re. Det ble gjort tes­ter av de J-for­me­de kar­bon­fi­ber­pro­te­se­ne hans for å sik­re at han ikke had­de en urettferdig for­del. Be­vi­se­ne ty­det på at det var det, så be­slut­nin­gen om å over­se det og la ham kon­kur­re­re var enormt kon­tro­ver­si­ell. Os­cars sjanse­spill løn­te seg. Han vant kam­pen og skrev seg inn i his­to­rie­bø­ke­ne ved å del­ta i OL i 2012. Han ble valgt til å bære det sør-afri­kans­ke flag­get i av­slut­nings­se­re­mo­ni­en.

Mer ne­ga­ti­ve his­to­ri­er og et mind­re gla­mo­røst bil­de kom frem un­der retts­sa­ken, da han sto i til­tale­bok­sen foran dom­mer Tho­kozi­le Ma­til­da Masipa. Det ble også på­pekt at i den­ne sa­ken vil­le en svart Zulu fra svært be­skjed­ne kår av­gjø­re skjeb­nen til en rik afri­kaa­ner. Det var nok en vel­kom­men på­min­nel­se om hvor­dan ti­de­ne had­de for­and­ret seg. I ret­ten frem­sto Pistorius som skjør og ofte for­tvi­let – i den grad at han kas­tet opp (en bøt­te måt­te plas­se­res mel­lom føt­te­ne hans). Han skalv da han gikk gjen­nom hen­del­se­ne den kvel­den, el­ler når han måt­te høre de fæle de­tal­je­ne om det han had­de gjort mot Reeva. Noen syn­tes tå­re­ne hans var lite over­be­vi­sen­de kro­ko­dille­tå­rer. Uan­sett had­de han mis­tet glan­sen og lands­men­ne­ne og res­ten av ver­den så en mann med et en gang så strå­len­de ryk­te bli re­du­sert til støv.

Dom­mer Masipa stop­pet jevn­lig for­hand­lin­ge­ne for å spør­re om Os­car var men­talt i stand til å føl­ge det som ble sagt. Etter som sa­ken skred frem kun­ne det se ut som om dum­dris­tig­he­ten og den pa­ra­no­i­de, ag­gres­si­ve per­son­lig­he­ten gjor­de ham til­bøye­lig til ra­seri­an­fall og at ett av dem had­de ført til mord en kveld i fe­bru­ar. Lå det i kor­te­ne at det måt­te ende slik? Som Ju­ne Steenkamp, Re­evas bri­tisk­fød­te mor, sa etter rett­sa­ken: “Han var nødt til å dre­pe noen før el­ler se­ne­re.” Hvis ikke det had­de blitt dat­te­ren hen­nes, vil­le det blitt en an­nen.

Sør-afri­kas mest sexy par?

Os­car Pistorius vis­te seg å være et vel­dig upå­li­te­lig vit­ne. Hvor­dan had­de det seg at han når det gjaldt punkt-for-punkt be­ret­nin­gen om hen­del­se­ne som før­te til Reeva Ste­enkamps død, var vel­dig spe­si­fikk og hus­ket alle de­tal­jer be­mer­kel­ses­ver­dig klart. Mens han ved snakk om and­re de­tal­jer ble tå­ke­te og ga ukla­re svar?

Når det gjaldt for­hol­det til Reeva fra Port Eliza­beth be­skrev Os­car det som en ung drømme­kjær­lig­het, og sa at alt an­net som sto i avi­se­ne var løgn. Han har holdt fast ved det­te, og til og med gitt et in­ter­vju i ITV i juni 2016 der han med li­den­de stem­me er­klær­te at Reeva vil­le øns­ket at han fikk leve det li­vet han vil­le leve og ikke råt­ne i feng­sel for å ha tatt hen­nes. Det er ak­ku­rat den­ne ty­pen snakk og selv­rett­fer­dig­het man­ge fin­ner usma­ke­lig ved Pistorius. Det gir inn­trykk av at Os­car ikke sø­ker rett­fer­dig­het, men til­gi­vel­se uten noen inn­sats i form av an­ger. Å tryg­le “Det er hva Reeva vil­le øns­ket,” brin­ger hen­ne ikke til­ba­ke, uan­sett om dra­pet var en ulyk­ke el­ler ei.

Os­car og Reeva møt­te hver­and­re gjen­nom en fel­les venn i no­vem­ber 2012, og de gikk på South Africa Sports Awards sam­men på sin førs­te da­te. Da hun hils­te på den ven­ten­de pres­sen

på den røde lø­pe­ren, be­skrev Reeva ham som en “gent­le­man” og skrøt av kles­sma­ken hans. I hen­nes øyne var det mye til­ta­len­de ved ham. Han kom fra en god fa­mi­lie, had­de mye pen­ger, og en type media­syn­lig­het en som Reeva – som ble stemt frem som en av ver­dens mest sexy kvin­ner to år på rad av manne­bla­det FHM – øns­ket seg. Hun vil­le svært gjer­ne være be­rømt, sa ven­ner. Var det å da­te “Bla­de Run­ner” en god måte å få gra­tis opp­merk­som­het og på­føl­gen­de medie­job­ber på? Det kan godt ha vært et ele­ment av det, men den blomst­ren­de ro­man­sen så ut til å være ak­ku­rat dét: en ro­man­se.

Det som end­te som et vel­dig kort for­hold var mest sann­syn­lig ald­ri så per­fekt som Os­car frem­stil­te det. Snart fikk Reeva sma­ke Os­cars tem­pe­ra­ment. En SMS an­ty­der trøb­bel: “Redd for deg noen gan­ger når du kjef­ter og for hvor­dan du vil rea­ge­re.” I et in­ter­vju med avi­sen Guar­di­an i for­bin­del­se med lan­se­rin­gen av Ju­ne Ste­enkamps bok Reeva: A Mot­her’s Story (2014) ut­vik­let hun yt­ter­li­ge­re teori­en om et pro­ble­ma­tisk for­hold ba­sert på ting dat­te­ren had­de for­talt hen­ne. “Hun sa at de krang­let mye. Hun had­de bare kjent ham en kort stund og be­gyn­te å ten­ke at de ikke pas­set sam­men, og jeg tror hun vil­le dra den kvel­den. De krang­let, noe gikk for­fer­de­lig galt.”

HAN SKJØT FOR Å DRE­PE

I ret­ten kom det også frem at Pistorius frem­de­les var i jevn­lig kon­takt – i ett til­fel­le i vel­dig jevn­lig kon­takt – med eks­kjæ­res­te­ne Jen­na Ed­kins og Sa­mant­ha Taylor. Os­car be­gyn­te å se ut som litt av en playboy. Det ble også fast­slått gjen­nom te­le­fon­log­ger at han .den 13 fe­bru­ar, da han kom hjem for kvel­den, snak­ket med Ed­kins (som sto opp­ført som “Ba­by­s­hoes” i kon­takt­lis­ten hans) i ti mi­nut­ter. Var Os­car og Reeva fak­tisk så for­els­ket?

Taylor, som var sam­men med Os­car i 18 må­ne­der frem til som­me­ren 2012, for­tal­te til Dai­ly Mir­ror om en “sint og ei­e­syk” mann med en bøl­le­te na­tur. Han mis­tet ofte be­sin­nel­sen og skrem­te hen­ne ved mer enn en an­led­ning. “Han prøv­de å fin­ne ord, spyt­tet, skrek, graf­set. Det var gru­somt. Han plei­de å bite meg mye, kløp meg i sin­ne og for moro skyld. Jeg had­de mer­ker og arr. Det var vondt.” En kveld, hev­det Taylor, ble han så stup­full at han ten­te et bål i stua og dan­set rundt det. “Men for­di han var så full trod­de han jeg had­de jult ham opp. Han be­gyn­te å skri­ke til meg. Han så etter pis­to­len sin. Han sa jeg var en bitch for­di jeg jul­te ham opp.”

Skyt for å dre­pe: sa­ken mot Pistorius

Det er ikke noen jury i sør-afri­kansk rett. Den sit­ten­de dom­me­ren, som job­ber med fle­re kol­le­ger, fore­tar den en­de­li­ge be­slut­nin­gen om en per­son er skyl­dig el­ler ikke. Sa­ken mot Os­car Pistorius hand­let mer el­ler mind­re om å fin­ne hul­ler i hans ver­sjon av hen­del­se­ne og å bru­ke tek­nis­ke be­vis og vitne­mål til å be­ly­se pro­ble­mer. Svært tid­lig be­stem­te ak­to­ra­tet seg for å gå for det stren­ges­te – Sche­du­le 6 . Det­te er en til­ta­le på over­lagt drap. Nå måt­te de be­vi­se det hin­si­des en­hver tvil. Det vil­le bli vel­dig tøft. Til syv­en­de og sist var Os­car den enes­te som viss­te hva som had­de skjedd den kvel­den. Og han holdt fast ved his­to­ri­en om en “inn­tren­ger” gjen­nom av­hør etter av­hør. Retts­reg­ler og ny­an­ser når det gjaldt å fin­ne Pistorius skyl­dig i over­lagt drap be­tyd­de at fle­re de­fi­ni­sjo­ner av skyld var i spill. Ak­tor vil­le god­ta “mord” og “uakt­somt drap” som dom­mer (det­te vil­le lage pro­ble­mer se­ne­re). Han ble også an­kla­get for tre vå­pen­re­la­ter­te for­bry­tel­ser.

For ak­to­ra­tet var det et smart trekk å gå for den mak­si­ma­le sik­tel­sen. Det be­tød at for­sva­ret måt­te set­te Os­cars ver­sjon av kvel­den ned på pa­pir gjen­nom kau­sjons­pro­ses­sen. De fikk noe å job­be med, og en an­greps­plan. De føl­te seg selv­sik­re. En mann had­de drept kjæ­res­ten sin i en opp­he­tet kran­gel. Det var et eks­tremt til­fel­le av vold i hjem­met. Et­ter­fors­ker Hil­ton Bot­ha var over­be­vist om at det var det det­te drei­de seg om fra det øye­blik­ket han gikk inn i hu­set på Bus­hwil­low Cres­cent kl 4.15 og så åste­det. Klap­pet og klart, ære­de dom­mer.

Men ting gikk snart galt, og ga for­sva­rer­ne en strå­len­de dag. Klø­ne­te po­liti­menn og krim­tek­ni­ke­re bidro med usik­re­de be­vis og de­mon­strer­te al­vor­li­ge pro­se­dyre­feil. Gjen­stan­der ble stjå­let fra hu­set til Os­car i lø­pet av etter­forsk­nin­gen – blant an­net fle­re dyre klok­ker – og et­ter­fors­ker­ne ble ge­ne­relt an­sett som litt håp­løse. Bot­ha var også un­der press. Da han sto i ret­ten, ble han også etter­fors­ket for sju

mord­for­søk (sam­men med fle­re kol­le­ger). Grup­pen had­de blitt ful­le en kveld og skutt på bi­ler på en mo­tor­vei. Vitne­må­let hans var ikke mye verdt og han ro­tet i vitne­bok­sen. Alt han had­de å si ble sett på med mis­tro for­di en mann som blir etter­fors­ket av sine egne gans­ke en­kelt ikke inn­gir til­lit. Selv det ab­so­lutt mest av­gjø­ren­de be­vi­set – toa­lett­dø­ren – dro på en rund­rei­se før den lan­det hos po­li­ti­et og ble tes­tet.

dømt og så dømt igjen

Dom­mer Masipa fant Os­car Pistorius skyl­dig i uakt­somt drap og grov uakt­som­het. Re­spon­sen på dom­men var på det tids­punk­tet, i alle fall i retts­sa­len, over­ras­ken­de be­skje­den. At Pistorius så kvalm ut og skalv var ikke noe nytt. Masipa av­sa en fem års feng­sels­dom og en se­pa­rat dom på tre år for vå­pen­lov­brudd, og be­grun­net be­slut­nin­gen med be­ho­vet for rett­fer­dig­het, men i tråd med at ak­to­ra­tet ikke had­de over­be­vist hen­ne om at det­te var over­lagt. Hun var lite im­po­nert over de­res be­vi­ser og vitne­mål. Der­for av­sa hun en dom som “ver­ken var for mild el­ler for streng”. Man­ge var ueni­ge på det punk­tet.

Fa­mi­li­en Steenkamp sa til re­por­ter­ne at de var gla­de for at sa­ken var over og at Pistorius skul­le i feng­sel. Se­ne­re sa de til media at dom­me­ren had­de gjort en feil i so­nings­ti­den og at dat­te­rens ekskjæreste, som de ald­ri had­de truf­fet per­son­lig før han sto til­talt for å ha drept hen­ne, had­de slup­pet for lett. Pistorius’ for­sva­re­re sa at de ikke vil­le anke, men ak­to­ra­tet ga ikke opp. Da Pistorius i ok­to­ber 2014 ble over­ført fra syke­hus­av­de­lin­gen i Pre­to­rias Kgo­si Mam­puru-feng­sel til on­ke­lens hus for å sone res­ten av dom­men i hus­ar­rest, så det helt mot­satt ut enn Masi­pas på­stand om at dom­men ikke re­pre­sen­ter­te “én lov for de fat­ti­ge og vans­ke­lig­stil­te og én for de rike og be­røm­te.”

En anke­be­slut­ning ble fat­tet i de­sem­ber 2015, og ting så ikke bra ut for Os­car – han had­de også tapt ret­ten til å anke tid­li­ge­re. Sør-afri­kas på­tale­myn­dig­he­ter fant sto­re feil i Masi­pas opp­rin­ne­li­ge dom, så sto­re at de men­te det sat­te he­le rett­sys­te­met i dår­lig lys hvis de ikke ble ret­tet. Anke­dom­sto­len var enig. Ak­ku­rat da ak­to­ra­tet trod­de de had­de tatt Os­car – og opp­nådd ekte rett­fer­dig­het for Reeva – fikk Os­car det de er­klær­te var en “for mild” dom, nok en gang. Seks år for drap. Dom­mer Masipa sto på sitt: “Den of­fent­li­ge opi­nio­nen kan være høy og ty­de­lig, men den kan ikke spil­le noen rol­le i ret­tens be­stem­mel­se.”

Selv om dom­men had­de blitt opp­gra­dert gjen­nom anke­pro­ses­sen, had­de ak­to­ra­tet bedt om 15 år. En av anke­dom­mer­ne, dom­mer Leach, opp­sum­mer­te end­rin­gen fra uakt­somt drap til for­sett­lig: “Selv om han kan ha vært redd, er det ikke tro­ver­dig at en ra­sjo­nell per­son kun­ne tro han had­de rett til å sky­te mot et men­nes­ke med et grov­ka­li­bret vå­pen uten å ta selv det ele­men­tæ­re for­be­hold med å fyre av et var­sel­skudd, som til­tal­te sa han be­slut­tet å ikke gjø­re si­den han tenk­te at ri­ko­sjet­tet kun­ne ska­de ham.” Pistorius må til­brin­ge de nes­te tre åre­ne – halv­par­ten av dom­men – nok en gang in­ne­stengt på syks­hus­av­de­lin­gen i Kgo­si Mam­puru.

Nye teori­er an­ty­der at mer­ke­ne som ble fun­net un­der ob­duk­sjo­nen opp­sto da Os­car slo Reeva med sin kjæ­re crick­et­køl­le sig­nert av Sør-afri­kas stjerne­lag. Et an­net spe­si­fikt mer­ke på ar­men kun­ne ha vært la­get av et luft­ge­vær, og et 4,5 mm stort hull i sove­roms­dø­ren pas­set til ka­li­be­ret på det ge­væ­ret. Hvis det­te er sant, var rå­ska­pen Os­car ut­sat­te Reeva for i de tid­li­ge ti­me­ne av Va­len­tins-da­gen vir­ke­lig bru­tal.

Os­car Pistorius ble be­rømt for idretts­bra­ge­ne sine, men han ble be­ryk­tet gjen­nom hand­lin­ge­ne den 14. fe­bru­ar 2003. Æren, tri­um­fe­ne, me­dal­je­ne, hå­pe­ne og drøm­me­ne til en funk­sjons­hem­met idretts­mann som var opp­lært til ald­ri å gi opp og ald­ri gi etter ... det er me­nings­løst, alt sam­men. Den man­nen ver­den kjen­te som “Bla­de Run­ner” ble til “ku­len i lø­pet”. Fra ver­dens fri­idretts­ba­ner til skam­men i en feng­sel­cel­le – Os­cars histo­rie gikk fra him­mel til hel­ve­te.

HAN SKJØT FOR Å DRE­PE

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.