FRA MENIGHET TIL MISBRUK

– De fles­te skjøn­te ikke noe før jeg prøv­de å ta li­vet mitt Da al­ko­hol­mis­bru­ket til Ben­te Karlsen Rø­stad var på det ver­ste, holdt fa­mi­li­en hen­nes på å gå til grun­ne. Bare en til­fel­dig­het gjør at hun frem­de­les er i live.

Dagbladet - - FORSIDE - Tekst: KARIANNE GRINDEM kgr@dag­bla­det.no

Jeg prøv­de å fram­stå som den per­fek­te mo­ren jeg øns­ket å va­ere, men egent­lig lå jeg i renne­stei­nen, sier Ben­te Karlsen Rø­stad. Hun er med i NRKs do­ku­men­tar­se­rie «Forført av spriten», som har pre­miere på NRK i dag. Her for­tel­ler fem kvin­ner hvor­dan al­ko­ho­len tok over liv­e­ne de­res. For Rø­stad på­vir­ket det også hen­nes tre barn.

I dag har hun va­ert edru i fem­ten år. Men da det sto på som verst, holdt fa­mi­li­en fra Ven­ne­sla i Vest-Ag­der på å gå til grun­ne.

– Døy­vet fø­lel­se­ne

Som be­skje­den 14-åring kom Rø­stad inn i et bede­hus­mil­jø. Hun fikk kja­eres­te da hun var 15 og in­nen hun var fylt 18 var hun gift og had­de fått barn. Rø­stad adop­ter­te man­ge hold­nin­ger om mors­rol­len fra me­nig­he­ten, og tenk­te at en mor skul­le va­ere mest mu­lig på sove­rom­met og kjøk­ke­net.

Først da hun ble skilt tre­barns­mor som 25-åring, smak­te hun al­ko­hol for førs­te gang.

– Det var da det star­tet. Da drakk jeg i hel­ger og på fes­ter, som jeg opp­lev­de at alle gjor­de. Men da jeg ble enke fem år etter, end­ret det seg. Da bruk­te jeg al­ko­ho­len som medi­sin og for å kla­re å sove. Jeg drakk for å døy­ve fø­lel­se­ne, for­tel­ler Rø­stad.

Ingen så hvor ille det var, bort­sett fra bar­na. Men Rø­stad var opp­tatt av fa­sa­de, og jo mer hun drakk, jo mer pas­set hun på at hu­set var rent og or­dent­lig. Hun drakk når hun had­de pen­ger. Da dro hun på Vin­mono­po­let og kjøp­te halv­flas­ker, for de var enk­le­re å gjem­me og ta med seg.

– Jeg plei­de å pak­ke dem inn, så det skul­le se ut som det var en gave. Det er ingen som kjø­per 60 pro­sent sprit i gave til folk, men så langt tenk­te jeg ikke, sier hun.

Kik­ket over skul­de­ren

Hele ti­den mis­tenk­te hun at folk for­sto hva som skjed­de, kik­ket seg over skul­de­ren og lur­te på om hun ble av­slørt.

– Det er jo kjempe­tungt å leve med så mye skam, og utro­lig slit­somt å hele ti­den va­ere på vakt, sier Rø­stad, og leg­ger til at hun had­de man­ge gode unn­skyld­nin­ger hver gang no­en stil­te spørs­mål.

Bar­na, som hun har et na­ert for­hold til, er også med i do­ku­men­ta­ren.

Her for­tel­ler søn­nen Tom­my at hvis han kun­ne luk­te kaffe om mor­ge­nen da han voks­te opp, tok han det som et godt tegn, for da had­de mo­ren be­gynt da­gen med kaffe i ste­det for al­ko­hol.

Øns­ket kaffe­lukt

– Som of­test var hun i godt hu­mør når hun had­de fått i seg kaffe i ste­det for dritt. Da ble jeg litt mun­ter og tenk­te at det ble en god dag, for­tel­ler han.

Hvis han ikke luk­tet kaffe, var det der­imot et dår­lig tegn. Gjen­nom opp­veks­ten ble han god på å til­pas­se seg mo­rens hu­mør. Stem­nin­gen i hu­set ble ufor­ut­sig­bar når hun had­de druk­ket. Han viss­te ald­ri når det kun­ne smel­le.

– Det var vel­dig vans­ke­lig for bar­na mine, for de så og skjøn­te mer enn folk uten­for fa­mi­li­en. De for­søk­te nok å si fra litt, men de ble ikke hørt. De ble ikke tatt al­vor­lig, sier Rø­stad.

Prøv­de å ta li­vet sitt

I dag skul­le hun øns­ke folk ikke had­de trodd hen­ne så lett, når hun sa at alt var i or­den.

– De fles­te skjøn­te ikke noe før jeg prøv­de å ta li­vet mitt. Først da la de sam­men to og to, sier hun.

Rø­stad had­de plan­lagt selv­mor­det en god stund, og skul­le va­ere full da hun gjen­nom­før­te det. Hun viss­te at hun ikke vil­le kla­re å gjø­re det edru.

– Jeg var helt over­be­vist om at det var det beste for mine barn. Jeg så at jeg var en be­last­ning. I åre­ne etter­på har jeg ald­ri tenkt at det var et rop om hjelp, for jeg var sikker på at det var til det beste. Jeg viss­te hel­ler in­gen­ting om hva rus­be­hand­ling var, sier hun.

Den dra­ma­tis­ke sep­tem­ber­nat­ta drakk hun det hun had­de, og skrev brev til sine barn. Så gikk hun ut av hu­set for å gjø­re det hun had­de plan­lagt. Hel­dig­vis ble hun stop­pet like før. Av en tre­rot.

– Jeg hus­ker at jeg ram­let. Jeg sat­te bei­net fast i en rot, og der brakk jeg lår­hal­sen. Den red­det li­vet mitt tror jeg. Det var kja­eres­ten min og søn­nen min som fant meg no­en ti­mer sei­ne­re. Jeg hus­ker det ikke. Jeg hus­ker in­gen­ting før jeg kom på syke­hu­set, sier hun.

Ble te­ra­peut

Be­hand­lin­gen hun fikk er hun evig takk­nem­lig for. Først på psy­kia­trisk av­de­ling, og så i rus­be­hand­lin­gen ved Sør­lan­det syke­hus.

– Det førs­te døg­net føl­te jeg meg fryk­te­lig mal­plas­sert. Men så så jeg at de and­re der var helt van­li­ge folk som meg. Jeg be­gyn­te i gruppe­be­hand­ling, som jeg me­ner er en av Nor­ges beste rus­be­hand­lin­ger, sier Rø­stad.

En av te­ra­peu­te­ne var selv tørr­lagt al­ko­ho­li­ker. Hun in­spi­rer­te Rø­stad til å ut­dan­ne seg in­nen rus­fel­tet. Nå er hun pro­sjekt­le­der for RIO ReStart, et etter­verns­til­tak hun har la­get ut fra be­ho­ve­ne hun har sett at folk har etter at de er fer­di­ge med be­hand­ling.

Rø­stad leg­ger til at for 90 pro­sent er rus­pro­ble­mer usyn­li­ge for and­re enn de na­er­mes­te. Nå set­ter hun også i gang en kam­pan­je som fo­ku­se­rer på kvin­ner og mød­re med rus­pro­ble­mer.

– Man­ge tar kon­takt med meg ano­nymt, og om jeg kan gi håp vi­de­re er det fan­tas­tisk. Jeg ser det som min opp­ga­ve å gi vi­de­re den hjel­pen jeg selv har fått, sier hun.

FORFØRT AV SPRITEN: Ben­te Karlsen Rø­stad ble tid­lig alene­mor. Hun tak­let det dår­lig og fant trøst i drik­kin­gen.

FOTO: FENRIS FILM / NRK

FOTO: NRK

FOR­TEL­LER: Ben­te Kars­len Rø­stad, Eli­sa­beth Grøn­nings­aeter, Tru­de Bjercke Strøm, Ani­ta Havne­rås og, Ca­mil­la Kris­ti­ane Mo­en får for­tel­le sine his­to­ri­er i hvert sitt pro­gram i se­ri­en «Forført av spriten».

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.