For­tvi­let og ra­sen­de

Hil­la­ry Clin­tons for­kla­ring kal­ler på skep­sis og sym­pa­ti

Dagbladet - - LEDER - INGER MERETE HOBBELSTAD imh@dag­bla­det.no

Mens en norsk valg­ta­per slik­ker sine sår og blir av­krevd svar om hva som gikk galt, prø­ver en ame­ri­kansk en å sva­re på det sam­me over 512 si­der. I går, etter et nenn­somt dusk­regn av lek­ka­sjer, kom Hil­la­ry Clin­tons «What Hap­pe­ned», hen­nes egen for­kla­ring på hva som gikk galt da hun tap­te pre­si­dent­em­be­tet til Do­nald Trump. Det er en bok som er ra­sen­de og for­tvi­let. Clin­ton skri­ver at det er da­ger da hun bare har lyst til å skri­ke inn i en pute, om at hun må leve med at fei­le­ne hun gjor­de, som kos­tet hen­ne sei­e­ren, gjor­de li­vet ver­re for man­ge mil­lio­ner men­nes­ker. Hun er aer­lig om at hun, per­son­lig, fei­let. MEN SÅ er det som om det frem­de­les lig­ger en hin­ne mel­lom hen­ne og mye av det som, vel, skjed­de. Den er der fra be­gyn­nel­sen av, fra skild­rin­gen av Trumps inn­set­tel­ses­se­re­mo­ni, der al­li­er­te og tid­li­ge­re fien­der, se­na­to­rer og eks­pre­si­den­ter fra beg­ge par­ti­er, er var­me og om­tenk­som­me og gir ut­trykk for sjokk og skuf­fel­se. Det blir pre­sen­tert som en slags for­sik­ring om at det som skjed­de hen­ne, var dypt urett­fer­dig; her er ingen re­flek­sjo­ner om at Clin­tons selv­føl­ge­li­ge plass i ko­kon­gen kan ha va­ert noe av det som gjor­de at hun ble be­trak­tet med mis­tenk­som­het. Hun er selv­kri­tisk i om­ta­len av e-post­skan­da­len og opp­stus­set rundt ta­le­ne hun had­de holdt for Wall Stre­et-fir­ma­er, men det hun be­brei­der seg selv, er først og fremst at hun ikke skjøn­te at hun, som kvin­ne, i ver­dens øyne ikke vil­le kun­ne gjø­re noe man­ge før hen­ne had­de gjort. Hun be­brei­der Ber­nie San­ders’ an­grep for å gjø­re det vans­ke­lig å sam­le vel­ger­ne i etter­kant, men hun kan knapt mene at det er na­tur­lig el­ler de­mo­kra­tisk helse­brin­gen­de at en kan­di­dat ikke får ut­ford­re­re i sitt eget par­ti. I DET hele tatt be­brei­der hun seg selv ofte mer for at hun ikke slo har­de­re til­ba­ke, el­ler for at hun ikke skjøn­te at verden vil­le va­ere urett­fer­dig mot hen­ne, enn for at hun selv ut­vis­te dår­lig dømme­kraft. I fle­re til­fel­ler er det man­ge som vil va­ere ueni­ge med hen­ne. Den ar­ro­gan­sen som lig­ger i opp­fat­nin­gen om at USA har så store pro­ble­mer at medi­er og maktri­va­ler bare bur­de la hen­ne få va­ere i fred og job­be og ikke hen­ge seg opp i små fore­te­el­ser, var den minst til­ta­len­de si­den ved Clin­tons kan­di­da­tur. LIKEVEL: Verden har va­ert urett­fer­dig mot Hil­la­ry Clin­ton. Hun har levd gjen­nom ti­år etter ti­år med ufi­ne an­grep og ka­rak­te­ris­tik­ker. Den for­sik­ti­ge og de­fen­si­ve hold­nin­gen som fikk hen­ne til å sky pres­sen og vel­ge valg­kamp­med­ar­bei­de­re ut fra lo­ja­li­tet, stam­mer nok der­fra, og den er like lett å for­stå som den er øde­leg­gen­de. Det er hel­ler ikke vans­ke­lig å skjøn­ne at det er for­bit­ren­de å ut­ar­bei­de det ene sam­men­hen­gen­de po­li­tis­ke for­sla­get etter det and­re, for så å få rol­len som hu­mør­løs flink pike i møte med San­ders’ luf­ti­ge løf­ter og Do­nald Trumps en­de­lø­se rea­li­ty­show. Det er noe hjerte­sk­ja­eren­de ved Clin­tons per­plek­si­tet i møte med mis­tro­en og av­sky­en hun ble møtt med, og over at hun selv sta­dig må stil­le seg spørs­må­let: Hvor­for li­ker de meg ikke?

Det er spørs­må­let alle valg­ta­pe­re må stil­le seg, og alle bør ha sym­pa­ti for dem i det øye­blik­ket. tst@dag­bla­det.no

TIL TORGS: Nors­ke ver­di­er er frukt og grønt. Og, i tid­li­ge­re ti­der spa­ser­te våre fo­to­gra­fer ned fra Akers­gata til Youngs­tor­get for å sjek­ke sto­da, fast post i man­ge år. Her er ar­kiv­teks­ten: «Torg­han­del, kvin­ne sel­ger frukt og grønn­sa­ker, Youngs­tor­get, Oslo, 12.08.1958». Ingen navn ver­ken på torg­kone el­ler vår fo­to­graf. No­en?

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.