Jokermaktens hel­ve­te

Knut Arild Hareide kan fel­le Er­na. Men jo­ker­makt har et kre­ven­de di­lem­ma: Skal KrF va­ere ra­ev­dil­ter el­ler sa­bo­tør, skri­ver

Dagbladet - - LEDER - Joe@dag­bla­det.no

Iet par­la­men­ta­risk de­mo­kra­ti er det slutt­sum­men som tel­ler. Før kun­ne re­gje­rin­gen få fler­tall en­ten med Ven­st­re el­ler KrF. Ven­st­re fei­rer nå sin na­er-dø­den-opp­le­vel­se valg­nat­ta med varm om­fav­nel­se av Er­na, og in­vi­te­ren­de øye­kast til Siv. Da hen­ger fler­tal­let på skuld­re­ne til Knut Arild Hareide og KrF. Han har etter­tryk­ke­lig av­vist både re­gje­rings­sam­ar­beid og en ny po­li­tisk sam­ar­beids­av­ta­le. Det ska­per et klassisk po­li­tisk pa­ra­doks: Valg­ta­pe­ren har kom­met i vippe­po­si­sjon og fått mer makt. Hareide kan fel­le re­gje­rin­gen. Om han vil. El­ler tør. ROL­LEN SOM JOKER i det po­li­tis­ke spil­let åp­ner for man­ge fris­tel­ser. Pro­ble­met er at den­ne type makt kre­ver dris­tig­het og høy inn­sats uten no­en ga­ran­tert ge­vinst. Knut Arild Hareide har til nå av­vist alle for­mel­le rol­ler i Er­na 2-pro­sjek­tet. Sam­ti­dig har han slengt dø­ra i an­sik­tet på Jonas Gahr Stø­re. Harei­des si­tua­sjon er det ul­ti­mate ek­sem­pel på at po­li­tikk ofte hand­ler om å vel­ge mel­lom dår­li­ge al­ter­na­ti­ver. Hvis KrF nok­så mot­stands­løst blir hale­heng el­ler støtte­spil­ler for Er­na og Siv Jen­sen, vil Hareide fram­stå som en po­li­tisk ra­ev­dil­ter. Om par­ti­et på et tids­punkt fel­ler re­gje­rin­gen, blir han brenne­mer­ket som en sa­bo­tør av den bor­ger­li­ge blokk­po­li­tik­ken. DET BLIR VER­RE. Alle par­ti­er og po­li­ti­ke­re opp­le­ver med jev­ne mel­lom­rom at de blir pres­set inn i et hjør­ne. Det spe­si­el­le nå er at selve KrFs fram­tid og ek­sis­tens står på spill. Valg­re­sul­ta­tet er også den­ne gang det dår­ligs­te si­den kri­gen, og be­kref­ter en lang nedad­gå­en­de trend. For KrFs parti­le­del­se må det smer­te eks­tra mye at ned­gan­gen er kraf­tig i kjerne­om­rå­de­ne i Horda­land og Ro­ga­land. Selv i Knut Arild Harei­des hjem­kom­mu­ne Bøm­lo mis­tet par­ti­et seks pro­sent­po­eng. Det blir ikke mind­re surt av at det var Høy­re som tok de fles­te vel­ger­ne som for­lot KrF. Ved tid­li­ge­re valg har også Frp for­synt seg av den­ne vel­ger­ba­sen. Det store spørs­må­let nå er om det er plass til et kris­tent par­ti i vår tid. Vi kan va­ere vit­ne til et po­li­tisk ek­sem­pel på li­vet før dø­den. Ven­st­re er i den sam­me fare­so­nen. KRIS­TE­LIG FOLKE­PAR­TI ble til som en pro­test mot det se­ku­la­ere og som tale­rør for sen­tra­le mot­kref­ter i ut­vik­lin­gen av det mo­der­ne Nor­ge. Par­ti­et fikk bi­bel­skule­sty­rar Nils La­vik inn på Stor­tin­get i 1933, men det var etter kri­gen at det ble fart på or­ga­ni­sa­sjon og agi­ta­sjon. Kri­gen had­de skapt nytt sam­hold og naer­het mel­lom krist­ne (lu­thers­ke) kir­ker og for­sam­lin­ger som tid­li­ge­re sto steilt mot hver­and­re. Dan­nel­sen av KrF var et saernorsk fe­no­men som si­den ble ko­piert i Sve­ri­ge og Fin­land. PARTIDANNELSEN HAD­DE også en ma­te­ri­ell di­men­sjon. KrF gikk inn i et kris­tent, pa­ral­lelt uni­vers som all­tid tren­ger pen­ger. Der­for har vi krist­ne barne­ha­ger, sko­ler, la­e­rer­sko­ler, høy­sko­ler, bede­hus, avi­ser, for­lag, ra­dio- og TV-sta­sjo­ner og et stort an­tall mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ner. For ikke å snakke om Den nors­ke kir­ke og fri­kir­ke­ne. Det mes­te av det­te er av­hen­gig av of­fent­li­ge mid­ler, og KrF sør­ger for at fi­nan­sie­rin­gen er ri­ke­lig og sikker. At det fort­set­ter slik er all­tid KrFs grunn­leg­gen­de krav for del­ta­kel­se i re­gje­ring el­ler an­net for­ma­li­sert po­li­tisk sam­ar­beid. Slik hol­der par­ti­et liv i sitt eget vel­ger­grunn­lag med pen­ger fra stats­kas­sa. En prak­sis KrF på ingen måte er ale­ne om, jf. Høy­res skatte­let­tel­ser til de ri­kes­te og Aps ut­de­ling av skatte­for­de­ler til fag­or­ga­ni­ser­te. KRFS VEL­GER­GRUNN­LAG har svingt fra en topp på tret­ten pro­sent til årets valg­re­sul­tat på 4.2. Ser vi på par­ti­ets po­li­tis­ke re­sul­ta­ter, er det ikke ak­ku­rat pre­get av kor­sets sei­er.

I verdi­spørs­må­le­ne – som er den ideo­lo­gis­ke grunn­mu­ren – har KrF tapt alle sa­ker av be­tyd­ning. Det som er igjen er his­to­ri­ens bremse­spor. Lis­ta over tap­te sa­ker er en trist blan­ding av sek­su­alangst, red­sel for av­vik, so­sia­le kon­troll­be­hov og skep­sis til nye kul­tur­ut­trykk. Ser man på par­ti­ets his­to­rie når det gjel­der like­stil­ling, abort, ho­mo­fi­li og an­nen sex, lik­ner det en dia­gno­se. KRF-LE­DER­NE Kjell Mag­ne Bon­de­vik og Val­gerd Svar­stad Haug­land skjøn­te at en mo­der­ni­se­ring var tvin­gen­de nød­ven­dig, og end­ret par­ti­ets pro­fil. En for­sik­tig si­gar og et glass vin ble brukt som sym­bo­ler på en ny fri­lynt­het. Gud ble to­net ned fra sym­foni­kon­sert til taf­fel­mu­sikk. Knut Arild Hareide ble valgt til le­der for å fort­set­te med den­ne mo­der­ni­se­rin­gen. Nå kan det sy­nes som om po­ten­sia­let er ut­tømt, og at se­ku­la­ri­se­rin­gen sak­te kve­ler par­ti­ets ap­pell hos vel­ger­ne. Det skjer sam­ti­dig som KrF vil bli ut­ford­ret fra alle kan­ter i Stor­tin­get. At det opp­står en el­ler fle­re re­gje­rings­kri­ser de nes­te fire åre­ne, er ingen dris­tig spå­dom. Re­gje­rin­gens po­li­tis­ke grunn­lag er skjørt. DER­FOR STÅR KNUT Arild Hareide foran opp­ga­ver som tår­ner seg opp: Han må vel­ge re­gje­ring, red­de par­ti­et, seg selv og Guds plass i po­li­tik­ken.

JOHN OLAV EGE­LAND

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.