En sjel­den trekk­fugl

Dagbladet - - SIGNALER - Tst@dag­bla­det.no

To døds­bud­skap i lø­pet av no­en blå da­ger har kom­met smy­gen­de med svar­te vind­kap­per over fjel­let fra Vest­lan­det. Først gikk Frank Aare­brot bort – og nå, på langt na­er uven­tet, Per Fu­gel­li.

Beg­ge dis­se to men­nes­ke­ne. Nei, vi for­sø­ker en stak­ket stund å trek­ke fram et an­net språk når bok­sta­ve­ne bøy­er nak­ken for Fu­gel­li og Frank Aa. Beg­ge dis­se vest­len­din­ge­ne var ru­ven­de skik­kel­ser på hver sine ver­balt frie, fi­lo­so­fis­ke og kunn­skaps­rike måte. Stem­mer som vir­ke­lig trengs i en­hver de­mo­kra­tisk, in­klu­de­ren­de, åpen og for­doms­fri na­sjon. Ja, nå kan­skje mer enn på over 70 år, i en sam­tid da ver­dens­klok­ka skrur seg sta­dig hur­ti­ge­re bak­over til tung na­sjo­na­lis­tisk tid. Også i det­te vaf­fel­lan­det. PER FU­GEL­LI ble els­ket. Av no­en ble han også na­er­mest ha­tet. Han snak­ket mye om det mes­te. Men, hvis du mak­tet å lese un­der­teks­ten i hans bø­ker, kronikker og ut­spill, så var det var­me og håp bak den har­de re­to­rik­ken. Et ge­nuint øns­ke om at vi men­nes­ker skul­le ta til for­nuf­ten slik han men­te vi med­men­nes­ker skul­le be­hand­le hver­and­re. Med re­spekt. Per Fu­gel­li var en sjel­den trekk­fugl.

Han bruk­te tid­vis så store ord, og så man­ge klam­me meta­fo­rer at en stak­kar kun­ne rødme un­der REM-søv­nen, men le­gens livs­opp­ga­ve var ikke til å mis­for­stå: to­le­ran­se, for åpen­het, mot for­dom­mer, mot ra­sis­me, for det gode, me­nings­ful­le, gale og fine liv for ab­so­lutt alle. Hans ver­dens­an­sku­el­se ble av no­en kalt naiv og drøm­men­de. Det­te for­di han valg­te å ut­fø­re den vans­ke­li­ge øvel­sen det er å be om den to­ta­le farge­blind­het. HAN BLE OGSÅ den frems­te tals­mann for å jage ta­bu­ene ut i det store mør­ket. Hans åpen­het om syk­dom­men var et hånd­slag for et langt mind­re ta­bu­lagt sam­funn om kreft og al­vor­li­ge syk­dom­mer. Han måt­te be­ta­le no­en øre­fi­ker og pri­ser for det­te, men han ut­vik­let seg til å bli en hard­bar­ket sam­funns­ak­tør og ref­ser fra sin po­si­sjon som so­sial­me­di­si­ner. Han skrev ut re­sep­ter både for det ind­re og yt­re liv. Da han fikk på­vist kreft i 2009 var han for­bau­sen­de klar i sin tale om syk­dom­men selv om de on­des­te tun­ger i det­te lan­det ham­ret løs og men­te at han bur­de dø så de slapp å høre ham mes­se. Til dem kan vi si: De beste dør først, de onde ald­ri. NÅ ER SIS­TE akt fer­dig. Punk­tum. Stav­an­ger-man­nen med tvers­over­sløy­fe vil bli hus­ket len­ge etter Trump­vå­set. Den­ne skri­bent kjen­te ikke Fu­gel­li el­ler Aare­brot, men en kveld for no­en år si­den ble det slik at no­en glass skul­le drik­kes un­der en for­lags­fest, og der var de beg­ge to. Det ble ikke høy­lytt, men det ble no­en små ti­mer som fø­res inn i den ves­le minne­bok. Lyt­tet de?

Ja, det ble lyt­tet. Fle­re vei­er. Dia­log mis­bru­kes titt og ofte, den­ne kvel­den var den to­veis og tre­veis og stor­veis. I et søk i Dag­bla­det ar­ki­ver fin­ner vi Per Fu­gel­li førs­te gang nevnt 8. april 1967, et opp­rop med tit­te­len «STANS MYRDERIENE! USA UT AV VIETNAM», sig­nert av medi­sins­ke stu­den­ter ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo med navn som Astor Reig­stad, Fred­dy Red­dy, Sidsel Gil­bert, Svein Haugs­gjerd, Trond Lind­stad og Per Fu­gel­li. På tide med nye opp­rop mot men­neske­skapt urett. Verden over.

Vi ly­ser litt ufred, men mest en høyst so­ber fred over min­net til Per Fu­gel­li. Og, Frank Aare­brot.

TOM STALSBERG

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.