Unik uhyg­ge

Dagbladet - - SIGNALER - IN­GER MERETE HOBBELSTAD imh@dag­bla­det.no

Norsk. Regi: Joa­chim Tri­er. Flyr lett og lod­der dypt.

FILM:

«Thel­ma» er en film som kjen­nes i krop­pen. Den er helt og hol­dent seg selv og sam­ti­dig dypt gjen­kjen­ne­lig. Den be­nyt­ter seg av skrekk­fil­mens grep for å få for­tel­le en sterk his­to­rie om un­der­tryk­ke­de fø­lel­ser, for­budt li­den­skap og per­son­lig fri­gjø­ring. Og den plas­se­rer re­gis­sør Joa­chim Tri­er og hans ma­nus­part­ner Eskil Vogt i den grup­pen film­ska­pe­re som har en spe­si­ell type krea­ti­vi­tet, nem­lig at de ev­ner å se lin­jer og kob­lin­ger mel­lom fe­no­me­ner og ver­de­ner som kan ska­pe noe nytt og unikt.

Hvi­te løg­ner

Thel­ma (Ei­li Har­boe) rei­ser til Oslo for å stu­de­re bio­lo­gi. Bare stu­die­val­get sy­nes å va­ere førs­te steg i et opp­rør mot de re­li­giø­se for­eld­re­ne (El­len Dor­rit Pe­ter­sen og Hen­rik Ra­fa­el­sen). Thel­ma rin­ger ly­dig hjem hver dag, men det går ikke lang tid før hun for­tel­ler de førs­te, hvi­te løg­ne­ne. Hun har be­gynt å jaf­se i seg de førs­te ep­le­ne fra kunn­ska­pens tre.

Ka­me­ra­et føl­ger hen­ne på god av­stand, når hun går over Fre­de­rikke­plas­sen el­ler rundt i sin egen lei­lig­het, og ska­per en fø­lel­se av at Thel­ma blir fulgt med på — av gud­dom­men hun ikke kla­rer å slut­te å fryk­te, av for­eld­re­ne som mer­ker seg alle ure­gel­mes­sig­he­ter i det hun for­tel­ler, av noe an­net? Ef­fek­ten er uan­sett uhyg­ge­lig, på en måte som min­ner om Da­vid Lynch-fil­mer som «Lost Hig­hway»: Du gjør de dag­li­ge gjøre­må­le­ne dine, men noen el­ler noe sirk­ler rundt deg, og kom­mer sta­dig na­er­me­re. Ei­li Har­boe er ny­de­lig i en kre­ven­de rol­le å spil­le, der så mye av det som fore­går, skjer un­der over­fla­ten. From­he­ten slåss med en uben­dig per­son­lig vil­je. Thel­ma er som en vul­kan, men ut­brud­det lar ven­te på seg.

De førs­te teg­ne­ne på at noe ikke er som det skal va­ere, er de rare, ris­ten­de an­fal­le­ne hun får, sam­ti­dig som na­tu­ren rundt hen­ne opp­fø­rer seg un­der­lig.

Men vende­punk­tet kom­mer et­ter at Thel­ma mø­ter An­ja (Kaya Wilkins), en med­stu­dent, livs­be­ja­en­de og uimot­ståe­lig. Dia­lo­gen mel­lom de to er an­ner­le­des enn de Tri­er og Vogt gjor­de seg be­mer­ket gjen­nom, i «Re­pri­se» og del­vis «Oslo 31. au­gust». Sam­ta­le­ne i «Thel­ma» er knap­pe­re, på en måte mer di­rek­te, der det ve­sent­ligs­te for­mid­les via blikk og be­rø­ring.

Do­b­le fø­lel­ser

Til­skue­ren hei­er på den for­tvi­le­de Thel­ma og vil hen­ne vel, men hun er også en frykt­inn­gy­ten­de skik­kel­se. Hun har si­der som det ikke er rart at noen øns­ker å be­gren­se. Det er snakk om et be­g­ja­er og en vil­je som ikke kan hol­des nede, men når det­te vel­ter frem i all sin vel­de, er det også hen­syns­løst, far­lig. Det un­der­tryk­ke­de fø­lel­ses­li­vet er usunt og ug­gent, men den rene mot­set­nin­gen er også skrem­men­de.

Som med så man­ge ene­stå­en­de fil­mer er ikke «Thel­ma» per­fekt. Midt­veis har fil­men pro­ble­mer med frem­drif­ten. Men norsk film har fått et helt spe­si­elt til­skudd, som går dypt ned, til de ul­men­de in­stink­te­ne som her­jer i til­syne­la­ten­de helt van­li­ge stu­den­ter med sma­le jeans.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.