EN ÅPENBARING I Ø

I ør­ke­nen i Ma­rok­ko fin­ner man Noor, en lov­pri­sing av so­len, ikke som gud, men som sam­ar­beids­part­ner.

Dagbladet - - SIGNALER -

Jeg had­de ald­ri trodd jeg skul­le for­bin­de in­du­stri med åpen­ba­rin­ger. Slett ikke kraft­verk. Men li­ke­vel. Da jeg kjø­rer inn i ør­ke­nen na­er Ouarzaza­te i det syd­li­ge Ma­rok­ko, blir jeg be­tatt. Jeg er her på in­vi­ta­sjon fra Den euro­pe­is­ke in­ves­te­rings­bank, som har in­ves­tert over 300 mil­lio­ner euro i det som en gang skal bli ver­dens størs­te sol­varme­kraft­an­legg. An­leg­get vil for­sy­ne en mil­lion men­nes­ker med strøm, og skå­ne jor­dens al­le­re­de pres­se­de atmos­fa­ere for et ut­slipp på 750 000 tonn kar­bon­di­ok­sid.

«Se deg rundt. Skriv hva du vil», ly­der in­vi­ta­sjo­nen fra in­ves­te­rings­ban­kens tals­mann, den bri­tis­ke for­fat­te­ren Matt­hew Re­es. JEG SER MEG RUNDT. Sol­mar­ker! Her gror det ikke plan­ter, men lys. Her vokser det sol. An­leg­get he­ter Noor. Det be­tyr «lys» på ara­bisk. Tu­sen­vis av fire me­ter høye, kon­ka­ve speil, fes­tet i 80 me­ter lan­ge rek­ker, ad­ly­der so­lens kom­man­do og snur seg et­ter dens takt­stokk i sto­re, blen­den­de glimt. An­leg­get er en gi­gan­tisk «sel­fie» for so­len in­tet øye kan se di­rek­te på uten å ta ska­de. Her er det ikke oss, men vår fram­tid som blir spei­let.

Jeg til­står det. Jeg får en åpenbaring der jeg står i ør­ke­nen i det syd­li­ge Ma­rok­ko foran ver­dens størs­te sol­varme­kraft­verk. Min åpenbaring er ikke av re­li­giøs art, men den har utvil­somt noe å gjø­re med det ude­fi­ner­ba­re og uhånd­gri­pe­li­ge be­gre­pet «tro». Det er en tro på men­nes­ket, dets uut­tøm­me­li­ge opp­finn­som­het og over­le­vel­ses­vil­je, men ikke, som i den bru­ta­le in­du­stria­lis­mens epo­ke, en over­le­vel­ses­vil­je som ut­tryk­ker seg i meta­fo­rer hen­tet fra kri­gen, men fra sam­li­vets og fel­les­ska­pets sfa­ere. Hva er et sol­speil an­net enn et sam­ar­beid med so­len? NÅR INDUSTRIALISMEN skal be­skri­ve sitt for­hold til na­tu­ren, er alle meta­fo­rer hen­tet fra kri­gen. Vi be­skri­ver oss selv som na­tu­rens herre: Vi har sei­ret over na­tu­ren, vi har lagt den un­der oss, el­ler vi ut­nyt­ter den. Na­tu­ren er en over­vun­net fien­de el­ler en retts­løs sla­ve som tå­ler alle slags slag: Kull- og kob­ber­gru­ve­nes arr i land­ska­pet, de fos­si­le brenn­stof­fe­nes usyn­li­ge vold­tekt på jor­dens atmos­fa­ere, ut­ryd­del­sen av et sti­gen­de an­tall ar­ter.

For sent, un­der trus­se­len fra klima­for­and­rin­ge­ne, går det opp for oss at na­tur­vi­ten­ska­pen kun pro­du­ser­te halve, all­tid nytte­be­ton­te inn­sik­ter, og at vi med vår lar­men­de, kort­sik­ti­ge tenk­ning, har vek­ket slum­ren­de uhy­rer, na­tur­lo­ve­ne, hvis kon­se­kven­ser vi ald­ri for­stod. Våre egne fram­skritt ven­der seg nå imot oss. Når vi i kull­gru­ver og olje­fel­ter tren­ger enda dy­pe­re ned i jor­den, er det våre egne gra­ver vi gra­ver.

Våre ånde­drett blir pla­ne­tens ånde­drett. Vi har om­skapt jor­dens atmos­fa­ere til et luk­ket rom hvor kar­bon­di­ok­si­det fly­ter mer og mer, og ok­sy­ge­net mind­re og mind­re. Vi har all­tid for­nek­tet vårt fel­les­skap med alle le­ven­de ar­ter. Men nå er det åpen­lyst at vi de­ler skjeb­ne. De­res liv og død av­hen­ger nå av oss. Hvis vi som art ufor­va­ren­de be­går selv­mord, trek­ker vi and­re ar­ter med oss. Reis ut på lan­det en som­mer­dag og lytt. In­sek­te­nes sum­ming er borte. Fug­le­san­gen, som en gang var et kor, er nå over­latt til et par gjen­va­eren­de solo­stem­mer. Artenes utryddelse utspiller seg al­le­re­de rett foran øyne­ne og ørene på oss. KONG MOHAMMED VI, som har re­gjert i Ma­rok­ko si­den 1999, er in­gen de­mo­krat. Med dyk­tig ma­ni­pu­la­sjon og po­li­tisk press har han unn­gått at vår­stor­men, som ras­te gjen­nom ara­bis­ke land i Nord-Afri­ka og Midt­østen un­der det op­ti­mis­tis­ke nav­net Den ara­bis­ke vår­en, fikk øde­leg­gen­de kon­se­kven­ser. Det skjed­de in­gen ka­ta­stro­fer i Ma­rok­ko. Men vår­en brak­te hel­ler ikke de­mo­kra­ti. Uten fram­syn er Mohammed VI li­ke­vel ikke. Han har plan­lagt at 52 pro­sent av lan­dets strøm­for­bruk i 2030 skal ba­se­res på ba­ere­kraf­tig ener­gi. Det er der­for Noor rei­ser seg i ør­ke­nen.

Det er ikke med sin høy­de at speil­rek­ke­ne i Noor 1 og 2 im­po­ne­rer. Li­ke­vel ser de gi­gan­tis­ke ut der de hen­ger i stål­ski­ver, selv sam­men­lig­net med de sto­re laste­bi­le­ne som be­ve­ger seg mel­lom dem over gru­sen på den enor­me bygge­plas­sen. Stør­rel­ses­for­hol­de­ne er over­vel­den­de. Men ikke like over­vel­den­de som tan­ken på at glass­fla­te­ne, som til sam­men vei­er ti­tu­se­ner av tonn, er lys­føl­som­me og lar sine be­ve­gel­ser dik­te­re av de mins­te end­rin­ger i noe så ule­gem­lig som sol­strå­lers inn­falls­vin­kel.

Noor 3 er byg­get på en helt an­nen måte. Her er spei­le­ne plas­sert vann­rett på platt-

«ARTENES UTRYDDELSE UTSPILLER SEG AL­LE­RE­DE RETT FORAN ØYNE­NE OG ØRENE PÅ OSS. »

BLANT DE STØRS­TE: Sol­par­ken Noor 1, uten­for den ma­ro­kans­ke byen Ouarzaza­te er en av de størs­te sol­par­ke­ne i ver­den.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.