Å

Dagbladet - - HELG -

Gud, nå hø­res det sik­kert vel­dig ille ut for jeg rota med den da og en an­nen hel­ga etter­på. Jeg er redd for at venn­in­ner skal sy­nes at det be­gyn­ner å bli litt mye. Så jeg ten­ker at det­te hol­der jeg kjeft om.

Ja, da. Det er slik at det er om­gangs­kret­sen som sty­rer hvor man­ge vi har sex med. «Chris­tins» pri­va­te kar­to­tek vis­te at det had­de kom­met til ti nye sex­part­ne­re det sis­te året. Det er i over­kant i for­hold til hva som var «nor­malt» i hen­nes om­gangs­krets. Hun tier for ikke å fal­le i ka­te­go­ri­en «fal­len kvin­ne», og bli sett på som ho­re­te.

Sø­ker kja­er­lig­het

I 2016 vis­te den sta­tis­tis­ke «nor­ma­len» at det ikke len­ger er noen for­skjell i hvor man­ge sex­part­ne­re 18–29 år gam­le nors­ke menn og kvin­ner har. Halv­par­ten av alle spur­te sa de had­de hatt seks sex­part­ne­re i li­vet (fra én til 165 part­ne­re), og én sis­te år (fra 0 til 20 part­ne­re).

An­tall part­ne­re er sva­ert skjev­for­delt. Det fin­nes en li­ten grup­pe som har hatt be­ty­de­lig fle­re part­ne­re enn «nor­ma­len». Dis­se trek­ker opp gjen­nom­snit­tet til 10,4 part­ne­re hele li­vet og to sis­te år.

Den van­ligs­te grun­nen til at folk hop­per til køys sam­men et­ter en fuk­tig natt på byen er at de sø­ker kja­er­lig­he­ten. Man blir be­tatt av hver­and­re, og hå­per at den­ne gan­gen skal det klaf­fe.

En gang i lø­pet av nat­ta ten­ker den ene «Helt all right per­son, men kan­skje ikke akku­rat den jeg vil bli sam­men med». Vi sø­ker kja­er­lig­he­ten, men fin­ner den ikke.

«An­ne» sier «Jeg fø­ler at sex skal va­ere noe mel­lom to som er gla­de i hver­and­re. Et­ter en one night stand sit­ter jeg ikke igjen med noen god fø­lel­se. Jeg sy­nes at det har øde­lagt noe inni meg. Jeg hå­per at det skal bli noe mer.»

Man­ge sex­part­ne­re

Klart folk også har sex ute­luk­ken­de for ny­tel­sens skyld. Sjekke­for­lø­pet er me­get kort. Man hand­ler på opp­le­vel­sen av gjen­si­dig sek­su­ell ten­ning, og har in­gen tan­ker om å bli kja­eres­ter.

«Chris­tin» til­hø­rer mi­no­ri­tets­grup­pen som har langt fle­re part­ne­re enn de fles­te. Hva er det som dri­ver hen­ne? Drif­ter, sanse­løst be­g­ja­er, el­ler sø­ken et­ter kja­er­lig­het uten å fin­ne den? «Chris­tin» for­tel­ler:

«Når hel­ga kom­mer så er det UT. Føle spen­ning, kan­skje tref­fe noen. Da­gen etter­på fin­ner jeg all­tids noe som er galt. Be­gyn­ner å bli kre­sen. Jeg fø­ler vel­dig at det blir litt angst. Jeg er litt redd for å mis­te fri­he­ten min, selv om jeg sav­ner å ha noen å dele li­vet med».

Hva hand­ler den­ne angs­ten for å mis­te sin fri­het om? Er det en om­skri­ving av noe helt an­net?

Kan­skje en angst for å els­ke og ri­si­ke­re å bli for­latt? Det er som en ond sir­kel: Full av ne­ga­ti­ve for­vent­nin­ger mot seg selv sø­ker man seg mot «feil type» part­ne­re som be­kref­ter de ne­ga­ti­ve

forventningene: «Jeg er ikke ver­dig å els­kes. Av­vis­ning be­kref­ter det».

Ri­siko­fylt kja­er­lig­het

Folk sø­ker trygg­het i par­for­hol­det. Kja­er­lig­he­ten ut­vik­les i sam­me takt som in­ti­mi­te­ten ut­vik­les.

Par­te­ne må tåle at de er for­skjel­li­ge, de må vise hver­and­re sine be­hov og sin sår­bar­het. Det kre­ver en ind­re trygg­het til å kjen­ne på egne fø­lel­ser, kom­mu­ni­ka­sjons­fer­dig­he­ter og at man er mo­dig nok til å ri­si­ke­re å få sine øns­ker opp­fylt. Har «Chris­tin» dis­se kva­li­te­te­ne?

Al­le­re­de som barn la­erer vi at å få kja­er­lig­het all­tid er for­bun­det med ri­si­ko for at kja­er­lig­he­ten trek­kes til­ba­ke. Der­for in­ne­ba­erer å els­ke, all­tid en slik ri­si­ko. Alle har et snev av in­ti­mi­tets­angst. Men hos noen er den mer ut­vik­let, og re­flek­te­rer en grunn­leg­gen­de usik­ker­het i li­vet.

For å fin­ne gjen­si­dig­het i kja­er­lig­het må man kun­ne mot­ta kja­er­lig­het og for­stå at man er ver­dig det å bli els­ket. Chris­tin må evne å els­ke seg selv. Det spørs om så er til­fel­le. Da er det en mest­rings­stra­te­gi gang på gang å vel­ge seg «feil» part­ner. Hun sør­ger for at hun ikke set­ter seg selv i en si­tua­sjon hvor hun kan kom­me til å els­ke og knyt­te seg til noen.

Der­med gjør hun seg ikke sår­bar for å bli for­latt.

El­ler, hun av­vi­ser ham før hun selv blir av­vist. Hvis hun ikke fø­ler noe–kan det ikke gjø­re vondt!

Per­sone­ne i teks­ten har fått fik­ti­ve navn, men er alle hen­tet fra in­ter­vju­er og sam­ta­ler fra Tra­e­ens jobb som sexo­log og fors­ker.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.