«J

Dagbladet - - HELG -

sier Gis­le Gje­ve­stad Agle­dahl inn i et hånd­holdt ka­me­ra, lig­gen­de i sen­ga i bar over­kropp. NRKs nye do­ku­se­rie, «Ja­ev­la homo», kan ikke bli stort mer na­er og per­son­lig. Og li­ke­vel er det som om vi bare trip­per rundt på over­fla­ten i sto­re de­ler av pro­gram­met.

Ut­gangs­punk­tet er Agle­dahl selv, som vil fin­ne ut hvor­for han sy­nes det er så vans­ke­lig å leie sin mann­li­ge kja­eres­te of­fent­lig. Er det fort­satt tøft å va­ere ho­mo­fil i Nor­ge? «Ja­ev­la homo» er byg­get over sam­me lest som «Inna­for», NRKs grave­pro­gram for ung­dom. Beg­ge se­rie­ne hvi­ler tungt på pro­gram­le­de­ren, og Agle­dahl fram­står som et funn: Åpen og aer­lig, sjar­me­ren­de og sår­bar, lett å iden­ti­fi­se­re seg med. Både «Inna­for» og «Ja­ev­la homo» be­nyt­ter seg av krea­ti­ve jour­na­lis­tis­ke me­to­der. Men når beg­ge åp­ner med et små­flaut eks­pe­ri­ment på Karl Jo­han, luk­ter det litt sjab­long­krea­ti­vi­tet.

Lett­vint eks­pe­ri­ment

Agle­dahl tar plass i et ut­stil­lings­vin­du, og lar forbi­pas­se­ren­de gjet­te på hva slags per­son han er. De får bare vite at kja­eres­ten hans he­ter Mar­te. Ut­se­en­det gir in­gen­ting vekk, han ser fryk­te­lig streit ut (les: små­kje­de­lig), og gjet­nin­gen blir de­ret­ter: Glad i ta­co og tv-kvel­der med kja­eres­ten, god i fot­ball. Så end­res kja­eres­tens navn til Ken­neth, og for­sla­ge­ne snur 180 gra­der: Reise­glad, dritt­dår­lig i fot­ball, man­ge sex­part­ne­re. Slik får han be­kref­tet det han var redd for: Folk ser an­ner­le­des på ham når de får vite at han er ho­mo­fil. Eks­pe­ri­men­tet er mor­somt, men sier det egent­lig så mye? Folk ble bedt om å gjet­te, og leg­ning var enes­te hint. Da er det vans­ke­lig å unn­gå ste­reo­ty­pi­ene. Den førs­te be­skri­vel­sen var like mye he­tero­kli­sjé som den and­re var ho­mok­li­sjé.

Fle­re se­kven­ser gir et over­fla­tisk inn­trykk. Som når pro­gram­le­de­ren be­sø­ker én fe­mi­nin og én mas­ku­lin are­na, og sier at på Co­stu­me Awards vir­ker det kult å va­ere ho­mo­fil, uten at vi får så man­ge and­re be­vis enn at mote­bran­sje­kom­pi­sen hans klem­mer kjen­di­ser. På fot­ball­ba­nen er fram­gangs­må­ten en helt an­nen. Der spør han spil­ler­ne di­rek­te mens de slår pas­nin­ger, og en av gut­ta sier at han ikke ak­sep­te­rer ho­mo­fi­le. Det er en knall­hard be­skjed å få. Men gut­ten for­kla­rer at det har med re­li­gion å gjø­re, og jeg ten­ker umid­del­bart: Det er jo her ut­ford­rin­ge­ne lig­ger! Ikke i for­skjel­len på fot­ball og mote­fest. Men i at så man­ge nors­ke ung­dom­mer, fra for­skjel­li­ge re­li­gions­sam­funn, la­erer at det er synd å va­ere skeiv. Agle­dahl slip­per te­ma­et umid­del­bart, fo­ku­set lig­ger på fø­lel­se­ne hans, ikke på den and­res.

Topp­idretts­pro­blem

Sei­ne­re mø­ter han Ole André Le­rang, Nor­ges enes­te åpne ho­mo­fi­le, mann­li­ge topp­hånd­ball­spil­ler. Han sto fram som ho­mo­fil i 2014, og for­tel­ler at han for­sto at han had­de va­ert sin egen ver­ste fien­de. Han ble tatt godt imot. Men det er trist å høre at han har blitt opp­ringt av fot­ball­spil­le­re i elite­se­ri­en, som ennå ikke har turt å stå fram. Er det rik­tig å for­tel­le dem at de må skjer­pe seg? Pro­gram­met gjør ikke det, ikke di­rek­te. Agle­dahl skam­mer seg over at han sy­nes det er vans­ke­lig å va­ere åpent ho­mo­fil. Han skul­le øns­ke han var ku­le­re, ikke så svak. Men en vik­tig ver­di med pro­gram­met er nett­opp den inn­røm­mel­sen. Det er ikke rart at det fø­les vans­ke­lig, når så man­ge nord­menn fort­satt sy­nes at ho­mo­fi­le menn er fra­stø­ten­de (24 pro­sent, iføl­ge en un­der­sø­kel­se fra 2013, som blir re­fe­rert til). Med for­be­hold om at det skjer sei­ne­re, så kun­ne pro­gram­met gjer­ne brukt litt mer tid på å dis­ku­te­re hva som skal til for å end­re på det­te, for det er ikke ho­mo­fi­les an­svar ale­ne. An­mel­del­sen er ba­sert på de to førs­te av fem epi­so­der.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.