HØYOKTAN

Dagbladet - - SIGNALER -

Jeg er li­ke­vel usik­ker på om Lot­he­pus er så gåte­full som for­la­get vil ha det til. Jeg sy­nes jeg fikk tak på ham gans­ke raskt, og vil hel­ler kal­le boka et spin-off-pro­dukt av hans tv­opp­tre­de­ner.

Til se­ere av «Kjen­dis­far­men» for­tel­ler han litt om hva som skjed­de mens ka­me­ra­ene var skrudd av un­der inn­spil­lin­gen. Mye av boka be­står av hen­del­ser som al­le­re­de er skild­ret i hans førs­te TV-se­rie, «Fjor­den Cow­boys», som ble vist på TV2 Ze­bra for noen år si­den. Også de al­ler fles­te fo­to­gra­fi­ene, er hen­tet der­fra.

I fjor kri­ti­ser­te ny­norsk­for­kjem­per og sak­prosa­for­fat­ter Ot­tar Grep­stad kjen­dis­bø­ker for unge le­se­re. Grep­stads spørs­mål kan med god grunn også ret­tes for­la­get bak «Lot­he­pus»: Ut­gir Sam­la­get den bare for­di de hå­per de skal tje­ne pen­ger? Hvil­ken ver­di har den?

Trøtt av anek­do­ter

Om for­la­get vir­ke­lig vil nå nye le­se­re, kun­ne det ha span­dert litt mer ar­beid på den rikt il­lust­rer­te boka. Slik at ik­ke Lot­he­pus om­ta­ler seg selv i tred­je-per­son i bil­led­teks­te­ne når res­ten av boka er skre­vet i førs­te-per­son. En slik in­kon­se­kvens har jeg bare sett i bø­ker ut­gitt på ama­tør­for­lag. I det­te til­fel­let fø­rer det til at bil­led­teks­te­ne blir ufri­vil­lig høy­ti­de­li­ge, nes­ten royale.

«Lot­he­pus» når ik­ke opp blant mine fa­vo­rit­ter in­nen sjan­ge­ren. Den spil­ler på for få stren­ger. Og kan ik­ke sam­men­lik­nes med «Jeg skal for­tel­le deg min hem­me­lig­het» av Pe­ter Stor­da­len. Han had­de en his­to­rie å for­tel­le om for­ret­nings­liv og gr­un­der­virk­som­het. Å nev­ne en bok som «Jeg er Zla­tan», er på gren­sen til en for­na­er­mel­se i denne sam­men­hen­gen. Hvor­for har ik­ke nors­ke for­lag høy­ere am­bi­sjo­ner for sine kjen­dis­bø­ker?

«Det­te er ein sjølv­bio­gra­fi utan dei kje­de­le­ge de­la­ne», he­ter det for ek­sem­pel i for­la­gets om­ta­le, og set­ter fin­ge­ren på bo­kas svak­het. Den har in­gen his­to­rie å for­tel­le, bare anek­do­ter. Og de er stort sett smidd over sam­me lest. Lot­he­pus be­gir seg ut i ver­den. Ting kom­mer ut av kon­troll, og han blir ferska for å ha be­ve­get seg på kan­ten av lo­ven. Før det he­le run­des av med et «pytt, pytt. Det der var ik­ke så lurt.» For så å fort­set­te i sam­me spor i på­føl­gen­de ka­pit­tel.

Et­ter å ha lest boka sit­ter jeg igjen med fø­lel­se av ha va­ert på gutte­tur med en fyr som i time­vis for­tel­ler om sine spill­op­per. Det er gøy en stund, men et­ter hvert blir man­ge­len på va­ria­sjon, re­flek­sjon og in­ter­es­se for and­re ting enn egne vi­der­ver­dig­he­ter, rett og slett trøt­ten­de.

FOTO: FOTO: BJØRN LANGSEM

BOKDEBUTERER: Leif Ei­nar Lothe, alias Lot­he­pus, har skre­vet selv­bio­gra­fi.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.