Jørn Ho­el har for­søkt man­ge gan­ger og fei­let. Det er fort­satt én sang han ikke kan syn­ge uten å be­gyn­ne å grå­te.

Dagbladet - - SIGNALER - Tekst: KARIANNE GRINDEM kgr@dag­bla­det.no KARIN MADSHUS kma@dag­bla­det.no FINN SCHJØLL,

Hver gang Jørn Ho­el kom­mer uti teks­ten til «Nord­norsk jule­sal­me» skjer det sam­me. Han be­gyn­ner å grå­te. Ho­el har sun­get ster­ke san­ger i be­gra­vel­ser. Han har sun­get rø­ren­de san­ger i en år­rek­ke. Men den­ne kla­rer han bare ikke å syn­ge. – Det blir så føl­somt at jeg be­gyn­ner å grå­te hver gang. Jeg får så re­spekt for beste­for­eld­re­ne mine og for­fed­re­ne mine, som job­ba og sleit mot na­tu­rens kref­ter i NordNor­ge, på godt og vondt. For et hardt liv de må ha hatt, og for et utro­lig slit det må ha va­ert, sier han. Ar­tis­ten fra Tromsø er en av en lang rek­ke kjen­te menn som har valgt ut dikt som rø­rer dem, i bo­ka «Ord om får menn til å grå­te», med NRK­pro­fil Ole Torp som re­dak­tør. Teks­ten gir Ho­el en stem­ning av ufor­øst sorg og savn. Sa­er­lig det­te ver­set: «Vi ev­de med hua i han­da men had­de så terk ei tru. Og ett har vi vis­ser­lig san­na: Vi e hard­hau­sa vi, som du. No har vi den ar­das­te ria, og vi slit med å kar­re oss frem mot ly­set og ad­vents­tida, d’e langt ør tel Bet­le­hem».

Den tøf­fes­te han viss­te om

«Med hua i han­da». Det var nes­ten bare det du had­de, den lua. Så ba du om hjelp. Du gikk til ban­ken med lua i han­da, og tros­set na­tur­kref­te­ne med lua i han­da, sier Ho­el, som var mye hos beste­for­eld­re­ne som li­ten. De drev gård og job­bet all­tid. Uan­sett om det var som­mer el­ler helg.

– Jeg hus­ker jeg tenk­te at de så slit­ne ut, sun­ne og ster­ke, men slit­ne, for­tel­ler Ho­el.

Beste­fa­ren var den tøf­fes­te han viss­te om, og ble et stort for­bil­de.

– Da han døde fikk jeg ar­beids­jak­ken hans. Den gikk jeg mas­se med, og had­de den på meg rundt i byen. Jeg føl­te jeg fikk litt av kraf­ten hans, sier Ho­el.

Snø­ras tok bror

19. fe­bru­ar 1968 mis­tet T V 2s ny­hets­an­ker Arill Ri­i­se lille­bro­ren Ivar på fire år. Snø­ra­set kom fra 1200 me­ters høy­de, og tok fa­mi­li­ens hus. I bo­ka for­tel­ler Ri­i­se hvor­dan låta «He ain't heavy. He's my brot­her» skre­vet av Bob Rus­sell og Bobby Scott, traff ham midt i sor­gen. Kvel­den før ra­set had­de Ri­i­se fått sit­te oppe len­ge for å se av­slut­nin­gen på OL i Gre­nob­le på T V. Før lille­bro­ren gikk og la seg sa han at de to skul­le leke i snø­en da­gen et­ter. Lille­bro­ren smil­te og han kun­ne se at han gle­det seg. De had­de et na­ert for­hold. Da Ri­i­se var ni år fikk han an­svar for å pas­se på Ivar da de lå på elve­bred­den og fisket. «Jeg så Ivar sprin­ge litt uvø­rent na­er elva som det så vidt var vann i. Jeg føl­te han var trygg. Han had­de jo store­bro­ren til å red­de han. Det var nes­ten så jeg hå­pet han skul­le fal­le uti slik at jeg kun­ne ber­ge han. Vise al­le hvil­ken sterk store­bror han had­de», skri­ver han i bo­ka.

Da ra­set kom tid­lig på mor­ge­nen 19. fe­bru­ar 1968 vel­tet snø­en inn i rom­met hvor både han og broren lå. Arill Ri­i­se lå under den tun­ge snø­en i tre ti­mer. Han trod­de han skul­le dø.

Tre men­nes­ker mis­tet li­vet i ra­set i Hjø­rund­fjord. Blant dem var Ivar. Da The Hol­lies kom med låta «He ain’t heavy, he’s my brot­her» ble det hans og Ivars låt.

– Vi dør litt

For hele Nor­ges «Bloms­ter-Finn», Finn Schjøll, har sal­men «All­tid frei­dig når du går» av Christian Richardt en spe­si­ell plass.

– Den hand­ler om at det kos­ter noe å va­ere men­nes­ke. «Dø om så det gjel­der», står det. Vi dør kan­skje litt gjen­nom hele li­vet, av og til, og så går vi vi­de­re, sier Schøll.

«Kjemp for alt hva du har kja­ert, dø om så det gjel­der! Da er li­vet ei så sva­ert, dø­den ikke hel­ler.»

Dis­se or­de­ne for­tel­ler Schjøll at noe er verdt å dø for. Har du levd, er dø­den pri­sen man be­ta­ler. Der­for må man gjø­re det verdt å be­ta­le pri­sen.

Schjøll tol­ker også or­de­ne som at man end­res som men­nes­ke når man må ta opp­gjør med noe.

– Du dør litt, du for­and­rer deg. Når du er 17 år el­ler 25 år har du al­le idea­ler inn­takt. Du har ennå ikke ruk­ket å bli en gjen­nom­snitt­lig po­li­ti­ker. Men det kos­ter noe første gan­gen du må hugge av deg høyrearmen. Å «dø om så det gjel­der», det er noe vi gjør, sier han.

Et eget rom

På veg­gen hjemme hos Sven Nor­din og kona Tor­hild Strand hen­ger Hall­dis Moren Ves­aas dikt «Ord over grind». Det er de­res bryl­lups­løf­te og livs­mot­to.

«Du går fram til mi ins­te grind, og eg går òg fram til di. In­nan­for den er kvar av oss ein­sam, og det skal vi all­tid bli», skri­ver Ves­aas.

– Det er et fint dikt som sier noe om at et­hvert men­nes­ke tren­ger sitt eget rom, og der kan egent­lig in­gen and­re kom­me inn. I ek­te­skap og sam­bo­er­skap tror jeg det er vik­tig at beg­ge for­står at det er et rom som må va­ere ens eget, sier Nor­din. Dik­tet har en sen­tral plass i liv­e­ne de­res. – Det er et vel­dig fint bil­de på en gjen­si­dig re­spekt mel­lom to men­nes­ker som er gla­de i hver­and­re. Det er et dikt som er vik­tig for oss, sier Nor­din.

«DET KOS­TER NOE FØRSTE GAN­GEN DU MÅ HUGGE AV DEG HØYREARMEN.»

bloms­ter­de­ko­ra­tør

Seg selv som gam­mel

I bo­ka for­tel­ler også pro­gram­le­der Jon Almaas om hvor­dan dik­tet «Jeg går om­kring» av Ar­nulf Øver­land tref­fer noe i ham. Det er som om han møter seg selv som gam­mel mann. «Jeg tar i sto­len der jeg ofte satt i drøm og grub­le­ri til langt på natt». Almaas har selv en fa­vo­ritts­tol han grub­ler i, og han kjen­ner seg igjen i at det er ord han ikke kla­rer å si høyt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.