JONAS BALS

Dagsavisen Østfold - - Forside - JONAS BALS Ut­dan­net ma­ler og his­to­ri­ker. Råd­gi­ver i LO.

Du får en for­nem­mel­se av at det vi skal leve av etter olja, er å ret­te opp våre egne feil.

AR­BEID OG STYRING: Når av­stan­de­ne mel­lom oss vokser, er det mye som går tapt.

Det sis­te året har jeg fei­ret man­ge 40-års­da­ger. Man­ge av de jeg har fei­ret med job­ber fort­satt i bran­sjen der vi ble kjent med hver­and­re for drøyt 20 år si­den, i byg­gena­e­rin­ga. Noen job­ber som fag­ar­bei­de­re, and­re har hav­net på kon­tor el­ler vi­dere­ut­dan­na seg til å bli in­ge­ni­ø­rer. Det de har til fel­les, en­ten de pro­du­se­rer el­ler pro­sjek­te­rer, er at de be­skri­ver bran­sjens ut­vik­ling på nes­ten nøy­ak­tig sam­me måte: Som at det er blitt stør­re av­stand mel­lom folk, mel­lom de «ute» og de «in­ne». «Vi har fått mas­se ny tek­no­lo­gi, og man­ge nye teori­er om hvor­dan man skal lede ar­bei­det. Men det er jo ikke blitt noe bed­re på bygge­plas­sen, sna­re­re tvert imot», sa en tid­li­ge­re kol­le­ga, som nå har blitt pro­sjekt­le­der i et mel­lom­stort en­tre­pre­nør­fir­ma.

Tall fra Sta­tis­tisk sen­tral­byrå ty­der på at han har rett. Selv om det er no­to­risk vans­ke­lig å måle pro­duk­ti­vi­tet i byggog an­leggs­na­e­rin­gen var tal­le­ne SSB pre­sen­ter­te tid­li­ge­re i år gans­ke opp­sikts­vek­ken­de: Mens pro­duk­ti­vi­te­ten i pri­vat sek­tor i Fast­lands-nor­ge har økt med 30 pro­sent si­den år­tu­sen­skif­tet, har pro­duk­ti­vi­te­ten i bygg og an­legg falt med 10 pro­sent.

For­kla­rin­ge­ne på det­te er man­ge. By­rå­et selv pe­ker blant an­net på bil­lig ar­beids­kraft, språk­pro­ble­mer og be­gren­set kunn­skap om nors­ke bygge­me­to­der blant man­ge ar­beids­inn­vand­re­re. SSB spør også om pris­in­dek­se­ne kan­skje ikke i til­strek­ke­lig grad fan­ger opp even­tu­el­le «kva­li­tets­for­bed­rin­ger» – noe som selv­sagt had­de va­ert hyg­ge­lig.

Dess­ver­re er det mye som ty­der på at det mot­sat­te er til­fel­le: At det vi byg­ger dy­re­re, også er noe vi byg­ger dår­li­ge­re. Du skal i alle fall ikke ha snak­ket med man­ge som har kjøpt en ny­bygd bo­lig de sis­te åre­ne, el­ler folk som selv job­ber i bran­sjen, før du får en for­nem­mel­se av at det vi skal leve av etter olja er å ret­te opp våre egne feil.

Selv er jeg sik­ker på at en vik­tig del av for­kla­rin­gen er å fin­ne i det så man­ge av fest­sam­ta­le­ne mine har hand­la om: Den økte av­stan­den mel­lom folk. Når av­stan­de­ne mel­lom uli­ke ar­beids­ta­ke­re blir stør­re, blir det pa­ra­dok­salt nok mind­re rom for fag­ar­bei­de­rens kunn­skap og er­fa­rin­ger. Re­spek­ten for og for­stå­el­sen av ut­fø­rel­ses­kom­pe­tan­se har blitt mind­re, noe som bi­drar til at man­ge feil først av­dek­kes len­ge etter at de er blitt gjort. Til­li­ten og dia­lo­gen mel­lom de som pro­du­se­rer og de som pro­sjek­te­rer blir svek­ket, og kon­troll­re­gi­me­ne man for­sø­ker å er­stat­te det med er en dårlig og dyr er­stat­ning for en kul­tur der feil opp­da­ges og ret­tes opp når de skjer.

I sin bok «En sne­k­kers dag­bok» skri­ver tøm­rer­mes­ter Ole Thor­stensen at kon­tak­ten mel­lom den aka­de­mis­ke de­len av bygge­bran­sjen og hånd­ver­ker­ne er blitt dår­li­ge­re. «Jeg tror man­ge ar­ki­tek­ter og in­ge­ni­ø­rer skul­le øns­ke at sam­ar­beids­kul­tu­ren var an­ner­le­des,» skri­ver han, men «når man ikke la­erer en måte å job­be på, en sam­ar­beids­form, så­vet man ikke hva man sav­ner. Det­te gjel­der for alle par­ter i bran­sjen, vi blir så vant til den­ne sek­te­ris­ke må­ten å job­be på at vi tar den for gitt.»

Fra po­li­tisk hold gjø­res det dess­ver­re lite for å mot­vir­ke den­ne sek­te­ris­men og aka­de­mi­se­rin­gen – og på noen om­rå­der gjør de tvert imot sitt for å leg­ge stein til byr­den. I fjor krev­de for ek­sem­pel Kom­mu­nal- og mo­der­ni­se­rings­de­par­te­men­tet at fore­tak med an­sat­te på in­ge­ni­ør­nivå skal få god­kjen­ning som ut­fø­ren­de, uten at de har egne an­sat­te med fag-, sven­ne- el­ler mes­ter­brev. Det­te oven­fra-ogned-sy­net på hvem sin kunn­skap som tel­ler, går igjen i den po­li­tis­ke be­hand­lin­gen: Når re­gje­rin­gen nå har satt ned et «eks­pert­ut­valg» for å se på god­kjen­nings­ord­nin­gen, er ikke par­te­ne i ar­beids­li­vet en­gang re­pre­sen­tert.

For et de­par­te­ment som hev­der å skul­le mo­der­ni­se­re Nor­ge er det­te både dårlig tenkt og dårlig ut­ført. Om man øns­ker å mo­der­ni­se­re, bur­de man jo job­bet hardt for å byg­ge ned unød­ven­di­ge og for­dy­ren­de hie­rar­ki­er, ikke for- ster­ke dem. Et­ter­som de som sty­rer lan­det nå for tida åpen­bart fore­trek­ker å lyt­te til sine egne frem­for simp­le ar­beids­folk, er det fris­ten­de å gi or­det til helse­di­rek­tør Hjal­te Aa­berg, som har an­svar for syke­hu­se­ne i den dans­ke ho­ved­stads­re­gio­nen. I en kro­nikk i In­for­ma­tion for­ri­ge uke var han nem­lig in­ne på noe av det sam­me, da han skrev at skil­let mel­lom «kal­de» og «var­me» hen­der i helse- og om­sorgs­sek­to­ren – mel­lom de som ad­mi­ni­stre­rer og de som be­hand­ler – er kuns­tig og gam­mel­dags. «Et mo­der­ne sund­heds­vae­sen be­står ikke af to grup­per an­sat­te. Den be­står af tek­ni­ke­re, soci­al- og sund­heds­as­sis­ten­ter, la­e­ger, ren­gø­rings­folk, fors­ke­re, it-folk mv., der sam­ar­bej­der på tva­ers om be­hand­lings- og pa­ti­ent­for­løb». Som ek­sem­pel nevn­te han inn­kjø­pet av to nye stråle­ka­no­ner til kreft­be­hand­ling, som ble vel­dig mye bil­li­ge­re for­di øko­no­me­ne, inn­kjø­per­ne, fy­si­ker­ne, le­ge­ne og tek­ni­ker­ne klar­te å sam­ar­bei­de om kjø­pet.

Aa­berg me­ner man bare kan lyk­kes med et slikt sam­ar­beid der­som man for­la­ter de gam­le, ri­gi­de sty­rings­mo­del­le­ne, gjer­ne kjent som New Pub­lic Ma­na­ge­ment. Der var ide­en at de bes­te be­slut­nin­ge­ne ble tatt på top­pen av py­ra­mi­den, bare de fikk nok in­for­ma­sjon neden­fra. Det­te skap­te ikke bare en mas­se tids­ty­ver i form av økt rap­por­te­ring, men for­len­get dess­uten be­slut­nings­pro­ses­se­ne og ga fag­fol­ke­ne som sto tet­test på li­ten inn­fly­tel­se over hvor­dan de skul­le løse opp­ga­ve­ne sine. Et mo­der­ne helse­ve­sen må i ste­det gi de an­sat­te mer fri­het og an­svar, hev­der Aa­berg, og lyt­te til de­res fag­lig­het: «Og her me­ner jeg ikke in­for­ma­tion­smø­der. Det kra­e­ver en an­den or­ga­ni­se­ring. (…) Hvis vi fortsa­et­ter i sam­me spor med me­re kon­trol og sty­rings­for­søg, mis­ter vi de gode, lo­ka­le ide­er, løs­nin­ger og ar­bejds­glae­den».

En­ten opp­ga­ven er å byg­ge lan­det el­ler tryg­ge vel­ferds­sta­ten, er det sto­re ver­di­er som står på spill. Ikke bare målt i pro­duk­ti­vi­tet og inn­spar­te kro­ner og øre, men også i sam­funns­kva­li­tet. For når av­stan­de­ne mel­lom oss blir stør­re, er jeg over­be­vist om at det ikke bare er ar­beids­gle­den som for­svin­ner og fag­lig­he­ten som for­vit­rer: Det sam­me gjør binde­mid­de­let som gjør at vi hen­ger sam­men som sam­funn.

Du får en for­nem­mel­se av at det vi skal leve av etter olja, er å ret­te opp våre egne feil.

PÅ BYGGE­PLAS­SEN: «Vi har fått nye teori­er om hvor­dan man skal lede ar­bei­det. Men det er jo ikke blitt noe bed­re på bygge­plas­sen», sa en tid­li­ge­re kol­le­ga av spal­tis­ten. ILLUSTRASJONSFOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.