KUL­TUR: Fot­bal­lens kraft, kj en far og sav­net av

VM i fot­ball er i gang. Fes­ti­val­sjef Alex­and­ra Ar­chet­ti Stø­len skri­ver om sitt for­hold til fot­ball og ar­ven fra fa­ren, pro­fes­sor Eduar­do Ar­chet­ti, foran mor­gen­da­gens opp­gjør mel­lom Ar­gen­ti­na og Is­land.

Dagsavisen Østfold - - Kultur - ALEX­AND­RA AR­CHET­TI STØ­LEN

Som­mer­en 2006 fikk jeg en te­le­fon fra NRK. Jour­na­lis­ten spur­te meg om jeg kun­ne gi ham rik­tig num­mer til fa­ren min. «Det er VM straks skjøn­ner du, og vi skul­le gjer­ne hatt Ar­chet­ti i stu­dio». Jeg kun­ne ikke fat­te at NRK ring­te meg og spur­te om pap­pa sitt te­le­fon­num­mer etter at han døde. Jeg svar­te der­for kun kort til­ba­ke at, be­kla­ger, fa­ren min er død, han døde for et år si­den, dere bur­de vir­ke­lig gjø­re bed­re re­se­arch. Så la vi på. Og så gråt jeg. Det var VM, fa­ren min skul­le va­ert på TV og iste­den lå han be­gra­vet på en kirke­gård i Oslo.

Bare noen ti­mer se­ne­re ring­te sam­me jour­na­list meg til­ba­ke. Han var litt spak og flau. De had­de ringt litt rundt og nå var det meg de vil­le ha tak i. De treng­te en norsk-ar­gen­tinsk fan i stu­dio, en som kun­ne litt om fot­ball og som had­de et ban­ken­de hjer­te for Ar­gen­ti­na, ja, dess­uten var de litt «short» på da­mer som han sa. Jeg had­de dess­uten gått på sko­le med Juan Pab­lo Sorín på 90-tal­let, had­de noen fått med seg at han var Ar­gen­ti­nas kap­tein un­der VM i 2006.

Fot­ball ut­gjor­de en stor del av min barn­dom, al­ler først som dat­ter av en per­son som ikke kun­ne leve uten å se fot­ball, ikke kun­ne leve uten å spil­le med old boys hver lør­dag på Blin­dern, og se­ne­re som spiss på Frigg sitt jente­lag. Lite kun­ne måle seg med pap­pas gle­de over spor­ten. Det var ikke en kamp som gikk ham hus for­bi. Da snak­ker vi både om kam­pe­ne til Friggs jente­lag og proffot­ball i alle far­ger, di­vi­sjo­ner og liga­er. Fot­ball var så vik­tig for ham at han skrev bø­ker om det, fore­les­te stu­den­ter og holdt fore­drag der han le­ven­de for­tal­te om Ma­ra­do­nas uni­ke drib­lin­ger, sam­men­lig­net dis­se med tan­go og vis­te de gle­de­lig fram fra uli­ke po­di­er foran uli­ke for­sam­lin­ger (uten ball). Vi tul­let all­tid med å si at han hus­ket nav­ne­ne på Un­garn sitt lands­lag bed­re enn nav­ne­ne på klasse­ka­me­ra­te­ne mine.

VM i fot­ball hjem­me hos oss var jul­af­ten, nytt­år og hele slek­tas burs­da­ger sam­let i en lang fest­stemt må­ned. Ver­dens­mes­ter­ska­pet i 2006 ble an­ner­le­des.

Had­de jeg ikke tak­ket ja til å stil­le i stu­dio da NRK ring­te, de ma­gis­ke da­ge­ne i juni 2006, da Ar­gen­ti­na slo Ser­bia Mon­te­ne­gro 6–0 og Mes­si seil­te opp som den nye ver­dens­stjer­nen i fot­ball, da had­de jeg hel­ler ikke møtt Jon Miche­let på fot­ball­tur. Der­for var det kan­skje ikke så rart at da jeg hør­te om Jon Miche­let sitt døds­fall i vår, var det førs­te jeg tenk­te på at VM ikke vil bli det sam­me uten ham.

I 2006 ble jeg med TV 2 til VM i Tysk­land. Om Ar­gen­ti­na nåd­de langt skul­le vi få i stand et møte med Sorín, jeg skul­le dan­se tan­go i fot­ball­trøye på for­tau i Ber­lin og ikke minst se kvart­fi­na­len mel­lom Tysk­land og Ar­gen­ti­na og så skul­le jeg tref­fe Jon Miche­let. Jeg hus­ker det godt. Vi ble fil­met i en hage der vi på en non­cha­lant måte skul­le sit­te og de­bat­te­re hvem som var best av Bra­sil el­ler Ar­gen­ti­na, hvem som var størst av Pe­le el­ler Ma­ra­dona. Det var en ny­de­lig dag, bor­det vi satt på var skygge­lagt av sto­re tra­er, so­len skin­te svakt gjen­nom irr­grøn­ne bla­der. Vi skul­le lage et mor­somt inn­slag om for­skjel­len på samba­fot­bal­lens le­ken­het og tang­o­fot­bal- lens ele­gan­se. Vi snak­ket om fa­ren min, om hul­let i norsk fot­ball-of­fent­lig­het etter hans død. Vi snak­ket om hvor man­ge sto­re spil­le­re som kom til å kom­me opp og fram. Om spå­dom­men rundt Mes­si som Ma­ra­do­nas arv­ta­ker. Vel, Ar­gen­ti­na røk ut av VM i kvart­fi­na­len og jeg dro hjem til Nor­ge.

Se­ne­re, fle­re år etter VM i 2006, over­var jeg en sam­ta­le mel­lom fle­re eks­per­ter på Lit­te­ra­tur­hu­set der te­ma­et var: Hvem var størst? Pe­le el­ler Ma­ra­dona?

Miche­let satt i pa­ne­let, jeg satt i sa­len. Da han fikk di­rek­te spørs­mål om kvel­dens tema nøl­te han litt før han svar­te. Jeg reg­net med at han kom til å si at Pelé var størst, in­gen­ting kun­ne måle seg med samba­fot­bal­len, men så sa han noe sånt som, nei, de var vel like sto­re de to. Etter sam­ta­len kom han bort til meg og sa. «Jeg så du satt der, så da kun­ne jeg ikke si at Pe­le var størst».

En­de­lig er vi her. Nå star­ter det, fot­ball-vm 2018 i Russ­land. Hvem var størst? Hvem blir størst?

VM er stort, og stort blir sav­net av Ar­chet­ti og Miche­let, som gjen­nom sin grense­løse kja­er­lig­het til sør­ame­ri­kansk fot­ball gjor­de fot­ball-vm le­ven­de og ma­gisk for oss som føl­ger det foran nors­ke Tv-skjer­mer.

■ Fes­ti­val­sjef Oslo World

Hvem er størst? Ma­ra­dona, Mes­si el­ler Pe­le? Tang­o­fot­ball el­ler samba­fot­ball? Her jub­ler Ma­ra­dona sam­men med sin arv­ta­ger Lio­nel Mes­si etter at Ar­gen­ti­na slo

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.