NÅR MOBBINGEN RAMMER BLINDT: REPORTASJE

I 1997 møt­te Dags­avi­sen Ine og Ma­lin Stang­vik til skole­start. 21 år se­ne­re mø­ter vi dem igjen. Hva skjed­de?

Dagsavisen Østfold - - Forside - ■ SISSEL HOFFENGH ■ FRØYDIS FALCH URBYE (FOTO)

«For tre må­ne­der si­den gikk Ma­lin Karl­sen Stang­vik i barne­ha­gen. Det var da, det. I som­mer fikk hun sin førs­te ran­sel, og nå er Ma­lin skole­elev i IB ved Vok­sen sko­le.» står det i Dags­avi­sens gam­le reportasje fra 1997.

– Jeg hus­ker det kjempe­godt, at vi løp gjen­nom skole­por­ten. At mam­ma og pap­pa fulg­te meg og at vi sto i ring rundt i skole­går­den og hils­te på rek­tor, sier Ma­lin Karl­sen Stang­vik (26). Hun var en av de førs­te seks­årin­ge­ne som skul­le be­gyn­ne på sko­len i 1997, og Dags­avi­sen fulg­te hen­ne og søs­te­ren Ine på 7 år, som også star­tet sko­len det­te året, men som gikk rett inn i 2. klas­se. I re­por­ta­sjen fra 1997 spur­te un­der­teg­ne­de Ma­lin hva hun syn­tes om Re­form 97, og Ma­lin lur­te på om vi men­te sko­len. Den men­te hun nem­lig ikke så mye om. I ste­det tok hun oss med for å se på gra­ven hun og Ine had­de la­get til et dødt lite ekorn de had­de fun­net bak hyt­ta. Vi la nøt­ter på gra­ven, og Ma­lin sa at når det gjaldt den der­re sko­len så had­de hun be­stemt seg for rosa skole­sekk. El­ler lil­la. Noen uker se­ne­re, på førs­te skole­dag had­de Malins for­ten­ner vokst nes­ten helt ut, og i den rosa sek­ken med heste­mo­tiv lå et nytt, flott pen­nal.

Plage­ån­der i klas­sen

Vi mø­ter Ma­lin og Ine igjen i 2018, sam­men med mam­ma Eli Stang­vik, for å høre hvor­dan det gikk, spe­si­elt med den lil­le seks­årin­gen som var så iv­rig for 21 år si­den. Da vi fulg­te hen­ne inn skole­por­ten i 1997, tenk­te vi at hun var en skik­ke­lig Pip­pi som kom til å få det helt topp. Men slik gikk det ikke. – Var det for tid­lig for Ma­lin å be­gyn­ne på sko­len?

– Hun var jo li­ten. Si­den hun er født 17. no­vem­ber, var hun i prak­sis 5 år ved skole­start. Men vi tror ikke det er år­sa­ken til at Ma­lin ikke fikk det bra på sko­len, sier Eli Stang­vik.

– Første­klas­se var ok, jeg lik­te godt la­erer­ne mine. Men det var vel­dig mye bråk i klas­sen, det var spe­si­elt en gutte­gjeng som lag­de mye støy for de and­re, for­tel­ler Ma­lin.

De pluk­ket ut Ma­lin som ob­jekt for pla­ging og er­ting, og etter hvert ut­ar­tet det seg til re­gel­rett mob­bing.

– Ma­lin var en tøff unge gjer­ne som stakk nesa fram, og da kan du fort få deg en på try­net, sier Eli Stang­vik, som er opp­tatt av hvor til­fel­dig mobbingen rammer. Ma­lin selv aner ikke hvor­for hun fikk det så vans­ke­lig. Hun sier at hun slet med le­sin­gen til hun om­si­der fikk bril­ler i fjerde­klas­se, men tror ikke det var år­sa­ken til mobbingen.

– Jeg var ikke den som skil­te meg ut, jeg had­de alt det som alle de and­re had­de, sier Ma­lin.

Hel­dig­vis had­de hun beste­venn­in­nen Ma­ria som gikk på en an­nen sko­le, og noen å va­ere sam­men med både i skole­går­den og hjem­me, men det hjalp ikke når det mes­te fore­gikk i en vel­dig ne­ga­tiv klasse­si­tua­sjon.

Viss­te in­gen­ting

Ma­lin for­tel­ler at det knapt gikk en dag på sko­len uten at noen kom med sleng­be­merk­nin­ger el­ler kal­te hen­ne styg­ge ting. Hjem­me skjøn­te ikke for­eld­re­ne rekke­vid­den av hva hun ble ut­satt for. Hun sa in­gen­ting om hvor ille hun had­de det. Eli Stang­vik be­skri­ver dat­te­ren som en tøff og so­si­al jen­te som all­tid had­de lett for å kom­me i kon­takt med folk.

– Vi plei­de å tul­le med at bare vi stop­pet på en par­ke­rings­plass, så klar­te Ma­lin å bli kjent med noen. På fe­rie fikk hun all­tid nye venn­in­ner før det had­de gått én time.

Men en dag da Ma­lin gikk i fem­te­klas­se fikk Eli og man­nen, Geir Karl­sen, en te­le­fon fra sko­len.

– En la­erer for­tal­te om en epi­so­de i skole­går­den som in­volver­te man­ge barn, og de men­te at den had­de va­ert vel­dig be­las­ten­de for Ma­lin. Det kom fram at un­ge­ne had­de stått i ring rundt hen­ne og pla­get hen­ne, som var ille nok i seg selv. Men så fikk jeg vite at det­te ikke var noe nytt, og at Ma­lin var blitt sys­te­ma­tisk mobbet gjen­nom fle­re år. Det var ille, sier Eli Stang­vik.

– Vi er en fa­mi­lie på fem, og Ma­lin er den midt­ers­te av tre jen­ter. Det var all­tid mye som skjed­de og mye støy hjem­me hos oss, og ikke så lett å fan­ge opp sig­na­ler som må ha va­ert der. Det pla­ger meg frem­de­les at jeg ikke tok tak i det­te tid­lig nok.

Når bar­na ikke for­tel­ler om mobbingen hjem­me, er det ikke all­tid lett å vite at noe er galt. Eli Stang­vik på­pe­ker at det ikke er slik at alle mobbe­ofre nek­ter å gå på sko­len.

– Ma­lin had­de mas­se plikt­fø­lel­se og viss­te at hun «måt­te» gå til sko­len, det var bare sånn det var. Så hun bare bet det i seg. År etter år.

– Jeg gikk all­tid til sko­len, for­di jeg var redd for kon­se­kven­sen av ikke å gå dit. Det var det vi la­er­te hjem­me, at man bare er borte hvis det er en vel­dig god grunn til det – som at man er skik­ke­lig syk. Jeg skjøn­te bare ikke at pla­gin­gen var gyl­dig grunn, sier Ma­lin, og får støt­te av store­søs­ter Ine:

– Vi har all­tid hatt med oss hjemme­fra at det skal mye til før du ikke går på sko­len.

– En gang jeg satt og gråt på gan­gen, gikk en la­erer og hen­tet Ine for at hun skul­le trøs­te meg. Søs­te­ren min, som bare var ett år eld­re enn meg. Men de ring­te ald­ri til mam­ma el­ler pap­pa, sier Ma­lin.

– Jeg hus­ker at vi satt på gul­vet un­der en knagg­rek­ke og gråt beg­ge to uten at noen voks­ne var til ste­de, sier Ine. Hun, som er født i 1990 og hop­pet rett inn i andre­klas­se i 1997, had­de det hel­ler ikke bare lett på sko­len, selv om hun var flink fag­lig.

– Jeg gikk i en klas­se med bare seks jen­ter, og da er det ikke så lett å fin­ne noen du klik­ker med, sier Ine.

Gam­mel­dags sys­tem

Mam­ma Eli Stang­vik har en klar me­ning om den gam­le skole­mo­del­len der man gikk i sam­me klas­se med sam­me la­erer i sju – åtte år.

– Takk og pris for ny­ere må­ter å or­ga­ni­se­re skole­hver­da­gen på. Der bar­na veks­ler mel­lom grup­per og på tvers av klas­ser, og for­hol­der seg til fle­re la­ere­re. Da er det mye stør­re sjan­se for at alle

Jeg var ikke den som skil­te meg ut.

Ma­lin Karl­sen Stang­vik

fin­ner en til­hø­rig­het og noe som pas­ser for dem. For både Ma­lin og Ine ble klas­sen et gans­ke trangt sted å va­ere. Selv om Ine fant seg greit til ret­te, har hun ikke så mye po­si­tivt å si om skole­ti­den.

– Ja. jeg had­de in­gen fag­li­ge ut­ford­rin­ger, og jeg er vir­ke­lig en type som kan in­ter­es­ser­te meg for grå­stein om jeg bare får en spen­nen­de bok om det. Jeg kan hel­ler ikke hus­ke at det var noen fag jeg ikke lik­te. Så mitt pro­blem på sko­len var nok mer at jeg ikke klar­te fin­ne ut hva jeg egent­lig kun­ne ha blitt skik­ke­lig god på, sier Ine, som hel­ler ikke har noen gode venn­in­ner fra tida på barne­sko­len.

– Jeg fant mine ven­ner uten­for sko­len, blant an­net i idretts­mil­jø­et, så det spil­te ikke så stor rol­le for meg, sier Ine Stang­vik, som i dag er pro­fe­sjo­nell hånd­ball­spil­ler i Frank­ri­ke.

Ny klas­se på da­gen

Etter å ha blitt gjort opp­merk­som på epi­so­den i skole­går­den, gikk Eli Stang­vik rett til rek­tor og for­lang­te at Ma­lin fikk byt­te klas­se. På da­gen.

– Det sier litt om hvor­dan barn fun­ge­rer, når hun pro­te­ster­te både mot å byt­te klas­se og byt­te sko­le. Barn vet hva de har, og ikke hva de får. Men noen gan­ger må voks­ne bare be­stem­me, og det gjor­de vi her.

– Hvor­dan er det å få vite at un­gen din blir mobbet?

– Det er rett og slett helt for­fer­de­lig. Når jeg le­ser dis­se his­to­rie­ne om barn som har tatt li­vet sitt på grunn av mob­bing, be­gyn­ner jeg å gri­ne. Det er helt knu­sen­de å få vite at un­gen din har måt­te gjen­nom­gå noe slikt, sier Eli Stang­vik, som fort­satt er sint på seg selv og sko­len for at det ikke ble tatt af­fa­ere tid­li­ge­re, selv om and­re også had­de det vans­ke­lig i Malins klas­se.

– Vi prøv­de til og med å ta det opp med noen av for­eld­re­ne til de bar­na som opp­før­te seg verst, men de vir­ket helt uimot­ta­ke­li­ge. Had­de det­te skjedd i dag, er jeg gans­ke sik­ker på at det vil­le ha blitt opp­ret­tet en sak. Det er ikke len­ger lov å se barn bli ut­satt for mob­bing og ikke gjø­re noe, og takk og pris for det.

Eli Stang­vik er iv­rig på å un­der­stre­ke at vi alle må ta an­svar for at ikke bare egne, men alle barn har det bra.

– Sko­len, for­eld­re­ne til barn som blir mobbet, og til de som mob­ber, har et an­svar. Jeg ten­ker ofte at det er vik­tig å snak­ke po­si­tivt til un­ge­ne om sko­len, la­erer­ne og and­re barn for å la­ere dem litt om re­spekt. Når vi for­eld­re snak­ker ned sko­len og and­re, blir det mer «til­latt» å rak­ke ned på alt og alle.

Jente­gjen­gen

Ma­lin fikk det litt let­te­re da hun byt­tet klas­se på høs­ten i fem­te­klas­se.

– Klasse­si­tua­sjo­nen var mye bed­re, men jeg fant ikke helt roen, sier hun. Da hun be­gyn­te på ung­doms­sko­len, hå­pet hun at ting skul­le bli bed­re, men det ble det ikke. Mobbingen fort­sat­te, bare at nå var det jen­te­ne som tok over.

– Det var ty­de­lig fra dag én at jeg ikke fikk va­ere en del av gjen­gen. Jeg skul­le ikke snak­kes til el­ler in­klu­de­res i sam­ta­le­ne. På den tida var det også po­pu­la­ert å rin­ge til folk med skjult ID på te­le­fo­nen. Jeg har så man­ge min­ner av at jeg sit­ter i kjel­ler­stua hjem­me på Røa og tar te­le­fo­nen, og så er det bare en stem­me som for­tel­ler meg hvor dum, stygg og teit jeg er. At in­gen li­ker meg. Og at jeg bare kun­ne prø­ve å for­tel­le det til noen, så skul­le jeg få det ver­re. Så jeg sa det ikke til noen. Jeg var redd.

– Jeg ha­ter frem­de­les å ta te­le­fo­nen

Jeg hus­ker at vi satt på gul­vet un­der en knagg­rek­ke og gråt beg­ge to uten at noen voks­ne var til ste­de.

Ine Karl­sen Stange­vik

Barn vet hva de har, og ikke hva de får. Men noen gan­ger må voks­ne bare be­stem­me, og det gjor­de vi her.

Eli Stange­vik

når den rin­ger. Jeg gjør det bare ikke, sier Ma­lin – over ti år se­ne­re.

Nå må hun tør­ke tå­re­ne, for det gjør fort­satt vondt å snak­ke om det. Og hun ha­ter frem­de­les alle vur­de­rings­si­tua­sjo­ner.

– Jeg har også va­ert redd for å stå foran folk, for å bli dømt av and­re. Har va­ert liv­redd, selv om ikke and­re kan se det, for jeg er gans­ke god til å late som. Jeg skyg­ger frem­de­les unna en del av dis­se jen­te­ne.

– Hva skjer når du mø­ter dem?

– Jeg går rett til­ba­ke inn i rol­len som mobbe­of­fer og ten­ker: Hva skal dere ta meg for nå?

Hvor­for meg?

– Jeg had­de nok litt mer lyst til å pas­se inn enn Ine. Bare va­ere som de and­re, sier Ma­lin Karl­sen Stang­vik.

– Dess­uten had­de jeg et trøb­le­te for­hold til man­ge fag som jeg na­er­mest føl­te tok li­vet av meg. Fransk. En­gelsk. Mat­te. Jeg har lig­get og grått på gul­vet og tenkt at det ald­ri kom til å gå, sier Ma­lin.

Men det gjor­de det. Det var imid­ler­tid først da hun be­gyn­te på vi­dere­gå­en­de på Hel­le­rud, at mobbingen slut­tet. Der møt­te hun helt nye men­nes­ker og et mer sam­men­satt mil­jø. Folk kom fra alle kan­ter av byen og ver­den. In­gen syn­tes at jen­ta fra Røa skil­te seg ut. Ma­lin kun­ne fin­ne sin plass og star­te på nytt.

– For førs­te gang føl­te jeg at jeg ble likt. Mam­ma var vel­dig skep­tisk da jeg sa ja til plas­sen på Hel­le­rud, for­di det var så lang reise­vei, men det ble vel­dig po­si­tivt for meg. Jeg had­de egent­lig ald­ri trodd at jeg skul­le kla­re full­fø­re, og i hvert fall ikke at jeg skul­le stu­de­re se­ne­re. Men tak­ket va­ere mam­ma, støt­ten hjemme­fra og det gode mil­jø­et på Hel­le­rud gikk det helt fint.

En figh­ter

Hun som helst vil­le gjem­me seg på barne­sko­len og for­lot ung­doms­sko­len med null selv­til­lit, kun­ne til slutt no­te­re en sek­ser i norsk på munt­lig ek­sa­men i tredje­klas­se – og en fi­rer i spansk munt­lig. I dag er hun ut­dan­net so­sio­nom og job­ber med barn og ung­dom. Bachelor­opp­ga­ven hen­nes hand­let om mob­bing. Det var både vel­dig vondt og gans­ke godt.

– Det var førs­te gang jeg vir­ke­lig be­gyn­te å snak­ke om det jeg var blitt ut­satt for. Og det var først da det slo meg at det ikke var meg det var noe galt med, sier Ma­lin. Nå kom­mer tå­re­ne.

– Du går rundt og tror i åre­vis at det er noe vel­dig rart med deg, men så be­gyn­ner du å lese om det og opp­da­ger at det ikke stem­mer i det hele tatt. Om du er tjukk el­ler tynn, har bril­ler el­ler freg­ner, det er skrem­men­de til­fel­dig om and­re plut­se­lig leg­ger deg for hat. Hvor­for var det in­gen voks­ne som sa til meg at det er ikke var meg, men mob­ber­ne det var noe galt med? Det er noe av det som kan­skje gjør von­dest å ten­ke på i dag, sier hun.

– Noen bur­de også ha sagt at grun­nen til at jeg ikke gjor­de det så bra på sko­len var at jeg ikke triv­des. Og om du ikke tri­ves, kan du hel­ler ikke pres­te­re.

I for­bin­del­se med bachelor­opp­ga­ven i 2015 tok Ma­lin kon­takt med sin gam­le sko­le for å in­ter­vjue noen som job­bet der om mob­bing. In­gen vil­le stil­le opp.

Ma­lin gikk ikke på fes­ten da gam­le­klas­sen fra barne­sko­len møt­tes igjen for noen år si­den, men fikk høre at en av hen­nes ver­ste plage­ån­der had­de unn­skyldt seg til noen av dem han had­de pla­get på sko­len.

– Det var sik­kert fint for ham, men det hjel­per lik­som ikke meg, sier hun.

Spør bar­na

Mam­ma­sam­vit­tig­he­ten har ridd Eli Stang­vik som en mare. At hun ikke viss­te, at in­gen sa ifra. Ikke Ma­lin hel­ler. Ver­ken på barne­sko­len el­ler ung­doms­sko­len. Hun hol­der nes­ten ikke ut å lese om barn som tar li­vet av seg på grunn av mob­bing.

– Det har gått bra med Ma­lin. Hun har tatt kon­troll over man­ge ting som vir­ket uover­kom­me­li­ge før. Hun har fått en god ut­dan­nel­se, har en god jobb og egen lei­lig­het. Og utro­lig man­ge ven­ner. Men det har hun måt­tet job­be utro­lig hardt for, og jeg un­ner in­gen and­re å opp­le­ve det sam­me, sier Eli Stang­vik. Hun har føl­gen­de råd til for­eld­re med barn i sko­len:

– Del­ta i bar­nas hver­dag. Spør hvor­dan de har det. Det er fak­tisk så en­kelt. Det hand­ler ikke bare om hvor man­ge som rin­ger på dø­ra el­ler i mo­bi­len. Triv­sel må­les ikke i an­tall ven­ner, selv om det er noe man­ge tror. Ine klar­te seg helt fint selv om hun ikke klik­ket med noen i klas­sen. Og det kan jo hen­de at de som er ven­ne­ne til un­ge­ne ikke er dem de egent­lig har lyst til å va­ere sam­men med. Du får ikke vite noe hvis du ikke spør, sier Eli Stang­vik.

Mob­bin­gens psy­ko­lo­gi

«Hvor­for meg?»

Hva er det som gjør at noen barn blir

mobbet? Og hva er det som gjør at and­re mob­ber?

– Når det gjel­der hvem som blir mobbet er det ikke til­fel­dig, det er det gjort mye sta­ti­stikk på. Men det be­tyr ikke at ikke det fin­nes en­kelt­til­fel­ler av mob­bing av folk som be­fin­ner seg uten­for ri­siko­grup­pen, sier Er­ling Ro­land, pro­fes­sor i pe­da­go­gisk psy­ko­lo­gi ved Na­sjo­nalt sen­ter for la­e­rings­mil­jø og at­ferds­forsk­ning ved Uni­ver­si­te­tet i Stav­an­ger. Han har fors­ket mye på tema mob­bing og blant an­net skre­vet boka «Mob­bin­gens psy­ko­lo­gi». I føl­ge Ro­land er det en rek­ke kla­re fak­to­rer som kan øke sann­syn­lig­he­ten både for å bli mobbet, og for å bli en som mob­ber and­re.

– Barn som mob­ber and­re barn gjør ikke det for­di de er sin­te. Det er helt and­re me­ka­nis­mer som trer inn. Når man går inn for å pla­ge noen hand­ler det om at de vil opp­nå noe, de dri­ves av det vi kal­ler en kjø­lig ag­gre­sjon el­ler pro­ak­tiv ag­gre­sjon. Må­let er å se at noen blir red­de el­ler skremt, å føle makt ved å pro­du­se­re av­makt. Et barn som i ut­gangs­punk­tet er engste­lig vil lett bli et of­fer for per­soner med slike per­son­lig­hets­trekk, sier Ro­land. – Hvil­ke barn er ut­satt?

– Barn som blir lett skremt og vi­ser frykt er i ut­gangs­punk­tet et lett byt­te for­di mob­be­ren ser ty­de­lig ef­fek­ten av sin egen pla­ging. En som mob­ber sø­ker også etter nor­ma­ti­ve av­vik hos and­re barn slik at de har en unn­skyl­ding for el­ler grunn til å mob­be dem, sier Er­ling Ro­land, og pe­ker på alt fra fy­sis­ke og psy­kis­ke av­vik, engstel­se, syns- og hør­sels­hem­ming, el­ler at man til­hø­rer en mi­no­ri­tet som en be­ty­de­lig ri­si­ko for å bli ut­satt for mob­bing.

– Er du mind­re po­pu­la­er kan det også va­ere en ri­si­ko for­di det be­tyr at du har mind­re be­skyt­tel­se rundt deg, sier Ro­land.

Hel­ses­ka­de­lig

Mob­bing og tra­kas­se­ring over en leng­re pe­rio­der er di­rek­te helse­far­lig.

– Å bli ut­satt for mob­bing er noe av det tøf­fes­te et barn kan opp­le­ve. Det tar mye men­tal ener­gi som går ut­over kon­sen­tra­sjo­nen og svek­ker la­e­rings­ev­nen. Sli­ter man med frykt og angst i ut­gangs­punk­tet vil det bare bli for­ster­ket, man so­ver dår­lig, får dår­lig selv­bil­de, og alt det­te gjør det vans­ke­lig å pres­te­re. Krop­pe­ne våre er nå en­gang slik at det psy­kis­ke og fy­sis­ke på­vir­ker hver­and­re, og vi ser ty­de­lig sam­men­heng mel­lom mus­kel- og skje­lett­pla­ger, trist­het og de­pre­sjo­ner i vok­sen al­der som føl­ge av mob­bing i barn­dom­men. I ver­ste fall kan man også ende å lide med post­trau­ma­tis­ke stress­li­del­ser, sier Er­ling Ro­land. – Man­ge barn sier ikke ifra om det som skjer?

– Nei, det er gans­ke van­lig. Å bli mobbet fø­les en­somt, og man­ge for­tel­ler ikke om det de blir ut­satt for for­di det fø­les flaut el­ler for­di de ikke vil på­fø­re for­eld­re­ne sine den smer­ten de selv opp­le­ver. Ofte fø­ler de også skuf­fel­se over ven­ner el­ler voks­ne som ikke gri­per inn.

Tren­ger hjelp

Iføl­ge fors­ker­ne er det hel­ler ikke til­fel­dig hvil­ke barn som mob­ber and­re. Er­ling Ro­land sier det er vik­tig at voks­ne også tar tak i de som mob­ber på en skik­ke­lig og kon­struk­tiv måte, ikke bare mø­ter dem med sin­ne.

– Det ster­kes­te kjenne­teg­net blant dem som mob­ber er at de har en så­kalt pro­ak­tiv ag­gres­siv per­son­lig­hets­for­styr­rel­se, el­ler kald ag­gres­si­vi­tet, som det kal­les. Det mest uklo­ke voks­ne kan gjø­re er å ikke ta tak i det på en or­dent­lig måte mens de er barn. De må bli for­klart på en skik­ke­lig måte at det de gjør blir sett, og at det er helt uak­sep­ta­belt, sier Er­ling Ro­land.

– Kan de som har en slik per­son­lig­hets­for­styr­rel­se bli kvitt den?

– Det er vans­ke­lig. Det er fire gan­ger så sto­re sjan­ser for at de med pro­ak­tiv ag­gres­siv per­son­lig­hets­for­styr­rel­se fun­ge­rer dår­lig so­si­alt som voks­ne, at de får pro­ble­mer i par­for­hold og så vi­de­re. Der­for er det vik­tig å ta tak i den ne­ga­ti­ve at­fer­den på en kon­struk­tiv og god måte mens de er barn, slik at de kan la­ere seg at det er uak­sep­ta­belt og at vi ser dem, sier Er­ling Ro­land.

Det er helt knu­sen­de å få vite at un­gen din har måt­te gjen­nom­gå noe slikt.

Eli Stang­vik

TILBAKEBLIKK: Ine og Ma­lin Karl­sen Stang­vik til­ba­ke i skole­går­den der de lek­te i 1997.

FOTO: MIMSY MØLLER

SKOLEJENTE: 5 1/2-år gam­le Ma­lin og de and­re i klas­sen hen­nes fikk grønn caps på førs­te skole­dag for at bi­lis­te­ne bed­re skul­le se dem på skole­vei­en.

FOR­VENT­NINGS­FULL OG SPENT: Ma­lin Karl­sen Stang­vik på førs­te skole­dag i 1997.

FOTO: MIMSY MØLLER

STØT­TE: Ine og Ma­lin skry­ter støt­ten de har fått av mam­ma Eli Stang­vik (t.h) opp i sky­ene.

ERTET: – Jeg tror ikke det gikk en skole­dag uten at noen ertet meg, sier Ma­lin Karl­sen Stang­vik.

SØSTERKJAERLIGHET I 1997: Ma­lin og Ine Karl­sen Stang­vik be­gyn­te på sko­len sam­ti­dig. FOTO: MIMSY MØLLER

SØSTERKJAERLIGHET 2018: Ine (t.v) spil­ler i dag hånd­ball i Frank­ri­ke og Ma­lin er so­sio­nom.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.