Et helt, halt år

There­sa Mays selv­sik­ker­het er borte. Det sam­me er UKIP og far­ta ut av EU.

Dagsavisen Fremtiden - - Kommentar - VIDAR KVALSHAUG Kom­men­ta­tor KOMMENTAR Twit­ter: @kvalshaug

Førs­te uke etter skole­slutt i 2016, satt vi og knu­get kaffe­kop­pe­ne på møte­rom­met i Dags­avi­sen. Hva skul­le vi fin­ne på den­ne som­mer­en? Den så ut til å bli kje­de­lig. In­gen norsk valg­kamp, in­gen sto­re par­la­ments­valg på tid­lig høst. Og i Eng­land skul­le de stem­me over Da­vid Ca­me­rons klø­ne­te, de­spe­ra­te ul­ti­ma­tum om å gå ut av EU - og det kun­ne jo ikke skje. No way. Vi tenk­te at den­ne som­mer­en kom vi til å sli­te med å fyl­le både le­der- og kom­men­tar­plass i avi­sa med an­net enn agurk og po­li­tisk kål. En kveld la vi oss ned for å sove i trygg­het om at små­ra­sis­te­ne og gam­mel­ka­re­ne i UKIP ikke kun­ne vin­ne. Nes­te mor­gen var EU og Euro­pa i kaos.

There­sa May ble inn­satt som stats­mi­nis­ter for ett år si­den. Hun bruk­te ett­års­da­gen på å be­sva­re en rap­port om ar­beids­liv og ret­tig­he­ter fra Matt­hew Taylor, tid­li­ge­re stra­te­gi­sjef hos To­ny Blair.

Hun fikk sagt sva­ert mye om ar­beids­løs­he­ten, som hun hev­der er på sitt la­ves­te nivå si­den 1975. Gjeste­ar­bei­de­re og kon­trak­tø­rer fra and­re land i Schen­gen som tar job­be­ne til en­gelsk­men­ne­ne, var en av ho­ved­grun­ne­ne til at folk stem­te for brexit. «Jeg er klar på at re­gje­rin­gen vil for­sik­re seg om at an­sat­te på van­li­ge be­tin­gel­ser, de selv­sten­dig na­e­rings­ri­ven­de og folk som er mid­ler­ti­di­ge an­sat­te på kor­tids­kon­trak­ter («the gig eco­no­my») alle blir tatt vare på», for­sik­rer hun nå, ett år etter. Og for et år det har va­ert for øy­grup­pa.

I ok­to­ber i fjor del­tok There­sa May på sitt førs­te Eu-topp­møte, men Brexit sto ikke på unio­nens dags­or­den. «Stor­bri­tan­nia del­tar helt og fullt inn­til vi går ut. Vi vil va­ere en sterk sam­ar­beids­part­ner også når vi har for­latt EU», sa There­sa May, som måt­te ta or­det un­der en mid­dag for å ori­en­te­re res­ten av med­lems­lan­de­ne. Både par­la­ments­med­lem­mer, pres­se, in­ter­na­sjo­na­le kor­re­spon­den­ter og po­li­ti­ke­re i alle land i Euro­pa prøv­de å fin­ne ut av tem­po­et i ut­trek­nin­gen og hvor bru­tal den vil­le bli. Sva­ret klar seg ven­te på.

Som re­dak­tør Ka­tya Ad­ler i BBC skrev den­ne uka: «Uan­sett hvor jeg be­fin­ner meg i Euro­pa for ti­den, tref­fer jeg po­li­ti­ke­re og na­e­rings­livs­le­de­re som er de­spe­ra­te etter lek­ka­sjer. Når jeg slår av mik­ro­fo­nen, spør de: «Er in­ter­vju­et fer­dig? Ok. Nå må DU for­tel­le meg om brexit og hvil­ken vei UK går» Mays lin­je var at «brexit er brexit» og hun vir­ket trygg da hun skrev ut ny­valg på sva­ert kort var­sel. Hun had­de folke­av­stem­nin­gen i ryg­gen og vil­le bare få en kjapp be­kref­tel­se på at hun had­de støt­te foran en kre­ven­de tid. Ut­trek­nin­gen vil­le bli tøff. May vil­le ha sitt folks man­dat. «Lan­det tren­ger viss­het, sta­bi­li­tet og et sterkt le­der­skap», be­grun­net hun i of­fent­lig­gjø­rin­gen den 18. april. Man fikk vel­dig raskt det mot­sat­te.

Ny­val­get ble satt til 8. juni, men al­le­re­de tid­lig i vår ble det klart at det­te mest­ret hun ikke. Valg­kam­pen ble be­skre­vet som stiv og me­ka­nisk og halv­hjer­tet. There­sa May gikk til valg uten å ha re­gist­rert at stem­nin­gen i fol­ket had­de snudd si­den brexit-ved­ta­ket. Ar­bei­der­par­ti­et Labour lå nede i le­der­stri­der og Jere­my Cor­byn ble ofte frem­stilt som en udu­ge­lig, egen­rå­dig le­der, na­er­mest en klovn. I all usik­ker­he­ten

som opp­sto, reis­te han seg og tok grep. Kraft­so­sia­lis­ten Cor­byn til­pas­set seg ikke, men mes­set i vei om fel­les­skaps­lø­sin­ger, fag­for­enin­ger og høy­ere skatt

Eng­land opp­lev­de tre ter­ror­an­grep i valg­kam­pen der Cor­byn og May sto sam­men med sitt land i sorg og be­ar­bei­del­se og han ble av sta­dig flere opp­fat­tet som en like stor høv­ding som hen­ne. Valg­nat­ten 8. juni i år, ble en ka­ta­stro­fe. De ko­ser­va­ti­ve gikk på en skrell. There­sa May mis­tet fler­tal­let og måt­te red­des av et mini­par­ti fra nor­dir­land.

Mays sto­re stra­te­gis­ke feil var det ras­ke ny­val­get. Hen­nes sto­re unn­la­tel­se, var at hun ikke in­fort­mer­te be­folk­nin­gen godt nok om brexit. Hva skul­le skje? Når? Hvor­dan vil­le det bli? Åpen­bart var det ikke gode nok pla­ner for hvor­dan brexit skul­le skje. Og det som måt­te fin­nes av kjøre­bø­ker og tan­ker, måt­te skro­tes etter val­get.

Den gode bi­ef­fek­ten er at anti inn­vand­rings­par­ti­et UKIP er bort­imot helt ra­dert bort. Og at sa­ti­ri­ker­ne i det mins­te har en stats­mi­nis­ter som le­ve­rer. Et av de vir­ke­li­ge minne­rike in­ter­vju­ene er sam­ta­len der hun ble spurt om hva som var det frek­kes­te (most naughty) hun had­de gjort og etter litt vrid­nin­ger i sto­len og tenke­pau­se, for­tal­te hun at det var å ha ha løpt gjen­nom en hvete­åker som barn – uten til­la­tel­se fra bon­den.

Hu­mo­ris­te­ne fråt­set i stats­mi­nis­te­rens klø­net­het. Det var jo Jere­my Cor­byn som med sine mat­pak­ker, små­bløf­fer om full­stap­pe­de tog og el­lers mer­ke­li­ge frem­ferd var den som hele Eng­land lo av inn­til ny­lig. Rol­le­ne var byt­tet. Cor­byn had­de børs­tet av seg og reis­te seg som stats­mann, til og med som en ha­bil stats­mi­nis­ter­ka­ni­dat til nes­te valg. vidar.kvalshaug@dags­avi­sen.no

TVUNGET I KNE: There­sa May mens hun hil­ser uke.

FOTO: MATT DUNHAM/NTB SCANPIX

på dron­ning Eliza­beth i for­bin­del­se med det spans­ke konge­pa­rets be­søk i Lon­don for­ri­ge

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.