Han­na Wins­nes’ utro­li­ge liv

In­gen kvin­ne med bak­grunn i Dram­men lev­de et så utro­lig liv som Han­na Strøm, gift og kjent un­der nav­net Wins­nes.

Dagsavisen Fremtiden - - Tema - NILS JOHAN RØNNIKSEN ■ Lo­kal­his­to­ri­ker

Hen­nes for­eld­re var bor­ger­mes­ter Jens Strøm og Ka­ren Plathe, beg­ge av kjen­te dram­mens­fa­mi­li­er.

Han­na ble født i re­vo­lu­sjons­året 1789. Men tro ikke at det på­vir­ket hen­nes vei i li­vet; hun ble det bor­ger­li­ge og kris­te­li­ge sam­funns ster­kes­te for­sva­rer. Hun kan knapt ha re­flek­tert det mins­te over det gam­le sam­funns urett­fer­dig­het, over klasse­sam­fun­net, det sto­re fler­tall fat­ti­ge og en selv­be­visst over­klas­se som had­de all makt, i all fall på jor­den. Sam­fun­net var Guds or­den, det var slik

Han vil­le ha det. Hun mis­tet sine for­eld­re tid­lig, fa­ren i

1800, da Han­na var

10 år. 12 år gam­mel flyt­tet hun med mo­ren til Kø­ben­havn, men da hun døde i 1805, kom Han­na 16 år gam­mel i hu­set til sin søs­ter Pe­tro­nel­le i Dram­men. Hun ble hus­jom­fru som det het den gang og styr­te hus­hold­nin­gen etter bes­te evne, en evne som etter hen­nes egne ut­sagn på langt na­er var til­strek­ke­li­ge. Hun sav­net en koke­bok å hol­de seg til, sa hun i etter­tid.

Hos Pe­tro­nel­les fa­mi­le ble hun i 12 år, til hun som 28-åring i 1817 ble gift med pres­ten Paul Wins­nes. Hun kun­ne lett blitt det som i gam­le da­ger ble kaldt en «at­ter­gløy­me», en kvin­ne som in­gen mann vil­le ha. For Han­na «var ikke noe for øyet», hun var kopp­ar­ret, skjev­ryg­get og sva­ke­lig og en­da­til har hun for­talt at hun ikke had­de «et lett hu­mør». Det ble vel sagt at pres­ten Wins­nes for­bar­met seg over den­ne kvin­nen som det så ut som ikke skul­le bli gift.

Men Han­nas liv ble mer enn tra­velt i man­ge år: Det ble rene no­made­til­va­er­el­sen Wins­nes­fa­mi­li­en før­te, helt fram til den i 1844 slo seg til fast i Vang på Hed­mar­ken der Paul ble prost og se­ne­re stifts­prost i Ha­mar bispe­døm­me. I de førs­te åre­ne fød­te hun sju barn. Fa­mi­li­en var kor­te­re el­ler leng­re tid inn­om først Vang, så Try­sil, Hur­dal, Nord-aur­dal og Brun­la­nes, før de ble bo­satt fast i Vang.

Det var etter dis­se strev­som­me åre­ne at Han­nas skrive­lyst våk­net. Un­der psev­do­ny­met Hugo Schwarts ble hun vår førs­te kvin­ne­li­ge for­fat­ter med bor­ger­li­ge dan­nel­ses­ro­ma­ner i en rea­lis­tisk tra­di­sjon. Tit­le­ne hø­res ut som uke­blad­ro­ma­ner: «Gre­vens dat­ter», «Pra­este­gaar­den paa Lan­det», «Tyro­ler­san­ger­in­den», «Praesten i Sär­na» – ikke har vi lest dis­se ro­ma­ne­ne, men de om­ta­les som sjar­me­ren­de, idyl­lis­ke, pre­get av tids­ån­den, gjen­nom­strøm­met av barn­doms­min­ne­ne fra Dram­men. Her fin­ner vi Bra­gernes­åsen og den blin­ken­de elv «som slyn­get seg som et sølv­bånd gjen­nom da­len», de lan­ge ga­te­ne med ro­sen­ha­ge­ne og med havne­ha­ge­ne der by­dy­re­ne bei­tet. I be­skri­vel­se­ne kan vi kjen­ne igjen par­ken på Au­stad og vand­rin­ge­ne i Pa­ra­dis­bak­ke­ne. Det var det sun­ne, jord­na­ere bor­ger­skaps leve­måte og kår som Han­na skri­ver om.

«O, hvor fløi ikke Naa­len, og hvor fløi ikke Ti­den, hvor dei­lig var Idyl­len og hvor dei­lig ble den fore­la­est, og saa­le­des de man­ge Søn­da­ge ind­til de la­es­te i hin­an­dens Hjer­ter, at de vare skab­te til at for­enes, og de ble­ve snart Et».

En idyll, med rene ord! Kja­er­lig­het og hat li­ke­lig og ri­ke­lig for­delt, in­trige­spill, for­veks­lin­ger, mo­ral, ro­man­tikk, «ekte» dram­men­se­re og den gangs inn­vand­re­re som med ti­dens løp ble «ekte» dram­men­se­re.

I en klas­se for seg står ro­ma­nen «Aft­ner­ne paa Ege­lund», en sam­ling for­tel­lin­ger sa­er­lig be­reg­net på «sma­a­pi­ger». Den byg­ger på min­net fra Au­stad gård, og på min­net om Han­nas venn­in­ne Tri­na Cap­pe­len. I 1923 had­de boka kom­met i 20.000 ek­semp­la­rer. Om den­ne sin lit­te­ra­ere virk­som­het har Han­na Wins­nes selv sagt: «Om mine Ar­bei­der end kun­de kal­des umod­ne, saa kan In­gen sige, at jeg selv var det».

Men det er først og fremst koke­boka som gjor­de Han­na be­rømt: «La­ere­bog i de for­skjel­ligs­te Gre­ne af Hu­us­hold­nin­gen». Det var stor­hus­hold­nin­gens opp­skrif­ter hun pre­sen­ter­te. «Man ta­ger 2 snes AEG...» – slik lød det, og skul­le noen be­nyt­te hen­nes opp­skrif­ter i vår tid, så må de de­les på fem, da kom­mer en sånn noen­lun­de ned på da­gens nivå.

Både pres­ten Chris­ti­an Ul­rik Sundt og even­tyr­sam­le­ren Pe­ter Chris­ti­an As­bjørn­sen (de var beg­ge for­fat­te­re; As­bjørn­sen kjent også for sin koke­bok «For­nuf­tigt Mads­tel», 1864) kri­ti­ser­te Han­na for hen­nes stor­slag­ne og dyre opp­skrif­ter, og sa­er­lig for at hun bruk­te brenne­vin i sine ka­ker og des­ser­ter.

Men det var Ar­ne Gar­borg som mest sar­kas­tisk sving­te svø­pen over Han­nas koke­bok. Han skild­rer hen­nes koke­bok «som en ro­man». «Det er», skri­ver han, «en skild­ring fra de gam­le pres­te- og em­beds­gaar­de, om­fat­ten­de vae­sent­li­ge si­der af det liv, som der blev ført, eg­te i to­nen som i «Fa­mi­li­en paa Gil­je». Der er fred, stil­hed, idyl, god mad og god sam­vit­tig­hed, jule­stem­nin­ger og søn­dags­fred. Man ta­ger og man ta­ger, men spør­ger ikke hvor man ta­ger det fra». «Lei­lig­heds­vis ser man in­dom i drenge­stu­en, hvor fol­ke­ne ae­der grød og sild uden at misun­de herska­bet hver­ken lak­sen el­ler okse­ste­gen. Det le­ves nem­lig godt in­de hos herska­bet. Det va­des i eg, suk­ker og smør, la­der og kjel­de­re er fulde . . .». «Men Han­na Wins­nes er med al sin gode mad lige­vel en spar­som­me­lig hus­mo­der. Hun for­sta­ar saa udmer­ket godt at udnyt­te al­ting. Hvad der ikke duer til førs­te­rangs­mad, kan bru­ges til hver­dags­mad, og hvad der ikke duer til hver­dags­mad en­gang, bru­ges til fol­ke­ne».

Han­na kom i de nes­te åre­ne med en rek­ke hus­hold­nings­bø­ker: «Va­eve-bog» i 1850, «For Tje­neste­pi­ger» i 1851, «For fat­ti­ge Hus­mød­re» 1857, «Hus­hold­nings­bog for tar­ve­li­ge Fa­mi­li­er i By og Bygd» 1862 og «Om hus­jom­fru­er» 1877, etter hen­nes død.

Han­nas livs­af­ten ble trist. Vin­te­ren 1869 ble hun ram­met av slag, ble be­ty­de­lig svek­ket og i de tre åre­ne fram til hun døde, len­ket til en stol. «Provst­in­de Wins­nes var en ba­a­de fra Hjer­tets og Aan­dens Side en rigt be­ga­vet Da­me», skrev Af­ten­pos­ten i sin ne­kro­log. Hen­nes grav er på Vang kirke­gård på Hed­mar­ken.

Han­nas mann, Paul Wins­nes, over­lev­de sin kone med man­ge år, og døde først i au­gust 1889 på Nøs­te i Lier.

I norsk kul­tur­his­to­rie ra­ger to koke­bok­for­fat­te­re over alle and­re: Han­na Wins­nes (1789– 1872) og Hen­ri­et­te Schøn­berg Er­ken (1863–1953), kjent for sin «Sto­re koke­bok».

Det er først og fremst koke­boka som gjor­de Han­na be­rømt. Det var Ar­ne Gar­borg som mest sar­kas­tisk sving­te svø­pen over Han­nas koke­bok.

FOTO: STEIN MARIENBORG

SKRIVENDE: For dram­men­se­re er for­tel­lin­ge­ne i Han­na Wins­nes «Aft­ner­ne paa Ege­lund» spen­nen­de, de byg­ger på min­ner fra Au­stad gård. Men koke­bø­ke­ne og bi­bel­his­to­ri­en vei­de tyng­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.