Fe­ber­fe­rie

Å kom­me seg litt bort er en ef­fek­tiv måte å skjøn­ne hvor man kom­mer fra.

Dagsavisen Fremtiden - - Kronikk - FRED­RIK HØYER

Når jeg som en erke­norsk nord­mann drar på fe­rie, er rei­se­ne ofte ikke bare rei­ser ut­over, men også inn­over. Fe­ri­en er uker der jeg ser meg selv uten­fra og blir bed­re kjent med vår nors­ke måte å leve på, ved å prø­ve noe helt (el­ler litt) an­ner­le­des.

Et ek­sem­pel på det­te er å be­stil­le en Fan­ta på en res­tau­rant. For brus er litt som whis­ky – sit­ter jeg og ten­ker, mens jeg dyt­ter suge­rø­ret ned i den ekso­tis­ke, is­dug­ge­te glass­flas­ka – den sam­me opp­skrif­ten over hele ver­den, men al­li­ke­vel så for­skjel­lig. Så for­skjel­lig at den­ne Fan­ta­en egent­lig ikke lik­ner på norsk Fan­ta i det hele tatt. Ja, jeg vil strek­ke det så langt som å si at den ver­ken ser ut som, sma­ker el­ler i det hele tatt gir as­so­sia­sjo­ner til tra­di­sjo­nell norsk Fan­ta. Den er bare la­get et an­net sted, men det er en helt an­nen brus.

El­ler når jumbo­jet-fly­et let­ter, og man ser det furu­kled­te land­ska­pet sak­te for­vand­le seg til et sky­lag fra en oven­fra­vin­kel in­gen vi­kin­ger noen­gang fikk se. På en klar dag kan man til og med skim­te ned på over­fla­ten fra ti­tu­sen me­ters høy­de, hvor hu­se­ne og bi­le­ne er akku­rat så sto­re at du kan se dem, mens men­nes­ke­ne er akku­rat for små til at man kan få øye på dem.

El­ler når man kom­mer fram til stran­da, kan man se ut­over ha­vet som buk­ter seg over ho­ri­son­ten, der hvor klo­den bøy­er seg rundt seg selv. El­ler på den ip­ad-sto­re skjer­men foran seg på lang­dis­tanse­flyv­nin­gen, hvor man på ver­dens­kar­tet kan føl­ge med på hvor­dan det er nat­ta på den and­re si­den av jor­da, og ten­ker over hvor­dan det akku­rat nå er sol­ned­gang et sted, sol­opp­gang på et an­net. I sån­ne små glimt opp­le­ver man en form for glo­bal be­visst­het, litt som en ast­ro­naut som ser ned på pla­ne­ten. Å fe­riere er på man­ge må­ter en tid for etter­tan­ke.

Men gu­de­ne skal vite at fe­ri­en er en tid for kon­stant dis­trak­sjon også. Jeg er ald­ri mer på mo­bi­len enn i ut­lan­det. Jeg jak­ter den free Wi­fi’en som en slags trøf­fel­gris. Kan­skje er det da man kan kon­fron­te­res mest og det nors­ke i meg syn­lig­gjø­res kla­rest, når man får så di­rek­te til­gang til hver­dags­li­vet hjem­me, i Sy­den, i Thai­land, i Tokyo el­ler i Kua­la Lum­pur, hvor alt er så an­ner­le­des.

Jeg er en sånn men­neske­type som vil bort når jeg er hjem­me og hjem når jeg er for len­ge borte. Jeg er også en av dem som ser på fe­ri­en som en opp­lad­ning og en re-boost foran hver­da­gen som ven­ter på den and­re sida: Fe­ri­en er på en måte et mid­del for å få en enda bed­re hver­dag når fe­ri­en er over. En tid for for­ny­el­se.

Der­for li­ker jeg å ha di­ver­se pro­sjek­ter på fe­ri­en. Jeg skal lese eks­tra mye, be­gyn­ne på et slags tre­nings­pro­gram, be­nyt­te fe­ri­en som en slags pre-se­a­son til å bli et bed­re men­nes­ke når høst­se­son­gen star­ter på nytt.

Tid­li­ge­re fe­rier har jeg for­søkt å ta fe­rie også fra den de­len av hver­da­gen som ut­spil­ler seg i cy­ber­space. Gjort små lav­ters­kel­eks­pe­ri­men­ter hvor jeg har prøvd å av­ven­ne meg fra Face­bo­ok og and­re in­ter­nett­las­ter. I år for­søk­te jeg meg på å kut­te helt ut nett­avi­ser.

Jeg må si at det fak­tisk var digg. Et­ter kald­svet­tin­ga og de ver­ste fy­sis­ke sym­pto­me­ne had­de lagt seg, be­gyn­te jeg å kjen­ne et­ter hvor lite jeg sav­net ste­søn­nen til Trump, sen­sa­sjons­over­skrif­ter i form av ut­sagn knyt­tet til Mona­co-ta­len­ter som ryk­tes å gå til Man­ches­ter Uni­ted, el­ler at Nor­we­gi­an­fly ikke går et­ter rute igjen.

Sam­ti­dig opp­lev­de jeg (ved si­den av at det ge­ne­rel­le angst­ni­vå­et sen­ket seg) at å kob­le fra ver­den også brak­te med seg en viss am­bi­va­lens. Litt som å rei­se gjen­nom slum­strøk i Sri Lan­ka og se hvor­dan folk bor i hyt­ter som bok­sta­ve­lig talt er byg­get av søp­pel, på mo­tor­vei­er som i bes­te fall kan kal­les kjerre­s­ti­er, og vite hva slags vir­ke­lig­het av vel­stand som mø­ter en når man snart kom­mer hjem. Hvor man kom­mer fra.

Hel­dig­vis, kan man si, fikk jeg en ukjent og navn­løs tarm­in­fek­sjon – even­tu­elt en ukjent og navn­løs mygg­bå­ren trope­syk­dom – som fikk meg trygt ned på bak­ken igjen. Rett hjem til syke­hu­set i Dram­men, der ting er akku­rat som før. Så nå lig­ger jeg her, på en båre, til­ba­ke i hver­da­gen, prø­ver å lese bed­re avi­ser og be­dri­ve kilde­kri­tikk, med en li­ten bit av ver­dens uro ennå med meg hjem, i ma­gen.

Så nå lig­ger jeg her, på en båre, til­ba­ke i hver­da­gen, prø­ver å lese bed­re avi­ser og be­dri­ve kilde­kri­tikk, med en li­ten bit av ver­dens uro ennå med meg hjem, i ma­gen.

«Det er dei­lig å kom­me seg litt bort», plei­er folk å si om fe­rier: For meg hand­ler det­te man­tra­et seg om or­det «litt».

Jeg vil bort, kan­skje langt bort også. Men bare litt.

FOTO: NTB SCANPIX

PER­SPEK­TIV: I små glimt opp­le­ver den fe­rie­ren­de nord­mann en form for glo­bal be­visst­het, som en ast­ro­naut.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.