Norsk dår­skap Om Ki­na?

LIU XIA­O­BO: Var det galt av den nors­ke re­gje­rin­gen ikke å rei­se ret­tig­hets­fa­nen ved Liu Xia­bos bort­gang?

Dagsavisen Fremtiden - - Verden - Sver­re.lod­gaard@nupi.no

Den ki­ne­sis­ke no­bel­pris­vin­ne­ren Liu Xia­o­bos syk­dom og død har ut­løst ny debatt om Nor­ges for­hold til Ki­na. Ver­di­er vei­es mot in­ter­es­ser, li­be­ral in­ter­na­sjo­na­lis­me mot real­po­li­tikk. Sli­ke av­vei­nin­ger er van­li­ge. I stri­dens he­te glem­mer man at ver­di­er og in­ter­es­ser også kan va­ere sam­men­fal­len­de. De bes­te for­ut­set­nin­ge­ne for å frem­me men­nes­ke­li­ge fri­he­ter og ret­tig­he­ter er til ste­de når le­der­ne selv er inn­stilt på å gå i den ret­nin­gen. Gor­ba­tsjov er det mest kjen­te ek­semp­let. Da kan de som vil, sky­ve et­ter som best de kan. Men som re­gel må ret­tig­he­te­ne kjem­pes fram i strid med makt­ha­ver­ne. Lan­dets egne bor­ge­re står na­er­mest til å gjø­re det. Der­nest re­gje­rin­ger og folk i and­re land som ny­ter til­lit og re­spekt, og som der­for er i po­si­sjon til å føre dia­log om men­neske­ret­tig­he­ter. Myk makt vir­ker ofte best. Krav som ikke hvi­ler på til­lit, el­ler som kom­mer fra fiendt­lig hold, blir som re­gel stemp­let som uøns­ket inn­blan­ding og pro­vo­ka­sjo­ner.

For tida er det først og fremst euro­pe­is­ke land som må stå opp for li­be­ra­le ver­di­er for det er ikke så man­ge and­re som gjør det. I Li­us til­fel­le var det EUS uten­riks­sjef Mog­he­ri­ni og Europa­par­la­men­tet som gjor­de det, mens med­lems­lan­de­nes stats- og uten­riks­mi­nist­re holdt seg i bak­grun­nen. Det­te var li­be­ral in­ter­na­sjo­na­lis­me i real­po­li­tisk ham, for EU er for stort til å sank­sjo­ne­res mot, og Ki­na fikk der­med ikke grunn­lag for å rea­ge­re mot noe en­kelt med­lems­land. Had­de Nor­ge he­vet peke­fin­ge­ren, vil­le vi va­ert mer ut­satt for hogg.

Vår spe­si­el­le for­his­to­rie til Ki­na knyt­ter seg til to no­bel­pris­vin­ne­re: Da­lai La­ma (1989) og Liu Xia­o­bo (2010). Til­de­lin­gen av No­bel­pri­sen til Liu før­te til brudd på de po­li­tis­ke for­bin­del­se­ne mel­lom Nor­ge og Ki­na, som ikke ble gjen­opp­tatt før i de­sem­ber i fjor. Da var par­te­ne blitt eni­ge om en tekst hvor det he­ter at Nor­ge re­spek­te­rer Ki­nas su­ve­re­ni­tet og ter­ri­to­ri­el­le in­tegri­tet, og ikke vil støt­te hand­lin­ger som un­der­gra­ver dets kjerne­in­ter­es­ser. Man­ge av for­mu­le­rin­ge­ne er vel­kjen­te, blant an­net fra Fn-pak­ten, hvor grunn­prin­sip­pe­ne er stat­lig su­ve­re­ni­tet, ter­ri­to­ri­ell in­tegri­tet og ikke-inn­blan­ding i ind­re an­lig­gen­der.

Pri­sen til Da­lai La­ma be­rør­te ved den ter­ri­to­ri­el­le in­tegri­te­ten til Ki­na. Det er hel­lig­brø­de i Ki­na, som me­ner Gor­ba­tsjov gjor­de en stor feil da han lot lil­le Est­land for­la­te Sov­jet­unio­nen. Est­land var lite, men det var en del av Sov­jet­unio­nen. Det be­kref­tet en gam­mel la­er­dom: Det er far­lig å gi av­kall på selv den mins­te del av ter­ri­to­ri­et, for det stop­per ikke der.

Pri­sen til Liu var be­grun­net i hans inn­sats for men­neske­ret­tig­he­ter og de­res be­tyd­ning for fred. Slut­tak­ten fra Hel­sin­ki fra 1975 skil­te mel­lom de po­li­tis­ke sys­te­me­ne, som skul­le re­spek­te­res, og men­neske­ret­tig­he­te­ne, som det var le­gi­timt å frem­me også i Øst. Skil­let mel­lom de to var kuns­tig, for ret­tig­hets­ar­bei­det stop­pet ikke der, men krev­de i sin kon­se­kvens de­mo­kra­tisk prak­sis og med­vir­ket til den kal­de kri­gens slutt og kom­mu­nist­re­gi­me­nes fall. Liu var en av for­fat­ter­ne bak Char­ter 08, det po­li­tis­ke ma­ni­fes­tet fra 2008 som tok til orde for de­mo­kratire­form i Ki­na. Her gikk man rett på sak og krev­de yt­rings­fri­het, frie valg og en fø­de­ra­tiv ki­ne­sisk re­pub­likk, alt­så et an­net po­li­tisk sys­tem. For Ki­na var No­bel­pri­sen en helt uak­sep­ta­bel inn­blan­ding i ind­re an­lig­gen­der.

Var det galt av den nors­ke re­gje­rin­gen ikke å rei­se ret­tig­hets­fa­nen ved Li­us bort­gang? Liu var en sterk for­kjem­per for li­be­ra­le ver­di­er. Han var uredd og im­po­ne­ren­de i sin ikke­vol­de­li­ge inn­stil­ling. I lik­het med Gand­hi vis­te han ak­tel­se for sine mot­stan­de­re, kjem­pet mot det dem re­pre­sen­ter­te, men med full re­spekt for de­res in­tegri­tet. Han grei­de å va­ere rett­fer­dig, selv un­der har­de prø­vel­ser. På sin vei inn og ut av ar­beids­leir og fengs­ler, no­ter­te han be­ty­de­li­ge hu­ma­ni­ta­ere for­bed­rin­ger i be­hand­lin­gen av de inn­sat­te.

Pro­tes­ter fra lil­le Nor­ge om at Ki­na må gjø­re som vi har gjort, helst med en gang, er dår­skap.

Det er lett

å fal­le for øye­blik- kets for­ar­gel­se over Liu Xia­bos skjeb­ne. Det har da hel­ler ikke mang­let på har­de ord. Men had­de Sol­bergre­gje­rin­gen lagt seg på en slik lin­je, vil­le den ny­vun­ne nor­ma­li­se­rin­gen høyst sann­syn­lig gått av spo­ret. Dem som har ment at No­bel­ko­mi­te og re­gje­ring er sam­me sak, vil­le fått en be­kref­tel­se på det. Det møy­som­me­li­ge ar­bei­det for å gjen­opp­ret­te de po­li­tis­ke for­bin­del­se­ne, vil­le va­ert for­gje­ves. Det vil­le også Sol­bergre­gje­rin­gens ty­de­lig­gjø­ring av for­skjel­len på No­bel­ko­mi­te­en og den nors­ke re­gje­rin­gen.

Det vil­le nep­pe tjent Li­us sak hel­ler. Frem­me av men­neske­ret­tig­he­ter i land med and­re si­vi­li­sa­to­ris­ke tra­di­sjo­ner er lang­sik­tig ar­beid. Hvis vi vil på­vir­ke, må vi va­ere på tale­fot, opp­tre med re­spekt så vi blir lyt­tet til, og dri­ve møy­som­me­lig ar­beid. Pro­tes­ter fra

lil­le Nor­ge om at Ki­na må gjø­re som vi har gjort, helst med en gang, er dår­skap.

Våre fel­les øko­no­mis­ke og po­li­tis­ke in­ter­es­ser med den asia­tis­ke gi­gan­ten er be­ty­de­li­ge og øken­de. Det­te er le­gi­ti­me hen­syn å ta, ikke noe mindre­ver­dig å kim­se av og ral­je­re over. Na­e­rings­li­vet kan en­ga­sje­re seg, ikke bare i kam­pen mot kor­rup­sjon, men også for reg­ler og ret­tig­he­ter i ar­beids­li­vet og for de an­sat­tes rett til å ytre seg om re­la­ter­te for­hold. Jo fle­re kon­takt­punk­ter mel­lom Nor­ge og Ki­na, jo bed­re. Med litt om­tan­ke kan øko­no­misk sam­kvem fun­ge­re til for­del for men­neske­ret­te­ne.

Re­gje­rin­gen av­sto fra kom­men­ta­rer om Liu-sa­ken i den­ne om­gang. Had­de den fulgt ret­tig­hets­ak­ti­vis­te­nes råd, vil­le den rip­pet opp i nøy­ak­tig det sam­me kon­flikt­stof­fet som før­te til brud­det med Bei­jing, med over­hen­gen­de ri­si­ko for sam­me re­ak­sjon som i 2010. Det vil­le ikke tjent våre in­ter­es­ser. I det lan­ge løp, vil­le det ikke tjent men­neske­ret­tig­he­te­ne hel­ler. Våre euro­pe­is­ke part­ne­re vil­le ha ris­tet på ho­det. Godt, der­for, at re­gje­rin­gen had­de is i ma­gen. No­bel­ko­mi­te­en, for sin del, had­de en stå­en­de in­vi­ta­sjon til Liu, sto ved pris­vin­ne­rens side på døds­leiet, og søk­te vi­sum for å del­ta i be­gra­vel­sen. Bra, det også.

HE­VET IKKE FINGEREN: Had­de Nor­ge he­vet peke­fin­ge­ren mot Ki­na i Liu stats­mi­nis­ter Er­na Solberg sam­men med Ki­nas pre­si­dent Xi Jin­ping un­der

FOTO: YOHEI KANASASHI/NTB SCANPIX

Xia­bo-sa­ken, vil­le vi va­ert mer ut­satt for hogg, skri­ver Sver­re Lod­gaard om re­gje­rin­gens hånd­te­ring av den ki­ne­sis­ke men­neske­ret­tig­hets­for­sva­re­ren, som døde i for­ri­ge uke. Her er et møte i Bei­jing i april.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.